Å koble helt av fra alt

Denne dagen har vært nydelig. Cathrine og sønnen hennes tok turen ut til oss i Hurum. Mens Trampe har jobba har vi vært på gården til pappaen hans.

kanin

Vi har hilst på kaninene og gitt litt kraftfôr til sauene. Jeg visste ikke hvor effektivt det var å rasle litt med den bøtta, og gikk innafor gjerdet med Tina. Herreminn så fart de fikk på seg og raste mot oss, en hel haug med sauer! Det skulle jeg ha filma. Trodde seriøst at vi ble rent ned da de løp mot oss som noen galinger. Cathrine sto på utsia og lo, mens vi strebet etter å komme oss ut igjen.

Etterpå gikk vi inn på kaffe og vafler. Det var så koselig. Vi spilte ludo med ungene og jeg fikk også snoke i litt familiealbum der inne. Fikk se hvordan min kjære så ut som barn og jeg bare tenkte: Barna våre kommer til å bli nydelige.

IMG_1302

Etter dette kjøpte vi lørdagsgodt og så på Snøfall på tv. Voksne og barn like oppslukt i tv. Før det ble endelig kveld og sovetid herjet vi ekstra mye med ungene og tømte oss for energi. Jeg trengte denne dagen. Og det var godt å se hvordan jenta gleder seg til jul og tar ansvar for at det skal være pynta i huset og se fint ut. Hun er så stolt og flink, og så stor. Det er så rart. De vokser så fort.

Disse to skal sove over her ute med oss. Ungene har nå lagt seg og vi tre voksne sitter i sofaen og prater. I morgen skal vi på julemarked i Slemmestad. Gleder oss til det 🙂

 

Liv (73) og Alf (74) møttes på Internett og ble forelsket.

– Da vi skrev med hverandre fant vi ut at vi likte akkurat de samme tingene. Vi liker å være ute i naturen, gå i fjellet og fiske! 

Alf Oddmund Antonsen fyller 75 år over nyttår. Han holder til i en liten bygd i Vesterålen som heter Romset. For 10 år siden mistet han sin kone da livet tok slutt. Etter dette hadde han faktisk en kjæreste, men dette forholdet varte heller ikke evig. Det ble noen år alene, til han for tre år siden bestemte seg for å finne noen. Det var ikke moro å leve alene når man følte seg svært oppegående og sprek.

Liv ble enke i 1999. Fra en leilighet nede i Steinkjær skulle også hun sjekke om det faktisk var mulig å finne noen å leve med. Liv er ikke hva alderen tilsier og kjeder seg mye om det ikke skjer noe i livet hennes.

De møttes på Internett. Han var 72 år, hun var 71 år. Høsten 2013 begynte de å skrive, og i mai 2014 møttes de for første gang. Jeg lurte veldig på hvordan dette møtet var, da de møttes for første gang. Alf snakker nordnorsk. Det er glede i ordene hans mens han prater. Det er litt som å høre et barn fylt med glede når han forteller om deres første møte.

– Vi møttes på bussterminalen på Sortland. Jeg ble mest overrasket over hvor liten hun var. Jeg er jo to meter høy, i alle fall nesten. Og hun er jo bittelita. Men jeg gikk i møte med henne og den lille kofferten hun kom drassende på. Så tok jeg omkring henne. Derfra var alt veldig fint.

Han ler mens han gjenforteller. De hadde pratet mye i telefonen før de møttes. Første gang var ikke besøket så langt, men de reiste på campingtur til Finland det samme året. Først var de på millionfisken. Det handler om å få den perfekte ørreten til en spesifikk kilo. Hvis du får den, så vinner du en million.

– Jeg vant ingenting, men Liv vant gavekort på 1000 kroner på klær. Det dekker kanskje en sokk det, sier han og ler. 

De reiste videre derfra for å delta i bryllupet til hennes sønn som bor i Finland.

– Det var over 25 grader i vannet! Det glemmer jeg ikke. Den sommeren var ordentlig fin. 

Sommeren 2015 solgte Liv leiligheten sin i Steinkjer og oppover til Vesterålen. Hytta med Snåsa-vannet ble også solgt, men de kjøpte en campingvogn for å veie opp. Nå kan de kan være over alt på ferie. Det liker de, å reise sammen. De hadde også vært i Spania på ferie det første året, men det varte bare i syv dager. Alf ble syk, og senere operert for kreft. Nå er han frisk som en fisk, sier han. Året etter var de også i Spania og nå i var ble de der i hele tre måneder. Dette ser ut til å bli tradisjon fremover. De elsker å være sammen og krangler nesten aldri.

– Vi er veldig like. Vi liker å styre med blomster, både inne og ute. Kanskje vi krangler en sjeldent gang, og da er det på kjøkkenet. Hun setter meg til side for å lage mat, men jeg liker jo også å bake og lage mat.

Alf ler og jeg kan høre Liv i bakgrunnen. De snakker sammen, retter på hverandre litt og diskuterer litt på hvilken måned hva skjedde i. Det kan høres ut som to bestevenner som henger sammen. Det gjør meg glad. Jeg takker for intervjuet og vi avslutter en aldeles hyggelig mimrestund.

Hvis vi skal bruke dette Internett for hva det er verdt, så kan vi også tenke e på de etterlatte. Ja, de som faktisk ikke henger helt med på utviklingen og spesielt ikke sosiale medier.

Det er så mange eldre som blir oversett, og de fleste av oss ser dem ikke mer.

Jeg tenker på det ofte når jeg tar offentlig transport. Se deg rundt, se på de eldre. Alle stirrer ned i mobilen mens de eldre blir oversett. Jeg pratet med ei for et par uker siden. Hun så rundt seg, ble overrasket over at jeg pratet med henne. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg pratet med henne helt til hun skulle av, så ønsket jeg henne en fin dag. Jeg kunne merke hvor glad hun ble for oppmerksomheten. Å gjøre sånne ting som dette, beriker livet ditt. Det er en vinn-vinn ting å gjøre.

Der er noen som klarer å finne frem på Internett da, som min farfar. Han og henne, de to over, de fant hverandre på Internett. Jeg delte nå historien deres i korte trekk, etter at jeg fikk lov av min kjære farfar Alf, og hans kjæreste Liv. Det er mange, mange år siden min farmor døde, og jeg synes det er altfor trist at man skal leve alene selv om vår ektefelle faller fra.

Bildene over tok jeg av dem for et par år siden. Denne vakre plassen heter Vesterålen og er stedet hvor min pappa er oppvokst, og nå bor. Her ute på fjorden var de og koste seg, mens vi kom kjørende forbi i en annen båt.

finnnoen_mp

Dette innlegger har jeg skrevet i et samarbeid med Møteplassen.no, som også legger vekt på at også eldre skal møtes. Alle kan møtes på dette nettstedet, men det er ikke bare oss unge og nettvante, men også de som ikke vokste opp med Internett har sin plass her inne. Jeg takket straks ja til dette samarbeidet, da jeg på samme tid holder på å sette min 82 år gamle nabo opp på et møte via nettopp dette nettstedet. Hun er så sprek, kul og morsom, men lever alene som veldig mange andre. Helt uten grunn eller mening. Jeg synes hun fortjener et menneske å tilbringe alle dagene sine med. Det er nok mange fine mennesker å hente der ute som er på let etter akkurat det samme.

♥ Hjelp meg gjerne å del historien til farfar og Liv, slik at flere eldre kan møtes ♥

Farfar gjenga et sitat i sluttet av samtalen. Det er fra André Bjerke og er så sant som han sier:

«Hva er livet, et pust i sivet.» 

 

Fargene er på, nå må lister velges!

Det er så mange ting som dukker opp hele veien uten at jeg har rukket å ta stilling til det. I dag var det listene som måtte velges. Jeg har tenkt litt på det. Fundert på det å ha likt som gulv, male listene som veggen eller å droppe listene. Men ingen av de tingene har jeg følt riktig. I leiligheten jeg har nå har jeg helt slette lister som er 7 centimeter, og jeg liker forandringer. Har snust litt på å ha tykke lister, men ikke visst hva det var å velge mellom før i dag.

Porfyrveien_27Porfyrveien_9Porfyrveien_10Porfyrveien_13

Denne fantastiske kjolen jeg har på under kåpa finner du HER! (annonselenke)


Jeg falt pladask for listene på 14,5 centimeter. Utvalget fant jeg på Maxbo Vækerø. Det var kaldt på dette lageret, men sikkert bra for at hodet skal fungere godt når man tar valg. Hjernen min er nemlig passe kokt om dagen. Jeg prøver å følge magefølelsen på alt jeg velger her, og karmene rundt vindu og dør blir de samme, men ikke fult så brede!

På badet er alt av flis lagt. Nå gjenstår mikrosement på de resterende veggene. Og fuge på denne. Det er hvit flis i granitt som fra Right Price Tiles. Elsker dem. De ville at jeg skulle bygge det samme på benken, siden mikrosementen mest sannsynlig blir for mye utenpå litexplatene som jeg bygger benken med. Jeg sa meg først enig, men det føltes feil. Nå finner vi en tynn betongplate og legge på litexen først. Deretter kommer mikrosement slik jeg ønsket.

Han som skal legge dette har aldri gjort det, men grundig research har han. Hele fem timer har han brukt på å lære seg opp via YouTube. Det setter jeg stor pris på!

Porfyrveien_23Porfyrveien_19

Alle de fantastiske fargene jeg valgte kan du se mer om i dette innlegget fra jeg var på Fargerike. Det er farger fra Jotun. De dere ser over er Solid inne på rommet, og Kalk på stueveggen. Under ser du en sone jeg har valgt i ganger, med Warm Blush. Jeg elsker den! Og rommet virker faktisk større nå som de fargene kom opp.

Porfyrveien_16Porfyrveien_17

Kenneth er en venn som har hjulpet meg i denne prosessen. Det er han som har fått tak i alle disse menneskene som jobber i leiligheten. Det er noe som hjelper veldig når man skal starte å renovere en leilighet. Hvis man ikke har gjort det før kan det være vanskelig å vite hvor man kontakter hva. Og en tung prosess. Men jeg fikk hele denne pakken gjennom han, med prisforhandlinger.

Sist prosjekt brukte jeg mange jeg kjenner. Det var godt å gjøre det uten denne type hjelp. Noen ganger er det ikke heldig å jobbe med noen man kjenner for godt. Ikke at det ikke gikk bra sist, men det var mitt første prosjekt. Nå skjønner jeg jo at jeg elsker akkurat dette, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen.

Porfyrveien_18Porfyrveien_24

Gulvet jeg kjøpte hos Nordic Flooring i går, kom også i dag. Jeg er sykt spent på resultatet. Elsker å gjøre ting som er litt vågalt, som å legge en så mørk parkett!

Håper dere fikk en oppsummering som ga litt fyll nå. Jeg vet dere vil se alt og jeg vil dele alt, men det skjer sabla raskt og jeg må være her og der og overalt. Dagene går unna! Planen er å være ferdig den 10.desember. Kan vi klare det? Wee!

 

Sort parkett fra Nordic Flooring på Notodden

Jeg gjorde det. Litt nølende først, litt usikker. Valget har gått fra mørkebrun fiskebens-parkett, til sort parkett. Dette designet er av Mads Molvik. En fantastisk fyr som jeg er stolt av å kjenne til. Sjekk siden hans på Facebook – ByMads. I forrige uke var vi sammen i et møte, siden vi begge er i United Influencers. Da tipset han meg om å sjekke ut Nordic Flooring.

Porfyrveien_Notodden_NordicFlooring_2

Jeg tok det straks og kontaktet Nordic Flooring som var positive til at jeg skulle få kjøpe dette gulvet før det kom i butikken.  Hustadvika, heter denne parketten. Ai, det var ikke Mads selv klar over, at de hadde tatt inn en forsmak av kolleksjonen som kommer i butikken til våren 2017.

Denne parketten er ikke glatt som den jeg har i dag. Den har struktur og den er sort/ koksgrå i fargen. Jeg er litt redd, litt spent, litt alt. I morgen mottar jeg parketten og den skal legges fra fredag av! Sjekk videoen som handler om akkurat dette gulvet.

Porfyrveien_Notodden_NordicFlooringPorfyrveien_Notodden_NordicFlooring_9November_Cathrine_1Porfyrveien_Notodden_NordicFlooring_3Porfyrveien_Notodden_NordicFlooring_11Porfyrveien_Notodden_NordicFlooring_12Porfyrveien_Notodden_NordicFlooring_7

En veldig fin dag har det vært. Jeg har sittet altfor mye i bil, men endelig er gulvet bestilt og det kommer til leiligheten i morgen formiddag. Jeg har også fått vite at fargene er på veggene. Jeg var ikke innom leiligheten i dag faktisk, så jeg har ikke fått sett det selv. Ah, jeg gleder meg til å se!

Jeg hadde en effektiv morgen. Leverte datteren på skolen til planlagt tid, god stemning. Var klar for morgenruten med gjøremål og svingte av med Alna for å stikke innom Nordic Flooring. Jeg ringte og mannen i den andre enden svarte: Alna?

Det var omtrent på dette tidspunktet jeg fikk vite at de holder til på Notodden. Jeg var altså ikke rett rundt svingen, men 1,5 timer unna. Det var bare å prelle av seg. Cathrine plukket meg opp da jeg leverte min bil på servicekontroll, så kjørte vi med godt mot og mye god musikk. Landskapet vi møtte var helt fantastisk, og turen ble dermed verdt alle timene den tok.

PS: Sjekk hvordan leiligheten jeg har i dag, så ut da jeg kjøpte den – før jeg pusset opp!

 

Vinn TO universalkort verdt 1000 kroner!!!

Mitt samarbeid med Kjør For Livet har kommet til en ende for denne gang, og jeg vil med dette oppsummere og dele ut en premie til en som svarer riktig på et enkelt spørsmål. Premien er to universalgavekort på 1000 kr hver, ett til deg og ett til en du har lyst til å glede.

Reisen startet da jeg i sommer besøkte hovedkontoret til Drive For Life på Ler i Trønderlag. Det var først da jeg fikk en skikkelig forståelse for hva dette var. Jeg trodde også at jeg skulle få kjøre RallyCross, så en liten skuffelse i all glede var det. Men så var vi på Lånke og så på forberedelsene til VM i RallyCross som var dagen etter at jeg reiste.

Da er tiden inne for å publisere første del av filmene fra Kjør for livet. Er dette noe for din kommune? Du kan være helten som bringer tilbudet til ditt distrikt. Les mer på www.anettemarie.no 🙂

تم نشره بواسطة ‏‎anettemarie.no‎‏ في 21 نوفمبر، 2016

Senere besøkte jeg en av deres mange klubber, utenfor Oslo, i Rakkestad. Det var et veldig hyggelig møte som varmet. Se møtet i videoen nederst i innlegget. Personlig synes jeg musikken tar litt av varmen jeg føler i besøket, men så er den jo laget av og for gutter da.

Det er Rallycross-stjernene som er ambassadører for Kjør For Livet. Fart og spenning. Dette synes jo ungdommen er stor stas, og de store gutta ser ut til å være stolte ambassadører. På bildet under har jeg Anders Bråten som jeg smått intervjuet.

kjørforlivet_6kjørforlivet_7

Kjør For Livet er et tilbud for barn og ungdom som kanskje har litt mer adrenalin i blodet enn de vanlig døende 😉 Det er en arena hvor de kan få utfolde seg litt ekstra og gjøre greier som ikke har noe med skoleoppgavene å gjøre. Skru bil, kjøre ATV.

87 prosent av deltakerne i Klubb 5 går minst ett år lengre på skolen. I dag tilfører KFL samfunnsnytte på ca 310 millioner kroner. Målet er 1 mrd før 2019.

Alt du trenger å gjøre for å vinne premien er å svare i kommentarfeltet på dette enkle spørsmålet,og lik gjerne også Facebook-siden til Kjør for livet her 🙂 Svaret finner du i videoene som ligger i dette innlegget.

Hvor ofte har Kjør For Livet klubbkveld? Vinner trekkes innen få dager. 

Her er neste del hvor jeg også er med på en klubbkveld hos Kjør for livet, du kan se filmen fra det hyggelige besøket under – hvor det var mekking og gode samtaler som stod i fokus 🙂

Posted by anettemarie.no on Freitag, 25. November 2016

Håper du har lært noe om Kjør For Livet og hva denne klubben innebærer. At du kan være en som faktisk starter dette i din kommune. Det er et godt tiltak og du trenger ikke være rakettforsker for å få dette til. Det er bare å kontakte Kjør For Livet gjennom hjemmesiden deres. Derfra vil de hjelpe til med resten!

 

Faen ta økonomisk press!

I dag har jeg hatt litt opprydding i det økonomiske i forhold til budsjettet mitt som er sprengt. Jeg vet jo at det blir enklere når jeg tar de telefonene og fikser det som kan fikses på. I en tekstmelding fra en venninne lyder siste melding: «faen ta økonomisk press».  For det er sånn for de aller fleste.

IMG_1209 kopier

I går stod jeg her. Jeg tok denne oppvasken hjemme hos Trampe. Den største oppvasken hittil på denne benken, grunnet at oppvaskmaskinen er ødelagt. Dessuten er det et oppussingsobjekt, og det er mange ting man kan irritere seg grønn over. Vi er så motsatt av hverandre på noen ting. Jeg lar meg stresse av ting som kan gjøres med en gang, som jeg føler jeg må gjøre. Jeg liker å gjøre det som kan gjøres, slik at jeg slapper av. Han er annerledes. Han slapper av uansett. Og jeg som velger å være her ute i gokk med ham, i stedet for å sitte i Lørenskog i min nyoppussede leilighet.

Han lærer meg det jeg allerede vet. Det jeg sier til andre. Det jeg må huske på selv. Vi styrer dette selv inne i hodet vårt. La oss irritere uten grunn? Eller kanskje bare ha det moro?

Jeg trenger å være der ute med ham, fordi det er en slags ro i å slippe å tenke på hvem som skal reise hvor neste gang. Nå som jeg pusser opp og flyr på denne måten føler jeg også at jeg bor i en bag. Hater det i et par uker, holder meg hjemme. Savner roen på landet, kjører ut dit. Også er Kiara der, og Tina trives der katten er. Det er lang vei i bil, men veien i gokk er triveligere enn ring 3.

Penger, penger, penger. Det er moro når man tjener, det er kjipt i motbakke. Uansett er det viktig å ikke la disse pengene eie deg. Tenk heller på det verste som kan skje. Hva er det verste som kan skje? Se det for deg. Tell deg bakover og kalkuler. Det er lang vei dit, og det er uansett ikke farlig.

Vi er født uten noen ting, og vi dør uten noen ting. Disse papirene og tallene gir oss så mye unødvendig stress. Ikke la dem gjøre det. Ta heller en dag i ny og ne hvor du setter deg ned og møter papirene ansikt mot papir. Se hva du har å deale med. Ta de telefonene. Menneskene på andre siden av tråden er ikke millionærer de heller, og de hører på deg og hjelper deg. Det finnes alltids en løsning. Og når banken er vanskelig, bytt bank. Jeg tuller ikke. Jeg strebet mot DNB i alle år og tenkte at jeg aldri kom til å eie noe som helst i mitt liv. Hjalp ikke at jeg betjente en leilighet til 15.000 i måneden alene uten noen gjeld. Og det gjorde jeg i 3,5 år! Så skiftet jeg til en lokal bank, og jeg pratet plutselig med mennesker – ikke roboter.

Så må vi faktisk bruke disse pengene og tjene det om vi skal bo i Norges land. Men så er det ikke slik vi må la oss styre av dem. Tenk at tallene kan gi oss helseskader da. Det sier litt om placebo – eh, jeg mener tankekraft. Ja, vi styrer lykken vår selv.

Skal jeg være glad, eller skal jeg repetere alle problemene jeg ser i livet fra morgen til kveld? Skal jeg føle at dette er en jævlig fin dag, eller skal jeg tenke at livet suger fordi jeg har de derre regningene (som ingen andre enn deg kan føle uten at du sier det). Det er døde ting. Papirer og tall. Materialistiske ting. Skaff deg en app. Letgo eller hva den heter. Selg alt du ikke trenger. Betal den gjelda så raskt du kan – ikke utsett det fordi at du vil ha nok en ting i livet ditt.

Gjør livet så enkelt som du selv kan og la ikke den derre gjelda ta livet av deg. Det er faktisk et valg å være lykkelig, og den lykken finnes vi kun i oss selv.

Det var ordene i en hektisk hverdag. Nå skal jeg kjøre og se på gulv og hente bilen min fordi EL-bilen ikke har holdt sine ord i dag. Jeg må ty til dieselbilen min da jeg har altfor mange gjøremål til å klare meg på EL i dag. Håper at jeg er tilbake med bilder og mer i morgen!  Eller i kveld. . alt kan skje.

 

Neste del av video-serie + mye rart

Noen ganger er det å sette en tittel på et innlegg, en liten jobb i seg selv. Tenker dere som leser over den delen? At bloggere faktisk bruker tid på å finne ut hvordan tittel de skal skrive? Det er veldig avgjørende for dem som kanskje ikke leser alt man skriver. At tittelen skal fenge deg nok til å klikke deg inn og lese resten. Jeg har alltid vært litt redd for å skrive ting som tydelig lokker uten at det er noe ekstraordinært med innlegget. Det er kjipt.

November_outfit_43 kopi

Grønn kjole HER. Genser HER. Støveletter fra Nelly. (annonselenker)


Hvis jeg først treffer når jeg har laget en litt risky tittel, så er det kjempekult. Men om det ikke treffer, så blir det bare kleint. I dag har jeg og Trampe + en kompis vært nede ved Den Magiske Seilbåten Odine. (D.M.S.O), som vi døpte den i sommer. Den er tatt opp på land og ligger nå i en krybbe. Planen er jo å etterhvert fikse opp denne båten. Derfor har vi i kveld startet å bygge hus rundt den. Det blir et lite presenning-hus. På vei til båten kjørte vi innom Trampe sin far på gården hans for å se etter mer materiale. Jeg rynket litt på nesen da pappen

– Vet du hva, Anette. Jeg er så stolt av at denne båten er oppe på land over en måned før jul! Tidligere ble vi glad om han fikk det gjort innen juleaften kom! 

Han lo. Jeg og. Sånn type le og etter en stund stoppe opp og tenke: Hæ?

Kjør For Livet
Her er neste del fra da jeg besøkte klubben til Kjør For Livet i Rakkestad. Rart å se seg selv på den måten.Det var veldig interessant å se disse guttene som er med her. Man blir litt varm i hjertet. Musikken i videoen er nok litt mer giret enn hva den følelsen jeg fikk av denne reisen. Det viktigste er at folk skjønner hva dette tilbudet faktisk betyr.

Her er neste del hvor jeg også er med på en klubbkveld hos Kjør for livet, du kan se filmen fra det hyggelige besøket under – hvor det var mekking og gode samtaler som stod i fokus 🙂

Posted by anettemarie.no on Freitag, 25. November 2016

Ah, jeg savner å være programleder. Det var skikkelig moro. Jeg jobbet jo for TV8 Romerriket tidligere. Da hadde jeg sending på fredager hvor jeg intervjuet artister og skuespillere. Det var moro og jeg elsket det. Denne kanalen finnes ikke nå lenger, dessverre. Også jobbet jeg for TV2 en kortere periode, men det ble ikke på samme måte som da jeg intervjuet og var journalist.

Nå sitter jeg i sofaen hos Trampe og hører på Celine Dion med fullt volum. Han elsker henne og danser og synger som om han står alene der borte på kjøkkenet. Han lager middag mens jeg sitter her og taster og snekrer innlegg. Ville vise dere noen bilder fra sist samling her også.

Teamjegliker 4.2 hadde samling på Oslo Bokseklubb på Jordal, hvor de fikk boksetrening av Kevin Melhus.
Verdensmester i bikinifitness, Jeanette Elstad, var også med oss og hadde poseringstrening med jentene. Dagen før var de på Ordentlig Gym og trente kjernemuskulatur med tidligere MMA-fighter John Olav Einemo.

Teamjegliker_Kull4_obkTeamjegliker_Kull4_obk_34Teamjegliker_Kull4_obk_28Teamjegliker_Kull4_obk_27Teamjegliker_Kull4_obk_24

Kevin instruerer fadder Bente mens de andre jentene følger ivrig med. Jeg tror nok de fleste fikk en liten aha-opplevelse når de skjønte hvor hardt det egentlig er å bokse. Man får langt høyere puls enn de fleste tror 🙂

I morgen er det tilbake til oppussing og kontor. Først skal jeg til Drammen og hjelpe en venninne med foto. Og jenta kommer hjem fra pappaen. Blir en tøff mandag, men deilig etter en helg med total avkobling fra alt annet enn kjærligheten.

God søndag.

 

Det lille øyeblikket man gir opp

Kjærligheten er ikke alltid enkel, men den burde alltid være ærlig. Jeg klarte aldri å se for meg trøbbel i dette paradiset, men som alt annet trøbbel, kommer det ikke planlagt.

Hvis man legger vekk de fysiske lover er det vanskelig å vite når man skal hvile, sove, spise. Alt blir kaos, frykt, redsel, scenarioer man ikke trenger bruke tid på. Likevel gjør vi det. Piner oss til å se for oss tiden litt frem i tid – om det skulle ta en ende.

Skjermbilde 2016-11-27 kl. 00.46.32

Jeg liker å dele ting som dette. Ikke for noen som helst medlidenhet, men for å vise det man sjeldent ser publisert. Det er så deilig å dele det som er rosenrødt, vakkert og idyll. Vise hvor godt vi har det. Vi glemmer hvor mye det hjelper hverandre å være ærlig om at det finnes nedturer.

I helgen har vi hatt vår første alvorlige kræsj. Fordi vi mennesker er ulike en eller annen plass når alt kommer til alt. Da kan man snu ryggen til og løpe, eller så kan man bli og gråte. Snakke, være sårbar, være uenige.

Når kjærligheten ikke fungerer i livet mitt, streiker også resten. Jeg blir satt helt ut av spill og fantaserer mest om å fly ut av min egen kropp. Langt vekk. Jeg ser meg selv løpe ut døren og slenge den igjen etter meg. Sette meg i bilen og kjøre til ingenmannsland. Jeg fantaserer om alt annet enn å ligge her i smerten som stikker langt inn i hjertet.

Vi er enige om at vi vil ha det bra. Er det ikke bra – så vil vi ikke drive med selvpining. Selvpining er å være i et forhold og late som at ting er bra. Ikke ta tak i ting. Og med denne enigheten blir det straks mer alvorlig. Uenighet blir mer alvorlig enn en krangel som duser vekk til den på nytt blir tatt opp. Det handler plutselig om å ta stilling til om det fungerer eller ikke, på sikt.

Jeg kunne reist hjem. Jeg kunne utsatt det. Men i stedet for bestemte vi oss for å bli i hverandres kaos og smerte til vi var enige og hadde en løsning. Det gjør vondt. Jeg er sliten. Dette er altfor mye i tillegg til alt annet, men det må taes en stilling til. Jeg er for gammel for å drive med et spill som knekker til syvende og sist.

Denne helgen har vært vond. Veldig vond. vi begynte etter hvert å se for oss at vi ikke skulle klare dette. At vi måtte åpne for å se oss fra hverandre. Det knakk oss helt fullstendig og vi ble liggende å rive hjertene våre opp til den innerste roten. Helgens planer ble kansellert og vi var ødelagte og søvnløse. Diskusjon ble det krangel, men krangel ble alltid kort fordi det gjorde vondt. Vondt ble til sorgløs gråt. Og den stakk dypt, men gråt varer ikke uendelig, den blir også tom. Og når det skjedde ble det stille en stund. I stillheten så vi kun det vakre, det vi elsket, det vi ville ha. Kaoset i hodet klarte ikke å finn ord og ville ikke finne ord.

Dette gjentok seg om og om igjen. Og for hver diskusjon hadde vi mindre energi, mindre å gi. Desto vondere det gjorde, desto mer desperat ble vi for å få det til. Vi forstod at det å skulle gi opp ikke ble riktig.

På kvelden, dag 2, valgte vi å se en film for å få en pause. Det hjalp. Jeg klarte også å spise for første gang på et døgn. Og etter at man har vært en annen plass med tankene, og vender tilbake til rommet, så kan alt virke helt surrealistisk. Det er jo ingen annen mening enn at vi to skal være sammen. Vi må bare prate om alt som er å prate om, slik at ingen går med tanker som er udelt, som kan vokse uten grunn, som kan skade uten grunn.

Er det noe i meg som ikke vil være med denne mannen? Nei, det er det ikke. Jeg vil være hans, skape alt med ham og ha et eventyr med ham. Dette er den mannen som har tatt meg for meg. Alle sider. Ære være ham for det – jeg har nemlig aldri opplevd lignende. Vi er også enige om at ting som dette er fint å dele. At det ikke er tabu å ha det vondt. Selv i de beste forhold kan man møte dette. Det er hvordan vi løser gåten.

Ærlighet er det som varer lengst. Og jeg krysser fingrene mine for at det blir oss livet ut. Det hadde vært deilig.

♥ Jeg elsker Trampe.

 

Mikrosement til badet fra Dekorhuset

På badet skal jeg ha flis på en vegg og på gulvet. Hvit granitt på veggen og mørke, store, sorte fliser på gulvet. De resterende veggene skal ha mikrosement. Nå har jeg vært flere runder på Dekorhuset på Kjelsås for å se på deres showroom, og kommet frem til hva jeg ønsker meg. Det blir grått, og det blir forhåpentligvis slik jeg ser det for meg.

Porfyrveien_1Porfyrveien_3Porfyrveien

Fargene er veldig vanskelig å planlegge eksakt, da blandingen skjer på stedet. Jeg har nå fått så mye opplæring som jeg har plass til i hodet, så må jeg videreformidle til guttene i leiligheten. De har ikke gjort dette før, og det er en litt krevende prosess. Man kan for eksempel ikke stoppe før man er helt ferdig, heller ikke blande alt på en gang. Da størkner det i bøtte underveis.. Såee, dette blir interessant!

Porfyrveien_4

Og i dette innlegget må jeg vise denne herlige dama frem. Therese er verdens beste assistent og jeg hadde ikke klart å holde på med alt jeg gjør, hvis jeg ikke hadde hatt henne. Noen ganger klaffer magefølelsen totalt, slik den gjorde da jeg følte for å spørre om hun ville jobbe med meg.

Porfyrveien_8

Kåpa er fra Nelly. Skoene finner du HER. (annonselenke)


Til sist kjørte vi innom Waynes for å hente mat til guttene. Jeg føler de setter stor pris på å få noe annet enn det de selv har med seg hver dag. Så noen dager i uka gjør jeg som dette 🙂

 

Jeg er egentlig sliten

Ting trenger ikke å være som de ser ut. Og noen ganger kan selv de tilsynelatende sterkeste menneskene, vippes av pinnen av den minste lille ting. Om du ikke er i stand til å vite hva intensjonen din med noe negativt er, så vet du ikke hvem du ødelegger hverdagen for. Dette er et lite, men viktig budskap. Intensjon.

Singapore

Fra stille stue skriver jeg. Jeg sitter alene, det er bare lydene fra dette gamle bygget som bryr meg. Jeg har roet ned i kveld. Jeg har meditert og latt ro synke inn i meg. Det resulterer i at jeg kjenner på noe inne i meg. Jeg er sliten. Ikke sånn sliten her i dag fordi jeg har jobbet, men sliten langt inn fordi jeg er lenket.

Jeg lenker meg selv, til hva jeg selv vil. Men så gjør jeg det kanskje litt for mye og jeg sitter her og tenker litt over alt. Hvorfor skriver jeg her? Hvorfor blogger jeg hver dag? Hvorfor driver jeg med et team?

Av alt det positive man bidrar med, vil det alltid være små ting som dukker opp og jobber mot deg. Man kan legge seg ned å grine, eller man kan se lærdom. Hva lærte jeg av å motta en slik melding? Hadde jeg sagt noe som kunne misforståes?

Jeg er ikke slem. Jeg er snill og jeg er god. Jeg tror at alle mennesker har noe godt i seg, og jeg tror de som oppfører seg dårligst, har det veldig vondt og trenger kjærlighet. Jeg velger å tro at alle mennesker har like mye rett til å være hva de vil, så lenge de er snille mot andre. Om noen oppfatter meg som slem, så er det en misforståelse. Da må jeg snu litt på situasjonen og granske hva som har oppstått.

Fordi jeg vet: Jeg er snill – jeg ønsker alle å ha det godt.

En så enkel ting kan gjøre livet godt. I tillegg kan man være ærlig. Man blir sterkere, klokere, lykkeligere. For hver gang du er ærlig til tross for det ubehaget det måtte bringe, så blir du sterkere.

I kveld har jeg tenkt mye på Harald, blant annet. Hva jeg har lært og hva jeg sitter igjen med. Jeg kan sverge på at jeg kjenner han rundt meg veldig ofte. Han er her han, bare ikke i samme dimensjon. Og det at jeg kan si det med den viten om at det stemmer, det er en deilig følelse. Jeg hørte det alltid før, og de sa det i Løvenes Konge. Det er mange kloke ord i den barnefilmen der!

Tiden går. Har jeg behov for å skrive i bloggen mer? Jobbe inn nye rutiner for å nå ut til andre og stå på med foto og skrift og innlegg til en hver tid. Det er moro, men er det det jeg skal gjøre? Jeg har så mange tanker, og jeg er faktisk sliten. Jeg er sliten av å føle at jeg må gjøre mange ting, og på samme tid være bittelitt usikker på om at jeg faktisk gjør det riktige.

I kveld satt jeg her alene og lurte på om jeg skulle blogge litt sånn rett fra levra. Følte ikke jeg hadde noe å skrive, også ender det med dette. Her sitter jeg uten å ha pakket i meg en eneste smertestillende. Det gjør vondt i ryggen og en MR kunne fortelle meg at skaden for to år siden ikke var endret. Jeg har en prolaps som jeg ikke har tatt vare på.

Hvordan kan jeg ta vare på den uten å slutte med dem tingene jeg elsker å gjøre?

En ting er at jeg kjører mye bil. Ikke bra. Bokser. Ikke bra. Løfter ting, hele tiden. Ikke bra. Men det er ikke kult å få hjelp til alt, især ikke når jeg er vant til å gjøre alt selv.

I kveld føler jeg litt hvitt flagg. Jeg klarer alt og mer til, men jeg ser ikke hensikten i alt nå. I kveld satt jeg med tanken om ansvaret jeg hadde med teamjegliker. Hvor mange jenter det faktisk er som er med eller har vært med i teamet. Jeg lurte på om dette skulle være min siste runde. Kanskje jeg ikke skal ta flere kull etterpå?

Det var feil. Jeg fikk på samme tid en melding fra en av fadderne, som fortalte hvor mye teamet betyr for henne. Hvordan det har endret livet hennes og gitt henne nye venner hun ikke kunne levd uten. Rett i fjeset fikk jeg det. Og det er derfor jeg har skapt dette. Ikke for å være fit i bikini på en scene. Det er ikke det teamjegliker handler om, selv om det er en målstrek som er enkel å se frem mot og definere. Den gir litt mer press for å kjøre på litt ekstra hardt. Spesielt når mange vet det. Men sannheten er at den indre reisen er den som gir deg det unike etterpå. Den har gjort deg sterkere. Den har fått deg til å ekspandere noe i hjernen som du ikke skjønner før det har skjedd. Noe har beriket deg, og det er en lærdom om deg selv som gjør at livet blir litt morsommere.

Jeg har lært mye. Jeg trenger mye. Jeg er sulten på mye hele tiden, og jeg kjenner meg på et sted hvor ting er litt monotont. Kan du fatte og begripe? Her pusser jeg opp en kåk og jobber og er mamma og gjør alle disse tingene uten å føle at jeg har utfordring? Utfordringene endrer seg. Jeg synes ikke å stille i fitness er utfordrende. Det er lett, egentlig. Men jeg klarer dog ikke å gjøre det samme igjen, fordi jeg gjorde det før. Skal aldri si aldri, jeg har jo på en måte lyst, men jeg er ikke sulten nok.

Jeg vil være, jeg vil lære andre. Jeg vil skrive.

Ah, det er så utrolig mange ting jeg har lyst å gjøre, men jeg vet ikke helt hvor veien går nå. Det har vært sånn en stund nå. Jeg føler meg ved et veiskille og jeg havner utpå dette skille mange ganger. Ville satse på YouTube. Elsker å lage TV. Men så klarer jeg ikke å sjonglere godt nok med blogg i tillegg. Så har jeg de andre kanalene. Og de andre drømmene.

Jeg har mer enn jeg kan drømme om i livet, men det er likevel ikke helt som jeg vil ha det. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg vil ha det. Jeg må finne min nye gulrot.

Hva er det mote, sminke, blader, alt jeg ser? Hva er det? Det er moro, det er fint, det er tiltrekkende. Men er det ekte? Å pynte seg er jo litt ekte. Fordi vi vil pare oss. Men det er jo mannen vi skal være attraktiv for, ikke de andre damene?

Livet er litt rart med andre ord. Og jeg har vondt. Ryggen min skriker mens jeg sitter her og skriver. Hvorfor later jeg som at det er greit? Jeg overser det, håper at jeg skal trylle det bra. Føler meg bedre når jeg trener og kjører på. Men jeg vil ikke krasje i veggen.

Er det meningen å skrive så mye nå da? Skulle jeg ikke skrive den boken? Kanskje jeg skulle sluttet å skrive her? Kanskje bloggen har levd lenge nok. Jeg vet ikke. Jeg hater det å ikke vite. Det plager meg, men mest av alt gjør det meg tom.

I kveld føler jeg meg alene i verden. Utenfor kontakt med noen. Jeg føler meg rar. Ikke engang kjæresten klarer å forstå meg nå. Det er ikke så rart. Jeg forstår ikke meg selv.

Jeg vet bare at i morgen må jeg opp igjen, og gjøre ting som jeg elsker å gjøre. Men jeg må også lande mer og mer i meg selv slik at jeg kan få noen svar. Jeg er sliten nå. Noen tårer har berørt meg langs kinnet, også har de stoppet. Jeg gråter ut noe jeg har holdt inni meg. Grums som samles opp, så slipper jeg det ut når jeg kan. Som da jeg dusjet i kveld, og bare måtte gråte. Uten noen svar på hvorfor, det bare måtte ut. Så ble det stille. Jeg tente noen lys. Jeg lot det være stille.

Hodet mitt sovner mens jeg skriver nå. Jeg skal legge meg. I morgen tidlig vil jeg på yoga. Det trenger jeg nå. Jeg vet det gjør meg godt. Akkurat som da jeg gikk i skogen i går. Jeg vet det gjør meg godt.

Også skal jeg minne om det, selv om jeg hater å minne om det. Men du kan altså stemme meg frem på Vixen Blog Awards om du mener jeg fortjener det. Det føltes teit å dra det med i dette innlegget, men vixen har sendt meg flere mail om at nomineringen stenger og så videre. Leonardo DiCaprio fikk nylig Oscar. Ikke at det har noe med meg å gjøre, men jeg elsker ham og har alltid gjort det. Og leserne mine sammenlignet meg med ham. At jeg var en liten favoritt selv om jeg aldri har vunnet noen pris. Takk for det <3 Elsker sammenligninger som dette.

Nå skal jeg svare på meldinger fra teamet før jeg legger meg og sover. Sov godt til deg som ikke har sovnet. For meg blir det tiltak å forflytte meg fra sofaen til senga. <3