Loggen bak boken bak bloggen

Torsdag 26.november klokken 14:36

En, to, tre. . . Jeg teller rosene mens jeg setter dem i den enste vasen jeg har. Hvor mange kan det være? . . . åtte, ni, ti . . . Han er tullete. Jeg må dele dem opp i flere vaser. Eller glass. Dette er jo den eneste vasen jeg eier. . . sytten, atten. Der. Det er ikke plass til flere i denne.

Jeg henter et stort glass og river opp en ny pakke med blomsternæring. Fyller glasset til randen med blomster.

En, to, tre . . . Er det jeg som ikke skjønner noe? Hvorfor orker han å gjøre dette? . . . fem, seks, sju . . . lurer på om det kan være femti roser her.

. . . femten, seksten, sytten, atten. Jeg har plass til en til, men føler det blir feil å ha flere roser i glasset enn i vasen. Jeg stopper på atten.

Nytt glass. Ny pakke med roseernæring. Denne gangen vet jeg at glasset klarer 18 roser. Jeg teller meg opp mens jeg stadig stopper for å tenke. Han har likt meg så lenge, jeg vet jo det. Jeg presser rosene opp i glasset mens jeg river av noen blader. Nå har jeg fylt opp tre buketter med 18 roser i hvert vann. Det ligger fremdeles mange roser igjen på benken.

For hver rose kjenner jeg noe svi litt på innsiden. Det er jo godt at noen bryr seg så mye om deg, men hva gjør man når det ikke er gjensidig?

Et bilde må jeg ta. Jeg ser for meg hvordan leseren skal forstå denne benken jeg står ved. De kan like greit få et bilde. Roser er jo vakre. Jeg går inn på stua for å hente speilrefleksen min. Canon 5D, mark 2. Jeg elsker det. Det finnes mange Samsung-kameraer her, men dette er liksom babyen min.

Kort fullt.

Jeg blar raskt gjennom alle bildene for å se om jeg kan formatere kortet og slette alt. Etter å ha saumfart meg gjennom outfit-bilder, bakebilder og annet jobbrelatert, kommer jeg til prosjektet. Alle de filmklippene vi filmet i huset, som jeg aldri har publisert eller gjort noe mer. Jeg blir kvalm av å tenke for lenge på det. Uvel. Formaterer kortet og løfter blikket opp igjen på rosebenken. Ah! Dette blir et fint bilde.

November_bokami

Deretter begynner jeg hvor jeg slapp. Nå har jeg ikke flere glass igjen, og vaskemaskinen står og går. Jeg må ty til noe annet. Blomsterpotter? Jeg prøver. Denne gangen tar jeg bare tak i en stor klase. Blomsterpotta er lita, den trenger mange roser for at de ikke skal falle ut. Jeg stikker meg på en torn.

Blomsterernæring, vann. Jeg lurer på om blomsterpotta lekker i grunn? Nei, det ser fint ut. Rosene spres seg bredt utover og lager et mye større volum enn antall. Antall, ja. Jeg må telle over disse også.

. . . 29 roser. 29? Herregud. Det er flere igjen. Jeg må finne en til potte, men den er litt mindre enn den forrige. Okei, da må jeg hente en større. Inne på stua står to orkideer. Jeg går bort til vinduskarmen og bytter bort den lille potta mot den fineste jeg har. Det ser ut som den er laget av knust speil.

– Fikk du vann i går du da?

Ja, det gjorde den. Jeg tar med et par blader som er gulbrune. Nå tror jeg at resten av rosene går opp i denne. Jeg repeterer med vann og næring, før jeg slipper en bukett roser ned i potta. Teller over dem. 32 roser.

18 + 18 + 18 + 29 + 32 = 115. Sinnsykt. Jeg pleier å like øyeblikk som oppstår hvor jeg kan med hundre prosent sikkerhet si, at jeg aldri har opplevd eller gjort akkurat den tingen. Vel, jeg har aldri mottatt 115 røde roser. Jeg stiller dem opp for et gruppebilde før jeg plasserer dem rundt i stua.

November_bokami_2

Nå står den største vasen på spisebordet. Den nest største i vinduet. En på stuebordet, en i kjøkkenvinduet og en på kjøkkenbenken. Jeg skjønner hvorfor noen mennesker liker å ha mye blomster i hjemmet sitt. Kanskje jeg skal begynne med det? Det er nok sunt. Tror det er sunt for energien, for sinnet og for huden.

For litt over en time siden spiste jeg frokost med rosemannen. Det er den samme gutten som ble knust da jeg tidligere i høst fikk meg kjæreste. Jeg satt i bilen da jeg følte at jeg måtte fortelle det. Ingenting var offisielt, men jeg fikk en følelse av at jeg burde si noe. Denne gutten sendte meg i etterkant veldig mange meldinger. Han ville få meg til å prøve med ham. Selv har han vært tålmodig og ventet. Jeg hadde kanskje trodd at han ikke ventet lenger, men han gjorde det. Jeg klarte ikke å opprettholde kontakten, men nå, etter bruddet, tenkte jeg at jeg skulle ta kontakt. At vi kunne være venner igjen. Og med den tanken, kontaktet han meg. Han visste når jeg tenkte på ham. Det er så overveldende, hvordan den delen i mange av oss fungerer.

Det er den samme mannen som i dag har vært her og hentet min mobil, min internett-ruter og min bilnøkkel. Ikke bare den ene, også reservenøkkelen. Han kom hit til meg da klokken var nærmere ett. I døra møtte jeg et hav av roser og hans brede smil. Jeg ble glad, men kjenner også hvor inderlig han ønsker. Han hadde kjøpt med frokost og dekket opp bordet mens jeg skrev ferdig. Jeg pre-postet innlegg til bloggen. Jeg har delt mange bilder av meg selv, mange videoer, mange ting jeg har gjort. Uten filter, alt rett ut. Kommentarfeltet står åpent. Komme hva som komme vil, tenker jeg.

Under frokosten snakker vi. Han nevner noe fra barndommen sin som jeg tidligere har fortrengt. Ja, han har fortalt meg før, men jeg har latt det skli videre fra hjernelageret. Jeg er god på sånt, om noe blir ubehagelig. Og det er vondt å høre. Nysgjerrige meg spør på nytt og får vite mer. Han har bodd alene som barn. Blitt mishandlet. Opplevd ting ikke et eneste barn burde oppleve. Det svir i hjertet. Mens han pratet lurer jeg på hvorfor han er forelsket i meg.

Jeg tenker tilbake. Han har vært forelsket lenge, men jeg har ikke visst det før dem siste årene. Hvorfor? En snill gutt. Sterk og allsidig. Hvorfor meg? Han møtte meg for første gang i 2010. Eller var det 2011? Det er lenge siden. Og vi har vært venner. Han har sett meg gjennom mine forhold og vi har alltid hatt en fin, vennskapelig tone.

Han er forelsket i meg, og han har aldri vært så rett frem ærlig om det før nå. Han føler så mye, men jeg føler ikke det samme. Er det jeg som er blind? Prøver Universet å fortelle meg noe? Jeg vet at det ikke finnes noe vondt i denne mannen, og vi kommer til å være venner livet ut, uansett hva som skulle skje. Uansett om vi ikke snakker sammen.

Velkommen til min bok-logg. Her skal jeg skrive mens jeg sitter her hjemme og prøver å skrive en bok. Jeg har 74 timer og 38 minutter på meg. Planen er å skrive denne loggen når jeg trenger pause, og dermed kan jeg publisere loggen på bloggen når jeg er online igjen. Da har jeg innlegg for tre dager og kan hente meg inn på annet. 18.00 på søndag komme han tilbake. Jeg er i gang med skrivingen min nå.

15.25:

Skreller en mandarin.

16.07:

Jeg har dusjet. Renset ansiktet og vasket håret to ganger. Først sjampo, så balsam, så sjampo igjen. Deretter en kur i håret. Jeg har smurt kroppen i olje og jeg har fått på en ansiktsmaske. Vannet koker på kjøkkenet. Jeg har på gode sokker og en god bukse. Samt den røde skjorten min med ruter. Mammas skjorte. Det må bringe lykke. Jeg døper den herved til skriveskjorte. Og med det samme kommer jeg til å tenke på at den vil lukte stygt om jeg ikke får vasket den ofte nok. Joda, bomull tørker jo raskt. 30 grader og inn i tørkerommet.

Det er mørkt ute igjen. Ikke helt, men snart helt. Jeg liker det. Kanskje det var meningen at jeg natt til i dag var våken? Jeg la meg 06.00 i morges. Følelsen av å være i halvveis søvne og overgå at man er trøtt, gjentatte ganger, er behagelig. Det er en berusende følelse. Jeg liker det, og jeg tenker annerledes. Jeg er ikke over alt, jeg er her. Og jeg skriver bedre når det er mørkt. Jeg må huske å drikke vann og te. Kanskje kaffe etter hvert, men jeg må holde meg for god til å spise dårlig når jeg skal fungere.
Vannet er ferdig å koke. Jeg hørte klikket i vannkokeren. Sånn, dette er bra. Nå er jeg klar. Ren, uten sminke. Alene. Stille. Mørkt. Ikke en lyd. Ingen mobil, ingen Internett. Ingen kan få tak meg. Det kribler i magen. Herregud, hva er det som feiler meg. Rømmer fra omverden og opplever at det kribler i magen. Nå skal jeg ta en kopp te, lese litt i Knausgård for å lande litt til, så skal jeg idémyldre før jeg starter å skrive. Ingen aning om hvordan man skriver en bok, men skal finne det ut!

17.11:

Jeg har lest litt, og kjenner meg klar til å skrive. Mens jeg leser popper det mer og mer opp ordene som skal ned på tastaturet. Jeg skulle nesten ha ønsket at jeg kunne skrevet for hånd, slik jeg gjorde i dagbøkene mine. Men det går ikke. Det vil ta en evighet. Dessuten er jeg veldig rask på tastaturet.
Jeg har hentet en Pepsi Max. Noe forfriskende. Vasket av meg ansiktsmasken og skriver før jeg skal ned på butikken og sikre meg mat før stengetid. Det tar meg 30 sekunder å gå til butikken, så det vil ikke ta mye av tiden min. Først må jeg skrive.

17.39:

Jeg skriver og ordene kommer lettere til meg mens jeg er i det. Hadde en frykt for å miste alt av hukommelse, men det skjer naturlig. Så langt. Jeg stopper opp fordi jeg trenger noe materiell. Jeg trodde det lå i en eske i leiligheten, men innser at jeg må på loftet.

18.22:

Jeg føler at jeg tisser mer enn jeg trenger. Kanskje jeg drikker for mye te mens jeg holder på. Går en tur på butikken med det samme, kanskje jeg får noen bra tanker mens jeg puster noe frisk luft inn i lungene.

18.38:

Tilbake fra butikken. Jeg har kjøpt økologiske egg, økologiske mandariner. To avokado, en vaniljekesam, Norvegia ekstra lett, to poteter, usaltede cashewnøtter, blåbær og bringebær. Ja, også en liten boks med is da. Royal med cookies og sjokoladeflak. I tilfelle jeg trenger sukker. Ungikk alt av sjokolade, det føles helt riktig. Og med tanken om dårlig energi blant kjøtt, valgte jeg å ikke kjøpe noe. Torsk har jeg i fryseren om jeg skulle være nøden. Tibake til skrivingen, med litt mat. Viktig å spise selv om jeg ikke føler meg sulten, for å holde hodet klart.

November_bokami_3

20.02:

Gikk på kjøkkenet for å spise tre skiver med ost. Og tisse med det samme. Det går bra å skrive. Mens jeg mimrer meg gjennom det jeg skal formidle kjenner jeg mer og mer at dette er riktig. Jeg må bevare roen i meg. Ordene må komme ett i gangen uansett hvordan jeg vender på det. Jeg klarer ikke å skrive like fort som jeg tenker. Hvis jeg kunne tenkt ferdig boken, så hadde den allerede vært ferdig. Jeg tar notater underveis for å huske hva jeg må sjekke opp i når jeg er online igjen. Dette føles riktig. Tilbake til skrivingen.

20.38:

Litt sliten i øynene. Lurer på om jeg burde hvile litt. Eller kanskje danse? Jeg setter på radioen. Jeg tar pause frem til 21.15 for å hente litt energi og bevege på kroppen.

21.08:

Hadde på radioen, danset og rørte på meg. Det varte i ti minutter cirka, så ble jeg sliten av lyder igjen. Nå er det stille og jeg kjenner at jeg skal blunde litt her på sofaen, for å hvile øynene. Har vært flink å bruke brillene hele tiden. Har skrevet litt over 2000 ord til nå. Jeg vet ikke hvor mye en bok skal inneholde, men jeg tenker ikke på det ennå.

23.22:

Vært våken i fem minutter. Våknet først en gang for en time siden, sovnet igjen. Drømt mye rart, husker noe. Klam i kroppen, men prøvde lufte meg litt på balkongen. Kjenner meg litt ensom, men vet det snart går over. Jeg må bare våkne litt til. Kunne nok ha sovet lenger, men ønsker å være våken på natta for å skrive. Så lenge jeg dupper på sofaen klarer jeg våkne og jobbe igjen.

00.27:

Gått en tur. Etter at jeg våknet ble jeg sånn tom i kroppen og følte meg for trett til å være engasjert, og for bestemt til å sove. Jeg skal ikke sove vekk disse dagene. Jeg klarer meg fint på lite søvn, det vet jeg. Den eneste grunnen til at jeg følte meg så trett, var at jeg hadde blundet av et par timer. Jeg tok iskaldt vann i øynene og kledde på meg lue, votter og jakke. Så spaserte jeg en tur, ble våken og gledet meg til å fortsette skrivingen. Det var alt som skulle til for å endre hele min verden. Fra å være ensom til å føle meg dedikert og glad igjen. Jo, også spiser jeg is nå da. Kinnene mine er røde fra kulden og jeg føler meg frisk og våken. Fortsetter å skrive.

Loggen blir publisert to ganger daglig i dagene fremover. Det er rett og slett så mye logg at jeg har delt den opp i mange deler. Neste del 06.00 i morgen tidlig. Deretter 16.00. Legg igjen en kommentar når du enn måtte føle for det. Det er motiverende å vite at noen venter på denne boken. Neste blogg ligger her. 

47 kommentarer

  1. Hei Anette Marie!
    Har lest bloggen din siden før Tina Odine ble født, vi har møttes en gang i Trondheim og jeg følger med på instagram, snap og bloggen! Du inspirer meg 🙂 Elsker ordne dine, tekstene dine og bildene du deler! Stå på!

    Stor klem <3

  2. Blir så spent når jeg leser dette! Gleder meg! Og du er veldig flink til å gjøre det kroppen og sinnet trenger, det beundrer jeg deg for! Klem

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Evvy! 🙂

  3. Camilla

    Du skriver så utrolig bra. Gleder meg til boken kommer ut, fordi jeg vet at den virkelig blir verdt å lese!

    1. tingjegliker

      Takk, Camilla 😀

  4. Gleder meg til å følge med videre på disse loggene! Du skriver så bra 😀

    1. Og så må jeg legge til en ting: SÅ mange roser :O er tydeligvis en som bryr seg veldig om deg 🙂

      1. tingjegliker

        Ingen tvil om det 🙂

    2. tingjegliker

      Takk, Silje. Så moro at du gleder deg over loggen 😉

  5. Får alltid ro i kroppen når jeg leser det du skriver! Gleder meg til boka!

    1. tingjegliker

      Takk, Ragna!

  6. Jeg gleder meg nok litt VEL mye til denne boken kommer ut!!! Gleder meg masse! Stå på, er utrolig gøy å følge med deg, Anette-Marie 🙂 lykke til videre med skrivingen, dette klarer du fint!

    1. tingjegliker

      Takk, Nina. Jeg gleder meg VEL mye, og gruer meg, til du og resten skal lese den 🙂

  7. Åhh gleder meg til boken din blir ferdig, tror virkelig den er verd å lese. Du er en veldig inspirerende person, og jeg blir glad og inspirert av å lese det du skriver. Du er utrolig flink til å skrive. Gleder meg til å lese resten av loggen din 🙂

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Sandra 🙂

  8. Anja Andersen

    Gleder meg til boken kommer! Du er en stor inspirasjon 🙂

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Anja 🙂

  9. Therese A

    Ååh! Gleder meg sånn til boka er ferdig! Blir helt oppslukt av alt det du skriver jeg.
    Og alle disse rosene da? For en hyggelig gest! En som verdsetter deg for den du er,på ordentlig! 🙂
    Gøy å ha deg tilbake på snap igjen, jeg har savnet deg! 🙂

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Therese 🙂 Hyggelig å være tilbake også, bare litt uvant å prate etter så mange dager i stillhet 😉

  10. Jeg er så spent på hva som står i boken din! Det virker som du har glede over å skrive og ro i sjelen din.

    1. tingjegliker

      Takk, Heidi. Ja, det er masse skriveglede her!

  11. Kathrine

    Åh så heldig du e som fikk så mange roser!
    Du e så flink t å skriv og formidle 😀
    Glede mæ sånn til den dagen boka e ferdi.

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Kathrine 🙂

  12. Elisabeth

    Kjære Anette Marie.

    I en alder av 37 år så har jeg kommet over mange mennesker som skriver,blogger ja rett og slett deler av seg selv. Det er ikke så mange jeg tror på når jeg leser, men deg tror jeg på. Vet du hvorfor ? Fordi du skriver så rent og ekte..du skitner det ikke til, som mange gjør! Du har gledet meg mange ganger via dine innlegg og snæp! For ett menneske du er og for en stor jobb du gjør..du brøyter veien inn til hjertene til folk Jeg tenker ang mannen i ditt liv..han gjør seg klar for deg, fordi du trenger en mann som er like sterk og sårbar som deg Stor klem fra meg!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Elisabeth. Det varmer å lese 😀 Ja, den mannen der ja. Blir spennende å se hvem han er 🙂

  13. Så herlig med mange roser! Fin logg og gleder meg til bok altså

    1. tingjegliker

      Takk, Helene 🙂

  14. Så utrolig inspirerende du er Anette Marie! Gleder meg allerede til boken din blir ferdig! Du har så mye fine og reflekterte tanker og meninger, elsker å lese bloggen din! Stå på!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Guro 😉

  15. Martine

    Du er så flink. Jeg gleder meg utrolig mye til å lese boka di. Og å fortsette å følge med på bloggen din fremover, som jeg har gjort i lang tid nå. Du er god, Anette Marie, virkelig god.

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Martine 🙂

  16. Hei! Så spennende prosjekt du har startet på. Jeg elsker de lange, dype innleggene dine. Har fulgt deg siden graviditeten, jeg gikk gravid «sammen» med deg med eldste min.

    Men; hva er poenget med å logge av hvis du har brukt mer tid på å skrive logg enn bok? Kunne du ikke like godt publisert direkte på bloggen….? Mister hele vitsen for min del.

    1. tingjegliker

      Hei, S. Jeg har brukt mer tid på loggen, misforstå meg rett. Jeg har bare skrevet flere ord. Det tar mye lengre tid å skrive det andre enn det gjør å ramse ned tankene mine. Og om jeg hadde publisert loggen direkte, hadde jeg hatt tilgang til Internett, jobb, mas, plikter som tynger og stresser meg når jeg skal skrive. Derfor 🙂 Håper det forklarte litt. Loggen har vært grei for å skrive når jeg har tatt pauser fra alt det andre jeg graver meg ned i 🙂

  17. Kjære deg! At noen venter på denne boken, det skal du bare vite. Som flere skriver over her, du skriver så ekte, jeg tror på deg, smiler og ler meg igjennom innleggene dine. Så beundrer jeg deg sterkt for din evne til å gjøre det kroppen og hodet ditt trenger, kle på lue, gå tur- alene foreksempel, ta med jenteungen på tur, bare dere to, i telt, med kart- for å skape gode barndomsminner.

    Det er noe ved deg, som rører meg. Har stor respekt for deg, for den personen jeg kjenner deg som igjennom blogg, snap osv, for din syke formidlingsevne, for dine skriverier og for din evne til å ta utfordringer, se muligheter, og gjøre det kroppen og sinnet ditt trenger.

    Masse, masse lykke til med bok! Jeg gleder meg, tror på deg, og heier!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Lene! Jeg blir så glad! 😀

  18. Smiler, gråter og ler meg igjennom innleggene dine, skulle det stå. Du får meg til å smile, men like ofte gråte. Gråte fordi du treffer spikeren på hodet, alltid.

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Lene 🙂

  19. Åh, de over her sier det så fint og jeg er helt enig. Ler og griner med deg. Du er så ekte. Gleder meg til boken.

    1. tingjegliker

      Takk, Isabel! 🙂

  20. Charlotte Pernille

    Som jeg beundrer deg, på måten du skriver på. Det er så ekte og rent.
    Jeg både gråter og ler av innleggene du deler. Mobil og Internett har virkelig tatt over verden. Så hvorfor ikke prøve noen dager uten for så å høre på hva KROPPEN vil. Gjøre akkurat det den sier.
    Gleder meg masse til å lese boken din☺️ Du er virkelig god!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Charlotte 😀

  21. Logg…. noe så enkelt og noe så genialt. Da føler jeg at jeg får være med på prosessen og ikke må vente helt til boka blir gitt ut… helt genialt… Du er best.

    1. tingjegliker

      Så bra! Tusen takk for den, J 🙂

  22. Caroline

    😀 😀 Jippi! 😀 Du e igang å det e så spennende!! Har jo åsså fulgt deg siden litt før svangerskapet med Tina Odine, å føle jo at man kjenne deg litt 😉 Kan se på deg korssen du har det, om det e trist eller om du e sliten, glad eller lei..Det skal bli så bra å lese boka di, kan nesten ikke vente til den kommer 😀 😉 Masse lykke til! 🙂 Du e så hærlig å det e så godt å se at nån tørr det du gjør, du ane ikke kor mange du hjelpe i hverdagen med din væremåte å din tilstedeværelse gjennom blogg og snap! 😀 Ønske deg og din lille Tina ei super fin uke! 😀 <3 Klem fra Caroline <3

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Caroline. Virkelig! 🙂 Denne boka må jeg jo bare få ferdig :O

  23. Hei Anette Marie!
    Har lest bloggen din siden før Tina Odine ble født, fulgt alle prosjekt, oppturer og nedturer. Så det evel på sin plass med en kommentar!
    Du er ei dame som har så mye energi og mot at det er beundringsverdig! Jeg er bare 20 år selv, så starta med å lese ALLE toppblogger ganske tidlig. Kun deg sitter jeg igjen med, og det er mye av det at du er så ærlig, rett fram og inspirerende.
    Takk for det du gjør, du hjelper så mange fler enn du tror. Stå på og lykke til 🙂
    Klem!

    1. tingjegliker

      Tusen takk for at du delte dette, Beate! 🙂 Det er rått at du har lest så lenge. Da var du jo så ung! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *