Bare meg, Anette liksom

Jo eldre jeg blir, jo sterkere forventer mennesker rundt meg at jeg skal være. Det føles slik. Og jo eldre jeg blir, desto flinkere blir jeg til å putte på meg hverdagsmasken og løpe igjennom daglige gjøremål og nødvendigheter. Min fotokunnskap gir meg et øye for å stoppe tiden når det trengs, selv om det noen ganger føles ut som en jobb i seg selv.

Hvor mange ganger har jeg ikke vært ærlig og personlig i denne bloggen? Jeg vil nå prøve å være litt privat og. Jeg vil det, i dag. Jeg kan vel klare det også? Knipser noen bilder av meg selv før jeg starter. Den gamle, slitte joggebuksen er på, og sminken er gnidd ut av sine mønstre. Jeg er alene, det er søndag. Bildene trenger ikke minne om noe annet enn det. Her kommer tidenes lengste innlegg. Hold fast!

Her om dagen fortalte en god venninne litt om hvordan hun så meg fra utsiden. Jeg ble rød i kinnene, følte et ekstremt ubehag og lo det litt vekk. Innbiller meg at jeg er skikkelig rå på å snakke om følelser og situasjoner. Plutselig innser jeg at jeg ikke er det. Jeg er rå på å skrive om dem. Noen ganger åpner jeg meg litt, men så har jeg fremdeles et slør (som en annen venn så fint har uttalt) foran meg. Jeg er en mester på skuespill i hverdagen, som har blitt til den jeg er. Hvis jeg skal se negativt på ting blir jeg jo bare trist, og jeg liker å være glad. Jeg føler meg stakkarslig når folk forteller meg hvordan jeg burde ha hatt det. Altså, i forhold til hvor jeg står i livet og hvor mange prosjekter jeg har i luften på samme tid.

«Du er alene i Oslo med en to-åring, singel, ingen fast jobb, studerer, og familien din bor ikke her!«

Jeg kjenner en klump vokse i halsen min mens jeg trykker på tastaturet. Det høres jo skikkelig trist ut. Jeg er 26 år og føler at jeg burde ha kommet meg lenger. I vennekretsen min har jeg venner fra 20 til 60 år. For meg er det bare tall, og jeg klarer å være en like god venn for hun på 20 som for han på 40. Grunnen til at jeg har så stort aldershopp mellom vennene mine er erfaringer jeg har fått i livet. Jeg vet at jeg har opplevd mye mer enn de fleste på min alder, på samme tid finnes det andre som har opplevd mye mer enn meg.

Jeg er takknemlig for de som ser opp til meg, jeg vrir meg av ubehag når noen synes synd på meg og jeg blir irritert når noen tar for gitt at jeg klarer alt. Jeg utstråler nok ofte at jeg klarer alt, fikser alt og ingenting er et problem. Spesielt i det siste er det mange som lurer på hvordan jeg klarer det. Hvorfor vet jeg ikke. Er det alderen? Vondt gjorde det for litt siden da en veldig god venninne spurte om jeg ikke bare kunne finne meg en fast jobb. Jeg sa ingenting om hva jeg følte da hun spurte, men jeg ble sint og såret.

«Kan du ikke bare finne deg en vanlig 08-16 jobb slik de fleste må gjøre? Så får du en økonomisk trygghet og slipper alt stresset!»

Hva mente hun? Jeg skjønner jo at det innerst inn var en god tanke, men det føltes ikke godt. Har hun ikke troen på meg? Er alle disse årene bortkastet? Jeg vet at jeg kan få meg en 08-16 jobb om jeg ønsker det. Jeg har en god CV og gode referanser. Jeg klarer det fint om jeg vil, men drømmen har alltid vært å skape noe eget. Jeg liker å være kreativ, jeg vil ikke stenge kreativiteten min inne i et skap. Ikke tving meg til det, da visner jeg! Jeg lover, jeg visner om noen tvinger meg.

Alt henger på en måte sammen, og jeg kan ikke slippe noen av ballene jeg har i luften. Ja, jeg bor i en flott leilighet, og det er dyrt. Jeg eier heller ingenting annet enn en studiegjeld på flere hundre tusen kroner. Men det bryr meg ikke. En dag har jeg lykkes innenfor noe jeg elsker å holde på med, og da skal jeg kunne betale det ned på en overføring. Det er jo bare tall. TALL! Vi lever en gang og jeg nekter at noe så dumt som penger skal få hindre meg i å følge drømmene.

Jeg er sta når det kommer til alt dette, og jeg er kresen når det kommer til hvordan jeg vil leve. Jeg tenker at det verste som kan skje er at jeg må flytte ut på gaten. Bo under noen trær med isopor og ting jeg ikke får solgt. Selv da skal jeg klare å gi datteren min all den kjærligheten hun trenger. Det kommer uansett ikke til å skje. Det gjør jo ikke det. Ikke her i Norge, med mindre det blir krig. Blir jeg kastet på gaten, må jeg bare krype til kors og flytte langt nord i landet hvor mange aldri har beveget seg. Hjem til pappa, igjen. Hvor jeg sikkert enda kan få husarrest slik jeg pleide.

Det som mange ikke skjønner er at jeg trenger å ha alle disse ballene i luften for å fungere. Bloggen min er nødvendig. Den er en del av inntekten min. Fotograferingen min lever ikke uten bloggen min. Mine kunder er som regel leserne mine, med mindre det er innenfor mediebransjen. Også får jeg utløp som denne teksten, for eksempel. Foto er min store lidenskap og den kan jeg ikke pakke vekk. At jeg til tider tjener penger på fotografering er jo fantastisk. Jeg vil ikke flytte, fordi om jeg burde. Her har jeg skapt en base for meg og datteren min, og vi har har bodd her i to og et halvt år. Barnehagen hennes er like ved leiligheten og vi har blitt kjent med flere naboer. Den dagen jeg flytter her i fra skal jeg vite at jeg blir boende lenge på det neste stedet.

Jeg studerer journalistikk fordi at jeg elsker å skrive, og jeg har en drøm innenfor TV- og mediebransjen. I tillegg til studiene og alt annet holder jeg på å starte et AS. Jeg fikk en idé og jeg kunne aldri tilgitt meg selv om jeg ikke jobbet for den. Det er bedre å angre på noe man har gjort enn å angre på noe man ikke har gjort. Da vet man i allefall hvordan det gikk. Jeg vil være verdens beste mamma for jenta mi i tillegg til at jeg vil ivareta mine sosiale interesser som trening, kosthold og venner! Så, hvordan klarer jeg det?

«Hvordan klarer du det?»

En ting jeg alltid hatet ved pappaen min, var at han aldri syntes synd på meg. Om jeg gråt over en kjæreste kunne han bare be meg om å tørke vekk tårene og stoppe den griningen. Det gjorde veldig vondt, for jeg hadde ingen mamma å prate med. Jeg hadde en stemor som jeg i dag beundrer for at hun overlevde årene med meg og mine søsken. Den gang da prøvde jeg å skape et slikt forhold til henne som mor og datter har, men jeg fikk det aldri til. Jeg tar meg selv i å gråte mens jeg skriver dette, og det er akkurat slik jeg klarer alt jeg gjør. Jeg er trist og lei meg når jeg kjenner at jeg har behov for det, også tørker jeg vekk tårene etterpå, reiser meg opp og blir rak i ryggen.

I dag kan jeg vel på en måte takke pappa for at han var slik, for det er overlevelsesinnstinkt jeg har fått. Ofte ville han nok snakke med meg om mammaen min og andre ting, men jeg vet at det ble tungt. Selv for ham. Og slik har jeg blitt, som han. Jeg ler, tøyser og tuller. Jeg er litt smågal og omtaler gjerne alvorlige situasjoner som bagateller. Det er enklere.

Eksempel:

Da jeg var femten år ble jeg påkjørt. En mann ville tulle litt med meg og søsteren min og prøvde å kjøre innenfor oss, på siden av veien. Jeg så bare mercedesmerket, ble livredd og løp lenger vekk fra veien. Samme vei som han kjørte. Jeg ble mørbanket og havnet på sykehuset. Mannen mistet lappen og pappa var bortreist (som alltid) da det skjedde. Reaksjonen hans var ikke uventet. Han ringte politiet og ba dem gi mannen førerkortet tilbake. Så ringte han meg og kjeftet på meg fordi at jeg og min søster ikke gikk undergangen.

Vel, pappa. Vi hadde ikke kommet så langt enda, vi gikk faktisk på siden av veien da det skjedde. Jeg husker hvor redd jeg var da jeg lå med nakkestøtte på en båre inn på sykehuset. Jeg ble trillet av flere menn som enda ikke visste at alt var bra med meg. Miss Sixty-buksen min satt klistret til lårene og de måtte flere til for å dra den av. Hårspennene jeg hadde pyntet håret med, var kjørt inn i hodet på flere steder, så jeg måtte lime litt her og der. Da pappa kom hjem så han på blåmerkene mine og lo mildt og optimistisk. «Dette er jo ingenting, tenk om du mistet begge bena.» Pappas reaksjon på dette, samt mye annet som skjedde, er nok grunnen til at jeg var (er) litt av en hypokonder. Det er sikkert et desperat rop etter oppmerksomhet…

Pappa-tribute

Jeg har hatet min far. Mange ganger. Men jeg hadde aldri klart meg uten han. Jeg er oppvokst med et språk hvor vi ikke legger ting i mellom. Jeg kan dirigere en lastebil på en henger og koble til ledningene riktig. Mønsteret i tapeten på rommet mitt husker jeg som det var i går, takket være all husarresten jeg sonet. Jeg var nok åtte år første gang jeg satt på en bar og jeg har har hørt de groveste historiene fra menn med whiskey-ånde, før ørene mine var i nærheten av å være myndig.

Det kan være at dette er noe av grunnlaget til at jeg liker fart, spenning og biler generelt. Jeg har mistet sertifikatet to ganger, hvor jeg fikk 18 dager ubetinget fengsel første gang. Stemmer det. Det har jeg ikke fortalt før, nei. Jeg gledet meg litt til fengselet, for der skulle jeg bruke tiden til å skrive en bok! Hah, det var ikke pappa enig i. Jeg gikk rettens vei på pappas oppfordring og endte opp med å legge panel i 30 timer for samfunnet i stedet.

Jeg har ikke et vanlig far–datter forhold med min far. Langt i fra. Pappa forteller til tider mer til meg enn hva han forteller til sin beste venn. Jeg er hans eldste datter, av fem barn. Det er muligens min jobb å sortere ut hva hodet mitt er i stand til å håndtere. Min pappa er ingen pappa-pappa. Han er mer en sånn kompis-pappa. Jeg skulle muligens vært en sønn i stedet for meg. Og fordi om at jeg hatet mange av hans måter å oppdra meg på, ønsker jeg bare å gjøre han stolt av meg.

Fokuser

Jeg må trene for å få til alt i hverdagen, derfor prioriterer jeg det. Jeg jobber heller ikke innenfor faste tider. Aldri. Jobben min er i hodet mitt hele tiden når jeg er selvstendig. Ja, det gir meg stress i hverdagen, men jeg kjenner ikke til noe annet. Jeg vil ikke ha noe annet med mindre jeg har skapt det selv. Enkelte dager løper jeg i kapp med tiden for å prøve å ta den igjen. Jeg innbiller meg at jeg kan stoppe litt foran klokken og vente på den. Bare for å puste litt. Dette oppnår jeg så klart kun i drømmene mine. På trening får jeg til å ikke tenke, eller å zoome ut litt. Jeg er der og får ikke gjort noe annet uansett.

Planlegging er et must. Det går ikke uten det. Jeg streber hver måned etter å gå i null. Jeg sparer, tilbakebetaler og nedbetaler. Hver måned. Å gå i pluss hører fremtiden til. Automatiske trekk er min beste, og verste venn. Når det kommer penger inn går de ofte rett ut uten at jeg har oppdaget dem. De har vært innom kontoen som et spøkelse. På den måten rekker jeg ikke å bruke dem på noe jeg ikke burde. Det er jo det positive. Det negative er at jeg kan stå i butikken i viten om at «dette kortet» hadde noen tusen sist jeg sjekket, og så blir kortet avvist. Det er utrolig hvor mange unnskyldninger jeg klarer å komme opp med til han som sitter i kassa og gir seg en lang faen i hva grunnen min er. Han vil jo bare bli ferdig på jobb og kle av seg uniformen mens han minner seg selv om hvor mye han hater jobben sin. Så går han hjem. Eller på fest hvis han sluttet før 20.00 og rakk ølsalget.

Man skal jobbe hardt for drømmene sine. Jeg vil ikke kaste bort dette eneste livet mitt på å se på TV, gjøre det samme hver dag og synes at livet er OK. Jeg vil at livet skal være fantastisk, slik det er. Jeg vil utrette så mye som overhodet mulig og jeg jobber hver dag med å finne ut hva som kommer til å være min «store» ting her i livet. Karrieremessig. Pappa ga meg som sagt en stor porsjon med «stå-på-dette-klarer-du-om-du-jobber-livet-ut-av-deg-for-det-og-slutter-å-være-sosial». Jeg prøver dog å være litt sosial i tillegg, siden jeg elsker det. Jeg prioriterer ikke shopping av klær, men å reise. Ting som gjør hodet mitt godt.

Skulle jeg sunket ned i mørket?

Misforstå meg rett. Jeg er ikke udødelig. Jeg gråter mer enn mange andre, det er jeg sikker på. Jeg forteller bare ikke om det hver gang jeg gjør det. Jeg mener at man ikke trenger å grave seg ned. Det er ingen hemmelighet at det føles bedre å være glad enn å være trist? Så jeg velger simpelthen å være glad. Fortiden kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg fantaserer om det til tider.

Mammaen min døde da jeg var liten. Jeg bærer et stort preg av det. Det er grunnen til at jeg tegner, maler og skriver dikt. Grunnen til at jeg ønsket et barn så sterkt, var ikke at jeg ville ha en mann å leve med. Jeg ville ha mor og datter-forholdet som jeg hadde med min mamma. Fordi jeg savner det så vanvittig. Jeg kan sitte å være illsint for at jeg er den som mistet min mamma. Hvorfor akkurat meg? Av alle de andre barna på skolen var det meg. Hver eneste dag i lang tid kom barna bort til meg og spurte sjokkert om det var sant. Jeg hadde laget meg en fantasi om at det ikke var sant. Det var en annen dame. Mamma holdt meg i hånden hver dag da jeg gikk hjem fra skolen. Hun var ikke helt lik seg selv, hun hadde vinger. Sorgen for tapet av min mamma er ikke mindre, den er bare porsjonert og jeg kan leve med den. Jeg tenker på oppveksten min og alle mine beste venninner som har mamma, pappa og en søster eller en bror. Hvor foreldrene fremdeles er gifte og bor sammen. Også ser jeg på meg og mitt og alle mine søsken som er spredt langs Norgeskysten.

Ikke helt alene, aldri

Jeg blir eldre og nyter selskapet alene oftere, på samme tid som jeg er livredd for å være alene. Ikke redd for å sitte her alene med kaffekoppen min, men å være alene i livet. På kjærlighetsfronten er jeg et totalt kaos. Mens venninnene mine har bodd sammen med samme mann i mange år, har jeg på samme tid hatt (teller på fingrene i skrivende stund) fem lengre forhold. Som er presentert til foreldre og blitt kjøpt julegaver til! I tillegg til flere affærer (om det er det du vil kalle det) eller dater. Forholdene mine varer akkurat lenge nok til at vennene mine blir glad i han og oppgitt over meg når det tar slutt. På samme tid har jeg lært så utrolig masse om hva jeg vil ha, hva jeg står for. Hvordan den som en gang skal leve med meg skal respektere meg. Og jeg det samme, så klart.

Jeg skjønner også at jeg er verdt mer. Mitt største problem er nok at jeg ofte føler skyld, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg har hatt den kjæresten som ble forvist fra trappa vår den gang jeg var «ungdom». Den samme jeg rømte hjemmefra med og forlovet meg med. Jeg var 16! Jeg har vært med noen som har slått meg, noen som har manipulert meg og noen som rett og slett bare har vært generelt slem og sagt mye stygt. Alt dette har jeg funnet meg i for at jeg på et eller annet plan ikke fortjener noe bedre. Jeg må liksom synde, ellers straffes. Det er skam for ting som har skjedd i min barndom, som ikke var min skyld.

Jeg konkluderer dette avsnittet med at jeg er glad for at ting er som det er, for jeg er faktisk glad i meg. Selv om jeg hater meg selv noen ganger og viser meg selv fingeren i speilet. Alt som har skjedd måtte ha skjedd for at jeg kan kjenne meg selv slik jeg gjør. Dessuten har jeg aldri klart meg så bra alene som jeg gjør nå.

Ulempen ved denne hverdagen

Noen ganger har jeg lett for å slappe av, men ikke i lengre perioder. Jeg føler meg skyldig. Føler at jeg ikke fortjener å slappe av og jeg ser på meg selv som en unnasluntrer. Den verste følelsen er «du er en dårlig mor»- følelsen. Den går som regel over når venner minner meg om hvor god jeg er mot henne. En kveld på sofaen går fint. Den kvelden er best når jeg har barnefri, er med noen jeg er veldig glad i og helst kan skru av mobil, internett osv. Når jeg f.eks ikke blogger på noen dager, så er det dette jeg gjør.

Og om noen tror at alt er sluppet i fanget mitt fordi om jeg smiler og er glad, så er det feil. Alt jeg gjør tar mye tid, og det krever mye av meg som menneske og person. Jeg liker å jobbe hardt og har alltid gjort det– fordi om jeg noen ganger er kjempeheldig. Men jeg vil ikke ha sympati. Å bli heiet mot mål føles mye bedre ut enn at noen begynner å tvile på meg. Jeg skal klare å nå drømmene mine om og en dag være økonomisk uavhengig av noen, på grunn av noe jeg selv har oppnådd og skapt. Og til opplysning så har jeg sluttet å gråte for mange avsnitt siden.

God søndag!

Følg meg på FB her.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *