Hva om vi redder verden sammen?

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, hvilken ord jeg kan bruke. Ønsker å hjelpe. Ønsker å bidra. Jeg kjenner et sterkt sug mot å redde verden. Redde verden?

Natt til i går var jeg i Risør. Jeg ble med på en liten mikroplast-ekspedisjon. Da jeg dro visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. En fotograf jeg kjenner og har jobbet med en rekke ganger, hadde lagt noe ut på Facebook. Et bilde av et filter gjennom mikroskop. Man kunne se små tråder av plastikk. Så var det et bilde av et filter fra en vaskemaskin. Hvor mye bittesmå greier som slippes ut gjennom vaskemaskinen og ut i det store havet.

Jeg ble nysgjerrig. Hadde denne mannen gått fra mediebransjen, til å plukke søppel i havet? Har han våknet, han også?

Det er så mange åpenbaringer i disse dager, og det er mulig jeg ser det mer enn andre. Det skal komme, det skal skje. Det er heller ikke så rart. Har du merket hvordan du presses inn i deg selv desto mer mas og kjas det er der ute? Har vi begynt å gå lei av kjøpepress, motepress, sminkepress, slankepress? Det perfekte bildet, som vi alle er en del av.

Det var meg og Therese, assistenten min. Inne i en skog med kamerateamet mitt som består av tre gutter. Vetle, Sondre og Rune. Vi møtte opp i Risør nede ved havna. Det regnet lett, men blåste mer. De losjet seg inn i båten mens jeg og Therese gikk inn på en sportsbutikk på et hjørne. Mannen i butikken måtte ut og inn en annen dør for å hente støvler i størrelsen vår. På samme tid som vi stod der kom Rolf Ørjan. En omdiskutert fotograf som har fått både ris og ros i medier de siste årene. Alle er vi bare mennesker, tenker jeg. Og glad er jeg for at jeg har lært den bitre, men deilige sannheten om nettopp oss mennesker tilstede i nuet:

Vi er ikke den samme som vi var, eller skal være. Vi er i forandring, hele tiden. Hele tiden forandrer vi oss. Vi er i bevegelse, i ett med naturen og alt rundt oss.

Kan du ikke se det? 

Butikkmannen kommer tilbake med et par støvler. Jeg får vite at nesten alle bygg i Risør er fredet. Derfor har en butikk lager i nabobutikken, eller nabo-lokalet. Man kan ikke rive vegger mellom.

På båten starter vi med å planlegge hva vi skal. Vi sitter inne i en 64 fot-seilbåt. Her skal vi sove og spise. Denne båten tilhører Børje. Børje og Rolf Ørjan møttes på sjøen i fjor, da Rolf Ørjan drev med det omdiskuterte reality-prosjektet sitt, Skattejakten. Børje hadde med seg frivillig ungdom fra alle steder i verden, for å plukke plastikk langs kysten i Norge. Han har solgt huset sitt for å gjøre dette. Solgt huset sitt. Ikke bare huset, men hele gården. Sammen har de laget prosjekter og jobber mot å engasjere flere og flere.

Båten til Rolf Ørjan er nyere, stor, men likevel mindre. Den er 38 fot og tar oss snart med ut i havet.

Det er formiddag, guttene har aldri seilt før og det er uvær ute. Spørsmålet er om vi skal holde oss inne i fjorden, eller ut i det store havet. Vi blir frarådet å ta en slik tur for å ikke ødelegge en førstegangs-opplevelse med skrekk, men guttene vil altså oppleve dette og plutselig er vi ute og lukter på Skagerak, det store havet. Jeg elsker hvert sekund av det. De store bølgene, de store bevegelsene. Hvordan adrenalinet kjennes i kroppen og hvordan vi virkelig kjennet at havet lever.

Jeg har mistet følelsen i tærne. Det samme skjedde på Kilimanjaro i fjor, men da tok det et halvt år før den kom tilbake. Inne i båten til Børje er det varmt og vi skal snart spise. Vi koser oss. Det er god stemning og guttene er helt i ekstase etter å ha smakt på havet og seiling. Vi har også fått fint materiale fra sjøen som skal bli en nydelig video å vise frem.

Etter maten går vi over i båten til Rolf Ørjan igjen, for å se på filter fra sjøen. Jeg får sitte i mikroskopet og selv se. Det kan ikke beskrives, men jeg vil likevel prøve. Jeg ser plankton. De bittesmå, levende vesenene som jeg ikke har sjans å se uten mikroskopet. Dette filteret hadde vi nede i sjøen på et område langt der ute. Likevel er der fullt av mikroplast fra klærne våre i vannet. Det er fra vaskemaskinen vi vasker klærne i hjemme. Vi har plastikk i klærne våre som vi skyller ut i havet. Og det er ikke lite, det er mye. Det er overalt og det er så smått at til og med plankton har det inne i seg.

Jeg får nok en åpenbaring. Er det virkelig så ille? Dette snakker ingen om. Dette som er en del av oss, en del av moder jord, en del av stedet vi er så heldig å få bo på. Hvem ødelegger jordkloden? Kun menneskene.

Og ja, jeg har en teori om at robotene som blir smartere enn oss, en dag ser det store bildet: «Hm, vi må redde jordkloden før vi ødelegger alt. La oss se hvilken arter som ødelegger den. Tja, det er ikke dyrene, de lever i ett med naturen. Menneskene derimot. De ødelegger jo bare jordkloden med det store egoet de er fanget av. La oss tilintetgjøre dem umiddelbart.»

Vi sover i båten, som små barn. Etter at vi har fått servert vegansk middag, vin og hørt på at Børje spiller trekkspill. Og faktisk av alle ting, sett Kjendisfarmen. Jeg har så lyst å være med der. Veldig, veldig lyst. Det hadde blitt utfordrende. Og jeg ser for meg at den jeg hadde vært mest lik der inne, er Aune Sand. Jeg hadde jo ikke klart å spise dyr og hadde nok prøvd å slippe grisene fri før de skulle bli slaktet . . .

Dagen derpå reiser vi ut tidlig. I en liten motorbåt. Vi legger til med en liten strand på Store Vardøya, og går over på den andre siden for å se hva det store havet har skylt inn på land. Det er så mye. Det er uendelig mye plast og dritt som ikke brytes ned på flere tusener av år. Alt ligger her. Sko, spader, snusbokser, zalo-flasker, tannbørster, lightere. Til og med en bilfanger har blitt skylt inn her. Jeg skjønner også viktigheten i å ta det tidlig nok, for alt knekkes etterhvert opp i små biter. Det er over alt. Plastikk og isopor. Isopor er helt forferdelig. Den blir bare mindre og mindre, og til slutt bare små kuler som er umulig å plukke opp.

Igjennom skogen går vi tilbake mot båten. I regnet. Det er kaldt, men friskt. Jeg og Therese snakker om hvor godt det føles å være i naturen. Hvor givende det er å gjøre noe godt for den. Det føles oppriktig godt langt inne i hjertet, og vi har det moro sammen mens vi er ute og gjør det. Dette skjønner ikke folk.

Det er mer givende enn champagne. Det er mer givende enn fest, sminke, og fine klær. Det er mer givende enn tusen likes på et bilde eller masse kommentarer på hvor fint det lille trynet ditt er ismurt mange lag med sminke. Hvorfor skal vi sminke vekk det fine ansiktet vi fikk. Og hvorfor skal vi tro at de få menneskene som er avbildet i medier er normen på hvordan vi skal se ut?

Tenker tanker som; Hvordan hadde det vært, om vi faktisk gjorde dette sammen? Sammen. Moro, gøy, etisk. Samhold, ekte. Autentisk og i ett med naturen. Hvis alle hadde tatt vare på naturen slik vi tar vare på våre egne barn. Tenk! Vi hadde reddet verden. Moder Jord. Tenk på navnet. Moder. Så klart. Det er Jorden vi lever på. Vi lever på dette som også lever. Ikke vær så trangsynt mer. Våkne. Se deg rundt. Alt lever rundt oss. Det er en del av oss og det trenger kjærlighet fra oss. I Norge er det lite, det er smått. Det er ufattelig lite på verdensbasis, og det er mye verre andre steder på Jorden. Men tenk, en dag er det like ille her også. La oss smitte hverandre med kjærlighet i stedet for å dra hverandre ned over noe så simpelt som.. utseende vårt. Det er helt irrelevant for kloden og det som egentlig betyr noe.

Den største feilen er å tro at du ikke utretter noe fordi du er en dråpe i havet. Du er ikke en dråpe. Du er en del av havet, av meg, av alle. Om du gjør en forskjell, kan det hende du påvirker tre andre. Og de tre, igjen. Og deretter sprer det seg. Vær ikke redd for å ta med en søppelpose på tur. Plukk litt når du ser ting. Ta det søppelet dit det hører hjemme. Det er faktisk viktigere enn mye annet du gjør i løpet av en dag.

Du kan følge organisasjonen deres In The Same Boat her. 

4 kommentarer

  1. Du er så inspirerande! Og eg opplever akuratt det sama som deg. Det er så mange teikn over alt som syner at kvar enkelt må gjera grep for å få jorda på rett kurs. Og dei grepa må me alle ta. For mange bekker små blir en stor å. Me plukkar sjølv søppel når me er ute å går tur❤️ Fortsett å spre budskapet!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Anna. Og takk for at du tar vare på kloden. <3 🙂

  2. Jeg ser også tegnene. De er overalt. Fler og fler blir mer og mer bevisste. Og selv har jeg så smått begynt å strikke kofter istedenfor å kjøpe fleecejakker, nettopp for å unngå å tømme mer plast i havet. Et lite bidrag, men viktig for meg. <3

    1. tingjegliker

      Det er så deilig, ikke sant!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *