Day 5 in New York – Church Street Boxing & The Opera.

Det deiligste hotellet så langt. Jeg strekker på meg i en kjempestor seng som jeg har helt for meg selv. Klokken er ikke mye, men jeg må komme meg opp slik at jeg får spist frokost før boksetrening. Har igjen noen rare følelser i meg som kommer frem mens jeg sover.

Interessant å observere. Dette er altså følelser jeg ikke har latt meg kjenne på, som kommer frem fra underbevisstheten mens jeg sover. Det betyr ikke at jeg ikke har det bra, men at jeg har noe i meg som jeg ikke har latt slippe ut. Og det er ikke bevisst, men kanskje jeg er litt lei meg for noe som jeg ikke har kjent på. Og likevel drar jeg avsted uten å meditere. Kanskje ikke dagens beste valg, mens jeg har så mye spennende på planen og jeg er sulten. Frokost.

1. Boksetrening med Peter. Church Street Boxing Gym. 25 Park pl.
Til frokost er det havregryn. Setter stor pris på det. Lobbyen her er nydelig. Den er mørk og lun i utseende, fylt med julelys. Mørkt tre, stort, romslig. Lobbyen er åpen og kan sees fra alle etasjene på hotellet. Dette hotellet skal jeg anbefale til alle som ønsker å reise til New York, tenker jeg. The Roxy Hotel Tribeca. Jeg fikk 40 prosent avslag da jeg bestilte via en link fra Norwegian. Føler meg voksen som har fått med meg noe sånt. Jeg er verre enn alle mine venner når det kommer til ting som å se på billige alternativ i butikken for eksempel. Men når du reiser til New York hvor det er mange dyre hotell, så ble det plutselig relevant. Dette hotellet er ikke det dyreste, heller ikke det billigste. Men de som er billigere enn dette er heller ikke så fine å bo på. Derfor føler jeg at jeg har funnet en skatt. Nå har jeg bare bodd på tre hotell her, men jeg tar meg æren av å skrive det likevel.

Jeg vet hvor jeg skal gå nå. Jeg kan ikke ta feil. Nedover Church Street skal jeg gå helt til jeg krysser gaten som heter Park. Da skal jeg ta til venstre og være på plass. Jeg går til venstre, filmer med kameraet, finner plassen og går inn. Fantastisk. Filmer i korridorene mens jeg tråkker ned de mange trappene. Plutselig er Peter bak meg!

– Hi, right on time! 

Jeg smiler, gir ham en klem. Jeg er så utrolig glad for å ha møtt en mann som Peter. Vi kommer ned i det kuleste gymmet jeg har sett. Det er bilder på alle veggene. Høyt under taket. Jeg ankommer i riktig tid, som på Mendez Gym. Før folk at begynt å komme. I resepsjonen får jeg registrert meg. Betale trenger jeg ikke. Peter smiler til damen og sier:

– Sheś with me, and its only for today. 

Etter registrering følger han meg mot garderoben. En lang, trang gang. Høyt under taket, men smalt. Så smalt at det klønete å møte noen på veien. Murvegger. Vi er under bakken. Jeg fantaserer om å starte et gym som dette. Det hadde vært så kult. Et sted for medlemmene i teamet mitt å komme, samtidig som man kunne hatt boksing der.

Det er noe med mennesker som driver med kampsport. Mange tenker at det er gangstere eller skumle folk, men det er tvert imot. Det er grunn for at jeg alltid kobles lett til mennesker som dette. De har alle en eller annen indre kamp de beseirer gjennom sporten. Og de har alle et hjerte som er større enn folk flest sitt.

De er rettferdige, og de har jobbet hardt.

Ser du noen på toppen, så skal du vite at det ikke er mye glamour bak det. Det er så mye hard trening som ligger bak. Ikke en gang om dagen, men mange ganger om dagen. Hver dag.

Oppvarmingen er i gang og vi tar de samme øvelsene som sist. Jeg har til og med en øvelse hvor jeg må hoppe ut med armene, mens tanken på at jeg ikke har barbert meg nylig under armene slår meg. Jeg tenker på feministen av et menneske jeg kjenner til fra Sverige. Clara Henry, som jeg jobbet med for et par år siden. Hun er viser jo stadig frem ubarberte armhuler. Det er jo en tanke verdt det også. At vi har bestemt oss for at jenter skal barbere vekk alt. Det er jo litt rart at det har blitt sånn, når både menn og kvinner er skapt med hår. Men jeg føler meg selv også mest komfortabel når jeg har barbert meg. Men igjen, det er jo fordi vi ble oppvokst til å tenke sånn.

Mens jeg hopper ut med armene og gjør det jeg skal, snur jeg på det hele. Jeg er tøff og kul som gir meg en lang faen i at jeg ikke har nybarberte armhuler mens jeg trener. Jeg er her for å trene. Det innebærer å ikke bry seg om at jeg ligner Roxette på håret og er sprutrød i trynet. Det er slagene jeg skal fokusere på. På dette gymmet, som på alle andre gym, bruker jeg litt tid for å slappe av. Jeg må forstå at jeg er velkommen på lik linje som alle andre, og at ingen bryr seg om at jeg er der.

– We are starting with shadow boxing today. First with weights, then without. 

Faen. Jeg hater å skyggebokse. Jeg tar imot vektene og begynner å slå noen kombinasjoner. Tenker på hva Kevin Melhus sa til meg på sist økt, da jeg begynte å fnise mens jeg skulle skyggebokse. «Det er det samme som å slå på puter, du slår kombinasjoner, bare at det er ut i luften.» Det hjalp meg å tenke slik. Og jeg føler meg trygg når jeg bokser med ham på OBK. Kanskje litt for trygg. Jeg må bli vant til å trene på egenhånd, og med andre. Så dette er en fin mulighet for meg.

Han ber meg slå 20 slag rett ut i luften. Akkurat hva jeg trengte. Etterpå tar han vektene fra meg og følger meg til speilet hvor jeg må skyggebokse. Bak meg fylles det opp med flere og flere mennesker. Jeg må fokusere på mitt. Ser for meg at jeg slår mot en motstander og puster med lyd slik at kroppen er med naturlig.

Jeg slår på pads med Peter noen runder ved speilet, før han tar meg opp i ringen. Det er en til person i ringen som skyggebokser, og jeg vil ikke være til bry. Peter forteller at det ikke er noe problem så lenge de ikke sparrer. Innlent i ringer står en meget fin mann og tilsnakker han som skyggebokser. Jeg har kameraet mitt med, og filmer jo på denne reisen. Vurderer noen sekunder før jeg kvinner meg opp og går bort til den andre enden. Jeg setter meg på huk og hilser på ham. Stephen Frank. En profesjonell bokser som er svært dyktig. Han tar på seg oppdraget med å filme litt mens jeg slår på puter. Sånn må jeg gjøre om jeg skal naile denne YouTube-greia jeg har startet.

Etter at jeg ferdig filmer jeg rundt i lokalet, og Stephen mens han trener en annen. Dette blir så bra. Jeg filmer mellom sekker og annet slik at bildet blir råflott. Guttene mine hjemme kommer til å bli glad når de skal klippe sammen denne filmen, tenker jeg. Jeg tar et bilde med Stephen før jeg og Peter drar videre.

2.Kaffe og baguette med Peter. Dunkin Donuts, Park Place. 
Ut døren og til venstre. 30 meter. Peter er i ekstase over å vise med en av de eldste plassene for å ta en kaffe og en baguette. Vi får en fin samtale her. Han forteller meg om hvordan har er oppvokst. Han har reist utrolig mye med kampsporten og vært de fleste steder. Opprinnelig er han fra Serbia. Jeg skryter med noen serbiske gloser fra jeg selv gikk på serbisk kurs.

– Kako si? 

Han ler: – Dobro! 

Jeg hadde jo en serbisk kjæreste da jeg kom til Oslo, og for et lite øyeblikk av mitt liv skulle jeg altså lære meg serbisk og flytte til Montenegro. Tenke seg til! Det er så mange veier man har valgt i livet. Peter forteller meg om hvordan han aldri har klart å spise kjøtt, da han lekte med alle mulige dyr som liten. Han fikk seg altså til forstå hvordan de kunne spise de fine vennene han hadde. Jeg blir varm i hjertet, men ikke overrasket.

Denne mannen på 54 år har mye godt i seg. Det er sånn jeg føler når jeg prater med mennesker. Jeg kan kjenne det inne i meg. Det er noe ordentlig ekte der. Peter har vist meg kona, datteren og fortalt meg så mye. Han har virkelig sluppet meg inn og tatt meg til seg. Det betyr mye og jeg vet jeg skal tilbake for å trene mer med ham.

3. Sen lunsj med inderen. By CHLOE.  185 Bleecker St, Suite B.
Fra Peter til hotellet igjen. Dusjer og gjør meg klar for neste møte. Jeg skal møte Mitlesh igjen, som jeg har møtt to ganger tidligere. Jeg somler litt på hotellet og utsetter det hele noen timer for å ikke stresse. Vi blir enig i å møtes 16.00. Og etter det skal jeg på Operaen. Ja, jeg ble invitert dit av han UFC-instruktøren som jeg nevnte dere. Det er så hyggelig med mennesker som bare gjør sånt. Lever i nuet, vil jeg si. Tar seg tid med meg for å gjøre fine ting, selv om jeg skal tilbake til Norge og det ikke er noe mer å hente ut av det hele.

Jeg hopper ut av taxien i West Village. Her er husene annerledes. Det er litt som England vil jeg påstå. Veldig koselig. Vi møtes utenfor The Spotted Pig, 314 W, 11 th Street. Flere har anbefalt meg å sjekke ut det stedet, i uviten om at jeg er veganer vel og merke. Vi møtes her og går gatelangt. Mitlesh viser meg mye. Han er en utrolig flott guide og tenker som meg. Vi går i en times tid før vi har beveget oss til et nytt område. Her går vi rett på By CHLOE. Dette stedet kjente jeg straks igjen. Jeg har flere lesere som tipset meg om å spise her etter at Isabella Löwengrip hadde postet det på sin IG-story. Hun var i byen samtidig som meg, den første dagen jeg var her.

Vi går inn, bestiller mat og spiser. Ja, jeg anbefaler. Himmelsk burger. Jeg tenker at jeg burde startet et sted som dette. Så klart tenker jeg det. Jeg vil så mye, jeg.

– You have to see the christmas tree! 

Dette har jeg hørt nå i et par dager. Alle spør om jeg har sett treet. Hvor magisk er det mulig at det kan være liksom? Vi går fra dette stedet til en annen plass og drikker kaffe før vi går videre. Det er kaldt ute, men fint. Gatene er så unike, selv om mange er like. Jeg elsker å traske rundt her og bare se. Mitlesh får fatt i en taxi og skal ta meg til treet før han skal følge meg til mitt neste ærend på Operaen.

Til vår store forskrekkelse er det ikke bare, bare. Det er like fullt i byen som om Justin Bieber skulle stått rundt hvert et hjørne. Det er så folksomt at vi kan slippe beina fra bakken og bare bli frakten med massen uten å gå selv. Helt vilt! Jeg kan sikkert få et panikkanfall og være døden nær, men jeg er ikke det. Det hele er komisk og rart. Jeg ler mye av alt som skjer rundt meg. Det tar evigheter å komme frem til dette treet, som er, helt okei. Ja, det er stort og det er fine lys. Og under det en million mennesker som vil se på det.

Vi prøver etterhvert å gå videre, men blir helt låst. Ingen av oss skjønner hvorfor, før en høylytt julemusikk begynner å ta helt av. Mennesker oier seg med store øyne, som om nissen selv er ankommet. Der starter altså et lysshow fra en annen verden som utspiller seg på veggen av et gigantisk senter. Det er musikk, og show. Lysene danser og endret seg i takt med musikk uten å vise noen tegn til å ende. Jeg blir litt fascinert.

4. Met Opera. 30 Lincoln Center Plaza. Hansel and Gretha.
Å komme seg videre er et helt eget prosjekt, men plutselig er vi ved Operaen og det er tid for å si adjø. Mitlesh klemmer meg godt og ønsker meg en skikkelig fin opplevelse på Operaen. Han viser meg vei og forteller hvor jeg skal. Jeg takker for en fin dag og går mot inngangen.

Klokken er 7.20 og jeg har 10 minutter før Enyel kommer. I mellomtiden fomler jeg litt med Internett, som er lett tilgengelig de aller fleste steder i denne byen, for å si fra at jeg er her. Enyel kommer og gir meg en klem. Gutten er så interessant i måten han snakker på, eller, med sleng. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Denne gutten har en sønn på 5 år, men en mor til sønnen som er utrolig vanskelig å kommunisere med. Han forteller om sin lidenskap til sport, men at han aldri har ønsket å bli proff. Han liker å trene andre, slik han gjør som UFC-instruktør. Han er morsom, og vi finner en rar kjemi i måten vi kommuniserer på. Jeg er fascinert over hvordan mange her, veldig ofte, avslutter setningen med:

– You know what Im saying?

Uten å forvente et svar. De ler like mye hver gang jeg svarer med «No I really dont.» Vi kommer oss gjennom baren, hvor jeg drikker et glass med cola light, mens Enyel tar en øl. Dette er tredje eller fjerde gang jeg stolt takker nei til alkohol og heller lar meg være beruset på tilstedeværelsen min i dette eventyret.

Forestillingen er magisk. Min første opera. Flere ganger tar jeg meg i å drømme meg sånn inn i det hele at jeg ikke registrerer det gigantiske orkesteret som spiller frem alt jeg føler under forestillingen. Jeg elsker det. Det er så mye kunst i bevegelsene og scenen. Alt. Jeg må gjøre dette i Oslo. Dra på en opera. Eller en ballett! 

Etter forestillingen går vi ut og Enyel spør fint om han kan stjele meg et par timer. Han øser meg komplimenter på måter jeg aldri har fått dem. Men han sier flere ganger:

– You are that kind of girl that anyone like. 

Jeg er smigret. Vi hopper i en taxi og ender opp et helt annet sted, på UFC sin julefest. Var usikker på om jeg ville være med, men så glad for at jeg er her. Viser passet mitt til vakten og jeg forstår raskt at Enyel kjenner de som jobber her. Inne er det full julestemning, diskolys og mange glade mennesker. Han presenterer meg for en rekke gutter, utrolig kjekke gutter, om det har noen betydning. Noen av dem har kjærester, og de jentene er bare best. Jeg blir dratt ut på dansegulvet og danser med mange mennesker. Lysene blinker og jeg føler en deilig energi strømme gjennom kroppen min. Den høye musikken er gjenkjennelig, og flere av gamle slagere blir spilt til glede for danseføttene mine. Dette er fantastisk. Jeg liker alle jeg møter, og de liker meg. For en kveld, for en by, for noen mennesker!

Enyel tar følge i en taxi med meg etterpå. Jeg sier takk for meg og han sier det samme. Han sier han har hatt det mer gøy enn på lenge. Det gleder meg. Så drar jeg sliten og glad på hotellet og dusjer og legger meg.

Takk, NYC.

PS: Stem meg frem i Vixen Influencer Awards HER, under Årets Gullpenn. Du kan stemme hver 12. time.

2 kommentarer

  1. Christine

    Fantastisk å lese disse reisebrevene dine fra NYC! Du formidler ordene på en måte så jeg føler at jeg nesten fysisk er tilstede der. Jeg kjenner på atmosfæren og følelsene du deler- ja til og med luktene! Virkelig god lesning!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Christine. Det setter jeg stor pris på. 😀 God jul!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *