Noen tanker i kvelden

Burde kanskje lagt meg. Klokken er tre minutter på tolv og katten sover ved siden av meg. Et lys brenner på bordet og det er stille. Jentungen sover, jeg burde kanskje sove. Det er ikke helt stille likevel. En slags summing fra dagen. Denne summingen hører man ikke før man begynner å kjenne på stillhet.

Meditere. Jeg har ikke meditert siden Sverige for seks dager siden. Da sto jeg opp og mediterte 40 minutter mens de andre sov. I morgen tidlig skal jeg meditere. Og nå etterpå. Det er godt å være alene og ha tiden til nettopp det. Fristedet. Det magiske stedet hvor alt gir mening. Hvor tankene blir borte fra tid til annen, og hvor løsninger dukker opp.

Jeg vil takke for tilliten når det kommer til skrivingen min. Alle de flotte ordene jeg har fått etter at jeg har begynt å skrive igjen. Jeg liker å skrive. Dette er å være hjemme på ordentlig. Bloggen er ikke det den en gang var, men den kommer fremdeles til å være variert. Den er som meg. Forandret, men fremdeles av mange ulike sjangre. Vit at jeg elsker å lese kommentarer. Ingen spørsmål er dumme heller. Spørsmål gir meg kanskje nye ideer til nye innlegg. Noen ganger får jeg ønsker rundt tema, og det tar jeg i bruk hvis jeg føler jeg har noe å bidra med.

Bildet er fra Amsterdam. I morgen er det kanskje en fin dag for å dele flere slike. Jeg har ennå masse å dele fra turen. Det ble en heftig uke. Hjem på natten og rett på samling lørdag morgen. Lørdag kveld var en summetone og søndag var det jobb fra tidlig til sent igjen.

Jeg er alltid veldig sliten etter en sånn helg. Jeg prater med veldig mange mennesker en til en, og jeg ønsker alltid å avdekke alt som kan ulme under overflaten slik at det kan slippe fri. Det tar mye av følelsene i meg også, fordi jeg bryr meg. Men det er fin ting. Jeg elsker at jeg kan jobbe med mennesker på den måten.

Vil du vite hva jeg gjorde i dag? Jeg spiste med en venn til frokost. Kevin. En av de få jeg snakker med om dagen. Så kjørte jeg hjem, jobbet og skrev med de som trengte meg i teamet. Vaskedamen fikk komme inn, mens jeg gikk ut.

Kjørte videre og hentet Triana Iglesias. Endelig. Vi skulle gjort dette så lenge. Jeg har fotografert henne, intervjuet henne litt og pratet med henne mest. Til videoblogg og til et magasin. Mye informasjon der, ja. Jeg har begynt å jobbe med et vegansk magasin, frivillig, og jeg skriver hovedsaken. I dag tok jeg bildet til fremsiden av bladet.

Det var helt fantastisk å prate med Triana. Hun er der jeg er. I livet. Vi har mange felles venner, men vi har aldri kjent hverandre likevel. Vi pratet om ting som betyr noe, som gir mening. Dere vil få mer av dette.

Katten har sluttet å male. Summingen er her ennå. Jeg skal legge meg snart. Men først skal jeg fortelle hva jeg gjorde videre i dag. Ikke fordi det har noe å si, men jeg vil bare skrive litt. Denne bloggen trenger å komme ordentlig inn i fingertuppene mine igjen. Jeg lurer også på om jeg skal orke å be leserne mine om å nominere meg til Vixen. Jeg tror jeg skal det, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg må uansett finne ut hvilken kategori det skal være, og jeg liker egentlig ikke å skulle peke ut det selv. Det må jo være opp til leserne, tenker jeg.

Fra Triana til et møte. Jeg var i et møte med tre fantastiske gutter. Vi skal jobbe sammen med film. Video. Vlogg. Mer om det senere. Det kan dere glede dere til, tror jeg.

Etter møtet, som varte i tre timer, har jeg hentet jentungen min og kjørt hjemover. Møtt Helene som fremdeles har noe hos meg, som bildekkene i garasjen. Det er hyggelig at det er noe igjen her, sånn at hun innimellom kan vise seg frem.

Mens jeg tenker på alt det fine som skjer i livet mitt, og småbekymrer meg for å ta på meg for mye igjen, så blar jeg innom Facebook for å se etter en dialog. Og hvordan klarte jeg egentlig å komme over det, eller å ikke vite det tidligere. Men i skrivende stund får jeg altså vite.

Børre Olsen døde for to dager siden. Jeg visste det ikke. Han hadde kreft og startet dette i kampen mot kreft. Da jeg startet tingjegliker.no for mange år siden. Fire og et halvt for å være korrekt. Da hadde vi Børre sine smykker i butikken.
Jeg likte Børre. Han ga meg alltid en klem som om hadde kjent hverandre veldig lenge, selv om vi ikke pratet ofte. Det var alltid smil og optimisme. Og nå sitter jeg her litt mutt. Jeg møtte Børre flere ganger mens han var syk. På Joe and The Juice på Frogner. I sommer sa han at at jeg måtte spise mer. Ja, jeg ble litt spe en liten periode etter at jeg ble veganer. Så neste gang jeg så ham, lå han i sofaen inne på samme sted. Klemte ham den første gangen, flere ganger, mens den andre gangen var han i en telefon. Jeg spurte hvordan det gikk med behandlingene, og jeg klemte ham. Det er ikke lett å vite hva man skal si. Og nå er han borte, slik som mange andre. Slik som Harald. Slik som Rafiq. Slik som mamma. Slik som alle de andre som har forlatt kroppen sin.

Jeg er glad for at jeg tror på mer. Det gjør meg roligere rundt dette med død. Før ble jeg livredd, nå er jeg rolig. Det er hva det er. Og der de er, har de det bedre enn de hadde det her. Det er derfor de dro. Sånn er det. Vi forlater kroppen når det ikke er utholdende å være i den mer.

Kjøleskapet. Jeg hører det også nå. Tastetrykkene er mer bråkete. Skal jeg være mer våken nå? Klokken er trettisyv over midnatt. Jeg vil meditere. Og sove. Tenk så rart. En dag er vi her, og en annen dag er vi borte.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *