Kjærlighetssorg om vinteren

Alle trekker inn. Eller reiser vekk. De gjør det alle sammen, og de har alle sammen noen å gjøre det med. Du er den eneste som er helt alene. Du har ingen. Du sitter hjemme og ser ut på vinteren. De går hånd i hånd. De ler. Alle har det bra. Ikke sant?

Mens jeg går bortover gaten har jeg en klump i magen. I halsen. Kanskje fordi minner ubevisst kommer frem. Det er kanskje låten jeg hører på ørene, eller snøen. Kulden og den kramme snøen. Den minner meg om tidligere sorger, hvis jeg ikke tar kontroll. Jeg kjenner kjærlighetssorgen jeg hadde sist vinter og jeg lukter den tørre kulden som jeg elsker. Den sorgen jeg har bært i mange vintrer, etter mange sorger, den kan jeg så klart hente frem om jeg velger det. Vi vet ikke at vi kan velge, derfor blir det vondt.

Jeg tar meg selv i å være bli bevisst over at jeg har denne følelsen. Jeg kjenner på den, bevisst. Jeg kjenner etter. Hva er det som gjør dette? For et år siden hadde jeg en kjæreste, med en stor familie. Jeg trodde oppriktig at vi skulle leve sammen resten av livet. Det var for godt til å være sant, men det var sant.

Der og da var det sant. Jeg elsket et annet menneske som også elsket meg. Og vi hadde alt, fordi vi hadde hverandre. Jenta mi elsket ham og han elsket henne. Jeg hadde fylt 30 år mens jeg var i dette forholdet og jeg så kun fremtid. Huset vi skulle ha, ungene vi skulle få. Familien hans var alt jeg hadde drømt om å komme inn i. En stor familie som tok imot oss med åpne armer. Det var som om at vi hørte hjemme, som om at vi hadde kommet hjem dit vi hørte hjemme.

Etter mange sorger og dårlige opplevelser var det min tur. Jeg tvilte ikke, for jeg visste alt jeg hadde vært igjennom før jeg fikk dette fantastiske inn i livet mitt. Denne gutten elsket meg for alt jeg var. Absolutt alt. Det var ikke noe jeg kunne finne på å gjøre, som han rynket på nesen av. Han likte alle mine sider og jeg var ved flere anledninger noe som mange flere har opplevd å være: Verdens lykkeligste.

Ting som dette kan bli revet fra deg over natten. Og det ble det. Alt det magiske og uendelige hadde en ende. Det var surrealistisk og jeg mistet meg selv helt. Jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte å forholde meg til det. Som et mareritt. Jeg kunne ikke forstå at dette fantastiske var slutt. Jeg ville ikke slippe, jeg tviholdt. Ble vrang. Og mens jeg mistet ham, det vi hadde, alt vi skulle ha . . . så mistet jeg også meg selv. Jeg hadde dager, tider og uker hvor jeg tilsynelatende hadde forstått det, men så ble jeg desperat og alt rant over nok en gang. Så ble det bedre, og vi kunne prate igjen. Og jeg ble glad, fordi da kunne han se jenta tidvis, som elsker ham så mye.

Jeg var åpen. Jeg visste at jeg måtte la ham gå og sette meg selv fri. Jeg visste alle disse tingene og jeg gjorde det utenpå, mens det lagt inne i meg raste borg etter borg og små branner startet rundt hjertet mitt. På utsiden og i hodet hadde jeg kontroll, for det meste. Kontroll, kontroll og krasj. Krasj og hardt i veggen. «Kom tilbake.» Jeg ville ha det vi hadde, som ble ødelagt. Og det ble mer og mer ødelagt desto mer jeg ikke klarte å akseptere det som skjedde. Og jo mer jeg skjønte at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, desto mer skjønte jeg at han hadde akseptert alt før meg.

Jeg var den som sørget sist. 

Det var over. Det var sant.

Å miste seg selv kan være det beste som skjer deg. Det er åpningen din. For det er først når det blir så vondt at du ikke holder ut, og det ikke er noen flere steder å rømme til, så må du inn i deg selv. Og først i etterkant kan jeg bekrefte igjen og igjen, at dette var virkelig det tøffeste. Etter så mange sorger i livet, hadde jeg begynt på min vei med selvutvikling. Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg skjønte at en ende på noe var starten på noe nytt. Alt dette hadde jeg lært.

Det ble for mye, lenge før det virkelig smalt. Jeg hadde ungen på skole på motsatt side av byen, kontor på en tredje side. Pendlet noe voldsomt, og han bodde en time unna. Jeg kjøpte en ny leilighet og jeg totalrenoverte. Jeg hadde en del å ta tak i på jobb og det store teamet jeg har satt til verden. Dette var den eneste gangen vi hadde mye drama innad i teamet. Og jeg hadde bloggen som skulle mates daglig i tillegg til fotooppdrag. Så skranglet forholdet og alt bare smalt. Jeg sykemeldte meg for første gang i mitt liv og slutte å blogge. Det var veggen og klippen foran meg på en gang, og jeg skjønte at jeg måtte dra hardt i håndbrekket. Hardt. Å sykemelde meg var helt sinnsykt for mitt hode, min stå-på-vilje. Men det er det beste valget jeg har tatt. Og det har tatt meg dit jeg er akkurat nå.

Du trodde kanskje at jeg var en helgen, at jeg har full kontroll og at alt er fint? Jeg mistet besinnelsen. Vi kranglet. Jeg klarte ikke kontrollere sinnet mitt, for jeg fikk det ikke som jeg ville. En gang måtte jeg parkere ved siden av veien, en sen kveld, mens jeg ropte i telefonen. Jeg hylte av frustrasjon og kastet mobilen i gulvet. Når jeg skulle kjøre videre, rundt et hjørne, for å parkere, så gråt jeg. Jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å se, og jeg rygget på en fuckings Tesla, av alle ting, når jeg skulle lukeparkere. Måtte så klart legge en lapp på ruta og kjente at nå, nå, nå må dette ende.

Så dette skjer når du roper, skriker og mister besinnelsen: Du kutter kontakten med deg selv. Jeg hadde vage minner om at jeg kunne dette, jeg hadde jo mestret denne kontakten på et vis tidligere, men tydeligvis ikke til det fulle. Jeg hadde bare smakt på det. Og hver gang jeg gråt, kranglet eller var uenig, så mistet jeg mer og mer kontakt med meg selv.

Det verste var å få vite at han hadde truffet en annen. Jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt, for der var kanskje et håp som jeg ikke hadde innsett at det var. Et håp om at vi en dag fant tilbake, fordi vi hadde jo ligget der en gang i tiden under stjernene og visst at det var oss og at hele livet og alle hendelsene til nå, var hendelser som kun eksisterte for å føre oss to sammen.

Stillhet måtte til. Masse, masse stillhet og alenetid. Og være i nuet. Samle seg. Jeg kom over en YouTube-greie med en viss Eckhart Tolle. Jeg kjente ikke til ham. Jeg vil skrive et innlegg senere, hvor jeg forteller eksakt hva som skjedde etter at jeg lyttet til den, og hvilken jeg lyttet til. Etterhvert som jeg gjorde det så kom jeg mer og mer i kontakt med meg selv. Og jeg startet å praktisere meditasjon hver dag. Før jeg så var på en retreat med Eckhart Tolle i fire døgn.

Jeg fant meg selv på denne veien, og jeg hadde aldri kommet tilbake til bloggen om ikke. Jeg har lært meg om meg selv. Om tankene (egoet), og hvordan det henger sammen. Det har gjort meg til en bedre mamma, venn, og teamleder. Jeg kan hjelpe jentene og guttene i teamet på en helt annen måte, når de møter veggen på sin reise.

Jeg har det bra nå. Og jeg har lært meg ting som jeg ikke visste at fantes i meg selv. Kjærligheten vi får fra andre, den kommer fra oss selv. Andre drar den frem, men vi kan også gjøre det selv. Og når du mestrer det, så kan du sitte alene inne i vinteren, i visshet om at det er mange som ikke er alene og er med andre. Men selv om du sitter alene, så føler du kjærlighet og du er ikke ensom. For ensomhet finnes ikke. Og når du opplever den type kjærlighet, så er du virkelig udødelig. Og denne følelsen unner jeg alle der ute. For den finnes i deg, like mye som den finnes i meg. For jeg og du, kjære deg, vi er det samme.

Vinterklem fra meg.

Og følg meg gjerne her på FB for å henge på innleggene mine og mer til. Jeg elsker å skrive. Og det er enda bedre å skrive når jeg vet at noen ønsker å lese. Takk. 

22 kommentarer

  1. Dine tekster er så inspirerende dyp og reflekterendefår alltid så mye ut av innleggene dine!
    & helt enig med at dine opplevelser har hjulpet folk i teamet- snart ferdig med første bok av eckhart tolle å den boken har allerede lært meg så mye!
    Så takknemlig for at du er en så flott person som tar så godt av oss på vår reise

    1. tingjegliker

      Takk for det, Ulrika. <3 Eckhart kommer til å lære deg mye. <3

  2. Hjerte. Jeg gråter når jeg leser, gråter både med deg, for deg og for meg selv. Kjenner igjen klumpen, det ukontrollerbare sinnet som, i ettertid, blir så forståelig.

    Jeg «våkner» stadig opp i dusjen av vannet som plutselig blir iskaldt, etter at hodet har distansert seg såpass mye at tiden ikke eksisterer igjen før varmtvannet er fullstendig tømt. Håret er vått, men fortsatt like uvasket, akkurat som meg.

    Dette er mitt kjennetegn på at jeg må ta tak. Ironisk nok er det flere iskalde runder i dusjen før jeg forstår at den tunge klumpen må erkjennes. Igjen.

    Takk for at du skriver, og ikke minst, takk for at du deler.

    Hjerte.

    1. tingjegliker

      Takk for at du deler, Sofie. <3 Ja, du skal ta tak. Kjenne på følelsen. Ikke tenke. Bare kjenne. Og være tilstede i den, så forsvinner den gradvis. <3

  3. Du er virkelig en helt❤️ Du drar oss opp med deg, og slipper oss inn til deg! Guider oss, og viser vei, med innleggene dine. Tusen takk!

    1. tingjegliker

      Takk for at du skriver det. Jeg blir veldig rørt her jeg sitter. Det å kunne treffe andre betyr faktisk enormt mye for meg. <3

  4. Jeg tror dette er noe av det fineste jeg har lest fra deg<3

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Jeanette. <3

  5. Jan Terje Svendsen

    Søte fine Anette lykke til på veien 😉

    1. tingjegliker

      Takk, Jan Terje 🙂

  6. Takk for at du er tilbake❤️

    1. tingjegliker

      Takk for at du skriver det. <3

  7. Eckard Tolle er fantastisk! Tenk om alle kunne lyttet til han. Da tror jeg vi alle hadde vært mindre egosentrerte og tenkt i nye baner. Men da får vi som vil lytte, lytte. For å lytte til han, kan forandre hele tankemåten og holdninger vi skaper i samfunnet. Ha en fin dag. Elsker bloggen din. S

    1. tingjegliker

      En dag i gangen, og alle lyser viser vei for flere. Litt etter litt forandrer vi verden til det bedre. Tusen takk, Sarah 🙂

  8. Jeg blir varm av å lese❤️ Du er så utrolig flink med ord. Jeg blir inspirert å kjenner at jeg også kan mestre.

    1. tingjegliker

      Takk, Cecilie. Så bra! Ingenting er vel bedre enn det! Takk for at du deler det 🙂

  9. Du skriver så godt Anette Marie. Jeg felte noen tårer når jeg leste det her! Jeg heia på deg og Trampe. Og det gjør jeg vel egentlig enda. Dere virket så perfekte for hverandre<3 Livet er sårt! Du er sterk, jeg elsker tekstene dine. Fortsett å skrive 🙂 klem

    1. tingjegliker

      Tusen takk 🙂 Jeg har det bra i dag, og det har han også med sitt. Og det er ikke noe nag nå, bare så det er sagt. Glad på hans vegne, og på mine 🙂

  10. Jeg opplever det samme som deg nå. Vil ikke akseptere at mannen i mitt liv ikke var det likevel. At jeg endelig hadde funnet mannen jeg kunne få barn og familie. Men her sitter jeg 32 år i dag og er flere skritt tilbake fra å få en familie og barn og med en lang kjærlighetssorg foran meg. Er det alltid lettere for menn og akseptere og gå videre?

    1. tingjegliker

      Hei, Mina. Det spiller ingen rolle om det er lettere for noen enn andre, og nei, det er det ikke. Svært mange menn sliter med det samme. Du kan kun kontrollere hva som skjer i deg, ikke i andre 🙂

  11. Takk for at du skriver dette. Det ble slutt med kjæresten min omtrent samtidig som det ble slutt med deg og Trampe. Jeg las bloggen din og dine følelser rundt bruddet, og følte meg SÅ mislykket. For du taklet jo bruddet så greit, skrev du…Alt går bra…gå inn i deg selv, aksepter osv osv Mens i hodet mitt var det KAOS….og jeg skulle ønske jeg var som deg…bare aksepterte det og gikk videre. Men det greidde jeg ikke….og følte meg HELT LOST!!!! Men når du nå skriver dette innlegget, så kjenner jeg meg så igjen….Og lurer på….hvorfor skrev du ikke dette da….?!?! Da kunne jeg kjent meg igjen…..Jeg er nå komt over gutten og har funnet meg en ny herlig fyr, men skulle likevel ønske at du hadde vært ærlig med oss leserene DA det ble slutt med deg og Trampe. For du fremstilte det veldig «fint»….og jeg følte meg raua fordi jeg ikke tok det like fint som deg!!! Takk for dette innlegget, iallefall. Her tror jeg du er ærlig 🙂

    1. tingjegliker

      Hei, Ella. Jo, fordi jeg trodde jeg hadde det bra. Dette knekken kom etter at jeg hadde gått videre. For jeg selv hadde ikke innsett at jeg ikke hadde sørget. Så jeg har alltid vært ærlig, men jeg delte aldri dette før nå. <3

      Så bra at du har kommet deg videre. Takk for at du leser 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *