Nå skal jeg være helt stille i 10 dager – Vipassana

Plutselig blir det stille. Men stillhet er ikke hva jeg tror det er. Ikke før mange timer senere, kanskje ikke før to dager har gått, skjønner jeg hvor stille det er mulig å ha det. Alle lyder blir skarpe. Bevegelsen av meg selv under dyna. Glidelåsen på ytterjakken. Sporene i snøen. Alt blir sterkere.

Hvem skal du gi livet ditt til?

Du kan velge hva livet ditt skal være. Livet ditt kan bli akkurat det du vil! Det eneste du trenger å gjøre, er å tenke deg til deg. Desto mørkere tanker du har, desto verre får du det. Og hvis du velger de lyse tankene, så har du det bra. Det er en trening å lære seg å velge tankene.

Det enkleste er å akseptere alt for hva det er. Bare leve. La ting komme og gå. Se på alt med kjærlighet og nysgjerrighet. Hva er dette vonde? Hva lærer det meg? Hvorfor fikk jeg vondt?

Du får vondt når du ubevisst skaper deg forventninger om hvordan livet ditt skal være, i stedet for å bare leve det. Når du tenker at et menneske er sånn som du oppfatter det, og knytter noen forventninger til det, så blir du såret når det ikke skjer.

Fokuser på deg selv. Du kan vite hva du skal. Du kan vite hva du står for. Den eneste du kan ha kontroll over, er deg selv.

Å mestre eget sinn er en livslang oppgave. Det er en fantastisk reise å starte på. Desto sterke denne muskelen blir, desto bedre har du det i livet. Du aksepterer enklere de forandringene som skjer.

Vi mennesker er alltid i forandring. Du kan ikke lese meg fra alt jeg gjorde i fjor og tenke at det er meg. Nei, jeg er noe helt annet nå. For sånn er livet. I forandring. Jeg kan se tilbake på noe jeg var. Noen ganger får jeg vondt av å se tilbake. Det gjør vondt å se hvor lite respekt jeg hadde for meg selv, og hvor lite jeg tok vare på meg selv. Jeg tillot meg at andre herjet med meg. Mye. Masse er glemt, fortrengt, men det etterlater spor.

Sporene vi har med oss gjennom livet må vi akseptere for å gå videre. Lære av dem, slippe dem. Ikke tviholde på sorg eller gammel frykt. Det er en ny dag i dag.

Det er en ny dag i morgen.

I morgen vil alltid være i dag. Det er alltid her og nå. I går og i morgen er tankekart vi har laget, du kan ikke eksistere i fremtid eller fortid, kun i nåtid. Derfor er klokken alltid nå. Og hvis du klarer å leve nå, så vil frykt, angst og smerte opphøre, med mindre noen står og gjør deg fysisk vondt akkurat nå. Hvis ikke, er det kun tankene dine som gjør deg vondt.

Dette er grunnen til at jeg nå for andre gang reiser til Vipassana. Vil du lese om opplevelsen min første gang? Her er innlegg fra dagen jeg reiste. Dette er et år siden nå. Her kan du se videre fra dagene går. Jeg husket dagene klart, de første, men så smeltet de inn i hverandre. 10 dager i stillhet. 10 timer meditasjon hver dag. Ingen kontakt med omverden. Ingen øyekontakt. Ingen prating, lesing eller skriving. Ingenting av det jeg er absolutt best til.

Toget er snart fremme i Mjölby. Før jeg reiste felte jeg noen tårer. Det var litt av hvert blandet. Følelser, tanker, uoppfylte forventninger. Et lite stikk i hjertet. Kanskje et unødvendig savn.

Når jeg nå reiste la jeg igjen alle forventninger til livet. Det er hva det er. Å ikke miste seg selv i en forelskelse, er kanskje toppen av fjellet for min del. Å mestre nuet, mine oppgaver, mine kreative sider, uten å la noen overfylle hodet mitt. Hvor vanskelig er ikke det? Det er veldig vanskelig. I alle fall for en håpløs romantiker som meg. Jeg lever og ånder tidvis for kjærligheten, og jeg har det så klart hvordan jeg vil ha det.

Det fineste jeg har lært, er at jeg kan ha det veldig bra alene. Heller alene, enn i et dårlig forhold. Jeg vil aldri bli eid av noen. Jeg vil ikke eie noen heller. Men jeg ønsker en livspartner. En å dele reisen med. Livspartner. Ordet sier det selv. En partner gjennom livet. Som man har i venner, jobb og andre steder. Man trår feil straks man kontrollerer hverandre. Kjærlighet er frihet. Og den er der, uansett avstand, uten det motsatte.

Å krangle og rope stygge ting er ikke kjærlighet. Det er smerte og frykt og gammelt grums. Kvitt deg med all innvendig bagasje. Ta reisen med din partner. Vær et lag og se hvor fint et forhold faktisk er mulig å være. For jo, det er mulig å ikke ha disse stygge tidene. Men man må kommunisere. Jeg har vitnet til for mange stygge forhold. Kanskje det er derfor jeg har vært alene så lenge. Jeg vil at det skal være så perfekt som det er i hodet mitt. Motstand er greit. Men det er hvordan man takler motgang, er det ikke?

Nå er toget fremme. Nå forsvinner jeg inn i meg selv i 10 døgn. Jeg både gleder og gruer meg. Men jeg vet hvor klart jeg ser alt underveis.

Man må ta vare på seg selv. Det er det det handler om. Hvis du liker deg selv. Hvis du liker å være med deg selv, så er det meget sannsynlig at andre også liker å være med deg.

Ta vare på deg selv. AM.

 

Lenge leve kreativiteten

Kreativiteten er det sterkeste som bor i oss. Vi har enormt mye boende i oss, og veldig mange går gjennom livet uten å kjenne på hvor mye vi kan være. Jeg prøver å dyrke alt som finnes av kreativitet og tilstedeværelse hos jentungen. Hun liker å designe kjoler til dukkene, så jeg har valgt å ta det et steg videre.

I julen kom Mona hit, en nydelig jente jeg ble kjent med da jeg før kom til Oslo som 19-åring. Hun er utdannet designer og kan å bruke en maskin. Jeg kan litt jeg også, men det er noe med det å lære vekk til egne barn. Noen ganger hjelper det at det kommer en utenfra. Dette var kjempestas og jenta har i første omgang lært å sy en lommebok.

Å sy om, det er mulig. Vi tok mer vare på ting før. I dag skal vi bare kjøpe nytt. Tro hvor mye penger vi hadde spart om vi bare brukte klærne og sydde de om og fikset hullene som kom? Jeg håper jentungen blir enda mer nysgjerrig og begynner å sy om sine egne klær etterhvert. Når det kommer til å være kreativ får hun lov å herje rundt her hjemme. Og tro meg, det har bidratt til en del ekstra vasking, men hva lever vi for?

La barn utfolde seg så mye som barn at de kanskje aldri blir helt voksen.

 

Nyttårsord fra meg

I dag er dagen for atter en gang å slette alt. Ok? Vi sletter alt og re-starter. Men vi glemmer ikke erfaringene og det vi har lært. Jeg har lært mye dette året. Når det kommer til økonomi, business, å stole på mennesker, å stole på menn.

Jeg har lært at man skal jobbe med å lære å skille jobb og privat. Hva er det greit å bli lei seg for? Hva skal man heller ta som erfaring? Dette er en jobb i seg selv å lære, men jeg tar den jobben.

Når det angår menn har jeg lært, igjen, at alder er ingen hindring. Ingen hindring for å være barnslig og leken på den gode siden, men heller ingen hindring for å være like umoden tross alder. Jeg liker menn litt eldre av den enkelte grunn, de har opplevd mer og jeg føler meg ofte eldre enn hva jeg er. Erfaringsmessig. Ikke som en «kjerring» eller dame som har blitt kjedelig. Langt der i fra. Men mer som det å kunne se samfunnet fra utsiden. Filosofere litt mer rundt livet, men fremdeles ønske å oppleve verden og være litt gærne sammen.

Hvis jeg havner i for lange samtaler med noen som ikke er «der», faller jeg av. Jeg klarer ikke å interessere meg for de overfladiske tingene som jeg en gang gjorde. Det er gammelt nytt for meg. Jeg kan være engasjert en liten stund. Kanskje til og med i mange minutter, men så må jeg har mer «mat».

Jeg har lært at man skal være ærlig fra dag én. Spesielt om man dater. Fortelle hva man ønsker fra start. Ikke late som noe annet. Jeg tror altfor mange gjør det. Og kjære jenter der ute; Det er fryktelig mange menn på dating-apper som kun vil ligge rundt.

Å si hva man forventer av ærlighet, tillit og den slags, er viktig. Men å forvente mer skal man helst ikke, da skuffer man seg selv. Og hvis du legger hjertet i noen andres hender gir du dem makten over alt det du skal føle og forvente i løpet av en dag. Det er et helvete. Det er slitsomt, jeg vet alt om det. Jeg er den åpne og naive som tror det aller beste om andre. Og jeg har erfart å bli skuffet mer enn jeg trodde det var mulig.

Samtidig gir jeg ikke opp kjærligheten. Aldri. Den bor i meg, jeg vet det. Og den bor i deg og alle andre. Ikke tro at det finnes én riktig for deg på jorden. Det er absurd. Tror du at det er en Gud som lagde to og to som skal finne hverandre på jorden? Nei, nei. Det er mange, mange. Et hav av venner og relasjoner. Nyt dem. Alle sammen. Ikke ligg med alle da, det trenger du ikke. Desto flere du har fysisk kontakt med, desto mer frustrert blir du. Jeg lover. Kroppen og cellene dine husker alt. Og vi tar til oss mer enn hva det enkelte menneske vil forstå.

Minst mulig kroppskontakt før du er sikker, med andre ord.

Men bli kjent med mange. Det er fint. Vi er her av samme årsak og det er veldig koselig å ha noen å leke med. Vær ikke redd for å forlate en venn eller avslutte en relasjon. Det er livet. Det er lov. Vi utvikler oss og forandrer oss ulikt. Å stå fast med noen som ikke er på samme sted som deg vil bare sinke din prosess. Holde deg tilbake. Det vil du ikke? Fly dit du vil, dit vinden tar deg! Stol på at du har en egen vei i livet. Helt uavhengig av alle dine venner og kjente. Det er din vei. Den ligger der og venter på at du lykkelig skal sette dine spor.

Jeg vil gå så langt som å si at jeg lover at det er sant.

Godt nyttår, mine fantastiske lesere!

Og vil du ha et innblikk i kjærlighetslivet mitt og den mest private dagboken jeg har, så kan du følge den på Patreon-siden min. Her deler jeg flaut og verdifullt mye. Du kan følge boken jeg jobber på, eller kjærlighetslivet. Klikk deg inn her.

 

På tide å vekke de døde til livet

Og med dette viser jeg til meg selv. Etter tre uker (!!!) syk begynner det å tære på. I går følte jeg meg som en hvithval. Nei, ikke bokstavelig. Men jeg følte meg dvask, bleik og seig. Gikk i en trapp og ble andpusten!

I dag har vi vært i bassenget. Jeg har svømt og svømt, kjent på pulsen og kjent meg sliten. Det var deilig. Da jeg kom hjem smurte jeg meg inn i selvbruning. Det er helt ærlig så lenge siden jeg har brukt dette at jeg ble usikker på om jeg ble grønn eller brun. Den jobber ennå, så tiden vil vise.

Jeg har også funnet frem en kjole som jeg har hatt i snart 9 år. Den kostet nærmere 10.000 kroner og er aldri blitt brukt. Den skulle den gang bli brukt et nokså stort bryllup som jeg skulle i, men jeg ble hjemme med jentungen som da bare var noen måneder gammel. På nyttårsaften i år skal jeg ha den på! Jeg gleder meg til å glitre og skinne.

En morsom greie med kjolen. Da den ble kjøpt var den for stor. Størrelse 40. Og jeg var nå innstilt på å sy den inn i morgen. Men for å se hvor stor den var, så skulle jeg prøve den. Vel, den glidelåsen gikk akkurat igjen. Rumpa mi blir en krysning av Beyonce og Kim K sin i denne kjolen. Jeg har altså gått opp to størrelser. O hellige jul, kroppen er deilig.

Så i stedet for å poste et eller annet, jeg vet ikke hva, så ble det en selfie fra det fine badet mitt. Tenk, jeg har vært offline hele julen. To ting har blitt publisert på Instagram fra meg, ellers har jeg ikke rørt sosiale medier. Det har vært godt. Nå har jeg på samme tid vært syk, men jeg og jentungen har kost oss her hjemme. Vi har spist mer julegodt enn man egentlig skal (mine egne grenser jeg sikter til her så klart), og vi har lekt med det som er å leke med her hjemme. Midt på stuegulvet er det tre pappesker og mer til, teipet sammen. En hytte med lys i. Den er innredet med tepper, lys og bamser. Og jeg har lovet å la den stå, selv når hun skal til pappaen.

Vi har hatt noen latterkuler. Jeg har sett dem i slow emotion. På ekte. Vi har hatt det moro og jeg har kjent gleden i hennes når blikket vårt møtes. Hun har hatt det skikkelig fint i julen. Og på selve juleaften var vi på Alternativ Jul. Det var helt magisk. Jenta maste i de neste dagene om å dra tilbake.

Nå er det sunn mat i fokus. Jeg har spist ordentlig mat i dag og det føltes så godt. Slo på alarmen tidlig og bestemte meg for å starte med en smoothie full av vitaminer og mineraler. I morgen skal jeg bokse. Må kjenne kroppen leve igjen, gleder meg.

Håper du som leser har en fin jul. Jeg vil gjerne skrive noen lange og fine tekster til dere, føler det er på tide. Må bare lande hva jeg skal skrive om. <3

Lag en fortsatt fin romjul. Og hvis du stusser på å melde deg på Kull 9 med teamjegliker, så sender du en mail til kull9@teamjegliker.no med litt info om deg selv, så får du et tilbud. <3 Oppstart 2. februar, og da er du garantert å komme deg i form til sommeren 🙂

 

Syk og alene, men lese kan jeg

Dette kommer til å bli det siste innlegget mitt på noen dager. Jeg har lyst å logge ekstra av i julen. Ligger syk hjemme, vært syk i to uker. Å være alene i julen bringen frem mange følelser, men i morgen kommer jentungen og vi blir to. Den største gaven hun skal få, er min tilstedeværelse. Avlogget og tilstede. Vi skal leke, lage ting, høre på julemusikk. For man må skape stemningen selv, ikke sant?

Du vet, det eneste som gjør at du faktisk er ensom, er at du sammenligner deg med andre. Så hvis du sitter og scroller tidløst opp og ned i alle sosiale medier for å se hva alle andre gjør – så kan du egentlig takke deg selv. For det er bare vanlige dager, egentlig.

Jeg har vært syk i to uker. Hver gang jeg har følt meg litt bedre – og gjort noe «fornuftig» som å komme meg ut, har jeg blitt verre. Derfor skal jeg holde meg hjemme i dag. Ligger på sofaen og kjenner at det verker. Og i stedet for å tenke at det er kjipt å ikke ha noen til å passe på meg, skal jeg logge av helt og sette pris på at jeg får lov å lese en bok i ro og mak. Jeg kjøpte en bok i gave til meg selv. Den heter «Raushetens Tid«. Jeg sto en stund inne på bokbutikken i går, mens jeg kjente hvor dårlig jeg var. Det enste som reddet meg fra legge meg rett ned blant folk, var musikken på ørene.

Jentungen ringte for en time siden. Hun lurte på hva jeg ønsket meg. Jeg vil jo si «ingenting». Men det hjelper ikke henne som faktisk er på senteret for å kjøpe gave til mammaen sin. Så spurt jeg henne hva jeg trenger. Hun sa: «Kanskje en bok?» Da kom jeg på noen av bøkene jeg så på vei ut av butikken, som jeg ville lese. Så nå har jeg ønsket meg den nyeste boken til Stephen Hawkins.

Jeg har forresten kommet over en låt jeg liker skikkelig godt. Denne. Kwaku Asante med Fantasy.

Fått meg ny hårfarge. Litt mørkere. Og jeg har ikke så lyst å ta bilder av meg selv om dagen heller. Føler meg som noe som vil være ingenting. Og ja, jeg kom meg på kino i går kveld, faktisk. En venninne kom og hentet meg. Vi så Aquaman. Den anbefaler jeg sterkt! Og hvis du bor i Oslo. Dra på den nye kinoen, Odeon. Det er den råeste kino-opplevelsen jeg har hatt når det kommer til eventyr.

Et par andre filmer jeg har sett i det siste som jeg sterkt anbefaler å se på lerretet: Bohemian Rhapsody og A Star Is Born. Lag deg en fin jul. Ikke sammenlign den med andre sin, men lag den som du kan. Med dine verktøy. Tenk om det var normen å være alene i julen. At det var greia? Tenk om man skulle være alene og lade batteri og tilbringe tid med seg selv, og at det å være med familie var bortkastet fordi man bare brukte opp energien?

En tanke til deg som er alene. Og tenn lys for deg selv. Spill musikk og gjør ting du ellers aldri tar deg tid til. Jeg sender en god og varm juleklem til deg som trenger en. På juleaften skal jeg og jentungen hjelpe til på Alternativ Jul nede i byen. Der gir vi jul til dem som ikke har noen. Tenk på det. Det er noen som ikke har et eneste menneske i livet sitt. Og likevel så klarer vi med «så mye» å være ensom.

Vi bestemmer selv hva vi skal føle. Husk det. Hva du tenker bidrar til hva du føler. Og du kan velge hva du skal tenke på. Tren på det. Tren på å velg tankene dine, hele tiden. Og noen ganger kan du trene på å ikke tenke i det hele tatt. Det er en enorm utfordring som lønner seg dypt.

Nå skal jeg lese i boken min mens denne sangen spilles ferdig. Så skal stillhet få bre seg rundt meg. Og hver gang jeg blir rastløs skal jeg stirre ut på trærne utenfor vinduet. De er så tilstede. Bare står der. Hele livet. Og de blomstrer, gang på gang.

Og hvis du vil se noe som gjør noe med oppmerksomheten din, gir deg noe personlig, samtidig som du får vitne til et mesterverk av en film. ROMA. Den ligger på Netflix.

 

Når julen gjør vondt

Som en tradisjon kommer den vonde følelsen innpå. Det er utrolig hvordan det sitter så langt inne til tross for at jeg er hele julen bevisst. Til tross for at den har vært i livet mitt i så mange år.

Jeg er 32 år og jeg har «alt man kan ønske seg». Følelsen av jul sitter likevel som en byll som blomstrer mer og mer for hver dag vi nærmer oss den gylne dagen. Skal man holde seg opptatt gjennom alle minutter for å unngå at byllen får noe som helst oppmerksomhet?

Eller skal man sitte og kjenne på denne ekle følelsen som sier at «du har ikke det som skal til for en vellykket jul»?

Det er ikke selveste juleaften. Det er hele opplegget. Det er hvordan familiene samles på kryss og tvers og endelig får tid sammen. Og det er jo så utrolig fint – for familiene. Og den gang jeg selv var opptatt med familie-ting fikk ikke denne følelsen plass. Da var det ekstra varme, og ekstra mye kjærlighet.

Jeg ville ikke våkne. Jeg sov lenge. Jeg sov så lenge at det ikke gikk an å sove mer. Jeg sov på nytt mange ganger, men til slutt finnes det ikke mer sov igjen i kroppen.

Jeg stirret i taket lenge. Uten tanker, uten noe. Jeg bare stirret i taket og kjente en ekkel uro i kroppen som ikke ville noen steder. Den ville ikke stå opp, den fikk ikke sove, den ville tilintetgjøres, men den måtte eksistere.

Ane Brun synger på stua, kaffekoppen min lukter kakao, og katten sitter nesten oppå meg og vasker seg. Faen så mye de vasker seg. Jentungen er ikke her på noen dager, og jeg glad for at hun er der hun er og opplever de vanligste julestress-tingene. Så hun får vite hva de er.

På en måte er jeg glad for å kjenne på disse mørke følelsene. Som om at jeg trodde de var helt vekk for en stund, men de er jo der. Og en venn sa her om dagen, at jeg skulle være glad for at jeg fikk lov til å føle på sånt. Mange går gjennom livet uten å føle seg  hverken på topp eller på bunn.

Der ville jeg aldri vært. I komfortsonen der alt er forutsigbart. Tanken på det gjør meg kvalm.

Så hvordan kan jeg kjenne et sånt mørke, men samtidig være takknemlig for at det finnes? Takknemlig er så viktig. Det er så veldig viktig å være takknemlig i dette livet.

Julen minner meg om mamma.

Jeg har tenkt mye i det siste. Mye på hvor mange tusen ord jeg spyr ut her i bloggen, som kunne vært i boken min. Julen frister med mørket og ensomhet, men det frister også å drikke seg full å ikke tenke. Men vi vet jo alle hvordan dagene etterpå fungerer, eller hva? Dagene med angst for alt. Kanskje den angsten ikke hadde vært der om jeg ikke var alene? Eller hadde den vært der da også?

Jeg ser på kunst og lurer på hvorfor jeg ikke maler. Jeg gjorde det – før. Jeg ser på meg selv og lurer på hva jeg driver med. Er det dette jeg vil bruke livet mitt på? Gjør jeg det jeg skal? Kan jeg legge vekk alt og lage den kunsten som jeg egentlig ville laget?

Julen er som en snikende skygge som sier: Du klarer ikke å gi ungen din en tradisjonell jul. Du har ikke det som skal til. Og jeg vet at det er beundrende å gi henne alle de tingene som jeg faktisk gjør, med tilstedeværelse og disse ekte tingene. Men likevel er det en kollektiv tåke som sier at ting skulle vært på en annen måte. Med en som står på kjøkkenet og lager alle de juleluktene som kommer fra julemat og julebakst. Med noen som løper inn og ut døra i siste liten for å få det juletreet på plass og for å rekke alle de tusen små tingene som bare må være på plass.

Alle de små tingene som må være på plass innen man legger seg på lille juleaften.
Men så er det alltid noe noen må reise rundt å finne på formiddagen på juleaften likevel. Er det ikke?

Det er mange som kjenner på julen med et mørke.

Hvis jeg som sitter her i min fine leilighet og har så mye fint i livet, hvis jeg kan sitte her med en klump i brystet, så er det mange flere som også gjør det.

Jeg lurer på hva katten egentlig ser på. Hun stirrer ut vinduet uten uro, uten å være utålmodig. Hun bare sitter og stirrer, når hun ikke vasker seg. Så tilfreds, med så lite.

Kanskje jeg burde stirre mer ut, i stedet for å stirre i taket.

 

En veldig fin julepod

I går gjestet jeg en julepodcast sammen et par fantastiske mennesker. HverdagsPsyken, heter podcasten. Og jeg tror dere kommer til å like den. Det ble mange små, fine historier delt – samt meningen om samfunnet og hvordan ting er i dag. Denne episoden kommer i julen. Jeg skal linke dere opp!

Podcasten tar for seg temaer som:
– Psykisk helse hos barn og unge
– Ensomhet
– Våge å snakke om følelser
– Press, angst, åpenhet

Fin genser jeg har på meg? Lillesøsteren min har strikket den! Er ikke det amazing? Hun er så rå. Jeg hadde nok ikke klart å få ferdig et skjerf engang. . Ikke bare jeg har fått en, men også jentungen. Fargen matcher mobildekselet mitt. Det var ikke planlagt, tror jeg.

Fra venstre har vi Marcus Andre Bekkelund, Simen Almås, Marius Løken, Jimmy Westerheim og meg. For noen folk. Jeg følte bare ekstremt mye kjærlighet av hele dette opplegget, og jeg tenkte på det lenge etter at jeg forlot dette rommet. Vi spiste lunsj sammen etterpå og hadde mange gode samtaler som vekte mye i meg. Det er viktig å omgås riktig mennesker. Mennesker som gir deg gode følelser. Dette blir bare mer og mer klart for meg, og det handler om å ta disse valgene. Du bestemmer hvem du vil ha i livet ditt. Kun du.

Du kjenner nok til noen av disse personlighetene fra før. Uansett, gled deg til å lytte!

 

Enkelt og unikt julegavetips til barn og voksne!

Inneholder produktlinker//

Jeg har to tips å komme med i dag. Et julegavetips for barn, og et for voksne. Er du i tvil om at barna skal få mobil? Føler du at de er for små for å ha mobil? Eller kanskje du rett og slett føler at det er utrygt å la de ha mobilen når de går til skolen? Jeg ser mange som titter mer ned i mobilen enn de gjør på veien, og det er livsfarlig.

Jentungen min er ni år. Jeg er ikke klar for at hun har mobil, og jeg har en hel rekke med grunner til det. Derfor har hun Xplora sin klokke i stedet. Den er enkel, jeg bestemmer hvilken kontakter som er tilgjengelig på den, og jeg kan velge når den skal være i aktivert eller ikke, fra min app. Det betyr at jeg kan sette den i skolemodus. Hun har kamera på den, skritt-teller og et enkelt spill. Hun kan ringe meg og noen få andre i familien.

Hvis du vil kjøpe en Xplora i julegave til noen, klikk deg inn her og kjøp den kuleste og tryggeste gaven du kan gi et barn.

(annonselink) Klikk deg inn her for Xplora.

Til de voksne har jeg tidenes tips. Dette er julegaven som gir noe tid sammen, samt noe å prate om! Fuelbok inneholder en rekke gode spørsmål som leder til interessante samtaleemner. Ikke bare finnes den for voksne, men også for barn og jobb. Med kode anettemarie får mine lesere 15% rabatt.

Sjekk ut de ulike fuelboxene HER. Klassen til jentungen min bruker en også. Så det er noe å bringe som tips til lærerne også 🙂

Det er de to tingene, samt en til som kommer i et eget innlegg etter dette, som jeg synes er flotte å gi. Foruten om dette er det veldedighet så klart. Men hvis du vil ha en pakke under treet, så er disse alternativene bra!

 

Når du møter livets limbo.

I livets limbo. Når du ikke føler noen ting. Når du har vært totalt tilkoblet til samfunnet og alt som stadig skjer, men også vært helt på den andre siden. På den andre siden, men på samme sted.

Den andre siden er bak sløret. Du er ikke et annet sted, men du er nesten i en annen dimensjon. Du kan stå midt i kaoset og se alt fra et helt annet perspektiv. Du ser folkene, rushet, stresset, alt som alle tror er viktig, alle bagatellene som setter fart på heler og det materialistiske tikk-takket som egentlig ikke betyr noe. Du står et sted der du ser at det ikke betyr noe. Du har ro i deg, fordi du er koblet til noe som er så mye større enn noe av det som farer rundt deg. Du er koblet til moderskipet. Det som alltid vet hvor du skal. Det som er trygt og godt og som gjør at alle bagateller ikke eksisterer. For bagateller er kun en illusjon. Og du kjenner en indre lykke som er sterkere enn en hvilken som helst rus, sex-seanse eller pengestrøm. Den er sterkere enn alt du har lært at skulle være så bra.

Når du er i limbo, så er du ikke der heller. Du har vært der. Men du er midt i mellom.

Livet blir rart. Tankene blir som en strek, selv om de er der. Følelsene er på et vis satt på pause. Du bare er der.

Fra det såkalte normale til det ekstreme løper verdens mennesker en etter en – én av veiene. Åpenbaringer er spredt utover kloden som om at man hang i en vaier på en konsert og kastet en kortstokk tilfeldig rundt seg. Kortene treffer de som har det så vondt at det ikke finnes noen annen utvei, enn innover. Kortene treffer de som har klatret så høyt i samfunnets stige og rikdom uten å finne noen mer mening, eller dem som er så langt på bunnen at de ikke skjønner om de skal grave for å komme seg lenger ned.

På denne ene siden, eller i den ene dimensjonen, har vi det ekstreme samfunnet. Mennesker like lukket som den sikreste safe i den største bank. Hvor egoet har startet opp en egen bedrift og skrevet en rekke kontrakter med identiteten din slik at du ikke kan annet en å frykte det som er inne i safen. Slik at det siste du gjør, kanskje ikke en gang før du dør, er å åpne den safen. Og ingen har fortalt at den ekte lykken, den andre siden, den andre dimensjonen, er innelåst i den safen.

I benektelse for at det du bor på også lever, vil du heller leve i den trygge visshet om at tid eksisterer. Og det ironiske er at mens du samtidig tviholder på tid, vil du ikke akseptere at du blir eldre.

Mennesker ser ut til å løpe febrilsk rundt for å rekke alt. Spare mer. Bare gjøre en ting til, så enda en ting til. Lykkelig skal de bli når dette er over. Og mens de strever etter å rekke alt fordi klokken går, vil de ikke akseptere at de blir eldre. Det er en alvorlig og trist ironi rundt dette. Mennesker prøver å finne alle mulige måter på å vedlikeholde kjøtt og blod som om at man skulle stoppe seg ut. Og det kan ofte se sånn ut. For når mimikk og uttrykk forsvinner av de giftige limsprøytene som holder cellene fra å leve fritt, så forsvinner også forståelsen vi har for hverandre med det blotte øye. Verst må det være for de som ikke kan høre. De som bare kan se.

Kanskje det kan være håp for disse også? Et ironisk håp som bunner i at man til slutt ikke klarer å lese hverandre, men må føle hverandre. Som om at man var blind og måtte kjenne fra hjertet sitt om den andre var genuin og levde i kontakt med seg selv.

Så sprer vi oss. Mens de normale, også kaldt de som aksepterer en A4-mal som samfunnet en gang lagde, de står på en måte i kø. I kø for å gå denne ene eller den andre veien. Ubevisst. De bare er der som smakløst kakefyll. Det som må være der for å fylle ut hele kaken, men som ikke synes utvendig. Som en anonym kokk uten anerkjennelse, men nødvendig for at det skal bli en kake i det hele tatt. Hverken på smak eller utseende. For der er de ekstreme. Samfunnets ytterpunkter med alt som skinner. Kakepynten som kan se helt ekstraordinær ut, men smake dritt. Og i bunnen. Smaken. Den dype essensielle smaken som gjør noe med deg langt utenfor din forståelse. Den som gjør at du faktisk kan elske kaken uten å se på den, men kun med å smake.

Kakefyllet bryr seg hverken om smak eller utseende. Det er fornøyd med å være et kakefyll. Kanskje helt til det ikke gir noe mening lenger. Kanskje til den dagen kakefyllet er lei av å leve i skyggen og vil se mer – eller bli sett. Sistnevnte er den vonde veien. For det er vondt å strebe etter å bli sett hvis man ikke har noe dypere intensjon bak. Og det skal mye til for å våkne fra besettelsen om å bli sett. Man vil ha mer, mer, mer. Man ønsker seg finere kakepynt. Dyrere. Bedre. Mer populær kakepynt. Helst den samme som alle de andre, for de andre er bedre enn deg, ikke sant? Og uansett hvor mye kakepynt man spiser, så smaker det ingenting.

I limbo ser man dette fra utsiden. I limbo har man vært begge steder. I limbo er man skyen over kaka. Man ser alle lag, men man kjenner dem ikke. Og det er skummelt å være der. Litt ubehagelig. For man kjenner hvordan samfunnet forsøker dra deg etter føttene slik at at du ikke kan stå på dine egne bein. Mens moderskipet blinker med lyktene langt i det fjerne og prøver å dra deg i riktig retning.

Se denne veien, kjære deg. Du må fokusere, slik at du ikke mister meg av syne igjen. 

Og mens man er i limbo, så vet man at de enkle, smakløse fristelsene samfunnet har, gjør vondt i lengden. Det er utenpå. Og man er ikke i tvil om hvilken retning man ønsker å dra for å faktisk kunne stå på egne bein. Kunne stå rak i ryggen. Kunne vite hva man står rak i ryggen for, uten å trenge noen andre meninger til å forstyrre.

Livets limbo har kanskje ikke så mange følelser, men du har valget.

 

maybe later, my darling

Du ba meg vente. 
Det er nytt for meg.
Du visste ikke hva, men det var noe. 
Det var noe du skulle hente. 

Bølgene til livskurven.
De du sa at var så fine.
Jeg håper du finner dem,
bølgene dine. 

Uten denne menneskelige form, 
du og jeg blir i evigheten det subtile.
Jeg håper noen får deg til å smile,
minst en gang hver dag. 

Gleder meg til å fortelle deg alt.
Jeg venter ikke her. Men jeg er her. 
Og mens du lærer noe nytt, 
så lærer jeg også noe nytt. 

Det har gått litt tid, som de kaller det her på jorden. 
Jeg bygger noe fint imens, 
noe man ikke kan se, men kjenne, føle og. . . 
noe som kler fjorden. 

Noe ved deg rørte ved meg. Kan ikke beskrive det, kan ikke fortrenge det. 
Kan ikke ta det tilbake. Kan ikke la det gå. 

Du kan kalle det å vente, om du vil. 
Men jeg bare er her. 
Det er noe ved deg, som får meg til å ikke gå noen steder,

men bare være her. 

Du traff meg kanskje med livets pil.
Og det er nytt for meg. 

Like nytt som at det snør i april.