Hvordan komme seg på trening?

Dette er mitt mål i dag. Det er det viktigste jeg skal klare å gjøre. Komme meg på trening. Det er også det tyngste man gjør. Kanskje det er enklere for meg når jeg har gjort det før, men vit at jeg kjenner også på det. Jeg har ikke trent på lenge. Det har skjedd ting i livet som har gjort at jeg har skrudd av mange vaner. Nå er det på tide å røre seg igjen.

wp-1467089781139.jpg

Ryggen blir verre, hoftene blir breiere, klærne trangere. Om jeg bare fortsetter å spise uten å trene kommer jeg til å legge på meg mer. Det er sånn det er. Men det gjør meg ingenting at jeg nå er litt rundere. Kjæresten elsker at brystene er store som meloner, selv om jeg synes de er tunge og slitsomme. Han elsker også å grave ansiktet sitt ned i kosemagen, selv om jeg irriterer meg over at den legger seg som en slags pølse over buksekanten. Han elsker også rumpa mi som nå har rekord-størrelse, selv om jeg ser at tyngdekraften finnes bak meg også.

Sum summari er det ikke dette som gjør at jeg vil trene, men heller at jeg savner energien min. Humøret, overskuddet, pågangsmotet. Uten disse tankene som driver meg til vannvidd. For det henger sammen, hele røkla.

Jeg ble sittende der en stund, der på den stolen. Ja, skulle jeg virkelig ta på meg denne tightsen? Skulle jeg virkelig reise meg opp og slite med helsa for å få den over rumpa? Mens kjæresten stod der og fikk se hvor små klær jeg har i skuffen?

Jeg gjorde det. Det var bare å få den ene rumpeballen innafor. Da fikk strikken litt slækk så kunne jeg jobbe med den andre. Rumpeball liksom. Ikke som en ball, men noe mer flytende. Noe stort, rundt og litt flytende. Som en vannballong som ikke kan sprekke. Ja, der har vi synonymet!

Poenget med dette innlegget var egentlig å fortelle dere hvordan man kommer seg på trening. Jeg må bare tenke hva jeg selv gjør: Jeg bestemmer meg noen dager i forveien. Setter en dag. Kvelden før repeterer jeg hva dagens oppgave er. Det er prioritet nummer én. Når jeg våkner tar jeg på treningsklær, de må på. Og i dette tilfellet vet jeg at jeg skal i et viktig møte etterpå, så jeg må dusje og fikse meg. Det har ikke mulighet til å gjøre uten å dusje på trening. Og jeg dusjer da ikke der uten å trene, det blir for dumt.

Man må bare gjøre det liksom. Just do it, som Nike sier.


Nå har Trampe dratt på jobb. Jenta har stått opp. Jeg har drukket kaffekoppen. Nå skal jeg levere henne på sommerskolen, så skal jeg komme meg på trening. Og ja, den båten. Det blir mye båt på bloggen i sommer!

 

Jeg og Trampe har kjøpt seilbåt

Det hele startet for to uker, da vi hadde vært på Færderseilasen. På kvelden satt Trampe og lekte seg litt på Finn.no, mens jeg dreiv på med noe bilder fra turen. Han viste meg en annonse, som jeg mest sannsynlig ville snudd meg vekk fra etter å ha nikket litt sånn: «Ja, den var fin den.»

13563179_10207851269054303_455392419_n

Jeg gjorde ikke det med denne. Jeg kjente noe veldig positivt når han viste meg den, og sa uten at jeg selv tenkte over at jeg sa det: «Vi kan sende en mail og høre».

Tilbudet var litt for godt til å være sant, men jeg sendte en mail. Dagen derpå fikk vi en mail om at det allerede var et salg på gang, men at det ikke var gjennomført. Vi kunne så sende ham en mail et par dager senere for å høre. Ved dette øyeblikket tenkte jeg som så:

Den båten er i en salgsprosess, det betyr at sjansen er enda mindre for at vi får den. I tillegg er det mange interesserte, det er ikke vanskelig å forstå. Jeg sa som så til min kjære: Om vi får denne båten, så er det meningen. Da betaler vi like mye hver og kjøper den. Om ikke, så skal vi ikke se på flere båter.

Han ble glad for måten jeg tenker på, og vi lot det gå til onsdag. På torsdag fikk vi beskjed om at der skulle være en visning på lørdag. Denne lørdagen reiste jeg til Kambotsja mens Trampe dro på visning. Det var mange interesserte, men han ble stående igjen med eier på slutten og prate.

Vi fikk vite at de ønsket at vi skulle ta over denne skatten som dem har eid så lenge den har eksistert.

collage kopier

Det er en 30-fot Comfort fra 1978. En vakker liten seilbåt som kun har hatt en eier. Det er småting som kan fikses på her og der, og vi har faktisk et hus vi holder på å fikse (hans hus) i tillegg. Jeg har nå sagt at jeg skal jobbe med båten hvis han lover å stå på med huset. For dere skjønner, min Trampe er snekker og det er jo flott.

Tina Odine elsker båten. Hun ville sove der i natt og hun ville straks ut å seile. Dette skal vi gjøre en av dagene, men i kveld ble sent og jenta går på sommerskole. Jeg gleder meg til å vise dere mye, mye mer fra denne skatten jeg skal fikse opp i. Jeg må rett og slett sette meg inn i noe helt nytt.

Det som gir meg sånne gode magefølelser, er at jeg kan gi min datter opplevelser som dette. I tillegg kan jeg og Trampe reise på romantiske turer alene, eller ha med oss venner og bare nyte sjø og sol. Det er 7 soveplasser i båten! Føles helt crazy, men ja, jeg har blitt båteier!

Navnet gjenstår jo. Vi tenker på Odine. Siden datteren min heter Tina Odine. Og Odine er jo litt norrønsk. Hva tror du?

Ja, også må jeg ta Båtførerprøven!

 

Færderseilasen 2016 i Horten

Er det noen som har seiling trykket tett til brystet? Da Trampe skulle seile Færderseilasen med gutta i år, ble jeg invitert til å møte dem der hvor konkurransen ender, som i de aller fleste år har vært i Horten. Jeg tok med meg min nye kompis Øystein på bussen og reiste utover for en hyggelig aften.

juni_seilbåt_23

Jeg har aldri vært med på dette, ei visste jeg at det vare så stort. Da vi gikk mot konsertteltet tenkte jeg at det var litt mer mennesker, men det skulle ikke være problem å se hverandre. Feil. Det var rene Oslo Spektrum (følte jeg da). Fy søren så moro det var. Og så gøy jeg og kjæresten har det på fest sammen. Vi har ikke hatt så mye sånt ennå, så det finnes jo fremdeles arenaer hvor vi ikke kjenner hverander. Om du skjønner?

juni_seilbåt_18

juni_seilbåt_22

Så jeg kjente alle bortsett fra en, men ble likevel bedre kjent med alle. Dessuten er en av kompisene til Trampe, xn til min beste venninne. Så da kjenner jeg ham litt fra før.

juni_seilbåt_52juni_seilbåt_48

juni_seilbåt_38

juni_seilbåt_32

juni_seilbåt_8

Det er noe eget ved å være på sjøen. Man har ikke muligheten til å stresse, for man er på en måte låst ute i det fri. Stemningen var helt magisk og jeg må si at jeg elsker sjøen. Så mye at vi har gjort noe veldig spontant og crazy som jeg skal dele med dere i kveld! 😉

Vi innså noe på denne turen. At mine og hans venner går veldig godt sammen, og at vi holder på å skape en ny vennegjeng. Det er så fint å se. Jeg har aldri opplevd ting som dette i livet mitt før. Det føles godt.

Forresten; Følg meg på Facebook her. 🙂

 

Hvordan vi jeg oppdra barnet mitt?

Et tema som aldri blir ferdig snakket, ferdig spurt, ferdig skrevet. Jenta mi er et menneske som er et resultat av meg og hennes far. Det er i all hovedsak det vi gjør som avgjør hvordan hun blir. Det kan gå langt tilbake i slekten, men størst påvirkning har vi som er her med henne i disse dagene.

Cambodia_2016

Å overbeskytte barnet sitt ser jeg ingen grunn til. Jeg er glad for at jenta mi tør å løpe på toalettet uten meg mens vi venter på flyet i Phnom Penh. Klarer det selv. Ikke som en toåring som sier det uten å vite det. Denne jenta er seks år og vet fint at hun klarer det. Hun vet hvor jeg sitter når hun kommer tilbake.

I fjor fikk hun se Marrakech. I år Kambotsja. Jeg vil at hun skal se mest mulig, tidligst mulig. Det er verdier jeg selv har lært som voksen, og jeg vil at hun skal ha dette med seg.

Vi trenger ikke ting for å være lykkelig. Vi trenger vennskap. Vi trenger å se andre og ta vare på hverandre. Bare det å gjøre noe for et annet menneske er undervurdert. Vi vet ikke hvor mye godt det gjør oss selv å faktisk gjøre noe fint for andre. Det er ikke tingene som skal definere oss, men godheten og det vi har med oss innenfra.

Man må til en viss grad tilpasse seg samfunnet, som å ikke stjele eller gjøre dumme ting mot andre slik at man havner i fengsel. Det er greit. Men må jeg gjøre med barnet mitt slik som alle andre? Nei, det må jeg ikke. Jeg tror det er veldig mange der ute som ikke forstår dette. Du trenger ikke å gjøre slik andre anbefaler. Brosjyrer, bøker, forum. Det er så mye som står skrevet og man suger til seg det man kan. Bare for å gjøre dette riktig, sant?

En lærer anbefalte meg å ha iPad hjemme. Jeg har ikke det. De mente at jeg burde ha det, for der får de hjelp til ditt og datt gjennom intelligente apper.

– Jeg har ikke iPad. Hun har ikke iPad hos meg. Vi skal ikke ha det. Vi trenger det ikke.

 

Hvorfor er jeg så sta? Fordi vi ikke vet hvilken konsekvenser denne digitale oppveksten har. Det vet vi ikke før våre barn er voksne. Jeg lever av det, jeg liker det ikke, men det betyr mye for meg å ha en oppvekst uten dette. Å vite hva det var før dette digitale skjedde. Våre barn kan umulig vite om vi ikke gjør en innsats for å holde noe tilbake.

 

Jeg vet hva vennskap og lek betydde for meg. Dette vil jeg også at skal bety noe for henne. Jeg har god fantasi og jeg er kreativ. Jeg tror barn sin kreativitet stanser opp når de får konstant stimuli av digitale plattformer.

Derfor sitter min datter ofte og kjeder seg i baksetet når vi kjører på tur. Det er ingenting å se på i fanget. Ingen skjerm. Ingenting å ta seg til. Mobilen min får hun heller ikke se på mens vi kjører. Noen ganger maser hun om det, men så har hun lært seg hvor streng jeg er på dette. Hva i all verden skal hun gjøre når hun ikke får disse tingene? Jo, det skjer noe meget interessant. Hun ser ut. Hun ser ut på landskap og natur, eller mennesker og hus. Så er hun stille mens tankene tar henne på en liten reise.

Jeg vil heller være den rare mammaen som er sånn, så kan hun kanskje takke meg senere. Det føles riktig for meg å gjøre det slik. Men dette betyr ikke at jeg er superstreng. Hjemme får hun rote hvis det passer til leken selv om det går utover stua og mine områder. Jeg vil at hun skal ha barnet i seg så lenge hun kan, slik som jeg selv har.

 

Jeg er oppmerksom på alt vondt jeg har opplevd i min oppvekst. Om hun kan få alt det fine jeg fikk, men slippe det vonde, så er det en drøm jeg jobber for å realisere.

 

Burde vi ikke lære barna våre at den største gleden er å glede andre? Ikke bare si det. Ikke bare printe det inn som en tekst i hodet deres, men faktisk lære dem det. Vise dem det.

Jenta mi har nettopp møtt mange barn som ikke eide noe. Disse barna eide noen smil vi aldri har sett før.

Jeg sammenligner i hodet, for å forstå. Våre barn sutrer om de ikke får is en dag. De gråter om de må legge seg i en seng med rent sengetøy. De krangler om noen leker med det samme, mens de har hundre andre leker å ta av. Gjerrig og grådig er dem ofte, for dem vil ikke dele. Dem vil ha den samme leken. Ikke sant? Hvor ofte skjer ikke dette?

Men dette er ikke barnets feil, det må du aldri tro.

Vi kan ikke klandre barna våre for å være utakknemlig. Nei, dette barnet er ditt ansvar. Det er du som har satt det til verden. Det er heller ikke din feil at du ble født i Norge, men det er litt som å vinne i lotto, sant? Med mindre du aldri har forstått at dette ikke er normalen.

Vi setter disse barna til verden hele tiden, og det er vi som må vise hvordan verden er og hvordan vi skal oppføre oss mot andre. Ungen din kan aldri lære dette om du ikke gjør noe for det. Det som skjer i skolen og utenfor dine vegger, det er det som skjer overalt. Det er samfunnet, mølja, saueflokken. Det er der ute de blir like hverandre. Kanskje så like at de aldri lytter til magefølelsen eller ser sine egne drømmer.

Gleden av å gi bort. . . Hvorfor kjøper vi og kjøper og kjøper? Jeg prøver å snakke med jenta om dette. Hun har jo forstått at man ikke trenger mange leker for å ha det fint. Når alle har ulike leker, er det ikke fint å bytte i stedet?

Aldri skal jeg tvinge henne til noe sånt, for vi lever i en annen verden. Men hun sier seg enig. Det hadde jo vært fint. Å bytte. De kunne jo tatt med seg leker, altså gjestene, som de ikke bruker. Så kunne hun gitt noen leker hun ikke vil ha eller interesserer seg for lenger.

Bytte-bursdag. Jeg skal lage et nytt konsept for det! Stimuli burde komme fra aktivitet, reise, vennskap og mennesker. Ikke fra digitale duppeditter.

Det er mye jeg har på hjertet når jeg først begynner å skrive, og det kan hende jeg roter meg litt vekk fra alt. Jeg vil bare fortelle at det er helt greit å oppdra barnet slik man selv føler er riktig, hvis det bunner på fine tanker og kjærlighet. Det viktigste vi lærer barna er ikke det dem lærer på skolen i fag. Det er å lære hvordan man kan være som menneske. Hvor fint det er å være ekte, ærlig og god. Det er det jeg vil formidle. Alt det er greit å være annerledes.

 

Å reise til Kambodsja med mamma

Det har vært så fint å være på reise, selv om det var en kort tur. Tenk, vi dro på lørdag. Framme søndag ettermiddag. Torsdag morgen reiste vi igjen. Vi hadde tre hele dager i Phnom Penh. Mange reagerer på at jeg tok henne med, men så er det jo helt og fullstendig vårt valg hva vi gjør. Heldigvis. De nede var vi med pappaen til Trampe og tre av  hans barnebarn. Ingen av de tre er søsken, men søskenbarn. Jeg har med andre ord kommet inn i en stor og flott familie. Mange spør om kjæresten var med, nei det var han ikke.

Cambodia_2016_205

Den siste kvelden i Kambotsja var fin. Jeg hadde først med meg alle fire ungene på shopping, før vi igjen var på hotellet og badet. Vi bodde på et sted som heter Billabong hotell. Det ligger sentralt og har et badebasseng i bakgården. Veldig trivelige folk som jobber der.

Hva trenger du for å reise til Kambotsja?

Du trenger idoform. Dette tok vi en gang om dagen, vi fikk aldri vondt i magen. Så trenger du høy solfaktor og myggspray eller krem. Noe du smører deg med for å unngå mygg. Vi brukte en roll on. Trenger ikke dekke kroppen med det, men ha det på de ulige delene av kroppen slik at man har sikret seg. Her nede kan myggen bære farlige sykdommer, derfor er det best å være trygg.

I tillegg er det fint med antibac. Vi smørte oss på hendene før vi spiste. Det er også lurt å takke nei til is i brusen. Ofte er vannet ikke bra nok for å drikkes, dette lager de også isbiter av enkelte steder.

Cambodia_2016_193

Jenta har lært seg å svømme på dypet og dukke under vann. Det var ikke snakk om noe annet enn å bade da vi var på hotellet. Rett i vannet, alltid. Jeg vil anbefale dette stedet om du vil reise med barn. Det var lite og føltes trygt.

Cambodia_2016_198

Den siste dagen kjøpte jeg kjoler til jentene. 18 dollar betalte jeg for begge to. Verdt det, da de var et syn for seg selv der de gikk og matchet hverandre. Det er rom for å prute mange steder, men jeg tenkte også på hva jeg betalte. Var det vits å prute seg ihjel, eller kunne de stakkars folkene få føle at de hadde en ekstra bra dag på jobben den dagen?

Cambodia_2016_212

Da vi dro til flyplassen fikk jeg tatt mine siste bilder. Elsker dette. En liten familie på tur. Jeg elsker å fotografere i andre land, hvor ting ikke er som hjemme. Kanskje det ikke er så vanlig å leve slik som vi tror? Det er ikke det. Vi er et bittelite land med veldig mye penger. Det er vi som lever annerledes. Litt foran de andre i tid. Om det er heldig, det tør jeg ikke si.

Cambodia_2016_215

Flyet gikk 11.10 fra Phnom Penh til Kuala Lumpur, vi reiste fra hotellet 8.30. Vi var framme på flyplassen 9.00, men hadde egentlig beregnet en time dit. På flyplassen hadde vi veldig god tid. Her letter ikke mer enn tre fly i timen, så du finner ikke kaos.

Å reise alene med jentungen. Vi dro lenge før de andre. De blir nesten en uke til, men vi måtte hjem da jeg har mer jobb å foreta. Jeg innså raskt at ferien ikke stanset der. Ferien varte så lenge jeg og henne var på reise sammen.

 

Flyplassen i Kuala Lumpur

I Kuala Lumpur hadde vi over 12 timer til rådighet. Vi spiste smoothie, drakk kaffe og kakao. Jeg skrev på macen, hun tegnet. Etter hvert sjekket jeg opp massasje. Det var umulig å få til, for hun fikk ikke være i samme rom som meg. Det var ikke aktuelt.

Etter en liten stund kom han ene mannen fra spa-avdelinga. Han spurte hvor lang tid vi hadde. 12 timer ja. Det var lenge. Han fikset et rom hvor hun fikk være med. Så fikk jeg massasje mens hun klatret rundt. Så på fly fra vindu, tegnet eller hjalp dama med å massere meg. Etter massasjen fikk jeg lov å dusje. Himmelsk. Etter dette fikk vi også noen klistremerker for å gå inn på en lounge etterpå. Jeg skjønte ikke helt hvilken lounge dette var, men det var over all forventning.

Cambodia_2016_224Cambodia_2016_225

Her inne var det buffe og alt vi ville ha å drikke. Det var Internett, det var tv, det var gode stoler. Vi tilbragte over åtte timer her inne. Fantastisk var det. Jenta stod på hodet i seks av åtte timer. Øver seg på head stand og sånt. Og det beste: Jeg skulle betale for buffeen. Mannen i baren spurte hva jeg kom inn med. Om jeg hadde betalt eller fått invitasjon. Jeg sa jeg ble invitert inn med et sånn merke. Jeg fikk sådan beskjed om at alt der inne var gratis for oss.

Det var utrolig. Og da tenkte jeg: Dette er så typisk meg. Når jeg reiser og møter litt motgang på reisen (som jeg synes er spennende i og for seg), så skjer slike ting. Det samme skjedde i fjor. Men da fikk jeg også komme inn på en VIP med en eldre mann som jeg fremdeles er venn den dag i dag med.

Cambodia_2016_218

Å reise og oppleve det beste du kan gjøre for barna. Du tenker at det er lett og si om man har muligheten til å reise langt? Jeg mener ikke man må det. Les hva vi gjorde i fjor sommer. Det var enda heftigere og hun komme aldri til å glemme det. Reisen er nå over, men det var fantastisk.


Da vi landet etter 33 timer på reise, var det barnefar som hentet oss. Han kjørte meg hjem og jeg hadde bare en liten bytur og et ærend, før Trampe kom til meg. Han er syk og molefunken, men det er fint å være sammen igjen. Nå er det lørdag morgen og jeg har bryllupsoppdrag. Er på vei ut døren, skal kjøre ut av Oslo.

Gleder meg til å dele noe mer med dere. Virkelig, vi har gjort noe kult 😉

 

Vet du hva fattigdom er?

Da jeg aom hit visste jeg ikke hva jeg skulle forvente, men jeg så frem til å forstå mer. Nå er min reise over, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Phnom Penh har nesten like mange innbyggere som hele Norge. Jeg har alltid hørt at Norge er et av verdens rikeste land. Hvor rike vi faktisk er, på penger, har jeg først nå fått inn med teskje. Jeg tror ikke at det finnes sunt noen steder. Hvis man ikke reiser som dette, kan man ikke forstå heller.

Cambodia_2016_28

Du tenker kanskje at dem har klær? Joda, de får jo klær. De finner, de bytter, de bruker det de har. Fordi det er fint med klær. Det er ikke jo ikke kaldt. Disse tre barna sto og kastet gjørme på oss da vi kjørte forbi. Det var leken de hadde akkurat da. Bak dem ser du hvor de bor.

Cambodia_2016_26

Ja, det kanskje noen som får tak i en fin sykkel. Det er kanskje noen som har en moped eller scooter. Men det er ikke alle, slett ikke alle. Jeg var hjemme hos en fattig familie, men de hadde en moped. Du tenker at de har uniform? Det synes jeg er veldig bra. Her går det nok litt forskjellig på samme skole, og det er en fin ting at de ser like ut på skolen.

Cambodia_2016_27

En familie på scooter. Dette er nok luksus i forhold til mange andre barn her borte. Disse kjørte vi forbi på vei til landsbyen vi var i.

Cambodia_2016_29

Jeg bare lurer på om dere vet hva fattigdom egentlig er? En ting er å se bilder, lese, høre. Men å kjenne på dette tett til hjertet, det får meg til å se annerledes på vårt lille Norge. Alt vi krangler om er ting vi selv har skapt. Ting som ikke disse menneskene eier eller forstår. De vet ikke at dem eksisterer engang.

Cambodia_2016_34

I disse hjemmene er det kvinnen som er sjefen. Da vi var der var det kvinnene som lagde mat, organiserte og hoiet. De lo, de smilte og det hele var en slags fest mens vi var der. Det var en stor dag for dem å ha oss på besøk. Mennene satt som regel ved bordet eller for seg selv. De var ydmyke og ikke så høylytt. Jobben deres er å jobbe for maten de får.

Cambodia_2016_51

Jeg hadde med meg en hel bag med små leker fra Norge. Alt mulig forskjellig. Noe lego, noe tegnesaker, noe prinsessegreier. Det var fire store poser med leker som jeg fant hjemme hos kjæresten min. Hans søster hadde en gang jobbet i en butikk hvor hun fikk med seg en haug av ting som ikke skulle selges mer. Disse lå bare og tok plass i skapet.

I stedet for å kvitte oss med det eller gi det til barna våre, tenkte jeg det var fint å ta det med hit. Det var riktig. Ungene sto i flokk rundt meg og det sluttet ikke å strømme på med barn. Heldigvis hadde jeg mye. Barna rundt om i gatene kom også løpende. De var så takknemlige. Uansett hvilken ting jeg dro opp, så smilte dem og var så glade at de løp rett vekk for å vise det frem og se på det. Det kunne være en blyant alene.

Cambodia_2016_55

Selv om de ikke hadde mye, inviterte de oss på middag. Ris med noe tilbehør. Ris som de selv har høstet. Her befinner vi oss en time utenfor Phnom Penh i Kambodsja. Her bor disse menneskene. Det er skittent, de har ikke tette hus, de har ikke flere rom. De bor minst tre eller fire familier under samme tak. 

Cambodia_2016_119

Vennskap er det dem har. Mens vi har mange leker og ting, har de vennskap som betyr mer enn noe. Vi vet jo dette vi også, hva det betyr å ha gode venner.

Jeg spurte min datter: Hva har du lært?

– At vi ikke trenger leker, mamma. Vi kan være glad uten å ha leker.

Cambodia_2016_134

På bildet ser dere en gutt på en moped. Vi ga dem penger til å kjøre ham til legen, da jeg oppdaget et stygt og råttent sår på fingeren hans. Vi ble der til han var tilbake med plaster og rens og mest sansynlig noe antibiotika. Jeg vet ikke hvordan det ville utartet seg, men disse menneskene har ikke råd til å dra til en lege når sånt skjer. Han hadde også en jentekjole på seg, men vi fikk gitt ham en skjorte slik at han slapp å gå i den.

Cambodia_2016_154

Her står dem i kø for å motta klær. Jenta og gutten på 13 og 11 som reiste med oss (onkelbarna til kjæresten min), hadde med seg klær som var for smått til dem. De tok opp plaggene et etter et, og vi så hvem det kunne passe til før vi ga dem det. Da de mottok et plagg tok de det på seg over det andre de hadde på seg. De ble så glade!

Cambodia_2016_159

Cambodia_2016_163

Her deler Tina ut egg til alle sammen. Vi hadde med mange egg slik at dem kunne koke alle sammen. Å få et helt egg alene er stas for barna og de voksne. De spiste eggene med en gang. Skrelte bare mens de spiste. 

Cambodia_2016_56

Da vi dro fra disse menneskene gråt jeg. Det gjorde ikke dem. De smilte og var like glade som da vi kom. Og det var jeg som følte meg fattig, i grunn.

Interiør, mote, og alt jeg kan pakke inn under – det blir virkelig fjernt når man tråkker bortover en gate med disse barna, som ler mens de holder deg i hånda og vil vise deg området. I gata går vi forbi de få husene som er der. Taket deler de også med den stakkars, spe kua de eier.

De ble nok glad for at vi var der, men jeg er glad for å få erfare og se. Disse smilene. De setter seg til hjertet.

 

Har du sett et ekte smil?

La meg presentere, uten å påvirke deg i altfor stor grad, noen virkelig ekte smil. Vi befinner oss i det fattigste strøket utenfor Phnom Penh i Kambodsja. Disse barna eier ikke et soverom eller egne leker. Disse barna har har ikke eierskap til noen ting, selv om vi gir dem noe. Likevel har jeg aldri sett så mange uendelige smil hos norske barn som har alt og mye mer enn alt. Bruk noen sekunder, se:

Cambodia_2016_87Cambodia_2016_59

Cambodia_2016_167

Cambodia_2016_72

Cambodia_2016_120

Cambodia_2016_70

Cambodia_2016_22

Cambodia_2016_60

Cambodia_2016_83

Hvem er fattig? Er det dem, eller er det oss?

I morgen skal jeg fortelle hva vi gjorde her ute. Enn så lenge vil jeg at du skal kjenne litt på det der hjemme og spre noen smil til dem rundt deg. Det finnes ingen grunn til å ikke smile.

 

Familieglede i Kambodsja

Før jeg publiserer bilder fra vår oppdagelsesferd i går, vil jeg skrive litt om hvordan vi har det her nede. Jeg sitter og skriver fra restauranten på hotellet, som ligger ute rett ved bassenget. Jentungen har lært seg å svømme. Hun og hennes nye kusine bader hele tiden. Og da mener jeg hele tiden. Fra de våkner til de legger seg. Straks vi ankommer hotellet etter en utflukt, befinner de seg i vannet før vi rekker trå inn på området. – Se, Mamma! Se, Mamma! Jeg ser henne svømme på rygg, hoppe som en skrutrekker, holde pusten under vann, dykke etter stener, og alt man ellers finner på i et badebasseng som små.

Cambodia_2016_13

Reisen er fin, men snart slutt. I morgen starter hjemreisen allerede. Jeg vurderte å bli her litt lengre, til de andre skal dra, men så er det mye jobb som venter hjemme. Blant annet en bryllupsfotografering på lørdag. Dette visste jeg da vi bestilte reisen hit.

Det har blitt mye tid til å bli kjent med disse tre barna som er søskenbarn. Det er onkelbarna til min kjære. Jeg har også blitt kjent med min kommende svigerfar. Nei, vi er ikke forlovet, men han her anser oss allerede som gift. Litt av en tillit? Det føles uansett godt. Hvordan kan det ikke være ment, det føles jo som at det alltid har vært meningen.

Vi har pratet mye. Om livet og verdier. I går så vi en film om krigen her nede. Nå vet jeg hvordan alt foregikk, selv om det er noe man aldri kan forstå. Pappaen til min kjære har vært her mye. Han har bygget hus ute i landsbyen hvor ingen eier noe. Han ser mennesket og setter andre foran seg selv.

Denne mannen viste meg kjærlighet da han første gang møtte meg. Han tok meg og datteren min til hjertet fra første dag. Det føltes så naturlig ut. Som om at jeg hadde vært der mange ganger før. At jeg og hans sønn har funnet hverandre, betyr utrolig mye. Det har jeg forstått og aldri tvilt et sekund på.

På samme måte som jeg aldri tvilte på mannen jeg har møtt. Å elske noen får en annen betydning og dette med å gå inn i seg selv har vist seg å være svaret på all kjærlighet. Å kjenne seg selv så godt at man kan elske seg selv. Slik at den du møter elsker deg like mye. Det er sant. Den som elsker deg, elsker deg like mye som du elsker deg selv. Om alle visste dette hadde det vært enklere å gjøre forarbeidet unna før man møtte noen.

Nå savner jeg kjæresten min. Vi har mye som skjer fremover og jeg gleder meg til å dele alt med dere, til sin tid. En liten, men litt stor detalj skal jeg dele når jeg er hjemme igjen. Kanskje allerede i helgen.

Nå skal jeg laste opp bilder fra landsbyen i går, så skal jeg fortelle dere hva jeg opplevde. Det var vakrere enn noe jeg har sett.


Mens  jeg har vært her har jeg jobbet også, med teamet. Jeg har satt sammen bildene deres som jeg tok rett før jeg reiste. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ikke får sove om natta. Den andre natta lå jeg våken fire timer før jeg tok opp macen. De er så overlykkelige. Jeg har mottatt flere tekster fra dem av takknemlighet. Hvor de forteller hva denne reisen og muligheten betyr for dem. Det er min bekreftelse på å fortsette. Teamjegliker har kommet for å bli.

Jeg vil også minne om at tidjegliker blir noe av. Vi har med en yogainstruktør og min sjaman som kommer til å heale jentene på et tidspunkt. Vil du være med på denne digitale detoxen? Les mer her og send meg en mail. Jeg skal ikke ha mer enn åtte jenter med meg, men det har kommet flere plasser da to av jentene opplevde hindringer med denne reisen. Av personlige årsaker 🙂

 

Taxi view in Phom Penh, Cambodia.

Tankene raser gjennom hodet mens jeg ser ut vinduet. Jeg lurer på hvor mange som vet dette. Også tenker jeg på dem som aldri vil reise hit. Det virker så ufarlig, alt dem gjør. Selv for oss som ikke lever slik. Alt er annerledes. De har ikke det som oss. Her er skittent, det er overfylt på veiene og de kjører med altfor mange på en moped. Jeg tror faktisk vi så en moped med fem passasjerer.

Cambodia_2016_11

Jeg sitter i en taxi. I Phnom Penh. Kambodsja. En liten busstur unna Bangkok. Jeg er så langt unna hjemme, men det er ingenting i meg som vil hjem igjen. Jeg vil bare suge til meg alt, lære om det. Er det noen som forstår hvor stor forskjellen er? Selv om de er laget av akkurat det samme? Vet alle at disse menneskene vi ser i flokk, har et like stort liv som en selv?

Se på dem. Se. De er det sammen, men de kan ikke forstå hvordan vi der hjemme lever. Og er dette så mye verre?

Cambodia_2016_8

Cambodia_2016_7

Cambodia_2016_6

Cambodia_2016_5

Cambodia_2016_4

Det er ingen system. Hvis et viktig menneske kommer skjer det noe forandring i trafikken. Alle beveger seg til siden. Politiet blåser i fløyter, tuter fra bilen. Alle disse maurene må flyttes på. Ja, det ser slik ut. Noen få i bil, mange i tuk-tuk, men aller flest er de på moped. Det er tilsynelatende det eneste som får noen til å reagere.

Det er ingen regler som blir fulgt. De kjører motsatt vei i enveiskjørt og det finnes ikke funksjon i noen lyskryss. Babyer henger på armen til mor og ingen av dem har hjelm. Det er ikke som i Norge, nei.

Cambodia_2016_3

Men tenk på disse menneskene. Disse vi ser blant en haug like. Fattige, gående i gjørme. I dag regnet det mye, men jeg så en som dusjet i regnet. Han var nok glad for en skikkelig dose regn. Jeg så gleden i at en guttunge fikk prøve den ene viften som jenta mi hadde med seg rundt. Jeg så takknemlighet ulik noen ting av det vi har hjemme.

Ja, det er fælt å bo på gata i Norge, det er det nok. Men å bo på gata her, det kan ikke sammenlignes. Det er møkkete og det lukter virkelig ille noen steder.

Hvert eneste av disse menneskene, er like mye verdt som oss. Tenk på alle tankene du sitter med hver eneste dag. Om deg selv og alt rundt deg. Slike tanker har også disse. Hver og en av dem.

Det er så deilig å erfare dette. Bagateller i hverdagen har lenge vært fjernt, men dette er å vedlikeholde det hele. Vi må ikke glemme at verden er stor. Norge er så lite og de aller fleste har ikke sett noe som dette. De vet ikke. Like greit, kan man tenke. Men nei. Det er ikke like greit. I stedet for å bare se forferdelig ting på nyhetene, burde man erfare noe som setter seg så langt inn i hjerterota at man aldri glemmer det.

Det.

Det det handler om. Og det er så enkelt som intensjonen i alt du gjør.

 

Tripmonster har laget dyrt kaos så langt

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte, men vi får vel ta det fra Gardermoen. Reisen vår er altså fra Oslo til Dubai, videre til Kuala Lumpur og derfra til Phnom Phen i Kambodjsa. Da vi ankom på Gardermoen hadde jeg kun én bekymring. Det var å få sete med datteren min på seks år. Jeg bestilte reisen min via Tripmonster, deretter bestilte jeg hennes billett i dialog med dem. De kunne ikke love oss plass sammen, dette måtte jeg fikse på Gardermoen. Hadde det bare vært det eneste problemet . . .

wp-1466391886349.jpg

Ved innsjekk kan de ikke finne henne. Jeg leter frem booking og alt, men de finner henne ikke. De kan finne en bestilling som ligger inne på henne, men som ikke var gjennomført. I tillegg til dette var flyet overbooket.

Hadde det bare vært meg, så hadde jeg ikke blitt stresset. Jeg er veldig reisevant og tåler at ting ikke går som det skal. Denne gangen har jeg en seksåring med meg som nesten ikke har sovet den siste uke, kun fordi hun gledet seg.

Vi må gå til servicedisken til Emirates. Det er kun de som flyr til Dubai. Der sier de jeg må ta det online, for etter noen minutter kan de ikke hjelpe mer. Jeg blir helt fra meg og stresser i alle mine mail for å finne mine dialoger med Tripmonster. De var forresten ikke å få tak i. Emirates kan heller ikke fikse hele turen vår, uansett, fordi at den er gjennom Malaysian Airlines opprinnelig. Vi kan heller ikke booke på nett, grunnet at jeg ikke kan booke for et barn alene.

Det som skjer er at pappaen til min kjære kommer og får kjøpt en ny billett til jentungen. Mens dette skjer det nok mye på min telefonregning da jeg står på tråden med Malaysian Airlines, i Malaysia . . .

Etter mye stress får vi endelig billett til Dubai. Det er kun dit. Jeg kunne gått i detaljer slik at du også fikk svettedråper i panna her, men det har jeg ikke tid til nå.

Vi kommer oss avgårde. Jeg og jenta får også seter sammen der hvor vi går ombord. En annen plass på flyet sitter pappaen til min kjære med tre av sine barnebarn. En gutt på 11, ei jente på 14 og ei jente som like gammel som mi. De er gode venner, forresten.

Vi lander i Dubai og får spist (bilde 2). Fra Dubai til Kuala Lumpur får endelig jenta sovet (bilde 3). Med i Kuala Lumpur byr det på nye problemer da vi må kjøpe ny billett videre. Vi kan ikke bare kjøpe én billett, vi må kjøpe tur- retur Kuala Lumpur og Phnom Phen. Det skal bi et interessant regnestykke til slutt dette.

Kvitteringen på at jeg har betalt 6300 kroner for billettene hennes i forrige uke har jeg. I tillegg kommer alle disse billettene, og jeg må også fikse hjemreisen. Heldigvis, etter mye venting bare meg og henne, fikk vi hentet hennes bagasje og fått den videre.

Mer senere i dag.