Elsker å fly. Elsker å leve. Livet er magisk.

Fra flysetet har jeg ro. Å reise ligger kjært og det skremmer meg aldri med noe nytt. Denne gangen flyr jeg ikke langt, heller ikke til noe nytt. Jeg er en plass på himmelen mellom Evenes og Oslo. Nord og sør. Kaldt og varmt. Idyll og kaos.

Jenta er litt urolig, men hun er så fin. I bussen sov hun som en engel. Så vakker og ren. Skapte jeg henne? Det er et mirakel. Et mirakel vi glemmer å tenke over. Like sprøtt som at jordkloden dingler løst i Universet. Jeg  har sagt det før, og jeg sier det igjen. Til deg som ikke tror på mer mellom himmel og jord: Tror du at blant flere hundre millioner galakser, så er vi, på denne lille jordkloden blant det hele, alt som lever? At meningen er så lukket og liten som å jobbe og dø?

juli_romset_22

Når vi reiser blir det alltid tid til å se litt ekstra på dem man reiser med. Før flyet tok vi buss, midt på natta. Kjæresten min satt i sin egen verden og så ut av vinduet. Hva tenker han på, tro? Jeg ser på ham og hans skjønnhet vokser i meg. Finere og finere blir han. Jeg gransker profilen hans og nyter de særegne trekkene som jeg vet jeg hadde falt pladask for, selv om jeg aldri hadde kjent ham.

Han er min.

Man skal ikke si sånt. At jeg er din og du er min. Vi eier ikke hverandre, kjærlighet er ubetinget. Men så er det så fint og deilig å si det. Han er min, av fri vilje. Jeg vet at han der, den mannen der, han elsker meg.

Noen ganger må jeg klype meg i armen.

For alltid. Jeg må ikke rote dette til. Jeg må ikke dumme meg ut.

Hvordan har dette vakre individet havnet hos meg? Jeg vet hvordan. Jeg vet hvorfor. Fordi jeg hadde funnet meg selv da jeg traff ham. Den du forelsker deg i er alltid like forelsket i deg som du er i deg selv. Ingen unntak. Hvis du er i et dårlig forhold er det du selv som har tiltrukket deg det.

Jeg vet hva jeg skriver om. Jeg har erfart nok til å dele det med dere.

Skulle ønske alle trodde på det, selv om de er i en sårbar situasjon og ikke klarer forlate redet i frykt for å ikke finne noe bedre. Ingen finner deg når du gjemmer deg en plass du ikke har det bra. Den som skal finne deg vil at du skal ha det bra først. Du må klare deg selv, alene.

Vi er langt over skyene. Jeg, henne og ham. Dette er familien min. Den er liten, den er ikke stiftet i papirer eller gener, men jeg tror det skal skje. En dag.

Vi krangler ikke. Det er jo bra. Vi ler mye. Perfekt. Vi tar oss ikke høytidelig. Som bestilt. Vi kan begge dagdrømme om å fly. En drøm. Vi er tiltrukket av hverandre. Forventet. Vi liker å kysse. Jeg rødmer.

Han er drømmemannen.

Tenk at jeg er drømmedama til min drømmemann? Tenk at han jeg liker så godt, liker alt med meg! Jeg mener det. Han liker meg for alle mine rariteter, slik jeg drømte om. Han leser det jeg skriver, fordi han ønsker det. Han stiller opp og hjelper meg når jeg er svak, han innfrir min lek i livet. Min datter elsker ham, og han elsker henne. Vi tre er venner sammen.

Vi er perfekte. Det eneste som er skremmende, er tanken på at det skulle ende. Men så ser jeg det for meg, og det funker ikke helt.

Det er tankene om det man vil ha i livet, som gjør at vi kommer dit. Tankene om fremtiden. De må være lyse. Alltid. Se for deg huset, jobben, familien. Slik blir det, om du virkelig ønsker det.

 

Ingen kjøtt, ingen sukker, ingen brus!

Da var det plutselig blitt torsdag. Vi har vært borte siden forrige mandag og det er på tide å snu hjem igjen. Dagen i dag har vært bedre enn i går. De mørke tankene jeg la meg med, var ikke der da jeg våknet.

Jeg ønsker å skrive noe om akkurat det å dele et slikt mørke. Jeg vurderte i morges, om det var for meget. Men så vet jeg at det finnes flere. Det er ikke uvanlig at verden blir mørk og vanskelig når ting ikke er som det skal. Det handler bare om å ta tak i det. Igjen og igjen og igjen.

Vi har en kort barndom her i livet, mens resten av livet er til å bearbeide og leve med den. Heldigvis for meg, har jeg to bestevenninner som er like og er som meg. Vi fungerer på samme måte. Noen forstår det ikke, noen tror det ikke, noen har aldri hørt på det.

20160721_235444.jpg

Stress, sorg, smerte. Alt dette er energier vi må jobbe oss igjennom. Vonde tanker gjør oss syke, gode tanker gjør oss friske. Vi alle kjenner kanskje til noen som drar seg selv ned og ned og ned, og bare blir sykere og sykere? At de som er syke ofte aldri blir friske? De vil ikke bli friske. .

Så har du de som alltid er glad, som aldri er syk. Jeg er i grunn en sånn en. Jeg har opplevd så mye i min barndom som kunne dratt meg ned, men jeg har alltid valgt å være positiv og glad ved en hver anledning jeg ikke er påvirket i nuet. Fortid har aldri holdt meg tilbake, jeg har gått videre hver gang jeg har blitt slått ned i bakken.

Nå sliter jeg. Ryggen, magen, kneet, skulderen. De to siste bekymrer meg minst. Ryggen har jeg vært vant til, men ikke i en slik grad som nå. Jeg har smerter i høyre fot som ikke gir seg. Det iler ned til lilletå. Magen stikker meg så jeg faller i en ball og strammer hele meg til det går over. Det kommer fort! Midt i en samtale. Midt i en matbit. Aldri beredt.

Ofte har man mye man overser, uten å merke det. Hvis man jobber mye og kanskje stresser. Straks ferien kommer, da får kroppen tid til å kjenne etter. Det kommer til overflaten. Og bam!

Jeg skal ikke sykemelde meg. Jeg vet at det verste er å sitte stille.

Her oppe har jeg kjent på naturen og tatt den til meg. Jeg ser for meg at energien fra skogen brer seg oppover føttene mine. Inn gjennom fotsålen og inn i meg. Det er slik man jorder seg om man svever litt for mye. Dette gjør jeg ofte. Etter åpenbaringen min har jeg blitt så åpen at jeg noen ganger glemmer litt å være her og nå. Kanskje vanskelig å forklare det også, men jeg er litt svevende av meg.

Jeg har rørt meg. Gjort øvelser og vært i bevegelse. Kjernemuskulatur er det viktigste ved ryggsmerter som prolaps.

Så er det mitt kall om å prøve meg som vegetarianer. Jeg har ikke gått inn i dette skikkelig, men så kjenner jeg på meg at jeg en gang skal det. Tiden, tiden, til å sette seg inn i det. Når jeg trener mye er proteiner bra. Kjøtt er enkelt.

Men om man skal tenke at energier eksisterer, så er det overalt. Også i dyrene som slaktes. Hvis det dyret ikke hadde det bra, vil den energien være igjen i det kjøttet. Det kjøttet som du spiser. Så da pakker du inn denne energien i deg, kanskje på daglig basis?

 

I samråd med min venninne skal jeg nå prøve å bli bedre. Immunforsvar er alt vi har, hvis vi tar til oss dårlige energier som gjør oss syke. Tenk deg at du spiser dårlig og befinner deg mye blant mennesker du ikke kjenner. Om de har sykdommer kan du ta disse til deg om du er åpen for det. Dette er så fjernt, men likevel interessant.

Ingen brus, kullsyren reduserer oksygenet i kroppen. Ingen kjøtt. Ingen sukker. Mye vann med sitron, det nøytraliserer kroppen.

Jeg har til nå klart meg i dag. Til middag hadde Trampe laget deilig kylling, spaghetti og grønnsaker. Jeg ba ham å ikke blande inn kyllingen, siden jeg vil prøve ut dette. Han med full forståelse, og mer mat til ham så klart.

Denne verdenen ser ut til å kalle på meg. Jeg føler at Universet og alt dette som jeg har jobbet med, drar i meg. At det jeg tidvis pakker vekk for å slippe å ta stilling til alt, for å pause det, kommer igjen og sier fra.

Vil jeg bli syk? Nei. Vil jeg leve lenge? Ja. Vil jeg ha en sunn og sterk kropp, som gir meg livsglede og muligheten til å oppleve mye mer i livet? Ja. Så da må jeg tenke det. Hver gang dårlige dager kommer.

Søndag skal jeg til kiropraktor. Da får jeg løst litt av flokene, så tar jeg resten selv. Tirsdag har jeg bestilt time hos Volvat. De hadde ikke ledig på flere uker i Oslo, så jeg må ut til Fredrikstad. Det er greit. Det er dyrt, men det spiller ingen rolle. Jeg vil testes for alt. Celleprøver og mer til. Også vil jeg utredes for Endometriose, som jeg mistenker at jeg har.

Mensen skal ikke være så vondt som sist gang. Det er én av ti som har Endometriose uten å vite om det. Man tror det er vanlig. Jeg lover å skrive om dette når jeg får mine svar.

Dette er interessant.

Også er det noe som kan gjøre at man ikke får barn. Jeg og Trampe ønsker to barn sammen. Etter jeg er giftet, så klart. Ler.

Ønsker alle en fin kveld med gode tanker. Jeg har forresten sendt mine 10.000 ord til et bokforlag som jeg er i dialog med. Om det skjer, er det meningen, om ikke, er det ikke. Det de har lest før disse ordene (en boklogg på 11.500 ord) ble meget godt tatt imot. I morgen er vi i Oslo. Blir spennende å se hvordan reisen med katten går denne gang. . 

 

 

Trengte bare en pause

Savner mørket i meg i selv her jeg går på repeat i en velfungerende hverdag. Som om at dette passer meg, som om at dette er meg. Det skal jeg skrive om. Kanskje allerede i natt. Jeg vet ikke hva jeg er akkurat nå. Sovet i to døgn. Smertene i kroppen gir seg ikke. Vil vekk. Vil ikke. Vil være, vil gå. Vil kjenne noe smerte som ikke er her. Vil ha noe hardere, sterkere. Dette velværet dreper meg, innerst inn.

wp-1469060583741.jpg

Jeg er ikke som deg. Du er ikke som meg. Ikke fortell meg at jeg er gal, da kan jeg si du er det. Du som faller for dette velværet og lukker deg for alt annet. Du som ble tankene de ville du skulle bli. Du som bare satt der og lot deg programmere, mens noe inne i deg ble oversett.

Det er denne klumpen i meg. Jeg gransker og spør etter årsaken. Skulle jeg spist renere? Skulle jeg rørt meg mer? Har jeg sagt noe feil? Er disse smertene karma? Er det ham? Er det feil?

Er det sorgen jeg bærer langt her inne, som jeg holder nede? Er det den dårlige energien jeg ikke kommer meg gjennom, som i stedet presser seg ut gjennom ryggen, gjennom magen, gjennom meg? Lekker jeg?

Er det derfor jeg har det så vondt i kroppen, fordi jeg overser det jeg egentlig skal jobbe med? Hvorfor jobbe mer med det? Det gjør vondt og jeg vil ikke. Jeg har ikke tid, mens tid er alt jeg har.

Det er som at jeg vil gråte, hvis jeg får noen tanker for meg selv. Likevel er gråten for langt unna til noe hensikt med å dra den frem.

Kjenner skogen, trærne. Er dette en del av meg? Så heal meg da vel. Heal meg mens jeg tråkker langs stien, mens jeg er alene i naturen, mens jeg deler tankene med deg.

Den lille jenta i meg skal alltid få komme frem med magevondt. Familie, hva er det og hva var meningen med dem? Er barneminner rike eller er det bare jeg som dyrker dem slik?

Ord er så sterke. Bare noen trykk, og du kan vri tankene dine for å forstå meg.

Om jeg har det bra? Jeg har det bra. Sånn her der du kan se meg. Der alle kan se meg. Jeg har ingenting å klage på. Verdens beste kjæreste, datter, jobb. Jeg har alt og så utrolig mye mer.

Havet er stille i kveld. Jeg kommer snart, bare gå å legg deg, du.

Nå skal jeg det. Klokken er tross alt 02.24 og jeg er jo en velfungerende mamma.

 

Tar du deg selv med ut i naturen?

Det finnes ikke anger i en gåtur. Det finnes anger i å dra på fest, være slem mot noen eller å ødelegge noe. Det finnes anger i å spise usunt. Har du noen gang angret på å spise ren mat? Eller trene? Eller gå i naturen?

Jeg tror det er altfor mange som ikke vet hva dette gir oss. For mange som ikke skjønner hvor deilig det faktisk er å komme hjem etter flere timer i naturen. Å kjenne på kroppen at man er sliten på en god måte. Ikke på en stresset måte, men en behagelig måte.

wp-1468622400832.jpgwp-1468622400829.jpg

Her er den nydelige lille bygda. Over kan du se det store lageret som pappa har bygget på hjemstedet, og det hvite huset utpå tuppet bygde ham i 2007. Moloen nedenfor har han også laget. 

wp-1468622400831.jpg

Jeg elsker å være her med den lille familien min. Det føles så normalt. Som om at det er ment å være. Det er ikke nytt og spennende og ukjent. Det er som å være hjemme, selv om jeg har en følelse av å ikke få vært med ham nok. At jeg planlegger hvordan vi skal få sett hverandre om vi har mange dager vekk fra hverandre.

Men så slår det meg igjen, at dette ikke er midlertidlig. Vi har et helt liv foran oss. Og hva enn som skulle skje, så er det slik det føles nå. 

wp-1468618662162.jpg

wp-1468618662260.jpg

Og det finnes mange som klager. Som ikke orker. Som sier jeg er i bedre form enn dem og bare kan ta meg en bolle. Vel, hva med denne jenta da? Kan du si at en seksåring er i bedre form enn deg? Hun er ingen athlet, men hun har forstått at det er godt å være i naturen 🙂

wp-1468618662142.jpg

wp-1468618662159.jpg

Så for min egen del, så skal jeg igjen huske på hvor godt det gjør å gå i naturen. Har du ikke treningssenter i nærheten? Naturen er en million ganger bedre. Den er gratis og den er åpen 24 timer i døgnet.

Ta med en venn på tur, eller gå alene. Det er som å dra på sjøen. Det gjør noe unikt godt med deg. Og prikken over det hele er middagen du spiser når du kommer hjem igjen.

 

Å perle er undervurdert

Jeg skal innrømme at jeg sier nei til å gjøre ting som dette, altfor ofte. Glemmer å ta meg tid, rett og slett. Eller så er det bare at hverdagen er så altfor liten til sånt. Vi har tatt det til hjertet her i ferien i alle fall. Jenta hadde med seg et fantastisk sett med perler og ulike tråder, og vi har alle sammen sittet her og laget armbånd. Det er terapi, faktisk.

juli_romset_6juli_romset_3

juli_romset_5

juli_romset_7

juli_romset_8

juli_romset_10juli_romset_9

juli_romset_12

juli_romset_13

Jeg lagde et til Kiara også. Det virket som hun likte det. Kanskje jeg er helt fjern, men hun har jo sittet og fulgt med på oss andre de siste dagene, og da jeg tok det på henne var hun veldig med-villig til å få det rundt halsen.

Så hvis dere lurer på hva dere skal ta dere til, er dette tingen å sitte inne med når man ikke er ute i frisk luft. Dessuten er det mye kulere med armbånd som man selv lager, i stedet for å kjøpe dem i butikken.


Håper alle har fine sommerdager. Vi skal nå planlegge reisen ned til Bodø, hvor vi skal i bryllupsfest hos min søster. De giftet seg tidligere i år, utenlands, men har festen nå på lørdag 🙂 Trampe får sett mange nye steder i nord nå!

 

Sko for Kilimanjaro og shopping på Sortland

I går kjørte jeg en tur inn til sentrum for å handle støvler til jentungen, men tenkte også at det er på tide å skaffe seg sko for Kilimanjaro. De må gå gåes inn… Jeg var heldig, for alt jeg kjøpte var på tilbud. Disse flotte skoene passet meg perfekt og jeg fikk testet dem på gårsdagens tur i marka med lillemor.

juli_romset_28

Jeg har i dag sett på et par andre sko også, som Trampe vil kjøpe til meg. Så har jeg et par lettere terrengsko også. Det holder nok ikke med ett par, tenker jeg.

juli_romset_26

Jenta fikk støvler, kule nok til å gå i over alt. Mor ville ha like. Og så hyggelig det var at det var følgere som sto i kassa både den ene og den andre plassen jeg handlet. Er så hyggelig når dere hilser på, synes jeg 🙂

Jeg kjøpte litt varmt tøy til meg og ham, og en overtrekksbukse til meg selv. Tilbud, tilbud. Fant også en genser til kjæresten fra Stormberg. Den kostet 100 kroner og han ble overlykkelig fordi den passet så fint. Billig glede, med andre ord!

juli_romset_27

Jentungen har fått støvler, bukse, genser, skjørt og t-skjorte. Stort sett alt på tilbud inne på KappAhl. Jeg har det med å skulle til å gå på H&M, men så snur jeg i døra. Joakim Kleven har laget en serie om hvordan denne industrien er, og har fersket hvordan tøy fra H&M blir laget. Dette skal jeg skrive mye, mye mer om når jeg har sett begge seriene hans. Men jeg tenker i alle fall på det. Jeg vil ikke støtte opp under når jeg vet. Og ja, det er sikkert mye jeg ikke vet.

Les mer om hvordan serien SWEATSHOP ble til, her.


Jeg sitter med kaffekoppen og skal løpe ut døra på trening her. Kjæresten til min lillebror er med i teamjegliker, så nå skal jeg kjøre en skikkelig bein- og mageøkt med henne, mens Trampe og Tina er i fjæra og fisker etter krabber! I kveld kommer også lillesøster og kjæresten på besøk, det gleder vi oss til.

PS: Mange spør etter dette innlegget fra jeg og lillemor var på ekstremtur i fjor. Her er det!

 

Mamma, du lovte meg!

De som har barn vet det, de som ikke har det klarer ikke å forestille seg det. Å få barn er som å føde en uendelig dårlig samvittighet. For alt mulig! Noen ganger får man dårlig samvittighet av å si nei, selv om det er til barnets beste. Selv om det er bagatell. Uansett, så er jeg glad for hva samvittigheten utrettet i kveld.

wp-1468448207194.jpg

Jeg har slitt med magen siden jeg kom hit, med smerter som har tatt litt mer av enn det vanligvis gjør. Derfor prøvde jeg å forklare jenta at jeg ønsket å vente til i morgen. Hun hadde kledd på seg buksa og tatt på de nye støvlene som vi kjøpte i dag.

– Mamma, du lovte meg! Vi skulle gå tur i fjellet, du sa det!

Ingenting er som følelsen av å svikte sitt eget barn. Jeg følte meg elendig. Hun har jo kjedet seg litt, selv om hun storkoser seg her oppe. Det endte da med at jeg pakket på meg det nye tøyet jeg kjøpte i dag, og fikk på meg de nye fjellskoene. Så dro vi. Folket her ute har satt opp ei postkasse et godt stykke inn på den andre siden av fjellet, hvor det finnes ei bok man skriver navn, dato og antall turer gått. Dit skulle vi, og hun var fast bestemt på at hun ikke skulle gi seg halvveis.

wp-1468448207197.jpg wp-1468448207184.jpgwp-1468448207198.jpg

Klokken var 20.00 da vi startet. Et par ganger tok hun et pust i bakken, men ikke snakk om å snu. Vi kom frem til postkassa 21.30, men tilbaketuren gikk raskere. Vi hadde vel fått litt fart på beina kanskje? Klokken 22.30 var hjemme til ferdig middagsmat. Her oppe er det lyst hele døgnet, så det er ikke lett å merke kvelden på kroppen.

Tina signerte sin første tur inn i boka, jeg min tredje. Jeg har tatt turen en gang i året til nå, men jeg må klare mange, mange flere fremover.

wp-1468448207185.jpg

På tilbaketuren sang vi, begge to. Vi lagde våre egne sanger om et vi gjorde og tenkte, det var skikkelig koselig. Jenta mi er så fantastisk, og det er på slike turer når vi er alene at jeg merker det. Det er da jeg får sett henne selvstendig og sterk uten noen andre elementer.

20160714_005440.jpg

Vi kom inn døra hjemme 22.30, til ferdig middag. Trampe har vært litt pjusk i formen i dag og holdt seg hjemme, og det eneste vi ønsket var ferdig mat til vi kom hjem. Da hadde han stekt svinestrimler og ris med grønnsaker. Det var himmelsk å spise varm mat rett etter en slik tur.

Jeg har faktisk kjøpt sko som jeg skal gå med på Kilimanjaro. Disse gikk jeg for første gang med i dag! Legger ut hva jeg klarte å handle inne på Sortland, i morgen tidlig. Den turen var bra for meg. Jeg har fremdeles litt vondt i magen, men det er ikke i nærheten av hvordan det var før jeg dro. Den som ikke tror på at naturen healer oss, den har gått glipp av noe.

 

 

Og igjen en huskelapp til meg selv: Gå mer i naturen, mye mer. Og ha med jenta på mer, oftere. Hun elsker det og hun kommer til å være så glad for å ha fått inn dette som barn. Naturen er en del av oss og vi har så godt av å bruke kroppen i ujevnt terreng.

Alle bildene, og video, er tatt med Samsung S7 Edge.

 
 

Nå kan jeg ikke leve uten deg

Hadde det ikke vært for denne mannen, så hadde vi ikke vært her oppe nå. Jeg er dårlig, ikke i form. Har slitt med sterke magesmerter fra cirka klokka 14 i går. Det endte med to smertestillende og et par timer på puta, etter at vi hadde mjauet oss inn til Oslo fra hjemme hos Trampe. Klokka 16 ankom min datter fra sin far. Jeg lå på rommet og Trampe måtte møte ta i mot og ta praten for meg.

Smertene hadde avtatt litt, men jeg kunne enda kjenne hvordan det gjorde vondt, under det som lindret. Jeg klarte etterhvert å komme meg opp av senga, kose med jenta og se gjensynet med henne og katten Kiara. Det tok ikke lang tid før jeg måtte tilbake i senga. Tok en smertestillende, vil ikke mer. Smertene var ikke til å holde ut med og jeg klarte ikke gjøre noen ting.

På samme tid som vi bestemte at det ble taxi, skulle vi snart gi katten noe beroligende før avreise. Joda, dette ble jo også litt av et show da jeg aldri hadde sett dette før. Først ble jeg redd for at katten skulle dø, da jeg så hvordan alt skjedde. Hun så dritings ut. Klarte ikke gå, krasjet i ting og vimset noe fælt. Datt bare sammen i beina.

Det gikk over da Trampe forklarte at det var normalt. OK. Så da har vi et scenario hvor jeg ikke klarer gå, tror jeg må på do hele tiden, vrir meg i smerter. Seksåringen tuller og hoier og gjør alt hun ikke skal gjøre. Katten har fest oppi en IKEA-pose mens Trampe prøver å få endene til å møtes.

H a n  g j o r d e  a l t . Han passet på at jeg hadde med truser, sokker, klær. Han telte hva jeg hadde godkjent mens hans spurte meg videre. Jeg lå i senga og vridde meg i smerter og mellom hver intense smerte poppet han et nytt spørsmål.

– Skal du ha med denne?

Han holder opp en genser. Han tenker på alt. Jeg har ikke glemt noe. Solbriller, lader, mac, klær. Ikke nok med det. Alt som datteren min skulle ha med. Alt som måtte med katten. Alt. Klokken blir 19 og taxien står ute. Jeg vrir meg i smerter og tar av meg genseren som han nettopp har fått på meg i en liten glede. Det er varmt, jeg føler jeg må spy.

Katt, unge og ham går ut og lemper alt i taxien. Jeg står over do, men må ikke spy. Plutselig gir det seg litt og jeg klarer å somle på meg skoene og ta et tørt knekkebrød i hånda for å spise på veien. Alt for å slippe den intense kvalmen.

Dette er tidspunktet hvor du bare har lyst å si: Fuck denne reisen, jeg er ikke menneske nok til å dra.

Det gjorde jeg ikke. Og i bilen. I taxien mot flyplassen. Jo, da stinker det alt annet enn vakkert da katta ligger og driten i dette buret sitt. Jeg visste ikke, han ville ikke helt si at det kunne skje, fordi jeg hadde nok med smertene.

Så da stopper vi på en stasjon hvor en unge maser etter mat og en katt våkner til i beruselse og vil ut. (Sjåføren fikk tips, jeg føler jeg må dele dette allerede). Jeg står på en rasteplass-benk og vasker katta med våtservietter som Trampe kjøpte. Han kjøpte også dopapir og refleksvester. Tre vester. Det var det de hadde. Teppet hun hadde måtte vi kaste. Så da var dette fikset og vi kom oss videre. Hun mjauer litt men sovner igjen.

Flyet er en time forsinket, men vi får levert katt. Sovende. Jeg får litt tid til å summe meg mens Trampe og Tina leker i lekeflyet på flyplassen og alt i alt har jeg en opptur i en kaotisk dag. Denne oppturen ville for de fleste vært nederlag, men etter alt som hadde skjedd var dette mye bedre.

Lander på Evenes. Tror katta er borte da de ikke har flere dyr å levere ut. Det var feil fly, vår bagasje hadde ikke kommet. Tar bussen, katt sover, barn sover. Vi ser ut, på naturen. Tenker, holder hender og smiler i stillhet i ny og ne. Vi går over i en bil og kjører siste vei. Katt våkner. Fremme. Katt vil ikke på do. Katt bæsjer på et håndkle etter at jeg har dusjet henne. Jeg lar henne sove i buret en natt til. Trampe vil selge katt på finn, for han hater drit og blir uvenn med katta når det skjer.

juli_Romset_2

Sannheten er at jeg nå henger bak på bloggposter om det ene og det andre. Betalte og ubetalte. Jeg har bilder jeg vil dele, og det skal jeg. I dag deler jeg bare dette, som min kjære datter tok av oss på verandaen.

Dagen i dag har vært unik. Jeg sliter fremdeles med smerter, men ungen elsker å være her og katten med. Katten er ren, elsket og leker fritt både ute og inne. Hun sover på sofaen her, eller som tidligere i dag, oppe hos min farfar. Jeg, jeg har det vondt i kroppen, jeg er sliten av å tenke på jobb, men jeg elsker livet mitt i grunn. Jeg gjorde det før smertene, jeg gjør det når det ikke er sånn.

Og denne mannen. For en fantastisk kjæreste som har sett meg på det aller verste og kjenner meg når jeg stresser, blir sint, blir ute av meg, er frustrert eller gråter. Han vet hva jeg trenger og hva som skal til. Og at jenta mi bare elsker oss sammen som dette, gjør meg så glad.

Derfor vil jeg bare dele dette bildet og si at jeg er takknemlig opp i alt. Så skal jeg trene i morgen, for å snu på noe. Smerter ligger ikke meg til. Dette er bare om smertene har gitt seg, så klart. Men jeg kan ikke tenke annet enn at dem gjør det. Vi er tankene våre, sant?

Jeg elsker Trampe. Og i går sa jeg at han må være med meg resten av livet. Jeg orker ikke en ny bli-kjent-runde. Og jeg kan ikke se for meg å leve uten ham. Vi er på en måte ment å være sammen. Det er sånn det føles. Jeg er hel med ham.

 

Hvor vil du være?

Jeg tror vi tenker litt for mye på hvor vi skal. Det er satt så skyhøye krav om skal henge seg på quotes og den nye oppdagelsen: «Jobb hardt, bli noe, jobb hardt for slik at du kan være den du har potensiale til å være.» Joda, det er klart vi skal jobbe hardt, men det er for drømmene våre i så fall. Og drømmer kan være så mangt.

048A5767

Foto: Øystein Andreas Bjerke (@andrebirk) // Klær: Day Birger


Reisen mot målet, det er gleden i det hele. Når målet er nådd, så er det nådd. Det feirer med en dag i ekstase, kanskje to. Deretter blir det et minne, en av tingene du har oppnådd. Du har erfart noe og føler deg annerledes fordi du lærte noe.

Det var reisen som gjorde det. Reisen mot målet. Selve målet er ikke så spennende i og for seg. Det er reisen mot gullet som gjør det hele så stort. All jobben man har lagt bak seg.

Jeg prøver også å si dette til jentene mine i teamet. Det er ikke det å stå på scenen som er alt, det er reisen mot det. Scenen varer i fem minutter, så er det over. Det er all jobb man har lagt i det for å komme dit. Alle de gangene vi trosser oss selv og skjønner at det bor mer i oss.

Jeg ønsker bare at du også skal vite dette. Prosessen. Livet. Der du er nå. Så lenge du gjør de tingene som gjør at du er glad, så trenger du ikke stresse for å gjøre noe viktigere eller noe bedre. Du trenger ikke svette mye hver eneste dag. Ditt liv handler om deg, ikke samfunnet eller medie-samfunnet.

Å bli påvirket av andre er helt menneskelig. Du skulle vel kanskje tro at jeg som skriver dette, jeg har ikke noen problemer med sånt? Forskjellen er bare at jeg er bevisst. Jeg vet at jeg føler meg dårlig om jeg scroller hodeløst nedover Instagram uten mål og mening.

Jeg kan til og med føle meg dårlig om jeg skal se på topplisten over bloggere for å se hvor jeg er. Det er sjelden vare, men når det skjer må jeg ta meg sammen å zoome ut. Hadde jeg følt dette om jeg var den som lå øverst med samme tall? Kanskje ikke. Så da er det egentlig ingen grunn til å føle det, men en nummerering kan altså sette en label på noen – om en tillater seg selv dette.

Vi er alt det samme og vi må ikke glemme dette. Vi må vite at vi er for å erfare, elske og eskalere. I noe vakkert og noe fint. Om vi presser oss fra sans og samling er ikke det godt for noe.

Jeg leser ikke nyheter. Jeg ser ikke på nyheter. Jeg leser ikke avisen. Det er sjelden vare i så fall. Dette er fordi at jeg blir dårlig av å lese om alt det forferdelige. Dessuten er det ingen som er gitt med å tenke på alt det forferdelige hver dag, hver morgen, hver kveld.

Det verste er at landets største aviser har begynt med så mye sladder at vi i tillegg øker presset på skjønnhet for alle dem som er avhengig av å lese aviser.

Og hvem føler du på Instagram? Ikke følg noen for å være hyggelig. Følg noen som får deg til å føle deg bra. Noe som får deg til å smile. Gå igjennom lista de, vær litt streng. Du er sjefen over deg selv, ikke glem dette.

Også er du fantastisk, så lenge du smiler og passer på at du har det bra. Og det er sant dette med at vår egen lykke er vårt eget ansvar.