Å våkne opp i stillhet. (Del 2, Vipassana.)

Du kan lese første del her.

«Gooong – goooong . . .» Klokken er 04.00 og jeg må stå opp. Det jomer en heftig etterklang gong-gongen som blir slått i.  

Jeg våkner ikke opp hjemme. Det tar noen brøkdeler av et sekund før jeg skjønner dette. Før jeg skjønner at jeg ikke er hjemme på kjøkkenet mitt, med kaffekoppen min og den deilige utsikten mot skogen. Jeg kniper øynene igjen og tenker på hjemme et par sekunder til. Så åpner jeg dem. Det er mørkt. Jeg kan høre gongen jome fra flere steder, da verten beveger seg rundt i bygget, mellom etasjene, for å vekke alle sammen.

Jeg er ikke hjemme, jeg er langt oppe i skogen et sted i Sverige. På et rom med to andre personer. Jeg kan heller ikke se dem inn i øynene, smile og si «god morgen». 

Den ene jenta på rommet slår på sitt lys. Fint, da slipper jeg slå på mitt. Jeg lister meg ut i gangen og går på toalettet. Klarer ikke helt å akseptere at jeg er her, bare overser det litt og gjør det jeg skal. Det tar ikke lang tid før gongen starter igjen. Det betyr at klokken er kvart over. Man hører mange lyder, mange bevegelser. Mange lyder fra bevegelser. Men ingen stemmer. Ingen prat. Bare mange mennesker som går fra rom til bad, fra bad til rom, fra rom til toalett og toalett til bad og alle de kombinasjonene man kan få til av det.

Inne i Dhamma-salen setter alle seg stille på plass med teppet rundt seg. Føler en liten glede i å få lov til å sette meg ned og lukke øynene igjen. Jeg får faktisk lov til å rømme fra virkeligheten og inn i min verden. Inn i hodet på meg selv. Der er det mange rom, mange dører, mange idéer. Det er så mye spennende å finne på at jeg helt fint klarer å distansere meg fra det faktum at jeg faktisk er her jeg er. Men det er jo ikke hensikten med å være her.

Stemmen over høyttaleren er engelsk med indisk aksent. Jeg liker det. Den er rolig og bestemt. Vis, men ikke belærende. Trygg, uten sympati for latskap. Det ikke noe å lure på. Alt vi måtte finne på å lure på, blir besvart. Det er bare å følge instruksjonene og begynne jobben. Anapana, skal vi først lære. Det er en meditasjonsteknikk som er en liten del av det vi skal lære, men det er en veldig viktig del. Det er å observere pusten som den er. Høyre nesebor eller venstre, spiller ingen rolle. Vi skal ikke gjøre noe for å endre den, vi skal kun observere. Være oppmerksom på den.

Vi sitter i salen frem til 6.30. Da er frokost. I frokostsalen står vi i kø til maten og forsyner oss selv. Havregrøt, varm. Rosinsaus med rosiner og svisker? Aner ikke hva det heter, men det ser godt ut. Kanel. Det er viktig. Frukt. Knekkebrød om man vil. Te. Jeg spiser med stor glede og jeg spiser meg god og mett. Går så tilbake til rommet og sovner.

Drømmer at jeg snakker. Jeg prater og kommer stadig på at jeg ikke skal prate. 

Våkner til gongen 7.45. Et kvarter til felles meditasjon. Tilbake til hallen. Jeg bare gjør som jeg skal, jeg vil ikke tenke. Jeg vil bare komme meg gjennom dagen. Kroppen er sliten og jeg er sliten og alt er bare rart. Observere pusten.

En time er over, vi får fem minutter pause. Går på toalettet, trekker frisk luft, går inn igjen i salen. På dette tidspunktet kan man meditere på rommet om man vil, men jeg holder meg i salen. Blir sittende til gongen melder om lunsj. Klokken er 11.o0. Går rett til spisesalen og får servert mat. Jeg spiser to posjoner. Dette er det siste måltidet, og lunsjen er middagsmat. God mat. Vegansk mat. Jeg er veldig fornøyd. Går tilbake til rommet straks jeg er ferdig å spise. Sovner.

Drømmer at vi snakker med hverandre. At jeg vet vi ikke skal det, men at de jeg står ved gjør det likevel. Jeg blir stresset over at de ikke bryr seg. 

Våkner til gongen 12.45. Det er da et kvarter til meditasjon. Kan velge hvor jeg vil meditere. I hallen, eller på rommet. Mediterer i hallen frem til 14.15 da gongen melder at det er et kvarter til felles meditasjon. Mediterer i hallen. 15.30 er det fem minutter pause. Tisse og lufte seg. Meditere videre. Jeg skifter stilling noen ganger, da beina blir ømme og ryggen sliten. Vi hører gongen. Det betyr at klokken er 17.00 og det er klart for te og frukt.

I matsalen står det en stor fruktskål, og en notis om at det kun er to frukt per person. Jeg tar en banen og en pære. En kopp te. Rooibos. Setter meg på et langbord.

17.30 er te-tiden over, men det er 30 minutter til vi skal møte i salen. Jeg går på rommet og legger meg på sengen. Klokken 17.45 hører jeg gongen. Da vet jeg at det er 15 minutter. Jeg ligger og ser på klokken til Enso i andre hjørne av rommet. Over sengene våre er det en hjørnehylle. Begge jentene har dem fylt opp med diverse ting. Klokke, vitaminer, andre ting. Jeg vet ikke hva alt er. Min hylle er tom. Jeg har ikke noe å ha på den. Enso sin klokke står slik at jeg kan se den. Det er bra, for jeg har ingen klokke.

Jeg hører igjen en gong, men jeg er plutselig et helt annet sted. Jeg er ute og går og en gong høres ut som noe helt annet. Jeg svever. Det er deilig. Gyngende. . . Jeg våkner av at noen banker på døren. Faen! Jeg har sovnet. Jeg spretter opp av sengen og åpner døren. Hjelpelæreren står der. Jeg beklager meg i hui og hast og går rett ut i gangen. Mens jeg tar på skoene spør hun:

– Did you not hear the bell?

– Yes, but sometimes, you know, its in your dream instead. 

Jeg går kappgang til hallen med hjertet i halsen. Pulsen banker så raskt. Som om at jeg har gjort noe skikkelig ulovlig. Det går bra. Jeg viser ydmykt i gangen inn til hallen at jeg er stille og tar skoene forsiktig av. Setter dem fint på plass i hyllen og åpner døren inn uten en lyd. Hjelpelæreren kommer rett bak meg. Lister meg mellom jenter i meditasjon og setter meg stille ned på plassen min. Trygt og godt inne i dette teppet. Det lukter godt også. Lurer på hvordan vaskemiddel de har brukt. Mannen i høyttaleren begynner å veilede oss inn i timens meditasjon. Og det går ikke lenge før chanting begynner. Det betyr at timen snart er over.

Etter fem minutter med luft skal jeg tilbake i hallen. Denne gangen skal vi undervises og mange går til andre rom for å høre på andre språk. Jeg sitter på plassen min. Det var så deilig å få se Goenka som prater. Han vi har hørt på gjennom hele denne dagen i starten og i slutten av hver time. Han forteller hva som skjer inne i oss når vi gjør det vi gjør og deler noen historier.

For første gang lander jeg litt i at jeg faktisk er her, og jeg aksepterer det. Jeg blir motivert for å inn i meg selv. Etter cirka 40 minutter er filmsnutten ferdig og vi får noen minutter med luft før vi igjen skal meditere. Jeg setter meg godt til rette med litt mer motivasjon enn tidligere.

21.00 er det kvelden. Jeg pusser tennene og går rett i sengen. Ingen dusj. Jeg må spare på det. Jeg sovner raskere enn dagen før, om mulig.

Natten er ikke som andre netter. Jeg drømmer, og jeg drømmer, og jeg drømmer. Det skjer så mye rart i drømmene mine at jeg våkner uten å skjønne om jeg har sovet eller drømt eller vært våken, eller mediterte jeg nettopp?

. . . fortsettelse følger . .  .

4 kommentarer

  1. Så spennende å lese om dette, høres helt merkelig og fantastisk ut på samme tid.

    1. tingjegliker

      Takk 🙂

  2. Hei Annette!
    Jeg er en frustrert jente på 18 år som er ferdig med videregående nå til våren. Problemet er: jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal etter sommeren. Det jeg har komt opp med er: Millitæret, folkehøyskole eller ta et friår hvor jeg reiser. Hva tenker du er best og hvorfor? Setter utrolig pris på svar!! Jeg har prøvd å snakke med foreldrene mine om dette men jeg føler ikke at de tar meg seriøst. Jeg håper du kan gi meg noen råd..

    1. tingjegliker

      Hei, Natalie. Ja, dette er jo noe du må kjenne på selv. Ved å reise vil du jo få mange svar i deg selv, vil jeg tro. Så hvis jeg skulle anbefalt fra mitt perspektiv, ville jeg reist. Kanskje det gir deg svarene til å finne ut hva du skal når du kommer tilbake. Reis og opplev så mye som mulig. Du kommer til å erfare kulturer som gjør deg rik på visdom. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *