Viktigheten med å logge av

Jeg har mine perioder. Noen ganger planlegger jeg det, og da har jeg kontroll. Noen ganger skjer det spontant, da har jeg som regel fått litt overdose. Å logge av er så uhyre viktig, spesielt for oss som jobber med sosiale medier, eller i mediebransjen generelt. Den sover – aldri.

Det er ingen som sier: God natt, nå tar vi en pause til i morgen. Med mindre du selv velger å slå av, er det et evigvarende sirkus som aldri lukker øynene.

Ikke et sekund.

Og før du vet ordet av det, har du blitt voksen. Før du vet orden av det, har årene gått mellom hendene på deg og du har ennå ikke kommet dit du skulle, eller reiste du forbi? Kanskje du nådde mange mål, men da du nådde dem var du for opptatt til å følge med på det neste, til at du i det hele tatt fant glede i å nå målet ditt.

Jeg logger av. Ikke alltid, ikke hele tiden, men ofte. Det er over en uke siden jeg slettet Instagram-appen fra mobilen. Jeg gjør det titt og ofte. Det tar meg kort tid å laste den ned når jeg skal ha den tilbake, men når jeg sletter den husker jeg på at jeg ikke skal inn dit.

Vi sjekker alt og ingenting på autopilot.

Bli bevisst. Hvor mange ganger tar du opp telefonen uten at du egentlig skal noe? Hva gjør du? Du scroller gjennom Instagram, Facebook, Snapchat. Hvis ingenting avbryter strømmen din går du kanskje over på noen nyheter. Ellers kom du inn på nyhetene via Facebook. Og i en artikkel var det en link til en Instagram-profil. Så var du tilbake der og tastet deg fra den ene personen til den andre. Plutselig følger du en ny person på andre siden av kloden som du ikke aner hvem er, men der var noen fine bilder i freden og de er sikkert kule å følge med på.

Noe avbryter deg. Eller du har vondt i øynene. Hvor var du igjen? Er du på busstoppet? Eller står du på kjøkkenet ditt? Hva er klokka? Brukte du et kvarter, eller var du borte i to timer?

Sånn fortsetter det. Ikke bare én gang om dagen. Mange. Hvor mange ganger skulle du sove, men så endte du opp med å se på det ene og det andre. Og det var litt moro og interessant. Så ble det sent igjen. Ikke bare ble det senere enn planlagt, men du klarte også å bli mer våken på grunn av lyset fra mobilen.

Lag deg noen regler. Det er så viktig. Jeg kan også falle i disse fellene om jeg ikke er bevisst, men jeg ønsker ikke at livet mitt skal suse fra meg. Jeg ønsker ikke at datteren min skal være 15 år før jeg vet ordet av det, mens jeg levde i en digital verden 80% av tiden. Ikke at jeg satt 80% på telefonen, men hvis man er nok på sider og leser og oppdaterer seg, er det også det man tenker på ellers i hverdagen.

Fordi hvert eneste ord vi leser, fester seg. Hver video, hvert bilde, hvert avsnitt. Alt dette tar en liten bit av oss, av energien. Ikke bare der og da, men etterpå også. Du mater hjernen med ting den ikke trenger. Ting du ikke trenger.

Jeg har ikke Facebook. Har hatt det i perioder, men jeg har til sammen vært uten det i tre år. Det funker bra, for folk klarer å nå meg hvis de vil. Jeg sparer mye energi på å slippe hele den kanalen. Dessuten har jeg Instagram og Snapchat som tar en bit tiden min når jeg bruker det. Og det er disse kanalene jeg jobber gjennom.

Bloggen er bekymringsløs. Her er det mine ord og bilder, med meg og mitt i fokus. Eller det jeg ønsker å ha fokus på. Det jeg bevisst velger å skrive om.

Mobilen? Har den ikke på rommet. Jeg legger den på kjøkkenet. Mange argumenter rundt vekkerklokken. Gå å kjøp en vekkerklokke om det vekkerklokken det står på. Det koster mindre enn en kaffe på Espresso House. Jeg våkner likevel. Har døren åpen. Og når klokken ringer må jeg stå opp, gå ut av rommet, ta opp mobilen og slå av. Det gir meg mange nok sekunder til å våkne, huske at jeg skal stå opp. Jeg slumrer ikke. Å slumre er bortkastet tid. Det drar deg i dypere søvn enn første gang den ringer. Tro det eller ei, du lurer deg selv.

Det er viktig å logge av. I går kjente jeg at energien var veldig høy. Jeg hadde to netter på rad hvor jeg sleit med å sove. Ene og alene fordi livet mitt er veldig spennende om dagen. Jeg holder på med mye i businessen min og har mange møter å forberede. Jeg synes det er gøy og hodet kverner om natten. For meg krever det litt for å lande. Og det er viktig, fordi jeg lever to liv i ett. Jeg er mamma. Og jeg ønsker å være tilstede med den vakre jenta mi som jeg elsker over alt. På den andre siden er jeg business-dame som har mange jern i ilden og mye å holde styr på. Det krever rutiner.

I går landet jeg litt om litt, mens jentungen hadde overnattingsbesøk. Det ga meg egentlig muligheten til å ha litt jobb i hodet, litt lenger enn planlagt. Så var jeg med dem en stund, og gjorde som dem ville. Etter at jeg hadde lekt restaurant og lest nattahistorier, mediterte jeg. Det er en av de viktigste tingene jeg gjør. I meditasjon lander jeg. Og i dag hadde jeg en ekte familie-dag.

Mammaen til lekevenninna, er ei venninne av meg. Vi ble sittende og prate over en kaffe mens ungene lekte, da hun kom for å hente. De dro, og jeg og jentungen gikk for å møte noen andre. Mobilen lot jeg være. Så gikk vi en lang tur i skogen med en annen lekevenninne og pappaen hennes, som jeg kommer godt overens med. Etter en lang tur gikk vi hjem hit og lagde middag. Jentene danset og hadde det kjempegøy, vi lo masse. Det ble ettermiddag. Det ble kveld. De dro tidlig på kvelden og jeg og jenta fikk tid alene. Da hun skulle legge seg leste jeg et eventyr først. Hun sovnet mens hun holdt rundt meg, tett til meg. Så tenkte jeg på en ting mens jeg virkelig hadde det helt fantstisk:

Jeg tenkte at dette er så fint. Her har jeg det bra. Akkurat her jeg ligger nå, med henne tett til meg. Jeg hører pusten hennes og jeg kjenner i hele meg hvor høyt jeg elsker henne. Det er dette som er alt. Ingenting mer. Det er dette. Og dette øyeblikket er det vi lengter etter, det vi savner når de er vekk, det vi husker når de blir store. Og dette øyeblikket har jeg muligheten til å ha så og si hver eneste dag. De eneste jeg trenger å gjøre, er å være tilstede. Det betyr, at tankene mine er i rommet hvor vi er. Jeg ble liggende å se rundt i soverommet. Prøvde å se det som henne. Veggene og alle tingen. Jeg husker jo selv da jeg var lita. Hvordan hver eneste gjenstand i rommet var en stor ting. Man ligger jo mange kvelder og ser på dem. Hvordan alle lydene blir høyere. Hvordan kjøleskapet høres helt inn på soverommet. Alt dette som han hører som barn.

Jeg lever hver dag. Og jeg er glad for det. Man har utfordringer og lærdommer. Men det å leve i alt. Selv det tøffeste, det fattigste, det med mest motstand. Leve og kjenne på det. Lære av det. Se det som en lek, et spill. Ikke ta alt så alvorlig om det handler om noe materialistisk, eller om penger. Men handler det om rus, å være slem, å snakke stygt om noen eller å overse noe. Ta det alvorlig. For livet skal være fint, og alle fortjener å ha det bra.

Her og nå. Her du er. I rommet du er. Ikke i hypnose i en tv eller i mobilen. Det er greit å være der også, men vær det bevisst. Og vær mer tilstede i kropp og sinn, enn noe annet.

Lag en fin søndag i morgen. Logg av om du kan. Gjør noen glad, om så det er deg selv. Du er noen du også. Ikke hvem som helst faktisk. Du er din beste venn.

 

Hvorfor er rutiner viktig?

Ved å ha rutiner i hverdagen sparer du enkelt og greit tid. Men ikke bare tid. Du sparer energi. Du bruker mindre energi på å tenke på hva du skal og når du skal, når du vet det. Jeg fungerer best med rutiner, det er det ingen tvil om. Og nylig tok jeg en skikkelig oppvask i hverdagen, for å få det litt mer effektiv. Jeg kan allerede føle resultatet.

Beklager at det har vært litt stille, men jeg har som sagt vært i Tampa, Florida, hvor jeg passet to små. Med to små på tre og fire år, går det i ett. Og jeg ville være tilstede med dem. For er det en ting barn er, så er det ærlige. Jeg ville for alt i verden at de skulle ha det bra, på samme tid som vi holdt oss unna både tv og iPad. Det resulterer i å at man gjør noe gjennom hele dagen.

Dagene var fine. Ryggen min vond, men til min store begeistring fikk jeg hjelp til ryggen av Espen før jeg dro. Espen kan faget sitt. Jeg har fått mye hjelp av flere, men dette hjalp faktisk. Det er kanskje vanskelig å forstå hvor plaget jeg har vært de siste ukene, men det har altså holdt meg fra trening, fra å bære kameraet mitt, og helst fra å bære macen. Jeg har også slitt med å reise meg opp når etter å ha bøyd meg fremover. Med andre ord, jeg har vært 90 år i tre uker. Det var ikke kult.

På flyet hjem fra Frankfurt, hvor jeg bytta fly, møtte jeg en mann på 74 år. Det var sykt koselig å prate med ham, og jeg er ganske så sikker på at han har funnet frem til bloggen min allerede. Å se så mye energi, i en eldre kropp, er fascinerende. Jeg føler vi pratet oss gjennom 30 temaer på en time. Og vi var nokså like, tross aldersforskjell. Nå venter jeg bare på at han skal sende meg en mail og vise meg en av de tusen tingene han har skrevet, uten å publisere det noen steder.

Det kalles skriveglede det. Når du har skrevet i over 40 år, men kun lest det for deg selv.

Klokken er 22.30, og det er på nippet til for sent for mine nye rutiner. De går nemlig ut på at jeg skal legge meg tidligere, stå opp tidligere. Målet er å være oppe 5.30 og løpe ut døra. I går kom hjem akkurat til at jentungen kom hjem fra skolen. Totalt tilstedeværelse og lekser. Shit, som det hjelper å virkelig være tilstede. Alt av, så lenge hun er våken. Og tiden vi har sammen er så mye, mye bedre. Barn merker når fokuset er der. Jeg hadde noen uker med mye jobb i hodet. Nå er jeg mer tilstede, fordi rutinene har arbeidstiden min klar. Og målet er å holde det sånn. Jobbe effektivt når jeg jobber, være helt avkoblet når jeg er med jentungen eller andre fritids-ting.

Å gjøre unna dem tingene man alltid skulle ønske at man fikk gjort i løpet av dagen, det utgjør mer enn man kan forestille meg. I rutinene har jeg å være aktiv, i skogen, og meditere. Alt dette før de fleste har stått opp. Hvordan klarer jeg det? Jeg sitter ikke og ser på tv om kvelden, jeg legger meg tidligere. Starter dagen med mer energi, mer glede. Det er fantastisk.

Det kribler faktisk i magen min om dagen. Jeg har det bra, på ekte. Ikke på grunn av noen andre, men på grunn av meg selv. Fordi jeg har tatt grep om så mange ting i livet mitt. Jeg har vært åpen og ærlig. Det hjelper så mye. Og nå som jeg jobber med å virkelig bygge opp teamjegliker, er det ordentlig spennende. Jeg har så mange ideer som skal realiseres og jeg gleder meg. Om jeg møter en vegg av motstand et sted, om jeg faller, om ting går galt – så gjør det det. Men det skremmer meg ikke. All motgang er lærdom. Å lytte til seg selv er viktig. Tar man et riktig valg? Hvorfor føles det riktig? Har jeg oversett noe?

Det er spennende tider i vente.

I morgen er siste frist på Early Bird-tilbudet for K9. Jeg håper alle som var på den listen har sjekket mailen som jeg nå sendte. Skrev noen ord om teamet og hva det betyr for meg. Til dere andre som vil søke, så kommer vi snart til å lansere en ny nettside. Jeg skal la dere få vite om den. En ukes tid vil det ta, og da kommer jeg med flere tilbud til dere!

Nå skal jeg meditere 40 minutter og legge meg. Snapper litt energi på morgenen til dere. Følg meg på snap @tingjegliker <3

 

Located in Florida, Tampa ATM

Jeg befinner meg i den varmen jeg var glad for at var over, da høsten kom til Oslo. Trodde helt ærlig ikke at det var så varmt her nede, men det er det. Dette bildet tok jeg de ti minuttene vi var på stranden.

Jeg passer to unger. En på tre, ei på fire. To fantastiske unger. Vi bor i et hus på tre etasjer, og har basseng. Kun oss tre. Foreldrene reiste til Las Vegas i natt, og jeg skal passe disse i tre dager. I dag har badet mange ganger, tegnet, kjørt på tur, laget mat, lekt med barbie og biler, og spilt mange rare karakterer. Det har helt ærlig vært en utrolig fin dag. Jeg innse plutselig at jentungen har blitt stor. Egentlig teit å si plutselig, men jeg merker at det er lenge siden denne tiden. Dette er en morsom tid.

Jeg får nesten lyst på flere. Ikke så mange, kanskje bare to.

Klokken er 22.17 og jeg har klart meg fint i forhold til tidsforskjellen så langt. Vi stod opp klokka seks, vel og merke. Ungene sovnet på en tidlig biltur klokka 10, og jeg løftet de begge inn på sofaen. Merk: Med denne ryggen. Jeg sliter med den, men jeg har ennå et håp om at jeg plutselig våkner helt fint.

Jeg lover å være takknemlig.

Nå skal jeg gå å legge meg. De sovnet før 19.30, begge to. I hver sin armkrok. De våkner nok tidlig så jeg burde være uthvilt. Vi har hatt en hel dag med kun lek og tilstedeværelse. Har satt meg et lite mål om å forsøke å klare disse tre dagene uten å la dem spille eller se på iPad eller tv. I dag gikk det supert!

Mens de sov tidligere på dagen fikk jeg jobbet litt. Det vil si, planlagt noen møter og chattet med jentene som skal på scenen i morgen. Viktig for meg å vite at de har det bra, og vise at jeg tenker på dem selv om jeg er helt borte i Florida. De er i gode hender. To jenter fra K5 er delegat også. Og Therese er der, og Christian så klart. Så har de jo team-vennene i salen som får rope og heie på dem.

Gleder meg til oppdatering. Nå er klokken 4.22 der hjemme.
Lag en fin lørdag.

 

Koffert som triller på asfalt

Hjulene på kofferten lager en høy lyd mens de rullerer på asfalten. Jeg kan merke forskjell straks jeg beveger meg på et område med litt nyere asfalt. Asfalt. Våkner naboene? Alle sover. Kanskje noen er våken.

Klokken nærmer seg seks på morgenen. Jeg har vært oppe siden fem. Sover siden halv ett. Det blir fire og en halv time det. Da jeg sovnet hadde jeg grått mye, og jeg var sliten. Kanskje litt god sliten, fordi gråten omhandlet et oppgjør jeg kanskje lenge skulle tatt, men aldri har våget å ta. Det er sånn med selvutvikling. Hvor dypt tør du gå? Hvor mange sorger og traumer tør du stå ansikt til ansikt mot.

Typisk meg å skulle gå inn i alt med hud og hår, slik jeg har gjort på denne reisen. Jeg gjorde noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle våge tidligere. Det er som sagt hemmeligheter som gjør oss vondt. Straks de er ute, så er det ikke en like stor hemmelighet, og den vil på så mange måter slippe taket i deg.

Sånn føltes det ikke da jeg kjente denne smerten langt inne i hjerteroten i går kveld.

Fremme ved t-banen står det allerede noen mennesker. Jeg ser ned trappetrinnen og strammer magemusklene det jeg kan mens jeg løfter trillekofferten min. Den gule, lille kofferten jeg har hatt i flere år. Lett å se, lett å gjenkjenne, ikke like fin å se på. Og det er håndbagasjen min. Jeg liker det best. Håndbagasje. At jeg kan trille den med datavesken på, er et must. Ryggen min er nemlig verre enn den noen gang har vært.

Kofferten står nå nedenfor trinnene og jobben er gjort. Jeg ser på det digitale skiltet over meg som viser når neste bane kommer. Ellingsrudåsen 6 minutter, står det. Seks minutter er litt mye i denne kulden. Pusten min er så varm mot kulden at jeg blåser frostrøyk. Høsten.

På banen sitter jeg i min egen verden og bestemmer meg straks for å sette på øretelefonene slik at jeg kan være i min verden, selv om jeg ser ut. Rolige noter, ingen tekst. Bare en stemning som gjør alt rundt meg så detaljert og sårt.

Jeg går av på Oslo Sentralbanestasjon og triller mot rulletrappa. I går så jeg på menneskene akkurat her. Jeg så de travle menneskene først, men så et kjærestepar. De var på vei ned rulletrappen, jeg opp. Han sto bak henne og hold rundt henne. Hun norsk, vil jeg tro. Han kanskje pakistansk. Det var bare et fint øyeblikk da hun løftet hodet bakover og så på han. Han kysset henne på nesen ovenfra. Det var nøyaktig noen sekunder før jeg nådde toppen og så billettkontrollen.

Billettkontroll. Og jeg hadde ikke betalt. Hvordan er det mulig. Jeg hadde tatt banen kun ett stopp for et raskt møte med en venninne i går, før jeg skulle hjem. Ettusenetthundredeogfemti kroner. Noe skjer når jeg skal ta boten for tårene tyter frem som. Hvor ille var det egentlig? Det var bare totalt unødvendig og skikkelig surt. Å betale så mye fordi at jeg glemte å betale de 35 kronene det koster å ta banen. I dette tilfellet kunne jeg også ha gått.

Jeg har uansett ikke de samme følelsene i dag. I dag er jeg bare tom og rar. Jeg triller forbi åsstedet og rundt hjørnet mellom Narvesen og apoteket. Fremdeles under bakken. I neste korridor ser jeg en uteligger. Eller en tigger. Det er ikke alltid noen forskjell. På denne plassen pleier det alltid å sitte noen, så lenge de ikke har blitt jaget vekk.  Det er en jente. Og det er lett å gå forbi hvis man velger å ha skylapper på. Men hvordan kan du vite historien til den som sitter der? Hvordan kan du dømme situasjonen?

Jeg stopper opp en meter forbi henne, men på andre siden av gå-trafikken. Roter litt i datavesken. Mener jeg har kontanter her et sted. Jeg finner en tyvekroning og stopper flyten av travle mennesker når jeg krysser dem for å legge mynten i koppen hennes. Hun ser det ikke. Hun sitter med armene foldet rundt knærne som hun har dratt godt inntil brystet. Hodet ligger ned i armene, det ser ut som hun sover. Tilbake til kofferten bryter jeg flyten nok en gang, men alle ser hvorfor. Da er det greit. Og jeg tenker at de kanskje tenker litt mer over det. At noen faktisk stopper, snur, og legger en mynt der. 20 kroner er ikke så mye for meg, det kan være en etterlengtet frokost for henne.

Jeg har akkurat tiden til å komme meg på flytoget. Ut på pereongen kan jeg se hvordan soloppgangen varmer baksiden av Barcode. Det gule varme lyset i denne kalde morgenen er fint. Jeg elsker høsten. Elsker å pakke meg inn. Elsker å være hjemme i stua med telys. Elsker å skrive tanker og setninger når alle er for travle og kalde til å være tilstede.

Jeg går inn et minutt før det kjører avsted. Solen flimrer mellom trær og tiden går raskt. Jeg vet ikke hva jeg får bruk for i kofferten, men det er noen plagg der. Undertøy, tannbørste, behagelig tøy. Det viktigste. Om det er for varmt for noe av det jeg har med, aner ikke. Bikini har jeg ikke pakket. Underlig nok. Jeg skal til Florida, Tampa. For første gang skal jeg ut på en reise uten å være den superenergiske meg som elsker å flykte.

Jeg tror jeg bare er i sånn arbeidsflyt hjemme. Jeg liker å få rutinene mine på plass og jeg har greier jeg finner ut av meg med selv. Men det kommer til å bli hyggelig. Jeg skal være barnevakt i et par dager, mens et vennepar skal til en annen by i USA. Det er to småbarn. Og ja, alle er norske. De har valgt å bo der i noen uker, slik de i fjor bodde i Hawaii i tre måneder.

Dette blir den første helgen hvor noen fra teamjegliker skal på scenen, men jeg ikke er der. De er i trygge hender og jeg har fikset klart både hår og sminke for dem. Spente jenter. Det er alltid stas når noen skal på scenen, og det er en stor dag. Akkurat nå er det plankekjøring. Man vet alt man skal, og kan man gjøre det. Det vanskelige kommer etterpå. Når man skal legge på seg igjen og takle hverdagen. Det å stille er ikke det som er vanskelig. De har trent og posert og vet hva de skal. Det kommer til å bli moro og jeg gleder meg til å se oppdateringene selv om jeg er på den andre siden av dammen.

På Gardermoen sjekker jeg inn, går gjennom kontrollen og innser at jeg er her i veldig god tid. To timer før avgang er jeg allerede gjennom. Samson. Kaffe. Mac. Blogg. Sånn.

På flyet kan jeg velge mellom å redigere litt bilder, lese i Petter Stordalen sin bok som jeg holder på med, eller høre på Sapiens som jeg har på lydbok. Alle de tre tingene gjør at jeg jobber på et vis. Om det er med jobb, planer eller meg selv, er forskjellen.

Lag en fin dag. Neste gang jeg skriver er jeg langt av sted. Så enkelt. På. Av. Det er fascinerende, men vi er for vant til å se sjokket med å faktisk fly. Sant?

 

Den store teamjegliker-festen i oktober

Det er fire og en halv uke til festen. Jeg gjør mitt absolutte for at dette skal bli tidenes fest. Jeg ønsker at festen skal bli så bra at folk nesten vil være med i teamjegliker kun for å få muligheten til å oppleve den årlige festen! Teamjegliker-festen skal foregå én gang i året, men dette er den aller første av dem.

Når det kommer til utfordringer, liker jeg dem. Jeg liker hvordan jeg må tørre å gjøre noe, tørre å spørre noen, selv om jeg kan ende med et nei. Selv om det kan ende opp med at jeg blir litt flau. Man kommer ingen vei hvis man ikke spør. Til nå har jeg safet fire personer som skal være en del av underholdningen på denne festen, og teamjegliker har fått vite om to av dem.

Jeg møtte Abu på Fjøla, inne i Østbanehallen. Fjøla var mitt valg, ironisk nok, da det ikke var mye vegansk å velge i på menyen. Abu er fra Lørenskog. Føler jeg kan si jeg er derfra jeg også. Jeg har i alle fall mye kjærlighet til plassen etter å ha bodd der et par år.

Abu har vært med i filmen Izzat, NRK-serien Taxi og var programleder for talkshowet Tabu med Abu på NRK Nett-TV. Abubakar Hussain, heter han. Egentlig.

Jeg og Abu prata mye.

Vi prata om livet. Samfunnet. Kjendiser. Mediebransjen. Og våre ønsker og visjoner med det vi holder på med.Vi deler mange tanker og det er ikke uten grunn at jeg digger det nye radio-programmet til han og tre av hans kompiser, som heter: Med all respekt. Du kan høre dem på P13 lørdager klokken 12.00.

Jeg endte faktisk med å la radioen gå etterpå, og likte kanalen. Det var deilig å høre på litt andre ting enn P3. Mp3 blir fort for mye mas, og jeg orker ikke høre på radiokanaler med reklame.

(annonselink) Kjolen er fra Lindex.

Bildene av meg er tatt av Abu, så klart. Og omvendt. Dette var moro. En fin lunsj. En kul fyr. Vi lo masse. Abu skal være DJ på teamjeglikerfesten. Men ikke bare det. Abu skal være med i teamjegliker K9. Jeg skal hjelpe Abu fremover med helsen, det jeg kan. Og første del er at han skal gå tur hver dag frem til neste torsdag og dokumentere det daglig. Hvis han ikke går tur må ham bøte med 100 kroner per gang.

Grei deal det?

Jeg har sånn høvelig folka mine for kvelden på plass. Og mens vi holder på kjøper teamjegliker-medlemmene billetter litt etter litt. Det er mat og drikke og underholdning. Rød løper. Pressevegg. Masse kos. Ingen diett. Ingen trening. Kun kos. Og alle tidligere medlem er velkommen. Tenk at vi skal i gang med Kull 8. Det er helt surrealistisk på mange måter. Så lenge siden start. Jeg er et helt annet menneske nå enn hva jeg var den gang. Kull 9 skal bli magisk. Det blir jo bare bedre. Men K9 er et resultat av alle erfaringene vi har tatt med oss helt fra første kull.

Det er babyen min, på nytt. Det er teamjegliker som får ny beinmarg.

 

Havregrøt til frokost på en regnværsdag

God morgen! I dag bestemte jeg meg for at jeg skulle dele frokosten min. Jeg er altfor dårlig til å dele oppskrifter, og jeg burde bli bedre på det umiddelbart.

Ikke noe hokus, pokus.
Jeg koker en grøt med vann og følgende: 

Havregryn
Knuste linfrø
Hakket ingefær
Hasselnøtter
Chiafrø
Gresskarkjerner

Med kanel. 

Jeg har barnefri og det er en rolig morgen med P3 på radioen mens regnet drysser ned på skogen i bakgrunnen. Balkong-døra står åpen sånn at lukten av våt høst kan snike seg inn. Skal fikse meg og reise til Bislett for noen møter. Har planlagt å filme litt til teamjegliker-siden, som ikke er oppe ennå, og planlegger teamjegliker-festen. Det er DJ, underholdning og mange ting som skal på plass. Det lander sakte, men sikkert.

K8 er under kontroll. Jeg gleder meg virkelig til å se gamle medlem igjen. Hvis det er noen tidligere medlem som angrer på at de ikke har meldt seg opp, så er det ikke for sent. Følte deg var viktig å nevne. Det er festen som er i hovedfokus for meg nå, og K9 kommer litt på lik linje med den. Selv om det er lenge til. K9 betyr veldig mye for meg og jeg gleder meg til å introdusere mer av hva som skal skje i dette kullet. K7, som avrundes helt samme dag som festen er, skal også på Gardermoen Open til helgen. Jeg tror det er mange spente jenter. Både de som skal på scenen, og de som skal heie på!

(annonselink) Liten digresjon fra oppskriften, men det duftlyset dere ser i bakgrunnen der lukter fantastisk. Kanel. Du finner HER. Om du bruker kode TJL får du 15% (på alt, til og med tilbudsvarer). Mange av lysene er på 50%, men ikke akkurat denne duftes. 

 

Et brudepar på toppen av Norefjell

I år feiret jeg bursdagen min med å fotografere dette paret. Det var en helt fantastisk opplevelse, som var totalt uventet. Bursdager har ikke noen følelse for meg mer, det er bare en dag, men jeg synes dette ble en aldeles fin dag. Jeg og Therese kjørte opp til Norefjell, og gikk sammen med disse to nydelige menneskene opp til toppen av Norefjell.

Denne turen var i sin helhet en bursdagsgave. Jeg fikk gå på et fjell, og jeg fikk fotografere. Hvor fint er det ikke å ta med seg kjolen til topps? Ikke en hvilken som helst topp, men et sted de ofte går turer, nesten hver helg. Og her oppe har de drømt om å ta bryllupsbildene sine når de skulle gifte seg.

Sammen med de to nydelige hundene deres, gikk vi en time til fots opp til en utsikt som avslørte hele vidda. Det var nydelig.

Tusen takk for en fin opplevelse på hjemstedet deres, Marthe og Sondre. Og takk for at jeg fikk æren av å ta dette oppdraget.

For forespørsel på foto, kontakt meg i kommentarfelt og jeg svarer på mail. Kommentaren din blir ikke publisert. Se flere fotograferinger på Instagram @anetteantonsenfoto , eller i kategori foto her på bloggen. 

 

Fra hemmelighet til selvmord

Responsen på gårsdagens ærlighet har vært enorm. Jeg ante vel ikke hvor tabu dette faktisk var. Jeg kan huske at jeg har ønsket at avisene skrev mer om det. Jeg har kjent på hvordan vi skyver det under matta. Nesten så ille at de som tok livet sitt ikke fikk en verdig minnestund, fordi man ikke skal prate om det.

Etter innlegget mitt i går har det kommer utallige kommentarer. I alle mediene mine. Takk til dere som deler. Det er stort. Og hvor stort er det ikke at noen tør å åpne seg, straks noen andre gjør det?

Her ser dere mamma til venstre. Jeg fikk tilsendt dette av lillesøster i går kveld. Jeg spurte henne om det var i orden at jeg lettet på min hemmelighet. For henne har det vært annerledes. Hun er for åpenhet rundt dette og har allerede sagt det høyt flere ganger. Jeg husker faktisk en gang for lenge siden da hun hadde nevnt det i et innlegg på Facebook. Jeg fikk straks angst for at folk skulle få vite hemmeligheten min. Og det var hennes valg å takle sorgen på sin måte. I dag kjenner jeg meg enda mer stolt av henne som klarte å være åpen rundt det.

Hemmeligheter er stygge. Vet du hvorfor? Fordi så mange har endt opp i selvmord. Eller forsøk på selvmord. Jeg håper og tror at en større åpenhet rundt dette vil gi rom for å snakke mer. Det er helt feil å tie om dette i alle medier, for det gjør det jo tabubelagt. Om bare alle disse menneskene som sliter så mye, kan vite at det er lys å finne. Det er hjelp å få. Det vondeste er hemmeligheter. Så lenge det er hemmelig, så er det vondt.

Jeg fortalte min hemmelige i går, og i dag er jeg lettere. Jeg trodde det skulle være kjempefarlig. Det var ikke det. Det er en enorm letteste å si det høyt. Da er det ikke farlig mer.

Det siste døgnet har jeg fått vite så mye om mange lesere. Noen av kommentarene er åpen i kommentarfeltet på dette innlegget. Mange har jeg bare fått i personlige meldinger. Men les dette: Jeg har fått meldinger fra noen som har mistet noen, og noen som har sett andre forsøke og ta livet sitt. Jeg har fått meldinger fra folk som selv har forsøkt å ta livet sitt, på grunn av dype hemmeligheter de ikke har klart å bære.

Hemmelighetene har vært så mangt. Mange overgrep. Voldtekter. Mishandling. Ensomhet. Vært utestengt. Mobbet. Ikke hatt venner. Det er ingen skala som kan si at en ting er verre enn en annen. Et menneske kan forsøke å ta livet sitt fordi vedkommende føler seg utestengt. Mens et annet har opplevd å bli mishandlet i åresvis. Ingen kan måle følelsene til andre. Noen lever i overlegenhet og har fortrengt alt som har skjedd i sin barndom. Men plutselig kommer det opp og frem. For alt som er i oss, det kommer frem for en dag.

Ikke overse hemmelighetene dine. La dem slippe ut.  Det hjelper, alltid.

 

Mamma tok selvmord da jeg var 7 år

Det ligger en svakhet i ordet. En skam så sterk at man ikke vil si det høyt. Hvorfor skulle noen som hadde deg i livet sitt, ønske å ikke leve? Hva gjorde du feil for at noen så nært kunne ta livet av seg? Kunne du sett det komme? Kunne du stanset det?

Jeg tok meg selv i å brått gråte da jeg så Else Kåss Furuset på tv nettopp. Hun ba alle som kjenner noen som har prøvd, eller som har tatt livet sitt, om å reise seg. Det var et klipp på God Kveld Norge som viste det nye programmet hennes. Hun står med et stort bilde bak seg. Bildet viser mammaen og henne som liten. Så forteller hun at mammaen hennes tok livet sitt. Noe i meg åpnet seg og i det neste øyeblikket satt jeg her i sofaen min og gråt ustanselig.

Det betydde noe at det skjedde nå.
Noe skal ut.

Hvorfor er det så vanskelig å si det høyt? Jeg har aldri klart å være åpen om mammas bortgang. Jeg har aldri fortalt hva som egentlig skjedde. Først de siste årene har jeg blitt ærlig med mennesker når de har spurt meg, men aldri har jeg skrevet om det i bloggen min, eller snakket om det i medier.

Mammaen min tok livet sitt. Jeg var syv år gammel.

Jeg fikk et plutselig ekstremt behov for å skrive om dette. Jeg har delt så mye, i så mange år. Jeg har snakket om det som er tabu å snakke om, men jeg har alltid holdt dette hemmelig.

Før pleide jeg å lyve. Jeg sa at hun var syk. Hvorfor gjorde jeg egentlig det? Det er helt underlig hvordan man kan skamme seg over å si at noen tok selvmord. Jeg ville vel ikke at noen skulle tro at min mamma bevisst stakk av fra oss. Og når jeg tenkte på at hun hadde tatt livet sitt, følte jeg at noen ville tenke stygt om henne. At hun var svak.

Jeg selv hadde ikke fått vite at mamma tok livet sitt, før noen sa det til meg ved et uhell da jeg var 16 år. Den gang ville jeg selv ta livet mitt. Og jeg hadde alltid en slags hemmelig tanke om at jeg aldri skulle bli eldre enn mamma, som kun ble 28.

Mamma var mitt alt. Mamma var glad og sprudlende og jeg husker henne. At jeg er oppvokst uten henne, har gjort at jeg har hatt et ekstremt behov for nærhet. Å miste noen har vært vanskelig, derfor har jeg holdt mennesker til meg uavhengig om de var snille mot meg eller ikke. Dette har lært meg med årene. At mennesker ikke er mistet selv om jeg ikke har dem like tett til meg. For man eier ingen, ergo kan man ikke miste noen.

Mamma tok livet sitt, og jeg kjenner en enorm letteste over å dele det. Jeg har stilt opp i utallige intervjuer opp gjennom årene, og det har vært mange som har ønsket å skrive om hva som skjedde. Jeg har aldri vurdert å la noen skrive om det. Det har alltid vært en uskreven regel. Min mørke hemmelighet.

Og det er godt å være den som deler det selv, med egne ord.

Det var ikke før i 2015 at jeg begynte å svare sant, men bare til noen få. Jeg bare sa det. Fordi jeg ville svare på det, men jeg ville ikke snakke om det. Når jeg har sagt det høyt har det vært et bevisst valg, men jeg har aldeles ingen kobling mot følelsene. Jeg kan se den andre vri seg medlidenhet for meg, men jeg snakker det raskt bort.

Det er bare noen år siden det skjedde igjen, og dere fikk det alle med dere. Jeg ble nedgravd i kommentarer og mail da min gode venn Harald A. Flaskerud døde i mai 2016. Og det var det samme som skjedde med ham. Det har jeg heller aldri sagt. Det var vondt, tøft og helt surrealistisk. En person som jeg tilbragte så mange dager med, så mye tid med. Vi delte en åpenbaring og vi snakket om det som vi ikke ser. Heldigvis. Jeg tror det ga meg noe ro opp i det hele, men alle spørsmålene i ettertid. Jeg klarte bare ikke å svare, og jeg kjente meg litt sint når fremmede skulle spørre om dette i kommentarfeltet på bloggen.

Jeg vil ikke være enda en person som ikke snakker om dette, og jeg er lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om det før.

I dag skulle det komme, og jeg sliter faktisk med å se skjermen mens jeg nå skriver, fordi tårene kommer på nytt og nytt. Det er ikke sånn at jeg synes synd på meg selv. Det er en lettelse. Det er vondt og godt på samme tid. Selvfølgelig skal vi prate om det. Det å miste noen i et selvmord er noe helt spesielt. For den som tok selvmord, tok faktisk livet av et menneske som du var glad i. Det er et mord, og det skal veldig mye smerte til for å klare å gjøre noe så alvorlig.

Å miste en venn i voksen alder, var nok vondere. Fordi jeg forstår så mye mer. Jeg husker den siste samtalen vi hadde, og vi jobbet så tett sammen. Hvordan kunne jeg ha forandret på det hele? Kunne jeg sagt noe? Bidratt med noe? Harald var den personen som stod meg nærmest når alle trodde at det hadde klikket for meg. Han betydde svært mye for meg, på veldig kort tid.

Selvmord.

Vi snakker ikke om det, vi skriver ikke om det. Jeg har hørt at aviser ikke skriver om det fordi man ikke vil gi noen idéen om et selvmord. Hadde man bare visst at man kan komme seg ut av smerten. Alle som har slike tanker trenger å bli sett, de trenger å bli hørt. Jeg har opplevd at noen har «truet» med slikt. Skremt andre for å få oppmerksomhet. Vit at de som skriker etter oppmerksomhet på den måten, de trenger også hjelp.

Mammaen min var mitt alt, hun elsket meg så mye. Jeg har vært så redd for at noen skulle tro at hun ikke elsket meg. Hun hadde det vondt, hun trengte hjelp. Jeg har levd på sorgen hennes i alle år, og jeg har virkelig sett opp til henne selv om hun ikke var her med meg. Jeg har skrevet dagbøker siden jeg var liten, og svært mange dager starter med: Kjære, mamma.

Det å tenke tanken på at jeg skulle gjort noe sånt, mens jentungen ble værende igjen. Nei. Det kunne aldri falt meg inn. Tar man livet av seg selv, dreper man et menneske. Det er ikke riktig. Man er fanget i smerte, men det finnes en vei ut. Kanskje man trenger hjelp til å se det, men det finnes en vei ut.

Til alle som har opplevd å miste noen i et selvmord. Jeg vet hvor vanskelig det er. Hvor mange spørsmål man aldri får svar på, og hvor mye skam det ligger rundt det.

Og vet du hva som var det vondeste i dag? Det var å innse hvor mye skam jeg har knyttet til dette. At jeg faktisk ikke har klart å snakke om det. Å innrømme at det har vært en hemmelighet i skam. Unødvendig skam.

Og det er veldig vondt. Det er veldig vondt å akseptere, det at man ikke får vite. Å ikke ha svarene. Alle de spørsmålene man ikke har svarene på. For man stod jo så nært at man burde jo hatt de svarene? Og man føler seg svak som ikke har dem. Hjelpesløs. For de svarene finnes ikke. De svarene må man akseptere at man ikke har.

Mammaen min tok livet sitt. Jeg ville bare dele det. Akkurat i dag. Hvis det kan hjelpe så mye som ett menneske at jeg prater om det, så skal jeg prate om det. Jeg er klar nå.

Her kan du lese historien om hvordan jeg fikk vite det.

Her kan se hvem Harald. NB! Litt tung video.

Følg meg på Facebook her

 

Se mine foto fra bryllupet i Malangen, Troms.

Jeg elsker dager som dette, fylt med kjærlighet. Dette var kusina mi, May Britt, sitt bryllup. Les det første jeg delte fra denne dagen, samt mine følelser rundt det hele. Her.

For forespørsel på foto, kontakt meg i kommentarfelt og jeg svarer på mail. Kommentaren din blir ikke publisert. Se flere fotograferinger på Instagram @anetteantonsenfoto , eller i kategori foto her på bloggen.