Barnetips

Å shoppe til barn på nett

Publisert: 28. mars 2015
0

Det blir en del shopping til oss voksne på nett. Det er enkelt og man slipper tenke blant andre mennesker. Nå har jeg begynt å se etter barneklær på nett. Det må da vel være enda bedre? Unger i klesbutikker er ikke alltid en suksess. Dessuten kan de jo være med å se etter klær på nettet selv også.

Noen som har erfaring med størrelser når man bestiller til barna på nett? Her er noen plagg jeg fant frem som jeg føler passer jentungen min.

 

barnekjole(adlinks) Blå prikkete kjole her. Kjole med blonder her. Kjole med lommer her.barnekjole2

Vertbauet kjole her. Rosa kjole her. Gul kjole her.

barnRosa og hvit genser her. Grå topp her. Rosa genser her.

Del
0 kommentarer
Blogg

My new office and second home

Publisert: 28. mars 2015
0

 

Jeg ble mer og mer usikker på overgangen til United Bloggers desto nærmere datoen kom. Jeg gruet meg til å forlate det jeg var kjent med og jeg var usikker på hvordan en ny plattform skulle ta plass i bloggverden. Nå har det snudd seg.

For hver dag som går blir jeg mer og mer kjent med omstendighetene og jeg angrer meg ikke. Det føles bedre og bedre, tryggere og tryggere. Menneskene, miljøet og alt. Å komme på jobb til en egen verden som er lik den jeg selv lever i, er betryggende. I går hadde jeg en hel dag på kontoret. Kurerte mitt sosiale behov og kontorensomheten som kommer ved å drive for seg selv. mars_UBDette er Kjetil. Sjefen over alle sjefer, kan man vel si. Han er hele årsaken til at United Bloggers eksisterer. En ekte gladklump som smitter med smil som vist ovenfor. Takk for at du er så genial, Kjetil. Det er det flere enn meg som er glad for den dag i dag!mars_UB_3Når jeg jobber på kontoret sitter jeg sammen med agenten min, Sandra. Jeg er så fornøyd med denne dama og jeg elsker at vi har den kjemien vi har. Det er viktig når man skal jobbe sammen. Jobben hennes er stort sett og forhandle for meg. Hvis jeg får en forespørsel på et oppdrag kan jeg sende den videre til henne. Det gjør det mye enklere for meg å fokusere på teksten og bildene mine.

Mailboksen er en evig jobb, tro meg. Det er få som ville overtatt innboksen min. Eller mailsamvittigheten. Når man vet det er mye å svare på, men klarer ikke å nå over alt uansett hvor mye man forsøker. mars_UB_2Ting jeg liker

Øverst på bloggen ser du en meny. Her er en fane som heter Ting Jeg Liker. På denne siden kommer innholdet til å variere. Jeg benytter ofte anledningen til å endre alle artiklene og viser frem gamle skatter. Det er godt å kunne se tilbake på det jeg har skrevet og vise det på nytt. I arkivet mitt finnes det flere tusen poster, og jeg er for gjenbruk og mimring.mars_UB_1Fremover blir det nok fint å lese bloggen min også, vil jeg tro. Rutinene mine er bedre og arbeidsmiljøet er fantastisk. Det gjør meg til en bedre skribent også. Nå fungerer også kommentarfeltet for alle og enhver. Jeg vet det var problematisk for dere å kommentere en stund, noe som var trist for meg også. Jeg liker å få tilbakemeldinger når jeg skriver. Det må til for at jeg skal forstå hva dere setter pris på også.

Hvis du lurer på hva du kan gjøre når du liker noe jeg skriver, så er det å kommentere og dele. Jeg blir veldig glad når bloggposter blir delt. Da føler jeg at budskapet mitt har nådd ut til noen.

 

mars_UB_4Genser fra Nelly her (adlink). Bukse fra Dr.Denim.


Nå er jeg på vet til Sandefjord, mens dere leser dette. Sandefjord Open står for tur og jeg skal sminke et par av jentene fra teamet. Selv har jeg fikset hotell og opphold til meg, en venninne og barna våre. Så får man litt kos og bading i tillegg. Jeg skal oppdatere bloggen i kveld med bilder og diverse.

I ettermiddag kommer det en bloggpost med inspirasjon til shopping av barneklær på nett! Håper noen liker det. Hvis det faller i smak skal jeg slå til med outfit-poster med jentungen fremover. Hun synes jo det er kjempemoro å gjøre det samme som mamma, så klart! Håper du har en fin lørdag.

Del
0 kommentarer
Manneposten

Når hun spontanaborterer – Manneposten #43

Publisert: 27. mars 2015
0

Som mann er du rådvill. Du står på utsiden og det er ikke en dritt du kan gjøre. Eller er det egentlig slik? Forstår du det hun går igjennom? Eller tenker du kanskje at hun overdriver?

Jeg hadde ikke tenkt å bruke meg selv på denne måten i en Mannepost, men jeg kan heller ikke skrive om dette temaet uten å gjøre det. At jeg ikke har delt dette før, har ingenting meg at jeg føler det er for privat å gjøre. Snarere tvert i mot. Det er kjempeviktig å la andre vite at de ikke er alene. Og grunnen til at det ikke har blitt skrevet om er for å ta hensyn til andre. Nå er det så lenge siden at jeg ikke trenger å ta det hensynet lenger.

anettekopierDet var følelse i meg, en anelse. Datteren min klatret opp på brystet mitt og det gjorde dritvondt. Dette var ikke smerter som kommer med den gylne uken, dette var noe sterkere.

Å kjøpe en pinne og tisse på den var ikke vanskelig. Det har de fleste gjort utallige ganger, bare for sikkerhetens skyld. Denne gangen kunne jeg likevel føle det så sterkt. Noe var annerledes og det kom til å gjøre vondt å få det bekreftet. Det fantes ikke rom for dette i livet mitt nå, for det var ikke planlagt.

Jeg ringte min beste venn fra barndommen. Hun sto stand-by og ledet meg gjennom hele tissinga. Så pratet hun med meg mens jeg ventet på resultatet. Jeg la den opp ned. Vet ikke hvorfor, men det føltes lettere. Vi prater litt mer og jeg kjenner en spenning så intens at jeg blir kvalm. Så skal jeg snu den. Hun moter meg opp og jeg gjennomfører snuoperasjonen.

Uansett hvor mentalt innstillt jeg var på dette faktum, tok det pusten fra meg. Jeg klarte så vidt å få frem at den var positiv, så stoppet hele kroppen. Venninnen min gjentok navnet mitt i et desperat forsøk på kontakt, men jeg klarte ikke prate. Klarte ikke å puste. Jeg stablet meg bort mot sengen min mens et merkelig press overtok sinnet og angsten fulgte på. Dette var så feil, så utrolig feil.

 

Dagen derpå hadde jeg en annen ro i meg. Jeg var distansert fra problemet og stablet kroppen gjennom møter og mennesker. Jeg prøvde å være noe uten det som var på innsiden.

Kvelden kom og jeg ønsket ikke annet å ikke være noe. Situasjonen min var vanskelig. Jeg ville ha noe barn på denne tiden, jeg er mot abort og forholdet jeg var i hadde ikke anker nok for dette tilskuddet.

Jeg begynte å gråte om kvelden. Om natta. Neste morgen.

Den følgende dagen skulle jeg gjøre et par andre ting. Jeg prøvde. Tok sykkelen min i Oslos gater med musikk på ørene. Jeg begynte å gråte igjen. På bussen, på sykkelen, på butikken. Uansett hvor jeg var, hvem jeg var med, hvem jeg snakket med i telefonen eller hvilken musikk jeg prøvde å lytte til.

Kontrollen min var vekk. Søkk vekk. Hormonene tok overhånd og jeg måtte gråte til kroppen ikke orket mer. I armkroken til min daværende, var det best å være. Jeg hatet ham, jeg elsket ham. Jeg kunne prøve å gjøre alt mulig rart, men det var kun han som kunne være i nærheten av å forstå noe som helst. Dermed ble det å være der når det fantes plass for meg.

Dag to kom og han skulle reise vekk. Dette var en fredag. Dagen etter skulle der være et selskap som jeg hadde invitert til. Jeg visste at jeg kom til å skuffe mange, for det fantes ikke nok tak i meg. Natten kom og de mørke tankene tok meg langt vekk fra en normal tilstand. Jeg klarte ikke å stoppe tårene. Sorgen bredde seg så kraftig i meg at det føltes ut som en fysisk mishandling innenfra.

Hele natten ble jeg liggende med rolig musikk rundt meg. Alt jeg ville var å sove. Hvis man gråter lenge nok så sovner man til slutt. Av utmattelse. Jeg klarte heller ikke å spise noe som helst. Mat var en illusjon. Det fortjente jeg ikke.

Jeg sov meg gjennom lørdagen også. Jeg bare lå der. Tidligere på dagen hadde jeg sendt avbud på selskapet fra en annen tilstand. Jeg svarte ingen telefoner fra noen. Ingen fikk fatt i meg. Jeg ville ikke være noen steder eller være noe. Jeg kunne ikke fjerne meg nok fra virkeligheten og det valget jeg sto foran. Opp i all fortvilelse følte jeg også at det var en gutt der inne i meg. Det gjorde ikke noen ting bedre.

Klokken ble 18 før jeg rørte meg fra sengen. Da hadde han kommet hjem og dratt meg opp for å mate meg. Jeg spiste og la jeg meg igjen.
Smerter. Intense smerter. De ble ikke bedre uansett hva jeg gjorde. Den psykiske smerten fikk hvile, for nå var det kroppen. Og etter et toalettbesøk kom frykten. Vannet var rødt. Det var en intens rødfarge som minnet om noe voldelig.
Og det er nå vi kommer til det jeg vil dele. 

Frykten for at jeg spontanaborterte ble større. Der var frykt for å være gravid, og for å miste det som var der. Uansett hvordan man snudde det, så ble det til frykt. Etter noen timer skjønte jeg at det var dette som skjedde. Det stoppet ikke. Jeg blødde i det uendelige. I trusa hadde jeg en halv dorull med papir for å forberede meg på neste dose. Den kom og jeg byttet ut papirdosen med en ny.

Morgenen etter gikk vi en tur. Det fortsatte da også. Turen var viktig, jeg trengte luft. Beina mine var noe skjøre og det gikk ikke lang tid før de stoppet. Jeg klarte ikke å gå uten å holde meg i armen hans mens hodet svaiet på innsiden. Tankene mine var ikke lenger tanker. De var stille.
Noen dager gikk og det hadde blitt tirsdag. Jeg hadde jentungen min hjemme igjen og jobb ble tilsidesatt. Jeg sykemeldte meg selv noen dager. Kroppen var utslitt. Jeg var utslitt. Hodet mitt begynte å fungere igjen, men ikke på samme måte.

Da kvelden tok fatt i meg hadde jeg ingen plass å gå. Jeg var hjemme med det som betydde mest for meg, men mørket kom likevel. Det var så intens og vondt. Jeg fikk ikke sove og gråt meg gjennom mange timer når jeg først satt alene. Da klokken hadde bikket to på natten ble det så ille at jeg ikke klarte å forstå noe av virkeligheten. Jeg hadde et sinne og en anger blandet med en veldig tung skyldfølelse.
Jeg følte meg som en morder.
Hadde jeg vært så deprimert at det lille lyset i meg hadde sluktnet? Var det jeg som gjorde det? Hvis man leser om ting på Internett får man alle svarene man frykter, og jeg klandret meg selv hardt. Det var absolutt ingen jeg ville snakke med. Ingen venn kunne fikse disse tankene, jeg måtte til høyere hold. Det ble så ille at jeg ringte pappa. Nå har de fleste et forhold med sine foreldre hvor man snakker om alt, men for meg skal det en så kraftig nødsituasjon til. Han visste om tilfellet, jeg hadde sagt det til ham dagen etter at jeg fant det ut. Men på en overfladisk måte. Som en ting man bare skulle fikse opp i. Nå var det hodet mitt som trengte å fikses opp i.

Pappa gjorde det eneste som fungerte for meg. Han trøstet ikke. Syntes ikke synd på meg. Han strøk meg ikke med hårene av fortåelse og støttet sorgen min. Det hadde ikke fungert, det er sånt venner er til for.
Han satte meg på plass. Han minnet meg om virkeligheten og dro meg opp av mørket jeg hadde sunket ned i. Ba meg huske på jenta som sov i det andre rommet og minnet meg om den sterke personen jeg selv kan være. Han ga meg noen visuelle slag i trynet og strammet meg opp.

 

Så hva gjør du når dama di opplever dette?

Det jeg prøver å formidle er at man mister kontrollen. Den dag i dag ser jeg på hele situasjonen som hell i uhell. Det var ikke meningen at jeg skulle få et barn til og naturen tok valget for meg. Hadde jeg tatt valget selv, så vet jeg ikke hvordan sitasjonen hadde endt opp. Jeg tør ikke tenke på det heller. Det er sånn det ble og det er fortid.

Men på tidspunktet hadde jeg null kontroll. Hormonene i kroppen er så sterke og de klarer å endre på alt. Absolutt alt av surrealisme, fantasti og uvirkelighet. Hormonene tar alt vett fra hodet og kjører deg så hardt psykisk at livet ikke blir en realitet. Det er dritskummelt.

Fra meg til deg som er mann, så har jeg egentlig bare ett råd: Ikke la henne være alene. Se på tv, se på film, gjør noe som holder tankene opptatt. For det går over. Alt som skjer i kroppen går over og hodet kommer tilbake på sin plass, men det tar tid. Det tar ikke en dag, ikke to. Kanskje to uker, kanskje mer, kanskje mindre. Sikre området ditt, det er ditt lille oppdrag. Forlat ikke basen før den er trygg. Om du så må ta deg fri fra jobb i en hel uke, så gjør du det.

Ingen er fortjent med de ondskapsfulle følelsene som overtar sinnet i en slik situasjon. Og husk for all del at hun ikke klarer å forklare deg hvor ille det egentlig er. Heller kan det ikke snakkes vekk. Det finnes ikke fornuft opp i dette. Ingen rasjonelle tanker finner veien i dette mørket.

Dette er et budskap jeg ønsker å dele med både kvinner og menn. Hjelp meg gjerne ved å dele posten. For å gi en mann litt forståelse. For å gi en kvinne labben: Jeg hører deg, du er ikke alene.

Les alle mannepostene her.

Del
0 kommentarer
Hår og sminke

Hår og hud. Dette bruker jeg.

Publisert: 27. mars 2015
0

Det dukker stadig opp spørsmål om hva jeg bruker til både det ene og det andre. Det er faktisk fascinerende å se hvor mange spørsmål jeg får rundt slike ting. På snapchat spesielt, men også gjennom blogg og mail. Her har jeg samlet noen favoritter av det grunnleggende, så får jeg mote meg opp til å lage et skikkelig sminkeinnlegg snart!blogg

Tidligere kunne dere lese at jeg begynte å teste vitaminstilskuddet Hair Volume. Dette er tabeletter jeg har testet siden nyttår. I perioden hadde jeg også en oppdatering med en konkurranse. Vinneren kan dere lese om her. Jeg synes det er vanskelig å vurdere noe sånt, men jeg prøvde virkelig å sette meg inn i hva jeg savnet ved mitt eget hår da jeg startet. Jeg skulle ønske det var lettere å børste det og det ikke ble så raskt flokete. Etter at jeg har behandlet håret opplevde jeg det kranglete selv om jeg brukte gode hårprodukter fra Hempz.

Underveis har jeg kjent på at håret har blitt mer samarbeidsvillig. Tykt er det også. Jeg har aldri hatt spesielt tynt hår heller, men jeg merker at jeg røyter mindre i forhold til tidligere. Det må vel være bra. Produktet kan kjøpes hermars_kaffe_9Ellers har jeg tatt i bruk ItWorks, som er urtebaserte produkter, når det kommer til huden i fjeset. Dagkremen er perfekt for å ha under sminken. Jeg liker ikke sminke meg uten et lag med fuktighetskrem, da føler jeg at jeg riper opp og rynker til fjeset.

Som Hair Volume, er dette også produkter med ingredienser jeg føler meg trygg på å tilsette kroppen. Det er så vanskelig å vite hva som er rett eller galt når vi skal bade i reklame fra hele verdens reklameplakat som forpester samfunnet. Likevel så er det vel nødvendig for at ting skal gå rundt. Og vi bruker noe, alle sammen.

Jeg testet også ItWorks sine bodywraps. Der er det proppfullt med urter som skal gå inn og jobbe aktivt. Dette skal da resultere i en smalere midje. De har ikke oppdaget noen som ikke har funnet effekt. Jeg har også effekt av det, og merker det mest etter tre døgn. Så lenge jobber urtene på deg. Nå er jeg også på diett, så det er klart jeg uansett går inn i midjen, selv uten dette.

Når det kommer til hva man drikker, har man også noen valg. Jeg er veldig glad i te, og jeg merker hvordan huden min har gått av å drikke mye te. Før jeg startet på diett, i november og desember, drakk jeg mye te. I tillegg til all sjokoladen som jeg alltid har dyttet i meg. Jeg husker at jeg merket huden ble bedre og stilte meg selv spørsmål rundt hva jeg hadde gjort annerledes. Jeg kom ikke frem til noe annet enn at jeg drakk mye te.

For en måned siden kjøpte jeg den boksen du ser på bildet. Jeg fant den i hylla på Waynes Coffee og ble nysgjerrig. Detox skal jo være bra. Jeg har også servert den til noen venner som har vært på besøk, og som venninnen min Cathrine sa, så er dette en te man kan drikke uten å tilsette noe ekstra for at den skal smake godt.

Sånn, det var litt av alt det jeg putter i meg og på meg.

Del
0 kommentarer
Oppskrifter

Skinny Mocca-Latte

Publisert: 26. mars 2015
0

I min søken på nye oppskrifter med mine nye ingredienser har jeg laget en skatt. En mocca-latte som smaker himmelsk og kan fylle magen mens den reparerer søtsuget du ikke klarer å overse.mirakelkaffeJeg gjorde ikke annet enn å prøve. Frykten var at det ikke skulle smake godt, men jeg fikk straks smake at dette var noe å anbefale.

That’s it! Jeg ser at de er utsolgt for den rene sjokoladesmaken nå, muligens etter grøtinnlegget kanskje? Ler. Men det er jo mulig å bruke karamell også, det er sikkert like godt. Jeg skal forsøke meg på en frappe i neste omgang. Der er det jo karamell som ruler!

Del dette innlegget med noen som elsker mocca-latte!

Del
0 kommentarer
Kosthold

Sjokoladegrøt uten sukker

Publisert: 26. mars 2015
0

Når søtsuget setter inn er det mye som skal til for å dempe det. Jeg er en sjokolade-entusiast og kommer alltid til å være svak for den. Likevel er det ikke et tema å sprekke på den fronten nå. Jeg har vel heller ikke noe akutt sug rettet mot akkurat det heller, men noe trenger jeg for å variere vekk fra dietten og føle at jeg er litt ulydig. mars_sjokolade_1Ovenfor ser du alle ingrediensene til den hellige grøten min. Dette er mitt siste måltid om kvelden. 30 gram havregryn og 170 gram eggehviter.

Bland det i en kasserolle og tilsett litt vann. Litt, ikke mye. Skru på plata på full styrke og rør umiddelbart. Dette går veldig raskt for seg. Du kan ikke slutte å røre hvis du skal få den eggehviten inn i grøten og unngå at den svir seg i bunnen. Etter et par minutter er den ferdig, så det tar ikke lang tid.

Skru ned plata til middels varme når du ser den tykner til. Fortsett og rør. Tilsett en dose med sjokoladedråper og rør det inn. Deretter heller du en dæsj med sjokoaldesaus oppi. Rør det inn. Grøten er ferdig. Nå kan også drysse sukrin gold over, for maksimalt søtsugstimulering.mars_sjokolade_2mars_sjokoladeSjokoaldesausen finnes i Sverige på butikker der, eller på en rekke nettbutikker. Dere har tidligere vært flink å dele lenker i kommentarfeltet til diverse aktører, fyr løs. Resten er fra X-life. Sukrin gold her og sjokoladedråper her (adlinks).

Jeg ser akkurat nå at det er siste dag med tilbud på bakevarer fra X-life i dag. (26.mars)

Del
0 kommentarer
Fitness

Da jeg trodde at jeg hadde trent bra

Publisert: 25. mars 2015
0

Jeg har rotet litt bak i arkivet på mobilen min, noe jeg aldeles sjeldent gjør. Som regel dukker det bare dumme minner opp som gjør at man savner andre tider, eller blir minnet om ting man helst glemmer. Faktisk så sletter jeg vledig ofte, veldig mye, uten å gå gjennom det.

Likevel ligger der noen bilder. Jeg ser tilbake på tider hvor jeg har følt at jeg har begynt å komme i form, tatt bilder i speilet og så videre. At jeg kunne bli så trent som jeg er nå, det visste jeg faktisk ikke. Og jeg skjønner først nå at jeg ikke har forstått hvordan man skal få gjennomslag av treningen man gjør. Jeg har aldri vært på dette nivået i hele mitt liv, og det er litt morsomt og se tilbake da. Det har altså vært mye mer kosefett rundt magen enn hva jeg ante. Jeg visste rett og slett ikke at jeg kunne bli så liten som jeg er nå. resultat trening

Og selv om jeg har blitt mindre, har jeg ikke gått ned så mye i vekt. Vekta mi har ligget på 59 kilo under dietten, stort sett. Først nå beveger jeg meg litt ned på 57,9 enkelte dager. Det går litt opp og ned, men det er bra. Det betyr at jeg har bygd muskler under hele prosessen. Jeg startet på 61,1 første gang jeg veide meg. Da var jeg også proppet med karbo og mer til. Dagen før jeg startet hadde jeg nemlig tidenes sjokolademåltid mens jeg ennå ikke skjønte hva jeg hadde begitt meg ut på.

Vel, så er det mulig da. Magen kan bli flat og fin selv om det har vært et barn der inne. Det er litt morsomt, for jeg kan faktisk kjenne glippen mellom magemusklene etter graviditeten. Så det finnes altså spor fremdeles.

Nå er det bare 17 dager igjen. Jeg får lyst til å hyle av å tenke på det. Gleder meg sinnsykt mye til å spise fritt igjen, selv om jeg skal passe på og være flink. Synet mitt på mat er uansett forandret. Det ligger litt mer tanker bak innholdet i hva jeg putter i meg, vil jeg tro. Fullt mulig jeg glemmer også, det vil tiden vise.

Ellers gruer jeg meg også, men det er når jeg tenker på alt som kan gå galt. Så lenge jeg holder ut de to siste ukene som starter på mandag, så skal jeg klare å gjennomføre. Da er det bare poseringstrening som må bankes inn i hodet på meg. Det siste av fett vil også forvinne om jeg klarer fullføre slik sjefen Christian har bedt meg om. Det burde jeg klare, men jeg kjenner at sulten har en helt annen form nå enn tidligere. Ikke at jeg er sulten i magen egentlig, men i hodet. Vil ha alt jeg ser nesten. Når jeg lager mat til ungen steller jeg i stand mye skikkelig god mat. Så nyter jeg at hun kan spise noe så godt! Tenk det, jeg blir glad på andre sine vegne når de spiser god mat. Eller dessert. Eller sjoko… nei, der kan jeg ikke starte, da går det galt.

Nå skal jeg mekke kveldens siste måltid. Jeg har knekt noen koder for å lage meg en sjokoladegrøt. Utrolig hva man finner på når man er nøden. Skal ta bilder slik at jeg kan dele oppskriften med dere i morgen!

Hvis du vil ha tilgang til hele prosjektet fra dag én, må du melde deg på denne mailinglisten! Da får du tilgang til all dietten min og treningsprogrammet.

Del
0 kommentarer
Mammarollen

Hva er det som holder oss ung?

Publisert: 25. mars 2015
0

De små lydene er noe jeg må ha. Jeg mener de lydene man ikke hører i hverdagen. Ikke når man har skrudd på dataen eller sjekket mobilen. De lydene som kommer når du er forbi stillhet. Biler i det fjerne. Fjernevarmen som durer. Kjøleskapet. Veggene i huset.

Det første jeg gjorde var å slenge på meg gårsdagens genser. Det føltes feil da jeg så meg selv i speilet inne på badet. Litt trøtt i ansiktet, men opplagt. Det lange, blonde håret gjør at jeg minner meg selv om noen. Noen som alltid skal prikke meg i hjertet, resten av livet.

Den henger på stativet mitt med knappene lukket. Rød, med blåe striper og noen lysere felt. Tilsammen utgjør dem ruter og mønsteret glir inn i en kategori alle kjenner. En rutete skjorte. For meg er den så mye mer enn det. Den har også en malingsflekk. Det er jeg selv som gjorde det da jeg var 17 år og malte rommet mitt hjemme hos bestemor. I det hjemmet er det flere følelser som denne. Og mange andre, som ikke kan sammenlignes med noe.

Jeg drar den over hodet og føler en godhet bre seg om meg. Den gamle bomullskjorta har ikke mistet en knapp hele sitt lange liv. Kvaliteten var kanskje bedre før. Smykket jeg har arvet etter henne har jeg også på meg. Jeg trenger en stille morgen i dag. Med et lite snev av mamma rundt meg. Trygt og godt.

mars_morgenkaffe_3Det meste jeg gjør på kjøkkenet går på autopilot om dagen. De første sekundene. Jeg går rett inn i hjørnet. Klikk, så koker vannet i vannkokeren. Tilbake en meter til skapet over vasken. Åpne. Hente superwoman-koppen. Lukke. Åpne det andre skapet. Tar ut kaffe. Heller det i koppen. Klikk, sier det i hjørnet. Den er ferdig samtidig som meg. Vi samarbeider, vi er effektive. Jeg og vannkokeren. I dag lytter jeg til vannet mens jeg heller det i koppen. Jeg kan høre lyden endre seg idet tomrommet i koppet blir mindre.

Jeg ser speilbildet mitt i den sorte kaffen. Vinkelen er underlig. Jeg ser litt skummel ut. Litt som en fremmed. Jeg stiller meg et merkelig spørmål. Hva er det som definerer meg? Først humrer jeg litt og tenker at jeg kan roe ned på poesien i dag, nå ble det mange tanker. Men så dukker det opp igjen.

Hva er det som definerer meg?

Definisjon er en setning som forklarer og avgrenser betydningsforholdet i et ord, uttrykk eller begrep så nøyaktig som mulig. Jeg undres litt. Kan jeg defineres?

Jeg er bare en ung mamma. Det må vel være definisjonen av meg? Hvis begrepet er ung mamma, så må jeg vel definere det med nysgjerrigheten min på livet? Det er umulig. Hvordan skal jeg pakke hele meg inn i én enkel setning? Kan jeg bruke hundrevis av komma for å forlenge den mest mulig?

Det virker slitsomt å starte på det, men jeg skal ta det videre med meg i hodet. Jeg skal forsøke å definere meg selv. Definere. Ordet er litt fascinerende.

 

Da jeg våknet undret jeg litt over det å være ung. Hva er det som holder oss ung? Er det treningen, kostholdet, kremene? Jeg tror det er sinnet. Hvem du er på innsiden. Jeg tror det er dette.

For meg er det det. Dette. De stille stundene vekk fra stress og mas. De stundene som hjelper meg å forstå hva som betyr noe. Det å skrive, fortelle, dele ordene som kan få fantasien hos noen andre til å jobbe.

Jenta kommer tuslende inn på kjøkkenet i trusa. I fare for å utrstråle at jeg elsker noe annet høyere enn henne, slipper jeg tastaturet og sette kaffekoppen til side. Jeg drar henne opp på fanget.

- Få se på deg! 

Jeg drar armene rundt henne og legger henne som et spedbarn i armkroken. Hun blir helt stille og ser på meg. Så ser jeg henne i øynene mens jeg gransker henne.

- Har du vokst?

Hun er stille. Ser meg inn i øynene. Det er så skremmende hvordan hun ser ut som min lillesøster. Min lillesøster som er prikk lik min mamma. Hun smiler litt og venter på at noe skal skje. Jeg tenker over øyeblikket vi har og det drar meg tilbake.

Slike øyeblikk husker jeg fra jeg var lita. Det var meg og mamma, bare oss to. Vi bodde i en liten leilighet ved Nordlandssykehuset i Bodø. Alle de små stundene og de rare tingene jeg husker, det er det jeg har igjen. Slike stunder skal også denne ungen få. Mamma hadde ingen mobil, ingen data. Hun hadde meg. Jeg var den eneste hun trengte å forholde seg til.

- Har du vokst? gjentar jeg.

Jeg kiler henne oppover foten og hun begynner straks og le. Den latteren. Deilig og befriende. Uvitende, uskyldig. Hun har kun å leve som gjøremål. Trenger ikke tenke over livet, bare leve.

- Ikke bli voksen da, det orker jeg ikke. Da har jeg ingen barn lenger.

- Mamma, jeg begynner jo på skolen og da er jeg jo et barn når jeg går på skolen.

Jeg kysser på henne og hun løper sin vei for å kle seg og se på barne-tv. Det er lov når vi har god tid. Det er kanskje dager med mye stress til tider, men jeg forsøker alltid å ha dette som flaggskipet i vårt mor og barn-forhold. Morgenstunden og morgenkosen. For det kan vi, på grunn av A3 og A5-livet jeg har valgt.

mars_morgenkaffe_4Små markerte avhukninger tar plass på pakken. 41% fullkorn! En god energikilde! Lavt innhold av mettet fett!

Weetosen klinger ned i skålen. Mens jeg heller melk over kan jeg høre det knitre i de små sjokoladeringene. Sjokoladeringer som jeg får lyst til å pakke i munnen. Ikke alle, kanskje en neve bare. Det finnes et snev av dårlig samvittighet mens jeg bærer skålen ut i stua. Dårlig samvittighet fordi jeg vet at dette ikke er optimal mat for ungen min. Likevel er det en barnegreie, er det ikke? Fikk ikke alle litt usunt til mat i oppveksten?

Det er annerledes nå. Press fra alle kanter. Forgifter du ungen din eller er den kjernesunn? Min unge spiser over snittet bra. Jeg satser på at det veier opp for en frokostskål med Weetos i dag.

Og i dag skal bli en fin dag, jeg kjenner det på meg. Jeg vet ikke hva ettermiddagen bringer, men innen den tid har jeg blitt noen kilo lettere på skuldrene. Det snør ute, jeg kan ikke annet enn å le av det. Nå skal vi tusle ut i onsdagen, lag deg en fin dag du også.

Del
0 kommentarer
Fitness

Level rice cake

Publisert: 24. mars 2015
0

Etter to dager med treningsfri var det vanskelig å komme seg opp av senga. Ungen var våken, øynene mine våknet etter hvert, men kroppen ville ikke røre seg. Jeg brukte ekstra lang tid på å våkne i dag, rett og slett. Med et A4-liv ville jeg aldri ha rukket jobb i tide. Flaks for meg at jeg har et annet liv. Alt fra A3 til A5 liksom.

Jeg og ungen tok frisk luft for å få i gang dagen. Hun på sykkelen til barnehagen og meg løpende etter på tom mage. Det ble 30 minutter med jogging. God samvittighet.mars_avancia_2Smaken av riskaker etter trening er noe helt unikt. På diett forstår man hvor mye mat man har hatt tilgjengelig og tatt for gitt i hverdagen. Level Rice Cake har blitt et eget begrep i mitt hode. Man trener hardt, står på gjennom økten og trosser eventuelle nedturer i humøret. Når siste sett er gjennomført vet du det.

Du har nådd Level Rice Cake.

Smaken av denne riskaken er ikke det samme for meg og deg. Du vil tenke at den er kjedelig. Jeg har gledet meg i allerede noen timer til å smake på den. Med litt sol i tillegg, så kan det ikke bli feil. mars_avancia_4Bukse fra X-life HER og topp HER (adlinks)mars_avancia_3mars_avancia_1 mars_avanciaDette var dagens ‘ikke et eneste normalt ansikt i noen bilder på grunn av sola-bildeserie’. Håper du likte den. Her går dagen i ett. Ny fettprosent skal måles i kveld på Partner Gym. Gleder meg! Lag deg en fin dag, det har jeg allerede gjort.

Del
0 kommentarer
Kultur

Gi en bok til en fremmed

Publisert: 23. mars 2015
0

Å falle vekk fra omstendighetene er befriende. At hjernen kan fantasere og få deg til å glemme tid og sted. Det er analogt. Lyder forsvinner sakte med sikkert mens du faller inn i en annen verden. Når bøker gjør slikt med meg blir jeg glad. Denne boken gjorde det.

Jeg kjøpte ‘På innsiden’, boken som er skrevet av Eirik Jensen, da jeg var på Gardermoen for en uke siden. Jeg visste at jeg hadde noen timer på flyet og det var lenge siden sist jeg hadde lest. Denne boken hadde tidligere fanget interessen min. Hvorfor skulle jeg lese den senere om jeg ikke leste den nå?

Ikke lenger enn to sider inn i boken skulle det gå før Jensen fanget meg. Resten av dagen klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg leste på flyet og når jeg kom til resortet hvor jeg hadde flere timer for meg selv. Jeg var over halvveis.

EirikJensen_4Så ble den liggende på bordet frem til den siste dagen, da jeg reiste hjem igjen. Alene. De andre hadde andre fly og det var deilig, for da kunne jeg lese.

Jeg mellomlandet i København med to kapittel igjen på samvittigheten. Inn på neste fly. Jeg skulle sitte på bakerste rad og ble bedt om å stige ombord først blant flere. Slik skulle de få et hav av mennesker på plass raskest mulig.

En gutt spurte om å bytte plass med meg slik at han kunne sitte med kompisen sin. Så klart, det ville bare vært å være vanskelig om jeg ikke gjorde det. Fra en plass hvor jeg kunne lene setet tilbake, til en plass jeg ikke kunne det. Jeg takler slikt for et smil i retur. Sånt gjør oss mennesker lykkeligere, det har jeg stor tro på.

Innerst på rekken satt det en dame. Mellom oss et tomt sete. På høytaleranlegget gjentok de flere ganger at passasjerene skulle være effektive og slippe hverandre forbi. Det var jo tross alt fullt på flyet. Jeg humret på innsiden og tenkte at flyet var jo ikke fullt likevel, for her var det jo en ledig plass.

Etter å ha smellt beltet rundt midjen stupte jeg tilbake i boken og fortsatte på den intense reisen til Eirik Jensen. Det var to kapittel igjen og det føltes så godt å være midt i dramaet. Som en flue på skinnjakken hans.

Damen som satt innerst hadde et navn, det fikk jeg senere vite. Mari. Mari skrudde på leselyset for meg straks hun så meg sitte med neden ned i boken. Det var veldig hyggelig, tenkte jeg mens jeg takket, og leste videre. Boken hadde jeg lagt på bordet som jeg visste at jeg når som helst måtte slå opp.

Siste kapittel var i gang og vi hadde ennå ikke lettet. Jeg vet ikke om man leser raskere når det er mer spennende, men det høres ikke ulogisk ut. Jeg merket i det fjerne at flyet begynte å bevege seg og lukket etter hvert bordet uten å vike fra ordene.

Siste side var over. Plutselig. Jeg klappet igjen boken og ble sittende med tankene hengende i en annen verden. Så slik var det altså? Slik endte det hele?

Boken fikk plass på det tomme setet mellom meg og damen, noe som kunne åpne for dialog. Det var det heller fargen på neglene mine som gjorde.

Hun pratet om fargen jeg hadde og hvilken farge hun hadde hatt tidligere før hun måtte klippe dem og at hun synes de var alt for korte nå. Etter den pratet begynte vi å prate om boken. Hun hadde mange meninger som var lik mine meninger før jeg leste boken. Hun skulle lese den hun også.

Vi pratet en del om alt mulig rart. Jeg fortalte henne om blogg, fitness og alt mulig hun aldri hadde visst noen ting om. Så fikk jeg låne olje til neglene. Den hun hadde fått tak i var visst veldig flott. Jeg lånte den og tenkte at jeg burde gi henne boken min.

Vi pratet mer og hun fortalte meg om jobben sin. Hun hadde ting å fortelle som jeg ikke hadde hørt før. Det var spennende. På innsiden av mitt eget hode gikk jeg raskt igjennom hvem jeg kunne gi boken til som kom til å lese den av mine venner. Jeg er i mot å beholde den selv. Når jeg har lest den blir den bagasje i livet mitt om jeg ikke kvitter meg med den. Jeg kommer ikke til å lese den to ganger uansett, heller ei skal jeg starte et biblotek i stua mi. Jeg kunne ikke komme på noen venner som jeg med sikkerhet visste at kom til å lese den. Jeg spurte om hun ville låne håndkrem av meg, men det ville hun ikke, for hun hadde en selv. Hun pleide å kjøpe den samme som jeg hadde, men denne dagen hadde hun en annen.

Da jeg ikke kunne gi krem i retur forstod jeg at dette var meningen:
Jeg måtte gi henne boken min.

Jeg fomlet frem en penn fra vesken min og skrev “Takk for hyggelig selskap på flyet. Hilsen Anette-Marie”. Jeg noterte også bloggadressen min før jeg spurte om navnet. Mari. Så fyllte jeg inn navnet og ga henne den. Hun ble overveldet.

Jeg gjorde et menneske glad. Jeg tok ikke vare på noe som gir meg mer bagasje. Boken blir lest en gang til. Hun slapp å glemme å kjøpe den neste gang hun skulle ut for å handle, og hun kommer kanskje til å gi den videre igjen hun også.

Jeg følte at det var fint. Dessuten slapp noen å bruke penger på en bok. Og jeg vet at hun allerede har startet å lese den boken. Det kunne jeg forstå av nysgjerrigheten rundt hele Eirik Jensen.

Dette er en bok jeg anbefaler, og dette var del to av den anbefalningen. Jeg skrev også om den da jeg var kommet halvveis i boka.

Oppfordrer deg så til å gi en bok til en fremmed, eller bekjent. Bare gi boken du har lest videre. En bok lever til sidene er så mye brukt at de faller fra hverandre. Selv da kan man tape litt og styre på.

God natt.

Del
0 kommentarer
Last inn flere
Blogglistenhits