Mitt første panikkangst-anfall

Dette innlegget må jeg skrive. Det har jeg skjønt hele veien.

Jeg har opplevd det mange har opplevd før meg. Panikkangst. Det som gjør det litt verre, er at min hendelse ble vist på TV. Jeg vet ikke om noen tenker som så: At jeg har selv blitt med på dette programmet og må tåle det som kommer. Om så, jeg kunne aldri sett dette komme. Om du som har startet å lese dette, ikke aner hva det er snakk om, så er det mulig å se hele episoden på TV 2 Sumo. Eller se reprisen i kveld på TV.

Jeg må bare starte med å si takk for alle mail og meldinger jeg har mottat i kveld. Det er mange ord å lese, men jeg leser dem. Jeg klarer ikke å svare på alle, derfor skriver jeg et innlegg som forhåpentligvis besvarer de fleste spørsmålene.

Dagen i dag har vært litt som bildet over. Jeg har gruet meg. Det verste var ikke å gjenoppleve det på TV, men å vite at mange flere skulle få se noe av det verste som har skjedd med meg. Ja, det er slik det føles. I sommer har jeg gruet meg og den siste uken har jeg gruet meg. Intervjuet som Dagbladet la ut i dag, var heller ikke lett å være med på. Jeg prøvde å skrive med egne ord i tre dager, men klarte det ikke. Etter et tappert forsøk på å forklare alt til journalisten, endte saken opp som dette.

Den største frykten min i dag, har vært hvordan folk skal ta det. Ler de av meg? Tror de det bare er tull? Ser det useriøst og latterlig ut? For det hadde seriøst gjort veldig mye verre, om noe så personlig og ekkelt ble latterliggjort.

Det er flere av dere som lurer på om jeg har funnet ‘løsningen’ for at ikke dette skal skje. Jeg har ikke noe konkret svar på akkurat det, men jeg har det mye bedre. Det er mulig at situasjonene ungåes litt. Ikke mer overjobbing som før. Ikke prøve å være en forbanna superdame når man ikke trenger det. Puste mer. Elske livet og slappe av. Og ordene som jeg også fikk i en av meldingene i kveld: Det er aldri så ille som man tror.

Det er helt sant.

Når angsten kommer prøver jeg raskest mulig å finne en løsning på det. Puste og gå unna situasjonen jeg står i. Jeg har egentlig ikke kjent på angsten på en stund, jeg har vært flink. Men i går kom en liten essens. Og i dag. Da jeg snakket med journalisten. Rett før det startet på TV. Jeg måtte sette meg litt ned på gulvet hos naboen min Trygve, som jeg ofte er hos. Han spurte om vi skulle droppe det, men jeg ville ha det overstått. Bare ha sett det.

Jeg begynte å gråte litt, men synes de hadde satt det sammen fint nok til at man kunne skjønne alvoret i det.

Jeg kunne helst sett at dette aldri skjedde. At de som så på ikke trengte å se det og at jeg slapp å dele mer av det. Men så er det nå slik, at jeg har funnet trøst i å vite at flere enn meg har opplevd dette svært ofte. Mange sliter daglig med dette og de som ikke har opplevd det kan ha vanskelig for å forstå. Jeg forsto aldri andre før dette. Jeg sammenlignet det med fylleangst. Det gjør jeg ikke lenger nå.

Hvis du der hjemme er et menneske som har opplevd lignende, og finner en slags trøst i at jeg også opplevde det, så har det kommet noe godt ut av alt dette.

Jeg har vært veldig lei meg, spesielt den første tiden da vi kom hjem fra USA. Dette dere ser på TV nå ble innspilt i mai måned. Da jeg oppdaget at jeg har åpnet en kiste med angst, som kommer tilbake igjen og igjen, ble det ikke noe bedre. Jeg kunne ikke skjønne at tøffe, gale og utadvendte meg skulle oppleve noe slikt. Jeg tenkte at det var for litt kjøre mennesker som ikke trivdes i sosiale sammenhenger. Feil.

Etter at jeg har vært åpen om dette i sommer, har jeg møtt så mange likheter hos mennesker jeg har kjent til lenge.

Hva kan jeg anbefale for andre som sliter? Snakk med en psykolog. Liker du ikke han/henne, finn en ny. Jeg brukte tid på å finne frem til psykologen jeg valgte og jeg har betalt mange penger for å gå til han i sommer. For meg var det livsviktig. Jeg hadde ikke fungert optimalt igjen om ikke. Fra jeg var liten skulle jeg ha snakket med noen, men jeg gjorde det ikke før nå. Jeg trengte det sårt. Alle timene jeg hadde hos ham, gråt jeg. Masse. Det var lukkede dører jeg ikke visste om fra barndommen, ungdommen og voksenlivet. Jeg har lurt meg selv med mye. Nå er det lettere, for jeg forstår hvorfor mye er slik det er.

Jeg kan ikke sitte å skrive ned alt jeg har opplevd og alt som har kommet frem, det blir for privat. Men det å prate med en profesjonell skal man ikke tulle bort. Jeg har benektet at det skulle hjelpe meg, i tjue år. Nå skjønte jeg at en profesjonell vet hva han skal spørre om for at jeg selv forteller ‘svarene’.

Livet vårt er hellig og kort. Ta vare på hodet, det er det eneste du alltid må leve med. Er det noe godt som har kommet ut av dette, så er det å være bevisst over å leve i nuet 🙂

Om dette har gjort godt for noe, blir jeg glad. Kjenner en klump i halsen og magen, blandet med en lettelse. Det skal bli godt å sove, i morgen tidlig reiser jeg nordover. Det blir bra.

Anette

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *