Kjærlighetssorg om vinteren

Alle trekker inn. Eller reiser vekk. De gjør det alle sammen, og de har alle sammen noen å gjøre det med. Du er den eneste som som er helt alene. Du har ingen. Du sitter hjemme og ser ut på vinteren. De går hånd i hånd. De ler. Alle har det bra. Ikke sant?

Mens jeg går bortover gaten har jeg en klump i magen. I halsen. Kanskje fordi minner ubevisst kommer frem. Det er kanskje låten jeg hører på ørene, eller snøen. Kulden og den kramme snøen. Den minner meg om tidligere sorger, hvis jeg ikke tar kontroll. Jeg kjenner kjærlighetssorgen jeg hadde sist vinter og jeg lukter den tørre kulden som jeg elsker. Den sorgen jeg har bært i mange vintrer, etter mange sorger, den kan jeg så klart hente frem om jeg velger det. Vi vet ikke at vi kan velge, derfor blir det vondt.

Jeg tar meg selv i å være bli bevisst over at jeg har denne følelsen. Jeg kjenner på den, bevisst. Jeg kjenner etter. Hva er det som gjør dette? For et år siden hadde jeg en kjæreste, med en stor familie. Jeg trodde oppriktig at vi skulle leve sammen resten av livet. Det var for godt til å være sant, men det var sant.

Der og da var det sant. Jeg elsket et annet menneske som også elsket meg. Og vi hadde alt, fordi vi hadde hverandre. Jenta mi elsket ham og han elsket henne. Jeg hadde fylt 30 år mens jeg var i dette forholdet og jeg så kun fremtid. Huset vi skulle ha, ungene vi skulle få. Familien hans var alt jeg hadde drømt om å komme inn i. En stor familie som tok imot oss med åpne armer. Det var som om at vi hørte hjemme, som om at vi hadde kommet hjem dit vi hørte hjemme.

Etter mange sorger og dårlige opplevelser var det min tur. Jeg tvilte ikke, for jeg visste alt jeg hadde vært igjennom før jeg fikk dette fantastiske inn i livet mitt. Denne gutten elsket meg for alt jeg var. Absolutt alt. Det var ikke noe jeg kunne finne på å gjøre, som han rynket på nesen av. Han likte alle mine sider og jeg var ved flere anledninger noe som mange flere har opplevd å være: Verdens lykkeligste.

Ting som dette kan bli revet fra deg over natten. Og det ble det. Alt det magiske og uendelige hadde en ende. Det var surrealistisk og jeg mistet meg selv helt. Jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte å forholde meg til det. Som et mareritt. Jeg kunne ikke forstå at dette fantastiske var slutt. Jeg ville ikke slippe, jeg tviholdt. Ble vrang. Og mens jeg mistet ham, det vi hadde, alt vi skulle ha . . . så mistet jeg også meg selv. Jeg hadde dager, tider og uker hvor jeg tilsynelatende hadde forstått det, men så ble jeg desperat og alt rant over nok en gang. Så ble det bedre, og vi kunne prate igjen. Og jeg ble glad, fordi da kunne han se jenta tidvis, som elsker ham så mye.

Jeg var åpen. Jeg visste at jeg måtte la ham gå og sette meg selv fri. Jeg visste alle disse tingene og jeg gjorde det utenpå, mens det lagt inne i meg raste borg etter borg og små branner startet rundt hjertet mitt. På utsiden og i hodet hadde jeg kontroll, for det meste. Kontroll, kontroll og krasj. Krasj og hardt i veggen. «Kom tilbake.» Jeg ville ha det vi hadde, som ble ødelagt. Og det ble mer og mer ødelagt desto mer jeg ikke klarte å akseptere det som skjedde. Og jo mer jeg skjønte at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, desto mer skjønte jeg at han hadde akseptert alt før meg.

Jeg var den som sørget sist. 

Det var over. Det var sant.

Å miste seg selv kan være det beste som skjer deg. Det er åpningen din. For det er først når det blir så vondt at du ikke holder ut, og det ikke er noen flere steder å rømme til, så må du inn i deg selv. Og først i etterkant kan jeg bekrefte igjen og igjen, at dette var virkelig det tøffeste. Etter så mange sorger i livet, hadde jeg begynt på min vei med selvutvikling. Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg skjønte at en ende på noe var starten på noe nytt. Alt dette hadde jeg lært.

Det ble for mye, lenge før det virkelig smalt. Jeg hadde ungen på skole på motsatt side av byen, kontor på en tredje side. Pendlet noe voldsomt, og han bodde en time unna. Jeg kjøpte en ny leilighet og jeg totalrenoverte. Jeg hadde en del å ta tak i på jobb og det store teamet jeg har satt til verden. Dette var den eneste gangen vi hadde mye drama innad i teamet. Og jeg hadde bloggen som skulle mates daglig i tillegg til fotooppdrag. Så skranglet forholdet og alt bare smalt. Jeg sykemeldte meg for første gang i mitt liv og slutte å blogge. Det var veggen og klippen foran meg på en gang, og jeg skjønte at jeg måtte dra hardt i håndbrekket. Hardt. Å sykemelde meg var helt sinnsykt for mitt hode, min stå-på-vilje. Men det er det beste valget jeg har tatt. Og det har tatt meg dit jeg er akkurat nå.

Du trodde kanskje at jeg var en helgen, at jeg har full kontroll og at alt er fint? Jeg mistet besinnelsen. Vi kranglet. Jeg klarte ikke kontrollere sinnet mitt, for jeg fikk det ikke som jeg ville. En gang måtte jeg parkere ved siden av veien, en sen kveld, mens jeg ropte i telefonen. Jeg hylte av frustrasjon og kastet mobilen i gulvet. Når jeg skulle kjøre videre, rundt et hjørne, for å parkere, så gråt jeg. Jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å se, og jeg rygget på en fuckings Tesla, av alle ting, når jeg skulle lukeparkere. Måtte så klart legge en lapp på ruta og kjente at nå, nå, nå må dette ende.

Så dette skjer når du roper, skriker og mister besinnelsen: Du kutter kontakten med deg selv. Jeg hadde vage minner om at jeg kunne dette, jeg hadde jo mestret denne kontakten på et vis tidligere, men tydeligvis ikke til det fulle. Jeg hadde bare smakt på det. Og hver gang jeg gråt, kranglet eller var uenig, så mistet jeg mer og mer kontakt med meg selv.

Det verste var å få vite at han hadde truffet en annen. Jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt, for der var kanskje et håp som jeg ikke hadde innsett at det var. Et håp om at vi en dag fant tilbake, fordi vi hadde jo ligget der en gang i tiden under stjernene og visst at det var oss og at hele livet og alle hendelsene til nå, var hendelser som kun eksisterte for å føre oss to sammen.

Stillhet måtte til. Masse, masse stillhet og alenetid. Og være i nuet. Samle seg. Jeg kom over en YouTube-greie med en viss Eckhart Tolle. Jeg kjente ikke til ham. Jeg vil skrive et innlegg senere, hvor jeg forteller eksakt hva som skjedde etter at jeg lyttet til den, og hvilken jeg lyttet til. Etterhvert som jeg gjorde det så kom jeg mer og mer i kontakt med meg selv. Og jeg startet å praktisere meditasjon hver dag. Før jeg så var på en retreat med Eckhart Tolle i fire døgn.

Jeg fant meg selv på denne veien, og jeg hadde aldri kommet tilbake til bloggen om ikke. Jeg har lært meg om meg selv. Om tankene (egoet), og hvordan det henger sammen. Det har gjort meg til en bedre mamma, venn, og teamleder. Jeg kan hjelpe jentene og guttene i teamet på en helt annen måte, når de møter veggen på sin reise.

Jeg har det bra nå. Og jeg har lært meg ting som jeg ikke visste at fantes i meg selv. Kjærligheten vi får fra andre, den kommer fra oss selv. Andre drar den frem, men vi kan også gjøre det selv. Og når du mestrer det, så kan du sitte alene inne i vinteren, i visshet om at det er mange som ikke er alene og er med andre. Men selv om du sitter alene, så føler du kjærlighet og du er ikke ensom. For ensomhet finnes ikke. Og når du opplever den type kjærlighet, så er du virkelig udødelig. Og denne følelsen unner jeg alle der ute. For den finnes i deg, like mye som den finnes i meg. For jeg og du, kjære deg, vi er det samme.

Vinterklem fra meg.

Og følg meg gjerne her på FB for å henge på innleggene mine og mer til. Jeg elsker å skrive. Og det er enda bedre å skrive når jeg vet at noen ønsker å lese. Takk. 

 

Hadde jeg glemt hvordan vinteren føles?

Vi våkner senere enn vi skal. Jentungen er helt i ørska da jeg prøver å vekke henne til skolen. Tenker at hun skal få sove videre. Det er ikke hverdags. Kanskje hun faktisk er syk og jeg har ingen møter å stå opp til, kun hjemmekontor. Hun våkner og blir først lei seg når jeg forteller at hun ikke har rukket skolen. Men så baller hun seg inntil meg og slik blir liggende og holde rundt hverandre. Lenge. Stille. Det var ubeskrivelig godt å bare ligge sånn helt rolig.

– Mamma! Det snør ute! 

Det gjør det. Helt nydelig vakkert. Hun sitter på kne i sengen min og ser ut vinduet på snøen som daler ned. Det er det fineste vi har sett på lenge. Ut vinduene våre har vi skog. Det er en av grunnene til at jeg ville bo akkurat i denne leiligheten. Slik at vi kunne bo i Oslo, men fremdeles ha natur rundt oss.

Vi står opp. Hun har sagt at hun ikke vil på skolen, fordi hun ikke vil komme for sent. Jeg sier det er greit, men snakker litt forsiktig om ting hun holder på med. Som kunst og håndverk. Der hun holder på med en nøkkelring som hun pusser på i treverk. Hun var så entusiastisk i går da hun fortalte om det.

Jeg ser meg selv i speilet og klarer ikke helt bestemme meg for hva jeg skal ta på meg, for dagen er så uforutsigbar. Jeg har en avtale, men mye kontor som skulle vært gjort unna. Mange bilder å redigere, mange tekster å skrive.

Jeg tar på meg morgenkåpen og tusler inn på kjøkkenet. Det føles så annerledes, det er snøen. Det er det hvite på utsiden som gjør det på innsiden enda lunere. Jenta kommer bort til meg, og nevner det med julegavene på sløyden.

– Kle på deg, mamma. Jeg vil på skolen. Du må kjøre meg.

Selvfølgelig, jenta mi. Jeg kaster på meg noe, og hun tar på seg varme klær som hun ellers forbyr og lager trøbbel av. Hun er ungen fra himmelen i dag og stråler. Er det snøen? Og kanskje den fine stunden vi hadde i morges?

Utenfor døra hører jeg henne juble.

– Mamma! Kom å se! Det er så utrolig fint her ute nå!

Kiara kommer løpende inn. Jeg kommer meg ut og låser døren bak meg. Mens jeg tråkker ut i den kramme snøen ser jeg på henne som smiler. Jeg ser rundt meg og kjenner hvordan snøflak raskt prøver å dekke meg. For en følelse. Og vi deler den. Hun er like entusiastisk som meg. Vi ser på bilen og ler litt. Den har masse snø på seg. Men det er lett snø. Koster det vekk og kommer oss i bilen. Jeg kjører kanskje tjue meter før jeg roper et lite gledesjubel over stemningen vi har og hvor fint det er. Hun ler. Vi har den rare greia mellom oss, vi. Det er en fin greie. Den blomstrer når vi er alene og tilstede begge to. Når ingen er sliten og vi kun ser det samme og fokuserer på det samme.

Hun kysser meg farvel i bilen og tråkker ut i snøen. Jeg kjører tilbake og kjenner på gleder i meg og lurer på om jeg hadde glemt dette. Når jeg låser meg inn hjemme er leiligheten min annerledes. Lukten er annerledes. Det er snøen utenfor som gjør det. Jeg kan kjenne minner. Gode minner, uten at jeg tenker på noe. Det er bare følelsen. En god følelse av å være inne i leiligheten og se ut på snøen, mens jeg skriver.

Pus mjauer litt. Hun er kanskje litt skremt av snøen som plutselig kom. Da jentungen gikk ut hadde hun spottet henne under bilen.

På kjøkkenbenken sitter hun plutselig og ser ut på snøen som daler rett utenfor vinduet. Jeg kjefter ikke slik jeg ville, for hun vet hun ikke får lov å sitte der. Men det er snøen, igjen. Jeg tar henne i armene og går ut på balkongen og viser henne. Plukker litt snø fra rettverket og legger den foran henne. Hun snuser på den og ser hvordan jeg bare klemmer på den og leker med den. Jeg kjente at det var riktig å gjøre, som at hun ble litt tryggere, eller kanskje husket den fra sist vinter?

Er hun ikke vakker? Jeg har aldri vært et kattemenneske. Denne katten kjøpte jeg fordi at vi trengte litt påfyll i den lille familie. Det ble katt i stedet for mann. Det var Harald som ville at jeg skulle se på en Savannah. Jeg var å besøkte en annen rase først. Små dotter. Rolige. Ekstremt søte med nedover-ører. Den reiste vi sammen og så på. Men jeg følte ikke noe.

Så reiste jeg ut for å se på denne rasen. En Savannah. En ting var disse kattungene som løp rundt, men det var de allerede voksne kattene som gjorde utslaget. De kom å hilste, så stødig. Og jentungen var jo så forelsket i disse. Kiara ble født med knekt hale, og det var nok der valget falt ekstra. Jeg så en annonse hvor en katt hadde en knekt hale. Jeg hentet henne utenfor Drammen, og Harald var med. Det var han som skulle passe henne når jeg reiste bort. Og det gjorde han, noen få ganger.

Denne rasen krever oppmerksomhet, hun er som en hund på mange måter. Vi kan lære henne ting og hun kan apportere. De lyder på navnet og de kan være med på ferie og gå løs. Aldri vil hun rømme fra oss. Trofast. Hun elsker barn, elsker å leke. Har de lengste klørne, men bruker dem ikke. Hvis ungen holder henne og hun vil ned, dytter hun med potene. Aldri ukontrollert med klørne. Også elsker hun å se på vann, og leke med vann. Så hun kommer alltid inn på badet når vi dusjer. Bare for å se på vannet som renner.

Tidvis har det vært litt krevende, men det fine veier opp for det. Hun sover med jentungen, og jentungen passer på henne veldig godt. At det alltid er mat i skålen og vann til henne. Uansett hvor travelt vi har det, så løper hun en ekstra runde for å sjekke at alt er som det skal ved matskålen.

Nå er klokken halv ett, og jeg har egentlig en avtale om å være med i vegan-podcast  i dag, men jeg har flyttet den til torsdag. Det er godt å lande litt etter helgen. Livet er så vakkert, og spennende, med alt det har å by på. Men for å nyte det må man vite å roe ned når det trengs. For meg var det i dag. Lett hodepine og litt susing. Nå skal jeg meditere litt, så skal jeg sette meg med bildene til Triana Iglesias. De ble så fine. Høst-portrett, rett og slett.

Lag deg en fin vinterdag. Snø eller ei. Det skal jeg.

 

Noen tanker i kvelden

Burde kanskje lagt meg. Klokken er tre minutter på tolv og katten sover ved siden av meg. Et lys brenner på bordet og det er stille. Jentungen sover, jeg burde kanskje sove. Det er ikke helt stille likevel. En slags summing fra dagen. Denne summingen hører man ikke før man begynner å kjenne på stillhet.

Meditere. Jeg har ikke meditert siden Sverige for seks dager siden. Da sto jeg opp og mediterte 40 minutter mens de andre sov. I morgen tidlig skal jeg meditere. Og nå etterpå. Det er godt å være alene og ha tiden til nettopp det. Fristedet. Det magiske stedet hvor alt gir mening. Hvor tankene blir borte fra tid til annen, og hvor løsninger dukker opp.

Jeg vil takke for tilliten når det kommer til skrivingen min. Alle de flotte ordene jeg har fått etter at jeg har begynt å skrive igjen. Jeg liker å skrive. Dette er å være hjemme på ordentlig. Bloggen er ikke det den en gang var, men den kommer fremdeles til å være variert. Den er som meg. Forandret, men fremdeles av mange ulike sjangre. Vit at jeg elsker å lese kommentarer. Ingen spørsmål er dumme heller. Spørsmål gir meg kanskje nye ideer til nye innlegg. Noen ganger får jeg ønsker rundt tema, og det tar jeg i bruk hvis jeg føler jeg har noe å bidra med.

Bildet er fra Amsterdam. I morgen er det kanskje en fin dag for å dele flere slike. Jeg har ennå masse å dele fra turen. Det ble en heftig uke. Hjem på natten og rett på samling lørdag morgen. Lørdag kveld var en summetone og søndag var det jobb fra tidlig til sent igjen.

Jeg er alltid veldig sliten etter en sånn helg. Jeg prater med veldig mange mennesker en til en, og jeg ønsker alltid å avdekke alt som kan ulme under overflaten slik at det kan slippe fri. Det tar mye av følelsene i meg også, fordi jeg bryr meg. Men det er fin ting. Jeg elsker at jeg kan jobbe med mennesker på den måten.

Vil du vite hva jeg gjorde i dag? Jeg spiste med en venn til frokost. Kevin. En av de få jeg snakker med om dagen. Så kjørte jeg hjem, jobbet og skrev med de som trengte meg i teamet. Vaskedamen fikk komme inn, mens jeg gikk ut.

Kjørte videre og hentet Triana Iglesias. Endelig. Vi skulle gjort dette så lenge. Jeg har fotografert henne, intervjuet henne litt og pratet med henne mest. Til videoblogg og til et magasin. Mye informasjon der, ja. Jeg har begynt å jobbe med et vegansk magasin, frivillig, og jeg skriver hovedsaken. I dag tok jeg bildet til fremsiden av bladet.

Det var helt fantastisk å prate med Triana. Hun er der jeg er. I livet. Vi har mange felles venner, men vi har aldri kjent hverandre likevel. Vi pratet om ting som betyr noe, som gir mening. Dere vil få mer av dette.

Katten har sluttet å male. Summingen er her ennå. Jeg skal legge meg snart. Men først skal jeg fortelle hva jeg gjorde videre i dag. Ikke fordi det har noe å si, men jeg vil bare skrive litt. Denne bloggen trenger å komme ordentlig inn i fingertuppene mine igjen. Jeg lurer også på om jeg skal orke å be leserne mine om å nominere meg til Vixen. Jeg tror jeg skal det, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg må uansett finne ut hvilken kategori det skal være, og jeg liker egentlig ikke å skulle peke ut det selv. Det må jo være opp til leserne, tenker jeg.

Fra Triana til et møte. Jeg var i et møte med tre fantastiske gutter. Vi skal jobbe sammen med film. Video. Vlogg. Mer om det senere. Det kan dere glede dere til, tror jeg.

Etter møtet, som varte i tre timer, har jeg hentet jentungen min og kjørt hjemover. Møtt Helene som fremdeles har noe hos meg, som bildekkene i garasjen. Det er hyggelig at det er noe igjen her, sånn at hun innimellom kan vise seg frem.

Mens jeg tenker på alt det fine som skjer i livet mitt, og småbekymrer meg for å ta på meg for mye igjen, så blar jeg innom Facebook for å se etter en dialog. Og hvordan klarte jeg egentlig å komme over det, eller å ikke vite det tidligere. Men i skrivende stund får jeg altså vite.

Børre Olsen døde for to dager siden. Jeg visste det ikke. Han hadde kreft og startet dette i kampen mot kreft. Da jeg startet tingjegliker.no for mange år siden. Fire og et halvt for å være korrekt. Da hadde vi Børre sine smykker i butikken.
Jeg likte Børre. Han ga meg alltid en klem som om hadde kjent hverandre veldig lenge, selv om vi ikke pratet ofte. Det var alltid smil og optimisme. Og nå sitter jeg her litt mutt. Jeg møtte Børre flere ganger mens han var syk. På Joe and The Juice på Frogner. I sommer sa han at at jeg måtte spise mer. Ja, jeg ble litt spe en liten periode etter at jeg ble veganer. Så neste gang jeg så ham, lå han i sofaen inne på samme sted. Klemte ham den første gangen, flere ganger, mens den andre gangen var han i en telefon. Jeg spurte hvordan det gikk med behandlingene, og jeg klemte ham. Det er ikke lett å vite hva man skal si. Og nå er han borte, slik som mange andre. Slik som Harald. Slik som Rafiq. Slik som mamma. Slik som alle de andre som har forlatt kroppen sin.

Jeg er glad for at jeg tror på mer. Det gjør meg roligere rundt dette med død. Før ble jeg livredd, nå er jeg rolig. Det er hva det er. Og der de er, har de det bedre enn de hadde det her. Det er derfor de dro. Sånn er det. Vi forlater kroppen når det ikke er utholdende å være i den mer.

Kjøleskapet. Jeg hører det også nå. Tastetrykkene er mer bråkete. Skal jeg være mer våken nå? Klokken er trettisyv over midnatt. Jeg vil meditere. Og sove. Tenk så rart. En dag er vi her, og en annen dag er vi borte.

 

Hvordan stole på deg selv?

Tittelen min er så rar, ikke sant? Hvordan kan vi stole på oss selv. En selvfølge? Vi stoler jo selvfølgelig på oss selv fordi det er selvsagt? Men gjør vi egentlig det? Stoler du på deg selv?

I prosessen hvor jeg blir bedre kjent med meg selv, har jeg hatt mange runder som dette. Runder med meg selv og mot meg selv. For noen ganger har jeg hatt en mening, eller følt meg enig. Mens med et annet innskudd av en annen mening, så kunne jeg også skifte mening.

Det gjorde meg sårbar, selv om det ikke vistes. Og det manglet integritet. Jeg kunne bli sint på meg selv for å vingle. Hvorfor kunne jeg ikke bare være mer stø i meg selv og de tingene jeg hadde tanker og meninger om?

For å vite hva du selv vil, kan du kun komme til enighet med deg selv. Hvor vil du med valget ditt? Hvilken konsekvenser har valget du tar? Kan du stå innenfor de konsekvensene som oppstår?

Det er mange sider ved meg. Jeg har den ydmyke siden. Den som kun ønsker at alle skal være glade. Den har fungert for det meste, jeg har jo sluppet unna en del drama ved det. Likevel har jeg latt andre tråkke over mine grenser, for å unngå å bli mislikt.

Man kan ikke bli likt av alle. Dessverre. Og jo flere man kjenner til, desto flere vil der være av dem som ikke ønsker deg godt. Eller som kanskje bare ikke vet sitt eget beste.

Jeg har også den siden av meg selv som kjenner på å bli urettferdig behandlet. En av de verste følelsene. Den følelsen gjør meg veldig sint og lei meg på samme tid. Først illsint. Dramatiske handlinger. Så tårer. Så selvforakt. Synes synd på seg selv og alle de tingene som gjør at man sier ting man ikke ønsker å si. Man angrer ofte når man «kommer til seg selv».

Se for deg at du blir urettferdig behandlet, og du blir sint. Du vil skrike, brøle og rase fra deg. Se for deg at du på dette tidspunktet blir helt stille. Du tier, men samtykker ikke. Du observerer. Hva skjer inne i deg, og hvorfor skjer det? Vil det hjelpe situasjonen å være urimelig tilbake når noen er det mot deg? Kan du klare å være den rolige som skaper et lite rom for å se seg selv.

31 år har jeg blitt. Jeg ruler min egen verden og kjemper mine kamper. For hver kamp jeg vinner, desto sterkere blir jeg. Jeg er ferdig med å la meg pille på nesen, og jeg er ikke redd for å ekskludere noen fra livet mitt. Uvenner, nei. Trenger ikke det. Jeg kan smile høflig og pent og alt det der. Men når jeg ikke stoler på noen, eller kjenner at ting ikke er korrekt, så har jeg faktisk lært meg å la ting gå. »

«Hade, det var hyggelig. Våre veier skilles her, vi har, tja, vokst fra hverandre. Noe sånt.. «

Livet er som en elv. Det som kommer og går er helt i orden. Noe er ment å bli for en stund, mens annet er ment å reise videre. Jeg tvinger ikke noe lengre. Jeg tviholder ikke på noen som ikke gjør meg bra. Jeg angrer ikke. Jeg bryr meg ikke om hva vedkommende måtte tenke eller mene om det, for det er mitt valg. Og jeg bestemmer hvem jeg skal bruke tiden i livet mitt på. Og det er i alle fall ingen som ikke ønsker godt. Som ikke skjønner det å leve. Som ønsker å leve i mørket, og som ikke jobber for å komme seg ut av det. Å la motstand slippe er det beste jeg har lært meg. Reise med elven, la steinene bli igjen.

La fortiden være noe som ikke finnes, og la fremtiden være noe vi drømmer til, men kun om det er lys i disse drømmene. Hvis ikke kan det være bedre å bare være i nuet. Det er tross alt det eneste du har akkurat nå. Dessuten er det kun akkurat nå som eksisterer.

Men min indre sirkel blir ikke større med årene. Det er ytterst få jeg stoler på tvers igjennom. Å stole på er ikke bare å stille opp når det passer seg å stille opp. Jeg snakker om mennesker som tar tak når det trengs. Når du er i knipe. Når de selv kanskje må ofre noe for å være der for deg.

Jeg har lært av selv de nærmeste kan snu ryggen til deg. Det spørs bare hva som frister på den andre siden. Derfor kan du aldri stole på noen mer enn deg selv.

Du trenger ikke mye for å nå dine mål. Kall det dine egoistiske mål. De er som regel det. Alt vi ønsker er å være noe eller noen. Det er egoet vårt som ønsker å være noen. Vi kan være hva vi vil på den måten. Tålmodighet og selvdisiplin tar deg til verdens ende.

Lojalitet og integritet kan ta deg enda lengre. Men sørg for å ha disse kvalitetene ovenfor deg selv, først og fremst. For til syvende og sist så er det du som skal legge deg om kvelden med dine tanker. Rene tanker. Ærlige tanker. Ærlighet ovenfor seg selv er så beroligende. Behagelig.

Og hvis du klarer å legge deg uten tanker, så trenger ikke jeg å fortelle deg noe av dette. Da vet du det selv.

Misforstå meg rett, som jeg ofte har skrevet. Verden er ingen dans på roser, men rosens torner ville jo vært vond å tråkke på.

Så, hvordan kan du stole på deg selv?

Først må du bli kjent med deg selv. Det kan ta tid, for det kan hende at du ennå ikke har møtt deg selv. Når du møter deg selv trenger du tid med deg selv, alene. Og når du har blitt kjent med deg selv, så blir det bare bedre og bedre. Se for deg å få en bestevenn. Bare at den er i deg selv. Den stikker aldri av. Den er lojal. Den gir deg integritet. Den støtter deg og den hjelper deg å finne de riktige svarene.

Sett av tid til deg selv slik at du kan bli kjent med deg selv. Du kan gjøre det akkurat nå.

 

Bildedryss fra Amsterdam

Amsterdam er en helt fantastisk nydelig by. Kaldt, ja. Her gikk vi ikke langt før vi på nytt fant et varmt sted å drikke kaffe og te, men vi fikk absolutt det beste av begge deler. Vi fikk se på de nydelige bygningene i byen, og opplevd mange koselige spisesteder.

Uten spesifikke planer blir der heller ikke stress, og jeg føler vi fikk være oss selv og oppleve byen tett på. Programmet var jo stramt, så det var ikke lang tid på hvert sted.

Stedet i bakgrunnen av en frossen meg, er et sted verdt å spise på. Vi spiste her da vi kom sent tirsdag kveld, og de fleste stedene var stengt. Jeg spiste falaffel, kanskje den beste opplevelsen jeg har hatt av falaffel så langt. Viktig å vise hvordan jeg kledde meg etter at vi hadde tatt bilder i kulda.

Skjørt HER. Jakke Bershka. Høy hals HER. (annonselenker)

Jakken til Therese er fra Zara. Hun elsker den.

Vi så på en sko som er laget av Katy Perry. Vi ble enig om at den ikke ble noe finere av den grunn. Og at vi kan i så fall lage en like kul e til 1/50 av prisen.

Så var det denne håndbagasje-turen vår da. Vi kom utenfor litt shopping i Amsterdam, og det var ikke bare, bare da vi skulle pakke for videre reise til København!

 

Breakfast in Amsterdam – Le Pain Quotidien

Å være veganer på reise. .  Jeg simpelthen elsker det! Jeg har aldri vært så bevisst på de ulike tilbudene som finnes rundt om kring, men nå er det som å finne skjulte skatter rundt hvert hjørne.

Dette bakeriet vises i grunn ikke så godt fra gaten. Men det er stort og romslig her inne. God stemning, god service og helt fantastisk mat. De har mange tilbud for veganere på menyen, men også for barn.

Hadde et litt vanskelig lys å fotografere i her inne. Men her ser dere frokosten til meg og Therese i dag. Jeg har soya-yoghurt med masse digg til. Får masse inspirasjon til å lage litt mer spenstig mat når jeg kommer hjem igjen.

Denne kjolen er på tilbud akkurat nå (annonselenke). Anbefales om du liker å gå med kjole selv om det kaldt. I dag tok jeg den på av den enkle grunn, det er litt kaldt ute her i Amsterdam. Jeg brukte den også i dette innlegget.

Skoene er av merket Brinate. Italiensk merke. Kjøpte de på en skobutikk på CC-vest. Beste skoene jeg har hatt, som er så fine og gode å gå i.

Nå skal vi løpe videre her i Amsterdams gater! Trist at vi allerede skal videre i dag. Amsterdam er virkelig vakkert og har så mye mer enn vi klarer å rekke over.

 

Bildedryss fra Stockholm

Fint å få sightseeing med en lokal i Stockholm. Vi endte opp med å besøke en mann som bor i båten sin. Han er fra Santa Barbra egentlig, jobbet i filmbransjen i mange år og bestemte seg etterhvert for å bo i båten sin. En dag vil jeg også bo i en båt. Det må jo føles litt befriende med et hjem på vannet?

Anbefaler et besøk til Reggev Hummus, som ligger i en sidegate i Stockholm sentrum.

Hatt HER (annonselenke)

Bil HER.

Bukse fra NLY Trend HER (annonselenke)

Finito.

Mer fra neste lokation i senere i dag. Vi har nemlig reist videre og befinner oss nå i Amsterdam.

 

Why should anyone be frightened by a hat?

Fra A til B. Vi har lettet mot Amsterdam. Klokken er nå 20.22 og vi lander vel rundt klokken 21. Formen svinger fra sliten til «å ta en liten tur ut». I morgen har vi ikke mer tid av veien før vår neste destinasjon venter. Det blir å komme seg opp tidlig og får mest mulig ut av dagen! Her er dagens antrekk. Skal dele et til innlegg fra denne dagen, i morgen tidlig.

Bukse fra NLY Trend HER // Bluser HER // Hatt HER (annonselenker)

______________________

I ungdomstiden elsket jeg å gå med hatt. Det var kanskje litt mer harry den gang. Så ble jeg «voksen» og ville fremdeles gå med hatt, men det var en lengre periode jeg følte at det ble litt kleint. For tre år siden skulle jeg til London på et oppdrag sammen med flere kjente fjes. Det handlet om fashion og jeg så endelig muligheten til å gå med denne store hatten jeg hadde kjøpt, men aldri brukt. Det var vågalt, jeg husker det godt.

Da jeg satt der på Gardermoen med bloggere og andre mote-folk, var det Jenny Skavland som roste meg for hatten. Jeg husker at hun sa det var så vanskelig å bruke hatt, selv om man ville. Da følte jeg meg litt tøff, jeg skal innrømme det. Lite visste hun om hvor skummelt jeg selv syntes det var før jeg dro hjemmefra.

Bukse fra NLY Trend HER

Nå lander vi straks, her. Lag deg en fin kveld. Spent hva vi skal finne på. Sjekk FB for live-sendingene våre. Og still gjerne spørsmål. Nytt for meg å streame live, men synes det er kjempemorsomt!

 

Quick And Easy Vegan Breakfast in Stockholm

Våknet opp og registrerte at jeg ikke er hjemme. Deilig. Jeg klarte å snike meg på stuen uten å vekke Therese. 40 minutter meditasjon. Perfekt. Lagde meg kaffe og startet dagen litt før de andre. Nå skal vi straks kjøre inn til sentrum. I kveld reiser vi videre. Følg oss her på FB, da vi prøver streame live litt hver dag.

Vår svenske vert lagde oss en himmelsk forrett til frokost. Japp, to-retters frokost. Synes det var så godt at jeg måtte dele den med dere.

Oatly Cremé Fraiche
Bringebærgelé
Tørket kokkosflak
Agave
Noen linfrø

 

Vegan treasure at Södermalm in Stockholm

Første stopp på vår fem dagers lange reise. Stockholm. Vi ble hentet på Arlanda i morges av en svensk kompis. Først kjørte vi rundt ute på landet og så på noen slott. Det er visst veldig mange slott i Sverige. Deretter dro vi inn til Stockholm. Jeg var helt sikker på at vi ikke skulle til et vegansk sted, men fikk en liten overraskelse.

Denne plassen må du oppleve i Stockholm. Hermans Trädgårdscafé på Södermalm. Therese er ikke vegansk, men hun elsket også maten her inne.

Dette er egentlig alt jeg har å dele fra i dag. Nå er vi med venner og får servert fantastisk middag til kvelds. Jeg har oppdatert @anetteantonsenfoto på Instagram. Følg med oss på Snapchat: tingjegliker.