Day 6 in New York: Xmas tears and salsa in The Queens. 

Jeg kjenner at kvelden før ble senere enn jeg hadde trodd, men gjør ingenting. Her sover jeg til jeg våkner, og mobilen har vært på lydløs siden jeg kom. Hva skal jeg gjøre i dag? I morgen reiser jeg hjem. Dette er siste dag. Sånn rar følelse at man liksom må gjøre noe. Jeg må ingenting. Jeg vil trene, det vil jeg.

Jeg kommer meg ned i resepsjonen og klokka er nesten 11. Forlenger rommet med en natt. Jeg hadde bare booket to netter, i tilfelle. Kanskje jeg plutselig vil et annet sted. Man vet aldri med meg.

Det gikk fint å forlenge. Når jeg ankommer frokosten er det ikke lenger frokost.

– You have to buy from the buffe. Its 35 dollar for one person.

Men jeg vil ikke betale over tre hundre kroner for masse kjøttmat når jeg er veganer. Heller ikke for å velge det eneste jeg kan spise hvis det er en kjedelig salat. Nå har jeg ikke sett på den salaten så mye at jeg egentlig kan si noe, men jeg vil ha havregrøt.

– Cant I order the oatmeal from the breakfast menu?

– But you can order something up to your room.

Det begynner å småkoke litt inne i meg, og jeg er nesten klar for å tenne på noen sultne plugger. Klokken er jo bare ti minutter over. Det er lille juleaften. Jeg er sikker på at den kokken der inne fikser havregrøt med kokt vann til meg om de bare kan gå inn der og spørre.

Men nei.

– You can see if they have something in that coffee bar?

En annen servitør bryter smilende inn og prøver å redde situasjonen. Jeg tenker at de er koko begge to og de ødelegger litt for stemningen. Jeg elsker dette hotellet, må de ødelegge det?

For en sutrete følelse jeg har i meg i dag. Hva er det som skjer i meg? Dette går bra, Anette. Dette er all dritten jeg må slippe ut. Det er det som surrer under overflaten som jeg ikke har sluppet ut. Jeg bestiller meg en kaffe latte på havremelk og kjøper to veganske proteinbarer i kaffebaren. Kjenner tårer presse på. Jeg er en liten drittunge som ikke får viljen min nå. Hva er dette? Er det julefølelsene som kommer frem nå?

1. Trening på hotellet. The Roxy Hotel Tribeca. Church Street. White Place.

Etter å ha pakket i meg disse kakene og drukket kaffen min, går jeg ned i kjelleren for å trene. Det er mørke vegger, og rød mur. Som oppe. I korridoren går jeg forbi kinosalene først. Kanskje jeg skal på kino alene i dag? Jeg kjenner meg tung og demotivert. Triste følelser som tar av i kroppen.

Løper på mølla. Løper intervaller. Har musikk på ørene. Man of No Ego. Det beste jeg vet. Hørt alt på repeat kanskje 200 ganger. Jeg vet ikke. Det er i alle fall mange ganger at denne musikken redder meg og kobler meg til meg selv. Jeg trener styrke med manualer. Skuldre. Til det brenner. Biceps. Mage.
På slutten av økten får jeg beskjed om at Vlogg 4 er ferdig og publisert på YouTube-kontoen min. Jeg drar ivrig frem filmen mens jeg står alene i dette lille treningsrommet. Den er så bra og det er så gjennomført at jeg lar et par tårer slippe ut.

Endelig. Jeg føler det. Det skjer. Vi skal klare å levere bra på YouTube. Nå er det bare å fortsette og la andre se og dele etterhvert som de liker det vi lager.

Jeg har ønsket å satse på YouTube i flere år, men har ikke hatt ressurser til det. Har ikke sluppet alt på en gang for å satse der heller, derfor har det ofte blitt litt halvveis. Men dette er ekte. Jeg har et crew som jeg ikke skal skille meg fra, og vi har like visjoner om hva vi ønsker å få ut. Tar meg selv i å være kjempeglad i kjelleren på dette lille treningsrommet. Det var en fin julegave til meg det. Og jeg vil bare ønske meg at de som liker videoen, faktisk deler den med andre.

Etter treningen går jeg opp på rommet og tar meg en lang dusj. Jeg nyter å dusje mens jeg er her. Alle dusjene mine har vært lange og deilige. Ingen stress. Ingen hast. Prøver å ha vannet så varmt som jeg klarer. Kjenner på vannet. Det lever, tenker jeg. På sin måte. Jeg har hørt at vannet forandrer seg fra sin naturlige form når det kommer ut av en kjøkkenkran for eksempel. At det er tøft og hardt for vannet og bli fraktet på en sånn brutal måte. Jeg har ikke noen fakta på det. Hørte det bare av noen som hadde hørt det av noen.

2. Lunsj på andre siden av gata.
Jeg tar macen min med meg ut over gaten. Setter meg på en café ved siden av. De har den beste avocado-sandwichen jeg hittil har smakt. Herregud som den smelter på tunga med det varme brødet. Fantastisk. Jeg skriver og surrer bort tiden min. Ingen problem, det går bra å ta en rolig dag i dag. Jeg har jo invitasjon til Salsa i kveld. Kanskje jeg skal takke ja?

Jeg glemte faktisk å si at i går, når jeg og Peter satt og prata inne på Donut-sjappa, så kom det er fyr og pratet med oss fra gymmet. Det var Steve. Han jobber på Church Street Boxing Gym. Jeg så ham på gymmet, han var der hele tiden. Så han ble sittende og prate litt med oss. Jeg spurte hva han dreiv med utenom boksing.

– Wanna have a good laugh?

Jeg ler og ser spørrende på ham.

– I´m dancing salsa.

Så kult. Det er så kult. Jeg digger det. Og jeg uttrykker det. Han sier jeg kan bli med å danse om jeg vil. Og det er altså i kveld jeg kan være med å danse. Han skrev til meg på Instagram etterpå. Men jeg vet ikke om jeg vil gå. Føler meg rar i hele meg. Jeg skriver til Gustav og hører hvordan det går. Han sender meg et fint bilde av naturen som får meg til å smile, også spør han når jeg sist bare gråt og lot alt slippe ut.

3. Juletårer på hotellrommet.
Han vet alltid. Og han vet alt jeg lurer på også. Hvis det faktisk er noe som gjør meg trist, men så klarer jeg ikke sette fingerer på hva det er. Kanskje jeg vet, men overser det litt ubevisst. Han minner meg på at jeg skal akseptere og kjenne på ting. Bare la det være det som det er, og ikke glemme at underbevisstheten ønsker å slippe ut ting som vi ikke kan sette ord på. At tårene våre er underbevissthetens ord som vil snakke.

Jeg kjenner tårene presse seg på mens vi skriver. Når jeg kommer opp på hotellrommet begynner jeg å gråte litt. Jeg har ingen ord eller forklaring på det, men tårene kommer. Her sitter jeg da, og gråter på lillejuleaften alene i New York. Det høres veldig trist ut, men det er egentlig ikke det. Det er en fin ting. Jeg lærer mer, noe som gjør meg sterkere igjen.

Det blir lettere straks, men jeg vet jeg må meditere. Det er den deiligste plassen å være. Tilstede. Jeg setter meg til rette på senga og stiller timeren på 30 minutter. Men jeg snder en melding til Steve om at jeg kommer før jeg starter den. Senker skuldrene. Forsikrer meg om at jeg sitter korrekt, trykker på timeren.

Kloooong. Det kimer i klokken som illustrerer en gjengklang av lyden som utspiller seg i metall.

Der ja. Det tar ikke mer enn to sekunder før tårene triller. Jeg tenker på den lille maskaraen som sikkert begynner å renne, men så jeg huske at dette er det viktigste jeg gjør i livet mitt. Å meditere.

Det er deilig å gråte. Bare slippe ting ut. Det beste er at jeg lar det komme uten å sette noen ord på det. Bare la det skje uten å kreve en forklaring fra meg selv. Det er hva det er. Vi er mennesker. Vi føler på ting. Ting samler seg opp. Tårene stopper etter en stund og jeg drifter av sted til mitt beste sted. Det stille stedet. Her er jeg i mer kontakt med meg selv enn noe annet sted. Løsninger popper opp i hodet mitt, som alltid. Og idéer. Jeg må fokusere på pusten og hente meg tilbake.

3. Salsa i The Queens.
Klokken blir faktisk 21.00 før jeg kommer meg ut døren. Litt ekstra sminke på. Den grå dressbuksen jeg har kjøpt meg som sitter perfekt over rumpa mi. Min store fordel som tilfeldigvis har seg å være min bakdel. Joggesko. Sorte Nike med hvite såler. Jeg gidder ikke komme til et dansested og være helt utenfor. Da får jeg heller ha gode sko. Jeg har ingen aning hva jeg skal til. Steve sendte et bilde av sine sko, og det var også Nike-sko.  Jeg tar på en sort body jeg har kjøpt, med en nettingtopp med blomster på over. Ser meg i speilet og tenker at det går fint. Jeg tar på meg kåpen, pakker ryggsekken med kameraet og går ned i lobbyen. Jeg har rom i andre etasje. 205. Det rommet vil jeg ha neste gang også.

En gul taxi kommer susende og jeg veiver den til meg. Etter litt fomling forstår han hvor jeg skal. Jeg trodde jeg skulle til Brooklyn, men det viste seg at det ikke er helt det samme. Det tar meg over en halvtime å komme meg ut dit.

Betaler og gir tips. Plutselig står jeg i en mørk og kald gate uten en fjerneste anelse om hvor jeg er. Jeg ser et gult skilt på hjørnet ved meg. Skiltet lyser over sorte vindu. Latino Salsa Studio. Er det stengt? Jeg beveger meg nærmere og kan plutselig se folk der inne. Jeg går inn og ser mennesker som danser over alt. De er ikke pent kledd, de er vanlig kledd. Kanskje noen har pyntet seg litt. Det er altså salsa-kveld.
Menneskene er svært ulike og kommer i alle former. Det er ikke noe high class med dette stedet. Det er diskolys i et avlangt rom. Hele veggen til høyre er kledd med speil. Innerst to dører, toaletter. Til venstre er det jakker som henger.  Men det sitter en spanske rett innenfor døra og tar betalt. Steve lovte å betale meg inn hvis jeg tok taxi ut dit. Men dette tenker jeg ikke på ennå, jeg ser på Steve som danser med en jente.

Idét han ender dansen med henne snur han seg fra meg og går innover i lokalet. Jeg går etter ham for å prøve å si at jeg er der. Det svinger folk rundt meg og jeg prøver å ikke krasje med noen danseglade par. Innerst når jeg ham mens han strekker seg ned i jakken sin. Så søtt. Han skal sjekke mobilen sin for å se hvor jeg er. Jeg prikker ham på skulderen. Han snur seg og neon tenner iført en masse diskolys-farger smiler mot meg.

– You came!

Han stråler der han står i en blå finskjorte, hullete jeans, sorte Nike og en rød caps med rett brem. Alltid caps. Spansken i døra kommer og tar i ham og han blir med til respsjonen og betaler for meg. Så kommer han tilbake og strekker han seg ned i jakke si igjen og henter opp noe sprit han blander i drikken sin. Ah, så det var ikke meg han skulle sjekke på. Han skulle ha sprit. Jeg ler for meg selv.

– You want a drink?
– You don´t drink at all?
– No, not anymore.
– Ok, thats fine. I also got some weed if rather want that.

Jeg ler og sier jeg har det bra. Han tar hånden min og drar meg etter seg.

– Lets go to the mirror!

Han plasserer meg på sin venstre side, slik at vi begge står med ansiktet mot speilet. Det er mørkt, men diskolysene snurrer rundt oss og det er mennesker som danser over alt. Jeg kjenner det kribler i magen når han begynner å lære meg dansetrinn. Klart og tydelig forklarer han meg og viser tydelig.

– To your right. One, two, three, tap, to the left one, two, three tap.

Dette er visst ikke vanlig salsa, men  XXXXXXX .. Vi går gjennom stegene mange ganger før han snur meg mot seg og danser stegene med meg. Etter en stund svinger han meg rundt. Jeg skvetter til, men jeg mister ikke stegene. Jeg klarer det. Det er moro.

Sanger roer seg og dansepar oppløses. En kjempesøt jente stiller seg foran oss og titter opp på Steve med store øyne.

– You have to dance with me!

Jeg synes det er en kjempegod idé, for da kan jeg prøve å filme noe selv om det er veldig mørkt her inne. De danser, jeg filmer dem og andre. Pakker ned kameraet igjen. Nå danser han plutselig med en annen igjen. Jeg blir stående og se på. Akkurat når han er ferdig er det en annen som ber meg til dans.

– Sorry, I have to dance with him.

Det er mange som er veldig gode her, og det er ikke kult å danse med meg på en fest som dette da. Steve avløser meg og drar meg til speilet for å lære meg andre steg. Vi danser en stund før den blonde jenta kommer og låner ham igjen. Da glimter det en gutt til, som er Steve sin bror. Han sier:

– Now you have to dance with me!

Jeg ler. Han er hyggelig.

Kokken er 11.50 og jeg nevner tanken på å dra å spise noe før jeg drar hjem igjen. Han er enig, men jeg må danse to danser til først. Jeg ser rundt meg i lokalet og gir det en tanke til ettertanke. Dette er noe jeg og mange andre hadde sett på som helt nerd om vi bare passerte. Men det er jo så gøy. Og alle disse menneskene koser seg og er så glad. Steve før meg hva vi gjør på fritiden for ha det gøy i Norge. Aldri følt at jeg hadde mindre å komme med. Hva gjør vi for å ha det gøy? Jobber vi bare også er vi slitne etterpå?

Vi blir gående gatelangs. Det er iskaldt. Steve forteller meg om datteren på 10 år, som han fikk med ei crazy dame han var sammen med på High School. At han ikke har lykkes med å opprettholde jevnlig kontakt, fordi mammaen rømmer med datteren og skifter telefonnummer hele tiden. For et system vi har i Norge. Vi aner ikke hva mennesker egentlig silter med.

På en sjappe ender vi for å spise. Steve bestiller til meg og jeg blir sittende og betrakte mennesker som kommer inn. NYPD er der også. Tre morsomme figurer. Jeg undrer meg om han som er overvektig er i form nok til å bestå de prøvene man må gjennom for å bli politi. Har han lagt på seg etter at han ble politi, eller er han bare en råtass med masse muskler og energi under mange lag med andre ting? Det spørsmålet får jeg aldri svar på.

Steve forteller meg om i fjor, da han ble knivstukket. Tre ganger. Av en gjeng. Av noe så enkelt som at de glodde på han og at han spurte hva de glodde på. Helt sinnsykt. Det er mye forskjellig her i New York.

Men nå skal det sies at jeg ikke har følt meg utrygg. Jeg har gått gatelangs i mørket, men jeg føler jo også på hvor det er greit. Man kan merke sånt. Jeg har også blitt spurt om å kjøpe dop, en gang, men det var på dagtid. Jeg svarte bare nei og gikk videre, det var null stress.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *