Perspektiv på livet 

Denne natten har vært så lang at jeg ikke klarer forstå at det er ekte. Alle mulige prøver er tatt av meg og jeg har gått fra å være lite bekymret, aka «pytt sann», til å virkelig ligge å gråte i uvitenhet og redsel for hva som faktisk er galt. 

Hele natten har Snapchat vært min venn. Takk Gud for at jeg hadde laderen min med. Jeg har ikke sovet. Kanskje duppet to runder på 10 minutter. Klokken er nå 7.30 og jeg synes det er absurd å tenke på hele denne natten. Nå skriver jeg, fordi det ikke er annet å gjøre. Å scrolle i medier har jeg ikke energi til. Jeg faller inn og ut fra å være oppegående, til at kroppen bare akutt vil slippe alle muskler og slappe av.

Det verste tidspunktet var etter at jeg hadde forlatt legevakt, Volvat, og blitt lagt inn på Ullevål. Mye venting, og mye prøver og stikk og tester. En nevrolog prater med meg og jeg prater. Plutselig klarer jeg ikke prate, på lik linje med tidligere på kvelden. Jeg faller ut. Denne gangen er jeg veldig bevisst på at jeg faller ut, og prøver å prate. Det går ikke. Tre sekunder. Fire sekunder. Jeg stirrer i frakken til nevrologen som står ved en datamaskin foran sykesengen, og prøver om få frem ord, men alt er borte. Fem sekunder. Seks sekunder. To sekunder. Et dypt åndedrag. 

– Der skjedde det igjen, sier jeg.

Han noterer. Jeg spør om det er normalt. Om han har sett det før. Han vil ikke utelukke epilepsi. Han må gå videre, men skal sende meg til CT. Tårene presser på og straks han går kommer alt. Kjenner meg sterk som er her alene uten noen familie i Oslo, men blir ordentlig skremt av det som skjedde. Jeg er aldri syk. 

Jeg gråter skikkelig og ringer en venninne som jeg visste hadde på lyden i tilfelle jeg trengte å ringte. Jeg knekker helt sammen og kjenner på redselen. Det blir bedre. Jeg blir plutselig sliten og må legge på. Neste runde ringer jeg pappa og gråter. Så må jeg legge på fordi legene kommer inn. 

Begynner å tenke på ting som ME. Hjerneblødning. Alt mulig. Hva om jeg blir syk for alltid. Så syk at jeg ikke takler å drive med alt jeg elsker. Som teamjegliker? Hva om jeg ikke klarer å være med på neste samling?

Jeg går gjennom testamentet i hodet. Ser for meg at jeg plutselig må inn til en akutt operasjon med hjernen, som jeg mye sannsynlig ikke overlever. Ser for meg å prate med ungen min før operasjonen. Men også hvem som skal ta over hvilken oppgaver. Lager en plan i hodet på hvordan teamet skal leve uten meg om jeg plutselig dør. Hvordan jentungen skal ta over når hun er 18, og hvem som skal fylle hvilken oppgaver. Tenker på tekstene jeg har skrevet. Har jeg skrevet nok? Har jeg lært leserne mine nok?

 Alt startet med ekstrem hodepine. Ville ikke til legen. Skulle kanskje i dag, men endte med å reise i går kveld etter at jenta hadde lagt seg. Begynte å kjenne at dette ikke er normalt. 

Barnevakt kom. Maren kom og hentet meg og kjørte meg til Volvat. En lege så kjekk at jeg følte meg inkompetent når jeg falt ut av samtalene. Han lyste i øynene mine, det hele trigget angsten min og tårene kom frem. Ble redd da jeg ankom resepsjonen først og holdt på å deise i bakken.

Hodet tuller mye med oss når vi havner i ukjente situasjoner. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gråter mer. Kanskje fordi CT gikk bra. Det verste er utelukket. Håper jeg. Sitter her og føler meg fra en annen dimensjon. Rar. Og det verste er at jeg ikke klarer å slappe helt av. Jeg tenker på jobb. Fordi jeg hadde en fullsatt dag i dag som jeg gledet meg til. På godt. Ikke vondt. 

Men jeg burde sovet. De vil ikke gi meg sovemedisin. Jeg venter på å bli utredet for epilepsi. Foruten om det tror de det er et skikkelig heftig migreneanfall som kan være i tre, fire dager. 

12 kommentarer

  1. Du er utrolig sterk og flink!! Alt ordner seg til slutt❤️

    1. tingjegliker

      Det gjør det 🙂

  2. God bedring! ❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk 🙂

  3. God bedring kjære deg. Fikk selv ikke sove i natt og har fulgt deg gjennom natten <3

    1. tingjegliker

      Du da… Takk:)

  4. God bedring, kjære deg! Jeg ble kjempe redd første gang jeg fikk ordentlig migreneanfall, begynte med at synet ble «blurry», noen minutter senere dovnet jeg bort i hele venstre arm der etter tungen. Mistet hukommelsen, husket ikke hvor jeg var eller hva mine nærmeste het, og klarte ikke prate, fikk ikke frem ord. Forferdelig skremmene, men samtidig deilig å vite hva det kommer av. Migrene med aura sier de.. Igjen God bedring

    1. tingjegliker

      Takk. Ja, det hørtes skummelt ut.

  5. Vet ikke om det er noe trøst eller om de alt har utelukket det, men jeg mister også sporadisk taleevnen under kraftige migreneanfall.

    1. tingjegliker

      Takk, Mariel. Jo. Må jo være det som skjedde. Uansett veldig skummelt.

  6. Det skal ofte en dramatisk hendelse til før man virkelig klarer å ta innover seg alt det fine ved livet. For min del var det å miste mannen min til kreft. Å følge en du elsker på veien mot døden er det mest brutale som har skjedd meg. Ingenting vil noen gang bli det samme igjen. Jeg er ufattelig glad i livet og jeg er blitt en rausere person. Alle mennesker strever med sitt. La menneskene rundt deg få handlingsrom og gi dem kjærlighet. Vi vet aldri hvor lenge vi er her på jorden.

    1. tingjegliker

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *