Takk for meg, bloggen.

Hva har jeg gjort mot deg? Jeg ser på henne og tenker at dette er liv satt til verden av meg. En verden som har gitt meg så utrolig mye og lært meg enda mer. Denne saken som ligger og puster foran meg er mitt ansvar. Det er jeg som må sørge for at hun vet de riktige tingene før hun forlater mitt rede. Slik at hun alltid vet hvor fantastisk hun er.

Jeg har i bunn og grunn to valg: La henne bli formet av samfunnet, eller av meg.

Vi lever i en sinnssyk verden, selv om ikke alle ser det. Det finnes mange grunner til å ikke smile her i verden, men ingen av de grunnene er årsaken til negativitet her i landet. Vi har fått så mye at vi ikke vet hva vi selv er. Gode, fine, positive og glade. Vi er så vakre, så uendelige. Vi har så mye lykke inne i oss selv. Men de som blir sulten på noe utenpå, blir ofte blind. De får aldri nok, blir aldri tilfredsstilt, blir aldri lykkelig. Skjønner heller ikke hvorfor.

Jeg er sikker på at du noen ganger tenker på reglene og valgene som blir tatt i landet, eller i verden. Du tenker at det er sprøyt og at det burde være annerledes. Eller kanskje du føler det i magen din. Det føles feil. Vi er så frie her i dette landet. Vi har så mange muligheter. Men hvis du skal gjøre en forskjell, så må du våge å gå imot systemet. Systemet bremser ikke teknologien til fordel for at vi skal lære oss ekte kjærlighet. Pengemaskinene hypnotiserer og blokkerer.

Men så er det et valg hver av oss kan ta – å ta steget ut av det. Det er kjempelett å gjøre det, men også vanskelig å ta valget som skiller deg litt fra andre  –  kanskje?

Tina og mamma_2

Jeg har slitt med å finne superkreftene på en god stund. Jeg har dager hvor de gnister til, men de aktiveres ikke for fullt, slik de pleier. Jeg har våknet på morgenen og følt at jeg vil legge meg igjen. Det er det vondeste, når jeg vet hvor mye jeg egentlig elsker å stå opp og ta dagen til hjertet. Men signaler som dette tar jeg, selv om mange tenker at jeg skulle gjort det for lengst.

Jeg trenger å vite hvordan livet er uten bloggen. Jeg trenger å finne noen svar i meg selv. Trenger å vite hva jeg ønsker å fortsette med. Et veiskille har jeg lenge følt.

Jeg ser at jeg har mange ben å stå på. Det er jeg glad og takknemlig for. Jeg ønsker ikke å være noe annet sted i livet akkurat nå, men dette valget har også kommet med en mening. Jeg lytter til magen, slik jeg har prøvd å lære dere.

Jernkvinnen.

Dette valget sitter langt inne, og det tror jeg de fleste av dere forstår. Jeg har gått mange runder, og jeg har følt på det så lenge at jeg er sikker i min sak. Superkvinnen som klarer alt og mer enn de fleste – klarer plutselig ikke noe.

Tankene svirrer. Plutselig er det morgen. Plutselig er det kveld. Plutselig sitter jeg i bilen og ser på himmelen, igjen. Uansett hvor jeg befinner meg, så er den nydelig. Har du sett på himmelen i det siste? Jeg ser den nydelige soloppgangen hver morgen. Fargene er utrolig. Så er det månen. Den er så stor og den lyser så sterkt. Solnedgangen har så ofte vært rosa i disse kalde dagene uten noen snø. Som om at den har dekket over for det vakre vinterlakenet vi savner.

Takk for at akkurat du har lest bloggen min. Jeg har blogget så mange innlegg at det er vanskelig å forstå. Jeg har delt så mye, skrevet så mye, sagt så mye. Du kan google anettemarie.no – et mellomrom – og hva som helst. Du finner en post om alt.

Jeg savner kreftene mine. Høydepunktet mitt i dag var kvelden med jentungen. Vi lå i senga og skulle sove, men tullet mye i stedet. Vi reiste litt, også så vi for oss det nye rommet hennes og hvordan det skulle bli. Hun gleder seg. Det gjør jeg også.

Jeg fant den gylne roen for et par år siden. Den føltes bedre enn noe jeg noen sinne har smakt. Nå ønsker jeg ikke den roen. Jeg unngår den, eller kvier meg for den. Nok et signal.

Hvordan er det å være hjemme og være tilstede, men ikke trenge å ha noe jobb hengende på skulderen? Jeg vet ikke. Jeg har aldri gjort noe sånt før. Jeg har jobbet 365 dager i året i 10 år. Til og med de dagene jeg har hatt fri fra nett, så har jeg uansett tenkt på hva jeg skal skrive om.

En besettelse.

Alt man ser og opplever blir til tekst i hodet. Et trist ansikt i butikken skaper en historie. En mann på bussen. En rampestrek fra ungen. En klesvask. En skitten bil. Alt. Det er som at man ser for seg tastetrykkene og historien man så inderlig vil dele. Det er så sterkt, så deilig, så befriende å dele.

Men jeg undrer meg litt. Kanskje har jeg manifestet dette selv, for lenge siden? Jeg sa at jeg skulle blogge i 10 år, at jeg da skulle gi meg å gå over til noe annet. Kan det stemme at det er sant?

Akkurat nå er jeg for sliten til å tenke på fremtiden. Jeg må ta dag for dag. Og jeg vet du synes det er trist. Jeg vet du unner meg det. Jeg vet du elsker å drømme deg bort i dagdrømmene og tankene som jeg deler her. Det er jeg glad for. Du er grunnen til at jeg elsker å skrive. Du er grunnen til at jeg kunne ha levd av dette. Jeg har nok selvtillit til å vite det.

Så selv om en stabil økonomi er satt i min bloggverden, så er det ikke det som betyr noe. Lykke og det å elske livet og alt rundt meg, det kommer først. Nå har jeg møtt et punkt hvor alt er litt annerledes. Det er blitt et jag. Det er så mange produkter, så mange som skriver, så mange som skal være og være og være. Man må plutselig definere seg som blogger (les: menneske) for en rekke annonsører som skal ha en grunn for å reklamere hos nettopp deg. Det var ikke sånn det startet for meg og det ble kanskje litt mye press og deadlines til slutt.

Det er moro med det, men først etter at jeg hadde tatt dette valget, fikk jeg vite at jeg har blitt nominert til Årets Sterke Mening. Det er en ære, men det kan ikke endre valget mitt. Likevel hadde det vært fantastisk å gå av med flagget til topps. Og om jeg skulle vinne denne prisen, så skal jeg komme med en tale som setter spor i den som lytter! Hvis du vil stemme på meg kan du kjapt gjøre det HER.

Så er jeg ikke bare en blogger. Jeg er en mamma, en kjæreste, en teamleder, en fotograf, en kommende forfatter (ja, det skal skje en gang), og en som elsker å bokse. Jeg er også en som elsker interiør og det å pusse opp. Jeg elsker det. Jeg elsker å underholde, å lage tv, å lage humor. Jeg elsker å få deg til å tenke litt mer over din hverdag, din eksistens.

Jeg elsker å sminke meg, men gjør det tidvis mindre. Det faktum at mange ikke ønsker å se ut som de egentlig gjør lengre, det skremmer meg. At så mange sminker seg som en make-up artist kan, hver dag – det skremmer meg. At så mange veldig unge jenter sminker seg slik at de ser ut som de snart er 30, det skremmer meg.

For meg ble det å velge mellom teamet og bloggen. Klart jeg når ut til mange i bloggen, men måten jeg kan påvirke andres liv i teamet betyr veldig mye for meg.

Mine dager er over her for nå. Kanskje jeg kommer tilbake om noen måneder, eller kanskje jeg finner ut at det var deilig å være ferdig. Jeg vet ikke. Men for nå blir det nå en gang sånn.

Jeg ønsker å fortelle deg hva jeg gjør videre, når jeg har funnet det ut. Derfor har jeg rotet frem denne leserbrev-mailen som jeg har hatt i mange år, men ikke brukt på en evighet. Nå lover jeg å bruke den når det klør i fingrene og ord må ut. Klikk her for å motta leserbrev fra meg.

Jeg kommer tilbake, men jeg vet ikke hvor. Du kan følge meg på FB, Snapchat @tingjegliker og Instagram @anettemarie.no og YouTube Anette Marie Antonsen. Så kommer jeg til å si fra når jeg er tilbake igjen, og hva som skjer. Jeg vet det ikke selv – og det er litt spennende på mange måter, selv om det også er litt skummelt.

Til den dag: Tusen takk for alt det fine jeg har lært og fått lov til å dele her i den fine bloggen min. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har fått lov til å ha så fantastisk gode og reflekterte lesere. Også lover jeg å publisere et siste innlegg med bilder fra leiligheten med produkter, farger, og alt du måtte lure på, når vi har kommet oss helt i orden. 

Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul. Juleklem fra meg.

 

Kjøkkenet har ankommet

Sort, hvitt og eik. Det er fargene som skal pryde kjøkkenet mitt. Det er så fint å se det komme på plass. Det kommer til å bli skikkelig fint her. I dag og i morgen er det elektriker og rørlegger sin tur.

porfyrveien_38porfyrveien_34porfyrveien_35porfyrveien_36porfyrveien_37

Nå får dere ikke se noe før jeg er helt ferdig her inne 🙂 Lag deg en fin dag!

 

Nå forstår jeg at vi faktisk skal bo her

I dag er det første gang jeg virkelig har gledet meg til å flytte. Jeg ser på kjøkkenet som ligger på gulvet, klart til å pakkes opp. Veggene får sitt siste strøk, men alle lister og dører er også kommet på plass. Gulvet ligger der i vente på sin mange millioner steg og lampene. . pokker. Jeg har ikke begynt å tenke på lamper ennå!

porfyrveien_31

Fargen er Warm Blush. Den har fått en sone for seg selv i gangen. Kanskje det er favorittsonen min. Men på kjøkkenet skal det også komme et litt overraskende fargevalg. Det gleder jeg meg til å vise dere!

porfyrveien_28porfyrveien_29

Den avkappede gulvlisten som er skråkappet mot dørlisten mangler kun litt maling. Det nydelige gulvet fra Nordic Flooring er fantastisk. Jeg blir mer og mer sikker i mitt valg for hver gang jeg ser det ligge der klart.

På bildet under ser dere kjøkken-hjørnet. Den platen som ligger der, det er toppen på kjøkkenøya. Jeg får et stort kjøkken her. Det blir rart å se det komme på plass!

porfyrveien_32porfyrveien_30

Her skal jeg bo. Jeg ser meg selv tråkke rundt på gulvet i en altfor stor skjorte. Bare suse rundt og få tingene på plass. Det er første gang jeg faktisk klarer dette, og jeg gleder meg.

I dag har jeg hentet toalett og dusj hos A-Bad på Alna. De er så utrolig hyggelig der borte og jeg føler meg veldig godt ivaretatt. Folkene som jobber der er som en stor familie som er åpen for nye venner (om jeg skal prøve å forklare).

Da jeg forlot leiligheten i dag skulle de begynne å pakke ut kjøkkenet. I morgen skal de være ferdig. Jeg får ikke helt til å tro det, men jeg gleder meg vilt. Mangler noen vesentlige ting da, som hvitevarer. Dette må jeg fikse i morgen! Jeg har også funnet meg en sofa i dag. En liten, ikke så dyr, på tilbud fra mandag av. På Skeidar. De har også mange sofaer til halv pris nå. Utstillingsmodeller. Noen ble for store for meg, men det er absolutt verdt turen om du vil ha ny sofa. Jeg var på Holmen 🙂

 

Jeg så mamma kysse nissen, jeg . . .

I julen handler det mye om andre. Spesielt for kvinnene som tar alt ansvar for pynt og innkjøp av gaver. Det er  m y e  å tenke på. Og vi er flinkere enn de fleste menn. Kanskje noen menn kan kunsten, men ikke flertallet. Her er uansett en post for deg som trenger en liten gave selv. Ellers kan man jo sende den til mannen så han kan velge sin egen innpakning på deg? 😉

Collage_Underneath_lips

Undertøysett: Nude HER. ♥ Hvitt HER. ♥ Rødt HER. ♥  Sort HER. ♥

Leppestifter HER. ♥ (annonselenker)


God jul <3

 

Å leve med en Savannah-katt

Ofte spør dere hvordan det går med kattepusen vår. Hun har jo levd med oss siden mars, det er lang tid. Denne katten har blitt en del av familien. Vi har hatt våre prøvelser og ting vi har måttet bli vant til, men så har vi forstått det viktigste. Denne katten er ikke skapt for å leve inne. Vi kjøpte den som en innekatt, men Kiara lever ute så mye som hun vil, hos Trampe. Hvordan det blir i den nye leiligheten vet vi ikke, men jeg vil finne en løsning slik at hun kommer seg inn og ut.

desember_Tina_Kiara_2august_Kiara_4desember_Tina_Kiara_5august_Kiara_2

Kiara og Tina er barna våre. Det er sånn det føles. Denne katten er som skapt for barn, da den ikke blir lei. Ungene kan herje så mye dem vil, og hun har aldri prøvd å kloke eller bite. Hun lekebiter i lek, men det takler vi fint. Om hun skulle bli lei, så stikker hun ut eller bort i en krok.

Hvis vi har nye gjester, så kommer hun bort og hilser.

Hun snakker mye, ja det gjør hun. Noe vi også har blitt vant til nå. Jeg hadde en periode hvor vi ikke taklet maset om natta, mens nå er det stille. Rett og slett fordi hun får lov å sove hos oss. Hun legger seg oppå dyna i fotenden og er stille hele natta. Enten er hun veldig leken, ellers så er hun ekstremt kosete.

Det er en unik rase med mye personlighet. Hun lyder på navnet sitt og kommer når vi roper. Når vi sier ‘nei’, så vet hun hva vi mener. På ferie kan hun leke ute, løpe langt vekk, bli borte en natt, men kommer alltid tilbake. En trofast katt som ikke for noe ville forlatt oss.

Det var oppdateringen på Kiara som dere har etterlyst 🙂 Spør om dere lurer på mer!

 

Alle blir vi født med blanke ark og et håp om at vi kommer til å få et vakkert og fredfullt liv.

Som små barn er det våre foreldres ansvar og ta vare på oss å passe på at vi har mat på bordet, varme klær og en trygg og fin oppvekst. Vi alle møter alltid motgang i løpet av oppveksten, noen mer en andre. Jeg var en av dem som møtte litt mer motgang enn hva et barn burde gjøre.

Jeg er ei jente på 29 år, født og oppvokst i Honningsvåg i Finnmark. Jeg har en samboer, er mor til 2 nydelige gutter og bonusmor til ei flott jente. Jeg har vokst opp i en kjempefin familie, jeg har en mamma, pappa, stefar, stemor, lillebror og stesøstre som betyr masse for meg. En familie som alltid er der og støtter uansett hva det måtte være.

Men hva hjelper en god nær familie, når andre mennesker i din relasjon ikke ønsker samme gode trygge rammen rundt deg, som det din familie gir. Dette har satt sine spor i meg som person, og når jeg ble voksen og mor selv så forsto jeg fort at barn ikke skal oppleve slike ting som jeg gjorde som barn. Når du blir hjemsøkt av ting fra fortiden, blir hverdagen straks vanskeligere og håndtere. Jeg blir fort stresset over små ting, og har aldri helt klart å finne roen med meg selv og livet jeg nå lever.

Da Anette publiserte innlegget om tid jeg liker, bestemte jeg meg raskt for at dette var noe jeg ønsket å være med på. I blogginnlegget sto det: Jeg har funnet ut noe, og det er at vi rett og slett kan ha det bra hele tiden. Leve nå. Ikke fortid, ikke fremtid.

Disse ordene fanget interessen min. Jeg sendte mail til Anette i mars, og det er vanskelig å beskrive alle elefantene som var i magen i det jeg trykket send.

Det ble et enormt tankekjør de neste dagene etter mailen var sendt. Hvordan skal jeg klare å reise fra mann og barn i ei uke? Hvordan blir det å være totalt isolert fra alt som forgår på sosiale medier, og det og ikke engang kunne ringe hjem til familien når jeg savnet dem som verst?

Nå var det bare å vente på svar, jeg viste jo at det kun var noen få plasser så hvorfor skulle jeg være så heldig å få plass? Men plass fikk jeg, og 9. oktober startet jeg på min reise som skulle forandre mye for meg og min hverdag.

Vi skulle riktignok ikke reise til Spania før morgenen etter, men når man bor så langt nord i landet som man kommer uten å bli våt på bena, så måtte jeg starte dagen før.

Elefantene jeg hadde i magen i mars da jeg sendte mail første gang, var for fult tilbake på morgenen mandag 10. oktober når jeg skulle møte Anette og resten av gjengen på Gardemoen.

Jeg hadde jo aldri møtt noen av disse jentene før, og i tillegg skulle vi ha med oss en healer/sjaman som skulle jobbe med oss denne uken mens vi var i Spania.

Vi var 5 jenter som var med på denne reisen, i tillegg til Anette og Vilde. Vi skulle alle jentene bo sammen, og vi var vel alle like spente når vi møttes for første gang. En 4 timers flytur gikk fort, og plutselig var vi der. Oliva Nova, helt fantastisk. Vi skulle bo i en stor leilighet sammen, men hadde alle hvert sitt soverom og bad.

Rett etter vi ankom hotellet ble vi alle fratatt mobiler, ipad og ipod. Denne uken skulle vi bruke på kun oss selv og tankene våre, noe som i alle fall skremte meg litt. Vi skulle alle ha hver vår dag, der vi fortalte om oss selv og fikk en egen tid med Vilde som healet oss.

Vi fikk alle egne oppgaver for hver dag, der den ene var at vi skulle sette oss ned for oss selv fem ganger om dagen og skrive akkurat det som var i tankene våre der og da. Vi hadde mye egentid, men også mye tid sammen alle jentene.

Vi gikk lange turer på stranden, badet i enorme bølger fra havet. Jeg husker så utrolig godt hvor vanvittig gøy det var i de enorme bølgene. Vi ble sugd tilbake av undervannsstrømmen og kastet framover idet bølgene kom, de var så kraftige at vi både sto truseløse og toppløse i havet noen ganger.  Mens jeg sto der i bølgene, følte jeg meg så enormt levende, jeg var her og nå. Ikke i fortid og ikke i framtid.

Bilde3

Vi hadde flere dager der vi solte oss og hadde gode lange samtaler. Flere av oss koste oss ekstra på hotellets spa område, opptil flere ganger.

Vi hadde en kveld der vi alle spilte alias, og jeg med mitt enorme vinnerinstinkt hadde ingen planer om å tape. Jeg er en elendig vinner og en enda dårligere taper. Hele spillekvelden ble et show uten like, da 2 av jentene som var på lag overhode ikke stresset med og få flest mulig svar på det lille minuttet man har. Vi andre var superivrige over å få flest riktige svar på det minuttet vi hadde, og det ble fliring og skriking om hverandre. Husker godt den siste runden til meg og Anette (som var min partner i spillet), vi var skikkelig fokusert og var superivrige på denne runden i og med at vi viste at om vi klarte nok riktige så vant vi. Jada, vi vant.

Hvem hadde trodd at 5 forskjellige jenter skulle knytte bånd så fort? Hver morgen startet vi på takterrassen, der vi hadde yoga i sol oppgang. Vi lærte å puste riktig, dypt inn med nesa og ned i magen, og så rolig ut igjen.

Hvem hadde trodd at måten vi puster på skal ha så mye å si for hvordan du har det inni deg selv?

Om kvelden hadde vi Chakra-undervisning med Vilde, og jeg for min del fikk allerede første kvelden med undervisning, en stor opplevelse. Vil kanskje gå så langt og si at jeg fikk en åpenbaring den kvelden.

Siste dagen av denne reisen hadde vi en litt annen form for undervisning. Vilde spilte en sang som varte i 30 minutter. Vi danset som gal hele gjengen, slo oss løs og brydde oss ikke om hvor teit vi kanskje så ut mens vi sto der og slo ut med armer og bein. Vi fikk ristet skikkelig løs på kroppen, og virkelig oppleve hvordan det er og ikke bry seg, bare kose seg her og nå. For en opplevelse.

Vi bestilte middag opp til leiligheten vår denne siste kvelden, og pratet om hvordan dette oppholdet har vært for oss alle. Kvelden ble avsluttet med en tur sammen på stranden, vi satt i en ring i måneskinn fra fullmåne og skyfri himmel. Snakket om hva vi sitter igjen med etter denne reisen, hvordan har det vært og om dette er noe vi ville gjort igjen?

Vi ble vel alle enige om at dette har vært en opplevelse for livet. Vi har knyttet sterke vennskapsbånd, og vi har vel alle et håp om å få oppleve denne reisen en gang til.

Bilde2

Jeg sitter igjen med en herlig ro, og følelse av at vi må nyte det og være her å nå. Vi mennesker er alt for flinke til å ta alt for gitt, ikke nyte alt det gode og fine vi har i livene våre. Fortid er vanskelig og glemme, men når vonde ting dukker opp så er det viktig og heller tenk på alle de gode tingene vi har. Alt det positive som er rundt oss.  Vi har alt, vi må bare åpne oss selv og se det. Det er der, rett framfor deg. Blir vi mennesker flinkere til å tenke positivt å se framover, så vil ting bli lettere til slutt.

Bilde1Bilde4

Jeg vil med dette takke for en fantastisk opplevelse som jeg aldri ville vært foruten. Takk Anette, takk for at du brenner så sterkt for å hjelpe andre <3 Takk til Vilde, for alt du har lært meg på denne turen <3 Takk til Marion, Sandra, Silje og Bettine, venner for livet <3

Jeg håper at Anette velger å organisere flere slike reiser. For meg betydde denne reisen mye, det var og er tid jeg liker.

Takk for meg – Mari Iren

 

Kunstutstilling og et langt julebord

Torsdag gikk over all forventning. Jeg fikk dra på kunstutstilling og se resultatet av å være modell på et av bildene til min venn, Lasse Brurock. Jeg var med jentene som gjør teamjegliker mulig. Jeg møtte mange kjentfolk og festen ble lang da vi først reiste fra sted til sted ute, og hver gang vi reiste ble det liksom et eget eventyr i Oslo sine gater. Det endte opp med at vi avsluttet hjemme hos meg, og jeg hadde mer overnattingsgjester enn normalt, kan man si. Men fy, så hyggelig. Den natta trengte jeg. Balsam for sjelen. Jeg må feste mer – tenkte jeg dagen derpå.

desember_julebord_4desember_julebord_25

Bildet Lasse har sprayet heter ´Helo´. Jeg skal vise dere en video senere, for vi filmet da jeg kom inn og så bildet. Utstillingen finner sted på Galleri A på Majorstuen, om du er nysgjerrig. Det er en rekke andre kunstnere som har utstilt der også. Som Martin Whatson, Per Heimly, Daniel Franck. Absolutt verdt å få med seg.

desember_julebord_6

Kåpe og støveletter fra Nelly. Veske fra Gigi New York. (annonselenke)

desember_julebord_2

Therese med den nydelige tatoveringen hun tok i Spania, da jeg også tok noe meget spontant på puppen selv. Ler.

desember_julebord_3

desember_julebord_8 desember_julebord_26desember_juleborddesember_julebord_5

Kjolen jeg hadde på meg finner dere HER. (annonselenke)


Etter utstillingen reiste vi ned til Eik Annen Etage. Vi var tidlig ute og tenkte bare ta en drink enn så lenge. I baren til restauranten var det meget fullt. Vi gikk ut på leit etter et annet sted. Jeg skuet opp på Paddys. En brun pub. Der jobbet en gammel venn av meg før, men jeg trodde ikke han jobba der nå lenger. Hadde jo vært sykt kult å møte på ham, tenkte jeg. På vei inn sa jeg: Tenkt om han er her da.

Og det var han. I baren satt han og tok seg i øl. Tilfeldigvis? Jeg ble så glad da jeg kunne mimre med Runar, en venn jeg har hatt siden jeg kom til Oslo, alene, som 19-åring.

Julebordet ble fantastisk. Fadderjentene i teamjegliker hadde med en overraskelse til meg. Et megastort kort med mye sjokolade og annet moro limt på. Det var rørende. I tillegg to gaver. Et stort duftelys, slik som jeg elsker fra Rituals. Og en bok. En bok som handler om å være koblet av med sine egne tanker, hvor man kan skrive ting som holder en positiv. Jeg er ikke flink til overraskelser, og jeg hadde virkelig ingen aning. Glad og takknemlig for at jeg har disse jentene med meg videre i teamet. Jeg gjorde tydeligvis noe riktig et sted!

I dag er det teamsamling. Jeg og Helene har sovet ute hos Trampe i natt, men skal nå kjøre innover. Gleder meg til å se jentene igjen, ikke minst før og etterbildene vi skal ta i dag.

Lag deg en fin lørdag!

 

Hvordan huske å ta Omega-3?

Jeg fikk spørsmålet fra Fri Flyt, Omega 3. Hvordan husker du å ta vitaminene dine? Problemet er jo at jeg sjeldent husker, om jeg ikke ser. Hvis jeg akkurat har kjøpt noe, så husker jeg det. Det varer noen dager. Helt til en dag ikke er som en annen, så har jeg på nytt glemt det.

desember_sætre_10

Jeg har en ganske så hektisk hverdag, det vet de alle som kjenner meg. Jeg er ofte å se med kaffekoppen i hånden på vei ut døren, gjerne fem minutter forsinket. Dette jobber jeg også med. Kunsten er jo at jeg likevel rekker det møtet (ikke spør meg om fartsbøter da.. ).

Jeg har mye jeg skal gjøre på kortest mulig tid, men når ting går kjapt kan noe også bli glemt i farten. Derfor må jeg gjøre det enkelt for meg selv å ikke glemme viktige ting i hverdagen. Som for eksempel å ta Omega-3 og en rekke andre ting jeg pakker i meg.

For meg er det blant annet viktig å ta vitaminer og jeg har har gjort det til en rutine med mine måter for å huske det. For at jeg for eksempel ikke skal glemme å ta min daglige dose Fri Flyt Omega-3, lar jeg de stå på kjøkkenbenken. Det er min måte å huske på å ta dem.

Dette fungerer da jeg som regel har det veldig ryddig på kjøkkenbenken, mens denne bokser står fremme!

desember_friflyt

Ofte kan vi glemme ting vi ikke ser når vi har dårlig tid eller stresser, og da er det fint å lage noen vaner som gagner deg. Husker du å ta Omega-3 ? Her er mine tips:

  • La det stå synlig et sted du befinner deg mye på morgningen. For eksempel kan det være på badet sammen med produktene du bruker hver dag, eller på kjøkkenbenken slik som hos meg.
  • Legg det sammen med pc’en i jobbvesken og ta det på kontoret.
  • Ha det på nattbordet sammen med boken du leser hver kveld.
  • Legg det sammen med frokosten du spiser hver morgen, eller kanskje der hvor kaffekoppen står?

Det finnes mange måter å huske ting på – hva er ditt tips for å huske noe i en hektisk hverdag?

Du får nå 25 % rabatt på Fri Flyt Omega-3 HER

 

Oppdatering oppussingsprosjekt

Nå er det listene som holder på å komme på plass. I dag har jeg vært på Fargerike Alnabru for å hente den siste malingen. En glittermaling som skal være på den ene veggen inne på barnerommet. Gleder meg til å vise den! Alt er etter planen og kjøkkenet skal hentes på mandag.

desember_Porfyrveien_5desember_Porfyrveien_4

I dag fikk Helene se rommet sitt. Som jeg tidligere skrev, skal hun bo med oss. Hun gleder seg like mye som meg 🙂

desember_Porfyrveien_3

Mikrosementen kommer i skrivende stund opp på veggene!

desember_Porfyrveien_2desember_Porfyrveien_1

Og gulvet er på plass. Vi hadde en liten misforståelse hvor det ble lagt feil, og de måtte ta det opp igjen. Alt sammen. Sånt kan skje. Og det kostet meg litt, men så er det bare å smile og vite at intensjonen deres var ikke å legge det feil heller 🙂


Nå skal jeg på julebord, kunstutstilling. You name it! Gleder meg til å se alle faddere og feire deres plass i teamjegliker. De er dedikerte og liker å være en del av dette, noe som betyr alt for meg. De skal også få en gave som dere også skal få nys på i morgen!

Lag en fin torsdag! 🙂

 

Er du høysensitiv som meg?

Noen ganger er verden et vanskelig sted å forholde seg til. Som høysensitiv vil du reagere sterkere i alle dine følelser. Sorg, glede, sinne, frustrasjon. Følelsene dine går dypere. Du blir fortere berørt og synes mye er vanskelig å se i nyhetsbildet, eller i en voldelig film. Mange er innadvendte, men det er også mange som meg, utadvendte. Du fungerer godt i et team. Du irriterer deg lettere over ubehagelige lyder. Du gråter lettere.

Jeg har en rolle i samfunnet som gir meg rom for å uttrykke meg og dele. Jeg har konkludert med at jeg er ment for å gjøre en forskjell, gjøre andre godt. Jeg ønsker å vise dere så mye, lære dere så mye.

Jeg fikk en gave, som mange andre der ute har. De som kjenner seg jeg igjen vil føle det godt å lese, de som ikke kjenner seg igjen vil nok prøve å forstå. Det blir tyngre og tyngre for meg når jeg har for mye å ta innover meg. Jeg smaker ikke på en følelse, jeg tar den til meg på en måte jeg ikke skal.

verden1

Det er så my jeg vil si, så mye jeg vil dele. Jeg vet noe som ikke alle vet, men som alle burde vite. Ikke bare leke å tulle det bort, men faktisk vite. Det er så stort, det er så mye større enn oss.

Jeg jobber på mange måter med å forstå, lære, bli bedre til å kontrollere dette. Jeg har lært meg om en styrke vi alle har i oss selv. En styrke som ingenting annet overgår. En styrke som er din eneste vei til å føle på ekte lykke. Å se mennesker som ikke forstår, som ikke er tro eller ærlig mot seg selv, gjør vondt. Det er frustrerende og det tynger meg. Jeg kan trenge mye mer hvile, og jeg kan bli syk om jeg ikke passer på omgivelsene mine og hva jeg faktisk slipper inn på meg.

Jeg jobber med å lære meg mye. Mye jeg ikke vil dele. Og jeg skjønner hvorfor de som vet dette ikke orker å presse det på andre. Det er bare vondt å prate med dem som ikke forstår. Det er bare vondt å se hvordan de fleste raser gjennom livet uten å bry seg om at der er så mye mer. Og den viten om dette «mer». Det er den som gir en ny lykke, verdi, mening. Den som får denne samfunns-leken til å bli litt useriøs og rar.

Man hører de høyeste stoler tale, men ser at selv ikke dem som skal veilede oss – vet noe. Og kanskje en stol eller to vet, men de våger ikke tale i frykt for å miste sin posisjon. 

verden2

Jeg er høysensitiv. Dette er jeg ikke alene om. Jeg er høysensitiv, jeg er koblet med Universet. Jeg har forstått mer av livet det siste året, enn alle de andre 29 årene til sammen. Om dere hadde sett, visst, forstått, så hadde det vært så mye enklere å leve her sammen.

Kjærlighet er det eneste som kan redde verden – Likevel vil så mange le og tenke at det er et barnslig utspill, en liten strofe som høres fin ut. Men sannheten er så mye større. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, hvordan jeg skal definere.

Jeg er ingen til å definere, men jeg kan gjøre mitt beste for å formere. Å være høysensitiv er nok tabubelagt. Mange skjønner ikke hva det er, noen vil tenke at det bare er tull. Men det er i aller høyeste grad snakk om å være i kontakt med noe veldig vesentlig. Noe som bringer frem så mye godt i deg at du ikke kan annet enn å gjøre godt. Om man ikke jobber for det bedre, for å smile, for å bidra, så vil ikke noe føles bra.

verden 3verden 4

Jeg ønsker å gjøre en forskjell, men jeg er litt låst nå. Jeg må finne en annen vinkel. En annen måte å si det på. Jeg vil at alle skal forstå, men så er det så ytterst få.

Jeg kommer kanskje til å forsvinne for en stund, snart, men jeg kommer alltid tilbake. Jeg kan ikke leve uten å uttrykke meg, det vil ta gnisten fra meg. Jeg ånder for en forandring, jeg vil at mennesker skal forstå hvor mye mer de er og kan.

Det er så mye, mye mer.