Noen timer før toppnatten (del 11)

(Les dagboken fra start – her

For et par timer siden, mens jeg lå i smerte, kunne jeg høre stemmen til pappa. Han har allerede vært på toppen. I går kveld, på forrige camp, hadde han spurt Eric, en av guidene, om noen hadde gått opp til toppen to ganger på en dag. Når Eric ikke kunne minnes et slikt tilfelle, ville pappa prøve nettopp dette. Derfor hadde han tidligere denne natten stukket av før jeg våknet.

Kilimanjaro_336

Servitør-gutten kommer inn i teltet til meg. Det er ikke greit at jeg ikke spiser. Jeg får hovedrett servert inn i teltet sammen med kaffe. Maten er ris og gryterett. Jeg kjenner meg ensom i meg selv her jeg sitter, men på en plass jeg ønsker å være nettopp det.

Det er nå seks timer til vi skal gå, men jeg kan ikke forestille meg at jeg blir i form, selv om hodepinen har roet seg noe. Pappa ligger nå i nabo-teltet. Han kunne ikke forvente noe annet når jeg ikke visste om han kom tilbake? Da han kom brasende mot teltet og ba oss rydde teltet fordi han skulle hvile, da braste jeg opp. Med den mest intense smerten i hodet rørte jeg meg brått, pekte mot det andre teltet og sa at hans bagasje var der.

Det er jo litt vanskelig å forholde seg til. I sin bragd over å ha besteget Kilimanjaro før oss andre, enset han ikke meg som var helt slått ut i teltet. Kanskje han trodde at jeg var for opptatt av Kristoffer? At jeg bare ikke orket å snakke med han? Burde jeg heiet på ham og sagt hvor kult det var? Med disse smertene er det ikke noen jeg heier på. Det er meg mot meg.

Etter middag kom Kristoffer inn i teltet. Jeg følte meg trist over å ikke høre mer fra pappa, men tenkte også at han var sliten etter å ha vært der oppe på dagtid. At han, altså pappa, var så oppegående var vel også litt vanskelig å begripe?

Timer senere. . .
Kristoffer og jeg lå tett inntil hverandres soveposer. Solen hadde forsvunnet og kulden la seg som et is-teppe over hele campen. På dette tidspunktet priser jeg meg lykkelig for å ha Kristoffer på denne reisen. Og som jeg ofte tenker over, hadde det en mening fra starten av.

På flyet fra Istanbul til Kilimanjaro var vi plassert ved siden av hverandre. Pappa og Helene, som jeg reiste med hjemmefra, satt langt bak i flyet. På to av tre seter ble Kristoffer og jeg plassert ved hverandre. Jeg hilste pent og flyttet meg et sete lenger ut da flyet var ferdig besatt. Med et sete mellom oss ble vi sittende i hver vår verden med ytterst få ord å utveksle.

Vi har pratet om det.
At vi følte at vi burde ha snakket mer.

Da jeg tittet bort på han, satt han med øretelefonene på. Og omvendt. Under et måltid fikk vi bekreftet at vi var på samme reise. At vi begge hadde booket denne opplevelsen gjennom Hvitserk. Han skulle egentlig reist med sin far, men det ble utsatt og han selv ville ikke vente på opplevelsen. En ung gutt som tidlig i livet forstod at fjell var noe magisk å bestige.

Vi ligger så tett at vi kan kjenne varmen fra hverandre når vi prater. Varmen fra dugget som kommer ut av munnen. Så kaldt er det i teltet. Kristoffer bekymrer seg for tilstanden min, men er veldig bestemt på at også jeg skal opp på den fjelltoppen.

Når jeg dupper av med jevne mellomrom skjer det noe skremmende. Jeg sovner og slutter å puste i mange sekunder. Plutselig våkner jeg til mens jeg kaver etter luft. Det er annerledes å puste her oppe. Lufta er mye tynnere og det ser ut til at jeg ikke regulerer dette selv i søvne. Dette gjentar seg hver gang jeg sovner og Kristoffer blir skremt av det. Siste søvndose varer litt lengre. Men når jeg endelig sover godt sammenkrøllet i soveposen, er det noen som rister i teltet.

– The clock is elleven! Time to eat before we leave!

Det føles forferdelig. Må jeg virkelig kle på meg nå?

Vi drar oss ut av soveposen og pakker på oss som vi må. Jeg har ullsokker, to lag med ullundertøy på underkroppen. Skallbukse. Ullundertøy på overkroppen – ett lag. Ullgenser og skalljakke over. En buff i halsen og en vindtett lue. De tykkeste vottene jeg har med, og fjellskoene med gamasjer over.

Ute i mat-teltet møter vi dem andre. Det tar litt tid før den godt voksne nordlendingen, Dag Atle, oppdager at Helene mangler. Han går ut og vekker henne. I sekken min har jeg to flasker med vann, med ullsokker utenpå. Det blir kaldt nok til at vannet fryser. Termosen min hadde Kristoffer levert inn tidligere, den fikk jeg nå tilbake med nykokt vann på. Maten jeg tidligere spiste ville ikke være i ro i magen. Det var fest der inne. Brakte og boblet og ulet. Jeg prøvde å gå på toalettet uten hell. Det brumlet noe forferdelig og en liten frykt kom sammen med gassen i magen:

Hva om jeg må skikkelig på renne-do midt i natten på vei opp dette fjellet?

Det er bekmørkt her, sett vekk fra klinkekulene som skinner rundt en sterk halvmåne i sorte natten. På bakken er det hodelyktene våre som lyser veien foran hver og en av oss. Jeg har ekstra batteri i toppen min, tett til brystet. For å ikke tømme batteriet i kulden, må det ligge inntil huden.

Klokken nærmer seg midnatt og vi samles tett i tett. Spenning og kulde er alt vi kjenner til mens guidene ber oss om å gå på en linje. De teller oss mens vi steg for steg, ekstremt sakte, forlater Base Camp i mørket. Skal jeg virkelig bli med dem, eller burde jeg gå å legge meg igjen?

. . . fortsettelse følger 16.00 i dag! 

 

Pappa stikker av fra meg og alle midt på natta (del 10)

Dag 5. Fredag 09.09.16       (Les dagboken fra start – her

Nå begynner alvoret. Det er kaldere enn noen annen morgen. Jeg sitter i frokost-teltet med noen få til. Klokken er 7.15 og det er tiden vi har fått for å møte opp til frokost. Jeg har på de høye fjellskoene, som jeg kun har brukt en gang tidligere. Det var i Norge. Jeg kjøpte dem, plumpet dem i vann og gikk med dem i to timer. Nå skal jeg på nytt bli vant til dem, før toppnatten. Ullundertøy fra topp til tå, skallbukse, ullgenser og skalljakke. Jeg har også på meg gamasjene.

Hendene mine er skitten og det gjør vondt å skrive. Mens teltet fylles kan jeg nevne at pappa er vekk. Han har stukket i natt. Jeg fikk beskjed da jeg la meg. Han hvisket at noe kom til å skje i natt, og jeg sa at han skremte meg.

– Du må love meg at du når toppen, sa han.

Jeg ble frustrert og ba han slutte. Han sa han måtte dra og at vi møttes nede igjen, etterpå. Og at jeg ikke kunne fortelle noe til noen. Jeg spurte hva jeg ikke kunne fortelle. Han kunne ikke si det.

– Jeg kan uansett ikke fortelle noe jeg ikke vet. Slutt nå, vi skal til toppen sammen!

Og i morges var han vekk. Nå må jeg snart svare for nettopp det. Teltet fylles og andre vil snart oppdage at han er vekk. Jeg vet ikke hvor han er. Det er en liten klump i magen jeg sterkt overser. Skulle vi ikke gjøre dette sammen? Har jeg snakket med ham for lite? Vil han ikke være med meg? Denne turen betalte han deler av, som bursdagsgave. Det er jo en opplevelse vi skal ha sammen, men nå må jeg plutselig oppleve den alene? Alene er jeg ikke. Jeg har faktisk mange fine folk her, så det blir feil. Men likevel.

Kilimanjaro_300Kilimanjaro_297Kilimanjaro_302Kilimanjaro_304

All morgenrutine er over. De fleste sto over vasken. Det føles bedre å være skitten som man er, i stedet for å blande skitten med vann. Ingenting kan sammenlignes med en dusj. Hva er en dusj?

Vi skal videre. Videre til siste camp. Det skal ta seks timer. Guiden har fortalt at vi kommer til å se Base Camp lenge før vi er der, og føler at vi er mye nærmere enn vi er.

Kilimanjaro_306Kilimanjaro_309Kilimanjaro_316Kilimanjaro_335Kilimanjaro_310

09.30. Vi har gått i litt over en time og har første tissepause. Steinene er ikke like store, og det er litt vanskeligere å tisse i skjul. Ingen ser ut til å bry seg.

Det renner av nesen og jeg fryser til tross for at jeg har på lue, buff, votter og vindtette klær. Solen steker og de fleste synes det er varmt. Jeg er nok litt syk, kanskje. Jeg hører mange andre snufse også.

Ved frokost fikk alle utdelt en matboks med lunsj til å bære med. Ryggen min er litt sliten etter i natt, men blir bedre mens jeg går. Rafiki mente at sekken var for tung og ville bære noen liter vann for meg. Jeg takket nei. Har fem liter som vanlig. Det endte med at Kristoffer tok de to litrene jeg har i tillegg til camelbacken. Javel da, det ble jo lettere. Mens vi går tråkker det ofte bærere forbi som vi gir løype til.

Nå skal vi gå videre.

11.50: Jeg har ikke matlyst. Foran meg er det store Kilimanjaro. Vi er på fjellet, men toppen er ennå langt unna. En stor sky har omfavnet nesten det hele. Men ikke før nå. Det har vært skyfritt. Jeg kan likevel ikke slutte å snu meg og se tilbake. Kilimanjaro er stort og flott, men fjellet bak oss tar pusten fra meg. Det ser så levende ut. Som om det akkurat har steget opp til overflaten og sluppet alle følelser fri. Ja, levende.

Kilimanjaro_332Kilimanjaro_381Kilimanjaro_331

Jeg sitter på en stein med matpakken i fanget. Base Camp ser veldig nært ut. Matlysten er vekk og ingenting annet enn noen skarve kjeks frister meg. Den lange strekningen bak meg har vært som en spasertur. Jeg og Ida plukket stein som vi kastet og prøvde å treffe i noen sirkler med blomster. Nei, der er ikke mange. Kristoffer står nå ved meg og prøver å få meg til å spise mer. Jeg tar verdens tørreste brødskive fatt. Er det honning som har trukket inn i den, og gjort den tyggbar overhode?

Skyene skygger for sola og jeg kjenner straks at all min oppsamlede varme tar farvel. Det var ubeskrivelig godt å tisse nå nettopp. Sekken ble vond på hofta etter som blæra fylte seg. De siste metrene til denne rasteplassen var tunge og treige. Jeg ble svimmel og tråkket i kryss. Litt deilig. Som å være litt bedugget.

Nå har jeg spist opp den tørre brødskiva. Det får bli med det. Stekt banan, juice, stekt kyllinglår… Frister ikke. Det presser på hodet. Ikke en direkte hodepine, men litt som starten på en. Jeg har drukket tre liter vann og fylte opp camelbacken med de to siste. De som lå i Kristoffer sin sekk. Det var første gang vi sølte mens vi gjorde det. I sekken finnes ikke noe som kan bli ødelagt uansett.

Rafiki står her nå. Han liker ikke at jeg ikke har spist opp. Nå går vi videre.

17.30, fremme på Base Camp.
Det finnes mange typer med frihet. Denne, ute i luften med mange mennesker. Den rake motsetting til leiligheten hjemme som føles satt. En betalt plass. Som å sjekke inn på et rom du må bli boende på i åresvis. Det skremmer meg, sånt. Jeg liker frihet. Det å kunne forflytte meg og oppleve. Se, lukte, smake, kjenne, føle, oppleve. Men så føles plutselig den leiligheten hjemme som frihet. Hvor ingen kan se meg. Nå er det dette teltet som føles fangende. Å være så utslitt, skitten. Det å vite at jeg ikke kan reise hjem og lukke døra.

Da vi kom opp bakken til Base Camp eksploderte det i hodet. Klarte så vidt å gå. Smerte. Press. Jeg sitter alene i teltet. De andre spiser. Prøvde spise der jeg også, men klarte ikke. Tatt til sammen fem smertestillende. Hodepinen virker til å avta litt, men hver gang jeg gjør en brå bevegelse føler jeg at jeg lurer meg selv.

Kristoffer deler telt med meg nå. Jeg visste ikke hvor pappa var og det er altfor kaldt å sove alene i to telt. Vi trenger all varme vi kan ha på kvelden. I natt skal vi ikke sove, men gå. Jeg begynner å frykte at jeg kanskje ikke klarer det. Kristoffer rister på hodet og sier optimistisk at det er en selvfølge. Jeg nikker med, for å slippe å snakke.

Men jeg vet sannheten. Det eneste som kan knekke selveste Anette Marie, det er hodepinen på det verste. Den som nå er her, og den er verre enn noen sinne opplevd.

.. fortsettelse i morgen 06.00 . . . og klokken 16.00.

 

Dagen før alvoret på Kilimanjaro (del 9)

(Les dagboken fra start – her

… Da klokken nærmet seg 22 gikk jeg å la meg i min egen sovepose i teltet med pappa. Han hadde sovnet.

Dag 4.
Våkner av kaffe i teltet. Klokken er 6.20. Det er lysere enn dagene før. Har sovet godt, men våknet mange ganger av at det blåste kraftig. Drømmene mine er helt syke satt sammen av mye rart. Jeg registrerer at pappa ser på mobilen men han ligger i soveposen. Jeg hviler kaffekoppen på bagen mens jeg åler meg ut av soveposen min. Tar av en av ullunderbuksene og trer på meg turbuksa og skoene. Ullgenseren utenpå ullundertøygenseren (eller hva det heter. Går ut. Brede og Kjetil synger fra teltet. Jan Teigen sin Optimist. Det gjør meg glad. Jeg liker alle disse menneskene i denne gruppen. Vi går godt sammen. Jeg får pakker og spist frokost. I dag tar jeg kun turbukse og ullundertøy på overkroppen. Buffen har jeg på hodet. Det har jeg lært. Mitt venstre øre er fremdeles rødt, vondt og hovent.

Solfaktor 50+ i ansiktet. Den tynne sanden i den tynne luften gjør huden sår. Jeg blør noen steder mellom neglebåndet og hendene.

Vi går videre. Vi skal fra 3600 til 4300. Vi skal gå tre kilometer og bruke fire timer.

Klokka 10.05: Andre tissepause, men første pause hvor jeg får skrevet. Vinden er kald. Jeg drikker vann hele tiden. Er litt andpusten. Mer enn de fleste. Lufta er tynn og jeg liter litt med å puste normalt. Noen ganger må jeg stoppe. Blir svimmel. Ingen hodepine ennå. Det er uansett ingen vits å tenke for mye på nettopp dette. Naturen vi omgir oss i når nye høyder. Bokstavelig talt. Og det er noe det vakreste jeg har sett. Følg med når favoritt-fjellet mitt dukker opp i bilder, selv om det på ingen måte kan gi storhetsfølelsen som faktisk eksisterte der! Det er det nydeligste jeg har sett, og det slo nesten pusten litt ut av meg. Æres ord!

Kilimanjaro_258Kilimanjaro_256Kilimanjaro_265

Fjellet under heter Mawensi!

Kilimanjaro_262

11.40. Vi er faktisk fremme ved neste camp. Jeg stoppet litt før for å sette meg ned å skrive. Siden sist jeg skrev har vi hatt et stopp. Eller var det to?

Jeg tok iallfall på meg skall-jakken min på forrige stopp. Og lua. Vinden er veldig kald. Jeg kjenner en lettere hodepine, men tror den roer seg igjen nå. Vi er på nest, siste camp før toppnatten. Ja, den siste natten skal vi starte ved midnatt og være på toppen cirka seks på morgenen. Min venn Rafiki (Remi) kommer alltid bort til meg mens jeg tar notater. Siste stopp sa han: ”I don’t know why, Anette, but I like to sit beside you.”

Her går det mye på å kunne sitte ved hverandre uten å si så mye.

Jeg sitter å et berg med skarpe kanter. Frykter turbuksa mi skal rakne i rumpa og legger noen hansker under.

Den tynne lufta gjør tankene rare. Man orker liksom ikke å tenke ferdig det man har startet på. Jeg tenker på jenta mi hjemme. Håper hun har det bra og ikke savner meg for mye. Når jeg lander på Gardermoen skal hun og Trampe plukke meg opp. Det er rart å tenke på det og andre ting i Norge. Nå er jeg jo her. Dette er så mye, det er så alt. Mens jeg gikk tenkte jeg mye på jentene i teamet. Jeg håper de klarer seg godt og at alle er der de skal på reisen sin. Selv om jeg er her, på reisen min.

Jeg sitter med solen stekende på meg, men ser hvordan en kald stor sky siger inn over campen. I natt kommer det til å være enda kaldere. Jeg investerte i en ny sovepose før jeg reiste. Det er jeg glad for. Den holder det den lover og skal tåle 15 minus fint. Skyene tar overhånd her nå, selv om jeg fremdeles sitter i solen. Sidene i boka blafrer mens jeg holder den fast for å skrive.

Jeg skjønte akkurat at glidelåsen på begge sidene av skall-jakken var åpen, da jeg ble iskald i midjen. Plutselig roet det seg. Jeg skal ned til resten. Kristoffer delte forresten proteinbaren sin med meg på forrige stopp. Det er ikke lett å visualisere kanskje, men noe sånt betyr utrolig mye på en slik reise. Jeg er så glad for å ha møtt denne gutten.

Kilimanjaro_269Kilimanjaro_268Kilimanjaro_278Kilimanjaro_281Kilimanjaro_284Kilimanjaro_291Kilimanjaro_283

15.45. Ligger i teltet til Kristoffer: Alle surrer rundt over alt. Det er god stemning. Kristoffer har begynt å telle alle gangene pappa sier ”Brum, brum!” Det er ofte. Vi har spist lunsj. Pasta og grønnsaker i en slags suppe. Både før og etter turen ble vi liggende og slappe av oppå berget her. Meg og Kristoffer så klart. Vi prater om så mye. Fortid. Plutselig blir vi stille. Lenge. Jeg vet ikke om det er mangel på nærhet, eller det faktum at energien hans er så god. Jeg orker ikke annet enn å ligge ved Kristoffer.

Nå roper pappa: ”oppstilling, oppstilling.” Det er tid for en ny avklimatiseringstur. Vi er nå 4315 meter over havet. Så høyt har jeg aldri vært med beina plantet på bakken.

17.30. Vi er nede fra avklimatiseringsturen. Pappa ser ut til å være en naturlig leder, og gleder mange med sin galskap. Det er jo fint. Jeg lurer også på om at han har merket min avstand når han har vært på mobilen, for nå har det gått en dag uten for mye mas med den. Kanskje han har pakket den bort for resten av turen? Ler inni meg.

På toppen av denne lille turen, spiste jeg litt tørket torsk som pappa hadde med. Kristoffer delte en proteinbar med meg og Ida. Himmelsk som vanlig. Nå er det straks dags for te.

Jeg skriver fra teltet til Kristoffer. Beina våre stikker ut og vi hviler litt på magen mens alle gjør seg klar for te, deretter middag. Jeg har kledd på meg stillongs igjen og skal straks tisse for 356 gang i dag. Vi fikk også vaskevann nettopp. Det er turens siste sjans til å vaske seg. Vanskelig å velge hva man skal vaske. Nesten bedre å være skitten. Vasket hender og ansikt. Det er tross alt bare én dag siden jeg vasket føttene.

Jeg har litt vondt i hodet nå, men frykter det er en spent muskel. Skal prøve å tøye. Middagen gikk ned. Tunfisk med diverse og ris. Suppe først.

Etter middag var vi gåen, utslitt. Noen halvsov mens vi fikk beskjed om morgendagen. I morgen blir tøff. Vi skal opp tidligere og vi skal gå i hele seks timer til neste camp! Base camp. Der skal vi hvile, men ved midnatt skal vi gå til toppen. Seks timer. Nå blir det alvor!

… fortsetter i morgen 06.00. . .

. . les videre her!

 

Min første fotvask og nok en stjerne-date (del 8)

(Les dagboken fra start – her

Denne dagen startet med kaffe i teltet. 06.10. Jeg kom meg raskt ut og fikk ene og alene med meg den vakre soloppgangen. Starten på den.

Etter kaffekoppen tok jeg fatt i dagboken og klatret opp på hulen hvor vi lå i går kveld. Der fikk jeg skrive i fred en god stund før Remi, min Rafiki, kom og pratet. Han hadde ligget våken og tenkt på hvordan vi kunne hjelpe de lokale med mer jobb. Han kunne kjøpe tekstil i Tanzania og selge til noen han kjenner i Sør-Afrika. For pengene de tjente kunne han kjøpe land her, for å gi flere arbeidsplasser.

Kilimanjaro_169Kilimanjaro_168Kilimanjaro_163

10.00. Dagens antrekk er et par veldig støvete Salomon-sko, de grønne sokkene i ull fra i går og en shorts. Jeg sitter på første rasteplass mot neste camp. Singletten blafrer i vinden og utsikten er upåklagelig. Jeg ser ned på skyene. Over meg er himmelen helt blå. Solen steker. Jeg lufter hodet fra caps, solbriller og buffen som skjermer ørene. De er hovne og svært solbrente fra i går. Vi har ikke gått lenge, men jeg har allerede rukket å drikke opp camelbacken med tre liter. Fire liter igjen.

Guiden roper. Vi må videre. Jeg sliter med å skrive like mye som opplever og tenker.

12.15. Vi ankom nylig campen. Tredje camp. Det er to netter til i telt før vi skal helt på toppen. Vi har gått fem kilometer, men ikke mer enn 200 høydemeter.

Jeg har drukket fire liter med vann og formen er fin. Til og med skulderen min som jeg kunne prike på i går. Utsikten er fremdeles upåklagelig. Jeg sitter litt ovenfor campen. Kristoffer ligger bak meg og slapper av. Vi har så lik energi at det blir som å sitte alene. Om jeg skulle sittet slik med noen andre hadde jeg muligens følt at jeg måtte si noe.

14.10.  Legger meg på en madrass. En underlagsmadrass. Meg og Kristoffer. Vi hører på guidene som snakker svahili rett nedenfor oss. Pappa og Helene ligger ikke lang unna oss. Vi spiste nettopp lunsj. Potet og noen grønnsaker i en suppe. Og hvit toast med smør. Alt smaker himmelsk.

Jeg, Brede, Kjetil, Cecilie og Madelen begynte å snakke vilt om alt mulig rart. Fantasere i våken tilstand. Det starter med at alle snakket til det lille selfie-kameraet som jeg har med. Vi begynte å snakke om toppen og hvordan det vil være å filme der. Det gikk over til apekatter som styrte verden. De lo litt og funderte på hvordan bloggen min egentlig fungerer. Jeg elsker slike samtaler. Her oppe er lufta så tynn at vi tilsynelatende tenker og fungerer litt annerledes.

Under middagen ser jeg pappa på mobilen. Det samme skjedde på et av stoppene tidligere. Han prata i mobilen. Om jeg sier noe på det, vet jeg han reagerer med humor, men hvis jeg maser reagerer han med sinne. Jeg tror jeg rett og slett må gi slipp på håpet om at han skal møte seg selv på en ny måte, og åpne opp. Enten det, ellers kommer jeg til å irritere meg til vanvidd.

Det er feil. Jeg er mer oppgitt. Han er sånn og jeg må bare la han fortsette å være slik. Vi har så lite til felles, sett vekk fra å gjøre ting annerledes, jobbe oss ihjel og overse alt som er av smerte for å nå et mål. Hadde jeg nevnt Universet, hadde han tullet det vekk, eller bedt meg om å få hodet opp av jorda.

Kilimanjaro_227Kilimanjaro_153Kilimanjaro_137

De gule teltene står plassert utover landskapet som en gjeng med veps på mellomlanding. Jeg sitter her med en kjølig vind som kan få oss til å glemme hvor sterk denne solen faktisk er. Noen sover i teltene, noen leser i bok. Vi hviler før vi skal gå en times tid 16.00. Avklimatisering.

Jeg ser toppen av Kilimanjaro. Nå skal jeg snart reise meg. Når jeg beveger på tærne kjenner jeg sanden som ligger i sokkene. Jeg har tatt av meg skoene, men sokkene er på. Hendene, alt, er møkkete. Jeg er helt sort under neglene og resten av meg ser sotete ut. Som leire er forsøkt tørket av. Eller gjørme. Solkremen må likevel på med jevne mellomrom.

Jeg har begynt å få hår under armene og jeg liker hvordan begrepet ren har en helt annen betydning. Da vi kom fikk jeg vasket hender, ansikt og armhuler. Luksus. Og ja, det glemte jeg nesten. I dag morges fikk jeg til å bæsje. Bare en liten bæsj, men det var en bekymring mindre å bære på.

Etter avklimatiseringsturen, som gikk fint, ble det igjen tid til litt vask. Vi fikk utdelt baljer med litt varmt vann. Jeg tok med ulltruse, ullundertøy og rene sokker, og gikk litt unna de andre. Skiftet og vasket endelig beina. Da jeg tok av meg sokkene og så hvor skitten jeg faktisk var, gikk det noe opp for meg: Jeg har aldri i mitt liv vært så skitten på beina.

Eller, jeg har aldri i mitt liv vært så skitten.

Vi fikk servert middag. Spaghetti bolognese. Etter middagen kledde jeg meg i dobbelt ull og tok skall-bukse på. Votter også. Jeg og Kristoffer hadde så klart en stjerneavtale denne kvelden også. Vi gikk langt opp i krattet og lå der i en liten evighet. Kvelden endte til slutt i hans telt…

. . . les videre her!

 

Avklimatisering, hodepine og en ny venn (del 7)

(Les dagboken fra start – her

Turen går ikke like greit. På vei opp starter en lettere hodepine og flokken frontes av pappa, Ida og Kristoffer, som ligger foran guiden. Jeg klarer ikke å være noe annet enn det jeg er. Sliten i hodet. Jeg går i første gruppe, men bakerst med den siste guiden. Vi har alltid en foran og en bak oss. Jeg går med Freddie. Han som sang og danset mest av dem alle. Jeg pustet sakte, som dem sa. Luften er tynnere og det frister meget å puste raskt.

Kilimanjaro_172Kilimanjaro_156Kilimanjaro_152Kilimanjaro_161

Kristoffer venter på meg litt oppe i bakken. Jeg valgte å gå uten sekk på denne dagsturen, og han bærte også min vannflaske. Jeg drakk mye og vi fortsatte å gå. Da vi hadde nådd de meterne i høyden som vi skulle, stoppet gruppa. Alle var der, unntatt pappa og Ida som hadde løpt i forveien. Grunnen til at alt skal gå så sakte, er at vi skal venne oss til luften. Noen beroliger meg med at en guid går etter dem. Som om at jeg kunne brydd meg mer. Hans valg å være ulydig. Jeg hadde nok med hodepinen som tok mer og mer plass. Jeg gikk for å tisse i buskene som de fleste andre. Det er det vi gjør. Drikker vann og tisser. Veldig, veldig ofte. Trikset er papir i trusa og papir i lomma. Da har jeg til to do-runder i marka før jeg trenger enten våtservietter eller påfyll fra doen på campen.

Pappa blir funnet og kommer ned til gruppen med stort humør.

Har dere pause eller?

Han ler. En annen kvinne i gruppa konfronterer han.

Nå skal jeg roe deg litt. Det er faktisk litt respektløst når de har bedt oss om å gå bak guiden.

Jeg kjenner en oppgitt latter langt inne i mitt fjerne. Han fjaser det vekk. Gruppa går ned igjen, pappa også, men jeg vet ikke om han enset meg sittende på en stein med hodepine. En guide og Kristoffer ventet på meg. Jeg får streng beskjed om å drikke opp hans flaske med vann også. Nedover er det lettere, men hodet sliter. Jeg går forsiktig, passer på knærne. Vi kommer ned til te, nøtter og kaffe. Maten må ventes på. Klokka er 18.45, maten ventes 19.30, men jeg klarer ikke å vente.

Hodet iler og jeg må faktisk ta rådene om å pakke i meg Paracet. To stykk. Jeg legger meg. Det tar 45 minutter med hvile i soveposen før en av guidene kommer. Eric. En av overhodene som passer på. Han kommer inn i teltet og sjekker tilstanden min. Han ønsker å ta maten til teltet. Jeg ender med å gå til mat-teltet, men jeg kommer etter suppe som var til forrett. Rett til gryterett og ris. Det mettet godt og hodepinen avtok.

Jeg og Kristoffer hadde allerede planlagt å legge oss på toppen av fjellhulen igjen. Stjernene var tilbake og vi ville ligge under åpen himmel. Kristoffer finner ikke sin hodelykt, vi bruker min. Han får stole på mitt lys mens vi stamper oss gjennom mørket, opp til toppen av denne buffalo-hulen.

Vi legger oss rett på stein. Det er kaldt, men denne stjernehimmelen overgår alt jeg har sett på himmelen før. Vi overser kulden som er utenpå klærne og trenger seg innover. Vi prater, eller ligger i stillhet. Det spiller ingen rolle. Jeg er glad for at jeg har møtt denne gutten.

Tenk å være 22 år og ha forstått så mye?

Jeg var eldre enn det før jeg skjønte hva natur og fjell gjør for oss. Da jeg var 22 hadde jeg aldri trodd at jeg noensinne skulle ønske dette. Men så ligger vi her, under en million stjerner. Det er ingenting som mangler. Å se denne himmelen gjør meg så tilfreds, så salig.

– Jeg er glad for at du er her på denne reisen, sier jeg.

– Takk, det samme. Du er den mest interessante personen jeg har snakket med på lenge!

.. les videre her!

 

Løser barndomsproblemer i eget hode og får en ny venn (del 6)

(Les dagboken fra start – her

Det siste stykket før campen kan jeg kjenne det. Jeg klarer ikke tenke lange tanker og jeg blir raskere irritert. Pappa løper foran guiden, selv om vi ikke skal det. På et tidspunkt prater han faktisk i mobilen. Han har oppdaget dekning og må ta stilling til noe med jobb. Jeg kjenner en stolthet som raser sammen innvendig. Denne reisen har jeg lenge sett frem til.

Å være med pappa offline.

Den store, gale mannen som alltid stikker seg frem.  Som alltid skal være nummer én, være råest, galest, mest morsom. Dette er jeg vokst opp med. Og ja, så klart er det morsom å ha en gal pappa. En pappa som er mer kompis enn noe alltid. Sett vekk fra at vi ikke prater om fortid, barndommen min, arret etter fraværet hans og trøsten jeg aldri hadde tilgang til.

Kilimanjaro_195Kilimanjaro_194

Jeg hadde sett for meg at denne reisen kunne knekke opp noe. Pappa og telefonen er alt jeg husker. Selv før mobilen kom til. Jeg tenkte at boblen min av sinne kanskje sprakk en plass på veien, eller kanskje vi alltid var for sliten til å krangle.

Joda, pappa ønsker meg kun godt, men på livets vei har han ikke sett hvor jeg har hatt det vanskeligst. Jeg skal klandre han før det gode som kom ut av det. Jeg er uredd, sterk, selvstendig. Ingenting utenpå kan på noen måte skremme meg. Og det på innsiden har jeg nå jobbet med i tre år. Dette på innsiden vet han ikke at eksisterer, og jeg håpet at han på denne reisen skulle møte seg selv litt på en ny måte.

Kroppen er plutselig litt sliten og det kjennes at luften er tynnere. Vi har ikke gått mange timene. Det føles som dag tre eller dag fire,  men vi er fremdeles på dag to.

Kilimanjaro_217

Teltene er oppe og pappa har allerede satt bagasjen vår til et telt. Klokken er vel rundt ett når vi ankommer. Vi henger rundt litt og jeg får en liten bolle med varmt vann. I bagasjen hadde jeg litt såpe. Jeg skrubber ansikt og hender. Vasker meg under armene og mellom brystet. Bytter sports-bh og tar resten på telt-doen. Skifter undertøy og vasker meg godt med Asan-serviettene jeg har med. Leggene får jeg også vasket, men føttene vasket jeg heller ikke denne gang. Kun skiftet sokker. Vi blir servert lunsj. Deilig suppe med pasta, kylling og grønnsaker. Dette kan de.

Etter lunsj er det litt hvile, før vi 16.00 skal gå en tur opp i høyden. De kaller det avklimatisering? Vi skal gå en time opp i tynnere luft og ned igjen. Fra 3450 til 3800 og ned. Mens folk hviler i telte, går jeg og Kristoffer og legger oss oppå en hule som finnes her.

Når det er vått ute, i en annen sesong, er dette hulen til buffaloene. Med ullundertøy, turbukse og caps. Vi ligger på stein i en varm sol. Jeg kommer på at jeg ikke har solkrem på. Den har jeg vasket av meg. Prøver å dekke meg til. Vi prater om alt, igjen. Kristoffer er fantastisk. Han liker naturen, universet, livet. Ikke Facebook, bagateller, eller det materialistiske: Vi dagdrømmer og etterhvert snakker vi om kjærestene våre.

Jeg har en, han har en. Og med ett ble vennskapet sterkere. Det var ikke det at jeg ikke ville fortelle det før, men det at jeg har en kjæreste er ikke det som definerer hvem jeg er. Det er fint å dele hvem man er og hva man står for, uten at det handler om en mann eller et barn.

. . . les videre her!

 

Guiden vår Remi. Min Rafiki. (del 5)

(Les dagboken fra start – her

Etter lange samtaler er vi venner. Meg og han. Han sier jeg er hans Rafiki og spør om jeg vet hva det betyr.

– En vis ape fra Løvenes Konge?, ler jeg og synes det er et kompliment.

Han forteller meg at det betyr at vi er venner, uansett om vi er av forskjellig kjønn. Remi setter meg opp mot noen av de største problemene i verden. Ikke på en ufin måte mot meg, men han lurer oppriktig. Jeg føler jeg må svare svare for Norges befolkning, og jeg føler skam i å ikke ha noen skikkelige, gode svar.

Jeg forteller ham hvordan vi kan ha mange jakker, men fremdeles ønske oss en ny farge, eller et nytt merke. Jeg prøver også å fortelle ham at det ikke trenger å være en gave å bli født i rikdom som alle oss i Norge. Jeg forteller hvordan jenter bruker penger på å endre utseende. Hvor absurd dette er, går opp for meg mens jeg prater. Remi får helt hakeslep og spør meg hvorfor de gjør noe så grotesk mot seg selv.

– Is it because they have to much money?

Jeg kan ingen måte rettferdiggjøre eller forklare dette til ham. Uansett hvor hardt jeg prøver. Han spør meg helt oppriktig hvordan vi klarer å ikke dele med andre når vi har så mye penger.

Jeg vet ikke. Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor tar vi ikke akkurat det vi trenger, for så å hjelpe til i resten av verden?

Kilimanjaro_188Kilimanjaro_190Kilimanjaro_199Kilimanjaro_197Kilimanjaro_206Kilimanjaro_205Kilimanjaro_215 Kilimanjaro_135

Rafiki, til høyre.

Kilimanjaro_136Kilimanjaro_133

Jeg ser for meg at en verden uten penger hadde vært bedre enn disse ulikhetene. Remi sier at de trenger hjelp å kjøpe land. For å skape mer jobb og inntekter. Når jeg ser på forskjellene forstår jeg at disse ikke har sjangs uten hjelp fra andre. De har ikke teknologien vår og det de selger finner ikke noen fram til i stor nok grad.

Jeg tar hånden til Remi. Jeg lover at jeg skal prøve å få til noe.

Dette blir tankene mine i lang tid etter at vi har pratet. Hvis jeg oppretter en side på Facebook med et intervju med Remi . . .  Hvis jeg forklarer hva de trenger og sier at alle kan bidra litt? Jeg kan dokumentere hva pengene går til hele veien . . . Jeg har en klump i halsen mens jeg skriver dette. Det må ikke bare bli med praten. Om ikke jeg, hvem da? Hvem venter vi på?

les videre her!

 

Vi våkner opp på første camp (del 4)

(Les dagboken fra start – her

6.september: Ingen kan forstå, dette er virkelig vakkert. Jeg ser ned på skyene. Jeg sitter på en benk, jeg ser soloppgangen. Guidene har vekt oss i teltet 06.00 med kaffe i teltåpningen. Det er kaldt. Finger tuppene klamrer seg til pennen. En av guidene tråkket akkurat for bi meg her jeg sitter på en benk.

– You must write down everything to remember, sa han.

– I will.

Det blir lysere og lysere. Jeg har på ullsokker, tights med turbuksen utenpå. Ullundertøy på overkroppen, ullgenser, dunjakke. Buffen fungerer som lue.

Kilimanjaro_166Kilimanjaro_163Kilimanjaro_128Kilimanjaro_177Kilimanjaro_131Kilimanjaro_121Kilimanjaro_129

Jeg har sovet overraskende godt. Jeg snufser. Alt handler om å kle seg riktig til enhver tid. Her vi sover er det ikke bare oss, det er noen grupper også, men vi er likevel for oss selv. Vi befinner oss 2671 meter over havet. Mens jeg skriver trasker Ida forbi. Hun sjekket skiltet for meg.

Man blir jo kjent her, med dem man reiser med. Ida føler jeg kjenner meg godt, siden hun har lest bloggen min i mange år. Jeg blir glad når jeg får vite sånt. Det fortlate hun forleden, på bursdagen min. Allerede var hun det som reddet meg ved å låne vekk en O.B da vi forlot hotellet. Det var heldigvis den siste jeg trengte.

Bak meg ser vi toppen av Kilimanjaro. Helt klar og tydelig. Fjell, litt snø. For å takle høyden må vi ta det rolig. ”Pole, pole”, sier dem. Det betyr ”sakte, sakte”.

Her er mange telt. Det er ikke bare oss fra Hvitserk. Det er også andre. De sover ikke tett ved oss. For å komme hit, skal jeg fortelle om i går. Solen er nå over skyene. Tenk at jeg sitter her og skriver i Afrikas soloppgang. Klokken er omtrent 6.30 og vi går videre 09.00. Før det er det frokost, sosialisering og ompakking.

Jeg skriver meg gjennom soloppgangen mens flere av de andre står rundt meg og prater. Det er hyggelig. Etterhvert forlater vi dette stedet for å gå inn i frokostteltet. Som vanlig over all forventning. Først havregrøt. Bedre enn hva jeg lager selv hjemme. Omelett følges på. Et pizzastykker det ut som. Med gulrot på. Så kom det pølser. Jeg sto over pølsene og sneik meg ut med te-koppen.

Teltet var nå tatt ned. Sola varmet og det var på tide å skifte. Nå gikk alle plutselig i shorts og smurte seg med solkrem. Jeg ble sittende å skrive. Nå har alle fått det med seg. Jeg er hun som kommer til å skrive hver dag. Og alle har sagt at de skal lese når jeg poster dette på bloggen. Tipper at noen tenker jeg har en svært rosa blogg. Det er jo det alle tenker om en blogger, hvis en aldri har lest blogg, vel og merke.

Mens jeg skriver skjer det noe jeg aldri kommer til å glemme. Den ene afrikaneren roper noe flere ganger, mens alle de andresvarer. Dem er hele 75 stykk. Så begynner de å synge og danse. Jeg legger pennen ned og sørger for å ta til meg hvert et øyeblikk. Pappa kommer plutselig og nevner at mobilen er der jeg sitter. Jeg løfter meg slik at han får hentet den. Han måtte jo filme. Også poster han det senere på Facebook.

En veldig kort tid lurer jeg på om han nyter dette øyeblikket som meg, eller om han bare vil dokumentere det hjem. Kjenner han kjærligheten til disse fantastiske folkene? De står på pinne for å gi oss en fantastisk opplevelse, men det ser også ut som at de elsker å gjøre det. I dette øyeblikket er det helt magisk å kjenne på energien som sirkulerer rundt meg. Jeg får neste lyst til å slippe noen gledestårer fri. De danser og vi klapper. Mot slutten drar de noen av jentene, inkludert meg, inn i dansen.

Kilimanjaro_191

Gåturen videre går fint. Vi skal opp til omlag 3500 meter over havet. Ryggen er fin, hodet er fint. Det eneste som plager meg, om noe, er min høyre skulder. Sekken gnager litt og jeg anstrenger kanskje skulderen litt mer på denne siden. Men som sagt, det er ikke noe jeg kan klage på.

Det er mye sand i perioder, men det går fint. Samtalene går løst og ledig og denne gåturen er det guiden som får tiden min. Eller, jeg får æren av å ta del i hans tid. . .

fortsetter i morgen.. 

 

Fremme ved første camp Simba (del 3)

(Les dagboken fra start – her)

Etter å ha gått gjennom en fantastisk skog, kommer vi frem til første camp. Teltene er slått opp. Fine, gode telt fra The North Face. Helt utrolig. De har rukket opp før oss. Mens vi har hatt tre pauser for å tisse og pakke i oss snacks, har det gått rett opp og klargjort alt. Vi får tildelt telt og underlag. Jeg reiste uten underlag, da de hadde. Glad for det. Mitt var mye bedre enn pappa sitt tynne som han fant i garasjen hjemme.

Det går ikke lang tid før vi får beskjed om teen er klar. I et stort telt har de slått opp det samme langbordet. Her inne får vi te. Kakao. Kaffe og popcorn. De har ikke kjøpt dette. De har poppet det selv! Det store serveringsfatet fylt med varm og fersk poppet popcorn smaker bedre enn noe annet popcorn jeg har smakt.

Kilimanjaro_95Kilimanjaro_122Kilimanjaro_121Kilimanjaro_110

Vi sitter i dette store teltet og hygger oss og snakker om hvor altfor fint dette er. Jeg var forberedt på verre. Men igjen, dette er første dag, første camp.

Før vi vet ordet av det får vi servert mat. De kokkelerer i egne telt. Suppe. Med ingefær og lime. Smaker himmelsk. Etter dette kommer stekt fisk. Potet. Salat. Varm grønnsaks-salat. Det tar ingen ende. Maten smaker himmelsk og vi glir ned i stolene. Gode og mette. På dette tidspunktet har vi tatt i bruk hodelyktene ute. Det er bekkmørkt.

Jeg går på toalettet som er medbragt. Ja, de har bært med seg to toaletter og satt dem egne, høye telt. Her er toalettpapir og doen har skylle funksjon. Om det lagres i bunnen av do eller ned i bakken, vet jeg ikke.

Pappa har forhandlet med guidene. Han står for seg selv utenfor mat-teltet med kaffe, cognac og en sigarett. Han har kjøpt seg en liten pose med cognac for tre dollar. Jeg er ikke overrasket. De andre gutta som kommer bort er det.

Jeg og Kristoffer går en tur.  Det er bekkmørkt og vi går videre på stien vi skal følghe dagen etter. Hodelykten eller stjernene. Det er litt skummelt og vi skremmer hverandre litt med å fantasere om ting som hopper frem fra buskene.

Vi stopper opp et stykke opp i veien. Slår av hodelyktene og betrakter en stjernehimmel jeg aldri har vitnet til. Det er så klart og vakkert. Vi er like. Vi nyter himmelen på samme måte…

Også prater vi om alt.

. . . les videre her.

 

Avreise fra hotellet og gåturen til første camp (del 2)

(Les dagboken fra start – her

Vi våknet på hotellet 7.30. Datoen er 5.september og det er min første dag som 30. Min nye venn Kristoffer, kunne ikke tro det. Han føler vi er like gamle. Han er 22. Jeg føler det samme, men at han er like gammel som meg. Jeg skal fortelle mer om Kristoffer, fra Molde. Men ikke forelsk deg i ham. Eller, gjør det om du må.

Pappa hadde vært våken siden seks. Han påsto at han hadde vekt meg. Han hadde ikke det. Litt stresser fikk jeg alt på plass og ringte Trampe før frokost. I Norge var klokken en time bak og jeg hadde vekt ham. I frokosten var utvalget som i går. Sa jeg skulle ringe om 30 og at jeg skulle spise i mellomtiden. Jeg spiste en toast og bønner. Man kunne bestille egg, men de kom aldri før jeg dro.

Kilimanjaro_3Kilimanjaro_9

Spiste med et par av de andre gutta. Altså, først var det meg, Helene og Øyvind med bordet. Helene dro, Kristoffer kom. 8.30 gikk jeg for å klargjøre alt. Ringte Trampe og tok siste farvel før vi gikk til fjells. Mobilen min er nå av for en lang stund. Sånt gjør meg glad.

Guidene kastet baggene på taket av bussen. Tenk, vi reiser med en sekk på ryggen, mens guidene (de er veldig mange) bærer baggene våre fra Camp til Camp. Vi er 20 norske i gruppa. Jeg har lært meg navnet på mange.

Trine og Terje. Far og datter. Brede og Kjetil. Moroklumper. Marlene og Cecilie, et forelsket par som er til å forelske seg i. Ida og Tonje. Venninner med sterke stemmer. Tonje er sykepleier og kan alt. Fascinerende jente som på mystisk vis minner meg om søster Hanne.

Så har vi Kristoffer, min nye venn. Vi har pratet mest sammen. Ellers så er jo alle venner. Pappa og Helene. Helene er venninne av pappa. Fungerer som tante for meg som passer på at jeg har det bra på reisen. Hm, la meg se, hvem flere. Øyvind. Rundere mann som elsker fjellet. Han er en sånn goklump. Jan Atle, nordlenningen. Og Arild, han er morsom. Han er sånn som liker alt og er med på alt. Umulig å ikke like. Og Alexander, som havnet på reise med Arild i fjor, og nå gjør det samme igjen.

Kilimanjaro_39Kilimanjaro_25

I bussen fra hotellet satt jeg med Ida. Vi prata mye. Bussturen tok tre timer. Vi kjørte forbi lokale og jeg satt 98% av tiden med blikket vendt ut av vinduet.

Jeg hadde så mange tanker jeg ville skrive ned. Her kom vi rike, hvite, fra Norge. Kjører gjennom deres verden og vinker til dem. Som om at dem var et galleri for folket. Som at vi kjører gjennom en jungel. Vi gjorde jo delvis det. Men det føltes vondt. Hvorfor får jeg vondt av dem? Eller er det dem jeg får vondt av?

Jeg begynner å tro at all smerte er for meg selv. Vondt av å bli født i en så overfladisk verden. Vi tror vi har kontroll i Norge. At vi vet og at vi føler. Vi tror vi er følsomme og gode mennesker som forstår at andre har et vondt. Nei, det gjør vi ikke. Dette jeg opplever på mine reiser, det kan umulig forstås med mindre man er her.

Vi hadde noen monkey-stopp. For å tisse. Og mens vi stoppet på et av stedene, skulle vi vente på en til guide. Vi fikk gå ut av bussen midt blant lokale. Måten vi så dem jobbe på- Det var som å vitne til slaveri. En gammel mann frakter noe på en båre forbi meg. Jeg føler at rike meg med kameraet mitt er en parodi på en ekte verden. I Norge er jeg greit stelt. Klarer meg bra. Her er jeg en milliardær som har mistet grepet.  Jeg prøver å sende mannen mine tanker: Jeg ønsker at du skal vite at du er rik. Jeg er fattig. Fattig fordi jeg ble født inn i det materialistiske. Jeg kjenner ikke verden som deg. Jeg har kunnskap, du kan likevel mer enn meg.

Båren hans skrangler. Han har ikke ordentlig utstyr. Jeg vil bidra litt. Går bort til han der hvor han stanset litt. Det er ikke bare han der er mange.

– Where you going? Up there?

Jeg peker opp bakken. Jeg vil trille litt for han. Jeg står tett til han og vi har blikk-kontakt. Ingen respons. Jeg smiler vennlig. Ansiktet han er av stein. Han responderer ikke. Gjør jeg noe galt?

Helene kommer bort til meg. Mens vi prater merker jeg mannen prate med en annen mann. Han prater ikke til meg, og det er nedverdigende å få hjelp av en jente.

Dessuten var det egoistisk av meg. Hva skulle mine metre med hjelp bidra til hans liv med? Bare for at jeg skulle føle meg bedre. Egoistisk.

Vi kjører videre. Jeg tar bilder ut av vinduet. Leende skolebarn. De roper og ler, og vinker til oss. Til bussen med de hvite menneskene. Her kommer vi! Vi skal bare tråkke oss forsiktig gjennom befolkningen deres. Ta det med ro! Vi skal ikke bry oss for mye. Bare tråkke overlegent gjennom deres fattigdom for å bestige Kilimanjaro. Ja, dette fjellet dere ser daglig. Så skal vi hjem og poste opplevelsen på noe som vi kaller Facebook. Vi føler oss så bra når vi gjør ting de færreste gjør.

Kilimanjaro_37Kilimanjaro_10Kilimanjaro_43Kilimanjaro_41Kilimanjaro_46Kilimanjaro_50Kilimanjaro_57Kilimanjaro_62

Bussen parkerer ved dets ende. Her sitter det så mange afrikanere at de er umulig å telle. Vi tråkker ut av bussen. De smiler og ler, og ønsker oss velkommen.

Her skal vi fylle vannflaskene.

Jeg har to flasker som rommer en liter, mens camelbacken rommer tre liter. Den har en slange frem til meg fra sekken, slik at jeg kan drikke mens jeg går. Vann er det viktigste. I høyden kan vi få en ekstrem hodepine. Da er det mangel på oksygen.

Rundt et bygg er det dekket for lunsj. Dette er alt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Vi setter oss til bords på de mest komfortable stolene vi noensinne har sittet på. Magisk, absurd. En bolle delt i to. Salat og servelat på suppe. Avocado med det deiligste fyllet vi har smakt.

Ved start har de fine og rene toaletter. Jeg er tom for ord. Skal vi ikke lide av skittent terreng ennå?

Vi begynner omsider å gå. Vår første dag skal innebære tre timer. Inkludert pausene tok det oss fire timer. Gåingen kan lett oppsummeres. Jeg pratet stort sett med Kristoffer. Litt med guiden. Sanden vi tråkket i var som aske. Som støv. Vi fikk mye sand i øynene og munnselv om vi forsøkte å unngå det. To, små barn dukker opp tidlig på turen. Yngre enn mitt eget. Jeg holder plutselig fast i to jenter, som holder fast i to til i sine andre hender. Jan Atle, meg og Kristoffer. De hopper i luften og mister bakkekontakt mens de ler. Om og om igjen. Så lenge at jeg blir sliten i armene, men så er det noe magisk med det hele. De ser på meg. Skallet og små. ”Chocolate”.

Jeg slipper taket til for del for synet av apekatter som kaster seg i trær og lianer på vår høyre side. Knipser bilder. Så utrolig rått.

Vel fremme på første camp etter fire timer. Her jeg nå er.

. . . fortsettelse her!