Mitt lille entourage

Det er deilig å være i gang med vloggingen for fullt. Jeg har endelig fått mitt lille entourage, og jeg har kommet i gang med å filme så ofte som jeg har ønsket. Det var dette jeg manglet for å mestre det. Her er nummer to, som ble filmet med bedre utstyr enn første. Neste vlogg følger på og det vil alltid være minst to nye videoblogger på YouTube-kanalen min.

Mitt lille crew består av tre fantastiske gutter, og jeg skal nok få vist dem frem på Snapchat når sjansen byr seg (@tingjegliker). Jeg har Therese som holder orden i hele systemet rundt meg og jeg har noen faddere som jobber tettere med meg rundt teamjegliker. I tillegg til disse har jeg fått bestevenninna mi Susan hos meg to dager i uken, og snart skal lillesøster Susanne begynne å jobbe hos meg. Jeg elsker at jeg kan jobbe med noe som er som fritid for meg.

Det er mange baller i lufta, og jeg elsker dem. Jeg ønsker å mestre det, og nyte det, og ha det moro. Å drive med film har jeg lenge drømt om, da jeg har fotografert i mange år. Jeg elsker å formidle gjennom bilder og ord, men det finnes også mye magisk å klare å formidle stemning gjennom film, musikk, lyd. Følelser. Så heng på meg, med meg.

Det skjer så mye fint nå fremover. For meg, i mitt fine liv. Så lenge jeg passer på å beholde roen, som også er vanskelig, så skal det gå bra. Det er så spennende å skape noe nytt. Og jeg føler meg på mange måter udødelig. Jeg kommer til å skrive akkurat det, mange ganger fremover. Bare kjenner det på meg! Fire dager til fadderkveld. Fem dager til teamjegliker-samling. Seks dager til New York, alene.

Etter det kommer jeg hjem i et par dager før jeg tar med meg jentungen og flyr til Bodø. Jeg har muligens tid til ett fotooppdrag om noen ønsker. Baby eller små barn. Og jeg skal filme alle steder. Lage god stemning og vise hvor flott og magisk livet er om man ser det fra riktig vinkel.

Gi meg tilbakemeldinger og ros når det finnes. Jeg kommer ikke bare til å ha vlogg, men også oppskrifter og mat. Hver onsdag vil det bli postet en ny oppskrift. Og ja, de er så klart veganske!

Se videobloggen her, og abonner slik at du får den neste:

Ønsker deg en fin mandag. Jeg har tatovert bryna mine med microblading i dag.. har en hevelse som freaker meg litt ut, men har lovt å holde roen til i morgen.. alt dette i neste vlog..

 

Sykehus gjør deg syk?

Det har gått noen dager, faktisk fem dager siden jeg skrev noe. Jeg kom hjem fra sykehuset på mandag ettermiddag, etter at jeg nesten skjelte ut en lege fordi jeg var så sliten. Jeg lå på gangen, fordi det var fullt. Måtte vente på prøver. Ja, i det hele tatt, det var mye venting. Jeg fikk ikke til å sove, og jeg fikk ikke sovemedisin. Det var mennesker rundt meg i gangen og det var ikke lett å skru seg av. Nærmere umulig. Til slutt hadde jeg vært våken i 30 timer.

Jeg var forberedt på å rase fra meg da den neste legen kom forbi. Tilfeldig var det vel ikke at den neste legen kom for å snakke med meg. Det fikk hun ikke sagt før jeg raste fra meg. Jeg var så sliten og jeg ville ikke annet enn å slå meg av. Legen som pratet med meg ville på nytt vite alt som hadde skjedd i uken som var. Jeg var så sliten og lei av å forklare alt på nytt. Mistet litt tellingen over hvor mange relasjoner jeg hadde til leger og sykepleiere etterhvert.

Men takk til trønderen som passet på meg i starten. En gutt. Sykepleier. Og takk til trønderen (tilfeldig?) som passet på meg fra 05 på morgenen i et par timer, ei jente, når jeg ble flyttet inn på et oppholdsrom. Der var det stille og rolig en liten stund, før alle våknet og jeg ble plassert på gangen igjen. Da fikk jeg brødskive med syltetøy, og kaffe. For det var det eneste jeg ville ha, og jeg fikk uansett ikke til å sove. Ente med å kvikne litt til og begynte å skrive dikt med penn og papir.

Det var sinnsykt hvordan jeg faktisk klarte å oppdatere Snapchat mens jeg lå på sykehuset, men jeg tror det ble min eneste venn gjennom natta når det holdt på å klikke for meg. Så det var enten å være i en medativ tilstand, eller å oppdatere. Jeg klarte uansett ikke se lenge på mobilen i gangen, og det at jeg i det hele tatt klarte det må være på grunn av smertestillende.

Å tenke tilbake til alle timene er som å tenke tilbake på å ha vært beruset. Jeg husker jeg tok bildet i speilet på badet, da jeg hadde klart å komme meg til toalettet. På veien din holdt jeg på å falle i bakken to ganger. Og det er helt idiotisk å tenke på hvor hardt det er å innrømme for meg selv at jeg faktisk er dårlig. Tviholder på at dette er noe småtteri, mens jeg samtidig blir skikkelig skremt. Jeg er aldri syk. Jeg er ikke redd.

Men jeg hadde et øyeblikk der jeg faktisk ble livredd. Jeg så for meg at jeg ble lammet og liggende fanget i kroppen min. Og flere ganger skjedde jo nettopp det. Jeg pratet, men så stoppet kroppen helt. Klarte ikke å prate, selv om jeg prøvde. Og jeg klarte ikke å tro det helt selv. Nesten så jeg trodde at jeg selv gjorde det. Og desto mer jeg ble det bevisst, desto mer observerte jeg hva som skjedde. Jeg pratet, og plutselig gled blikket mitt over i en tilstand hvor jeg bare stirret inn i ingenting og stoppet og prate. Jeg hørte alle rundt meg og jeg ble pinlig berørt inni meg over at jeg ikke klarte å svare. Jeg var der, men kroppen min ville ikke gjøre som jeg ba om. Nevrologen spurte meg om hvor ofte det skjedde, og like etter mens jeg svarte skjedde det. Det stoppet opp og jeg prøvde. Ingen ord, ingenting. Det var som at jeg ikke hadde tilgang til munnen, halsen, stemmen. Det var ingen kontakt til det i det hele tatt. 10,9,8,7,6,5,4 .. plutselig klarer jeg å svare, og beskriver det til ham. Og jeg føler meg dum mens det skjer, fordi det aldri har skjedd. Så der ligger jeg, dum og livredd.

De tok alle tester. De testet hodet mitt. CT. EEG. Blodet. Nervene. Hjertet. Alt. Alt er fint på alle tester. Og da kan man vel si at man burde være lettet. Men nei, jeg skulle ønsket de kunne fortelle meg hva som skjedde. Ikke at alt er fint, for det er jo ikke det? Jeg vet. Fordi, jeg har kontakt med kroppen min. Jeg trener, jeg spiser bra. Jeg mediterer. Jeg kjenner meg selv. Når ting som dette skjer er det ikke en lettelse å vite at alt er bra, for noe må det vel være?

Leste meg opp på migreneanfall med aura, noe som er det eneste hittil man kan si det er. Om man skal si noe. Der stod det hva som fremhever det. En rekke ting.

Utløsende faktorer for migrene (hentet fra Lommelegen.no)

De fleste pasienter har en utløsende faktor eller flere, som kan gi migrene. Disse inkluderer hormonforandringer hos kvinner ved menstruasjonssyklus, eller når de tar p-piller, mat som for eksempel visse typer ost og salt mat, uregelmessige måltider, alkohol og koffein, stress, sensoriske stimuli som skarpt lys, lyder, eller lukter, søvnforstyrrelser eller uregelmessig søvn, fysisk stress som mye trening eller seksuell aktivitet, forandring i barometrisk trykk, og visse typer medisiner.

Vi vet at ost, koffein, rødvin, røkt kjøtt, kunstig søtningsstoffer, røyk, parfyme, sterke lukter, lysstimulering (f eks mye tv-titting), mangel på søvn og sjokolade er sikre migrenetriggere, og disse bør unngås i den grad det lar seg gjøre.

Jeg tar ikke p-piller. Jeg spiser ikke kjøtt, ikke ost. Jeg røyker ikke. Jeg drikker ikke alkohol. Men stress.. tja, jeg trodde det at jeg mediterer skulle dekke over denne delen. Uregelmessig søvn der i mot.. det kan være. Men jeg sover hver natt. Mye trening.. nei, jeg trener ikke så mye at det burde ha noe å si. Men ja, lys gjør vondt. Så skjermer og kaffe. Der har vi det. Jeg elsker jo å skrive på dataen.. og jeg elsker kaffe.

Jeg har i alle fall fått sjekket en hel del. Ullevål er en stor kabal som skal gå opp. Og jeg respekterer jobben hver enkelt gjør, for jeg skjønner at det ikke er den enkelte person sin skyld at det er fullt på sykehuset eller at de ikke strekker helt til. Når det kommer til maten, så burde det kommet inn noen for å ta tak i den delen. Er det ingen som har lært at maten er vår medisin? For en veganer fantes det ikke alternativer de hadde tilstede. Jeg fikk noe til slutt, som jeg aldri tok noen bilde av, men det var stusselig. Da hadde venninnen min Susan kommet også, og hun ble lettere sjokkert over den tallerkenen jeg hadde fått med tre skarvelige gulrotstrimler, to brokkolihoder og noe vegetarboller de hadde funnet.

I dag er jeg hjemme. Jeg gjør alt for å ikke stresse over jobb, men det er faen så vanskelig. Jeg har nylig kastet mange morsomme baller i luften, og jeg elsker å jobbe med alt som jeg gjør. Jeg har ikke tid til å ikke jobbe. Det høres latterlig ut, men ting faller om jeg faller. Jeg er teamleder og har mange mennesker som er avhengig av at min hjerne fungerer. Så med det på skuldrene er det ikke bare å sykemelde seg. Jeg har vært sykemeldt en gang i mitt liv, og det var i fjor. Da fikk jeg verdens største pause fra alt. Nå er det en uke til samling, og alt som skal kokes til en plan ligger i mitt hode. Det er ikke bare å si: Da er jeg borte, klar dere selv.

Og dette var mitt valg. Helsa først, så klart. Jeg gjør det jeg kan. Nå skal jeg til Gustav etterpå, en healer jeg har jobbet mye med. Så etter at sykehus har gjort alt de kan og ikke finner noe, så vil jeg også sjekke med ham. Hodepinen min er her, lettere. Jeg kom hjem mandag, sov i 13 timer og tenkte: Yei!

Jeg filmet matblogger tirsdag, men ser jo etter å ha fått resultatene på det, at jeg ikke var meg selv. At jeg klarte å fungere må være at kroppen hadde gått inn i en annen modus. Overlevelse eller noe. Jeg reiste så på hytta, tirsdag kveld. Mobilen min lå igjen her i leiligheten. Jeg har vært uten mobil, uten skjermer, uten nett. I tre døgn. Det var vært kjempedeilig, men jeg har også hatt hodepine, lettere. Siste natten hadde jeg hodepine gjennom hele natten. Kom hjem igjen i går, følte meg nogenlunde oppegående og tenkte at dette går fint. Det var som å gå inn i en jungel. Så mange oppgaver og ting på en gang at det smalt og jeg knakk sammen. La meg sammen med datteren min i går kveld, men hodepine og følte meg helt utslitt.

Og da har jeg gått i skogen, jeg har sovet, jeg har spist bra. Og likevel. Så jeg tenker, ja, jeg skal roe ned og jeg utsetter det jeg hadde planlagt rett over nyttår. Men jeg reiser til N.Y om en uke, og da vil jeg kunne skrive og oppleve ting. Jeg gleder meg så mye. I dag drar jeg til healer. Etterpå drar jeg i middag med Susan og noen flere, hvis jeg makter. Mat trenger jeg, og det er ikke jobb eller stress i gjøremålet. Jeg drikker ikke. Kun spise og koble av. I morgen har jeg time hos en muskelterapeut, og jeg håper og tror at det kan være noe der også.

Poster gårsdagens IG-bilde i stedet for å ta en selfie i sofaen nå. Det er ikke godt for noen. Tre kvarter til healing, noe av det beste og fineste jeg veit om. Vet jeg kommer til å ha mer energi etterpå, men håper også han kan forstå noe mer. Om det er migreneanfall med aura, krystallsyken, eller om at jeg rett og slett er utbrent. Føler ikke jeg kan være det, føler ikke jeg gjør for mye. Men så er det jo også å ta i betraktning, at mye for meg, er noe helt annet for en annen. For dette er hva jeg er vant til. Hele livet mitt er jobb, på mange måter, men så elsker jeg jobben min så mye at jeg ikke føler det er jobb.

Så jeg vet ikke at jeg jobber selv om jeg gjør det. Høres koko ut, men jeg har et mål her i livet. Og jeg føler det så sterkt. Jeg skal gjøre verden til et bedre sted, og hvis jeg ikke kan bidra til det så gir ingenting noe mening. Jeg er mamma, og min lille kriger skal lære det beste av alt det jeg har lært i livet. Det er en gave å erfare så mye at man selektere ut det beste fra det verste.

God lørdag. Og takk for at dere som leser og henger på, er så fantastiske. Dere gir jobben min mening, vit det. Hver og en av dere. Selv om du leser uten å kommentere. Selv om du akkurat begynte å lese, eller om du har lest meg i flere år. Jeg elsker å skrive, det er det som ligger meg mer naturlig enn noe annet. <3

 

Perspektiv på livet 

Denne natten har vært så lang at jeg ikke klarer forstå at det er ekte. Alle mulige prøver er tatt av meg og jeg har gått fra å være lite bekymret, aka «pytt sann», til å virkelig ligge å gråte i uvitenhet og redsel for hva som faktisk er galt. 

Hele natten har Snapchat vært min venn. Takk Gud for at jeg hadde laderen min med. Jeg har ikke sovet. Kanskje duppet to runder på 10 minutter. Klokken er nå 7.30 og jeg synes det er absurd å tenke på hele denne natten. Nå skriver jeg, fordi det ikke er annet å gjøre. Å scrolle i medier har jeg ikke energi til. Jeg faller inn og ut fra å være oppegående, til at kroppen bare akutt vil slippe alle muskler og slappe av.

Det verste tidspunktet var etter at jeg hadde forlatt legevakt, Volvat, og blitt lagt inn på Ullevål. Mye venting, og mye prøver og stikk og tester. En nevrolog prater med meg og jeg prater. Plutselig klarer jeg ikke prate, på lik linje med tidligere på kvelden. Jeg faller ut. Denne gangen er jeg veldig bevisst på at jeg faller ut, og prøver å prate. Det går ikke. Tre sekunder. Fire sekunder. Jeg stirrer i frakken til nevrologen som står ved en datamaskin foran sykesengen, og prøver om få frem ord, men alt er borte. Fem sekunder. Seks sekunder. To sekunder. Et dypt åndedrag. 

– Der skjedde det igjen, sier jeg.

Han noterer. Jeg spør om det er normalt. Om han har sett det før. Han vil ikke utelukke epilepsi. Han må gå videre, men skal sende meg til CT. Tårene presser på og straks han går kommer alt. Kjenner meg sterk som er her alene uten noen familie i Oslo, men blir ordentlig skremt av det som skjedde. Jeg er aldri syk. 

Jeg gråter skikkelig og ringer en venninne som jeg visste hadde på lyden i tilfelle jeg trengte å ringte. Jeg knekker helt sammen og kjenner på redselen. Det blir bedre. Jeg blir plutselig sliten og må legge på. Neste runde ringer jeg pappa og gråter. Så må jeg legge på fordi legene kommer inn. 

Begynner å tenke på ting som ME. Hjerneblødning. Alt mulig. Hva om jeg blir syk for alltid. Så syk at jeg ikke takler å drive med alt jeg elsker. Som teamjegliker? Hva om jeg ikke klarer å være med på neste samling?

Jeg går gjennom testamentet i hodet. Ser for meg at jeg plutselig må inn til en akutt operasjon med hjernen, som jeg mye sannsynlig ikke overlever. Ser for meg å prate med ungen min før operasjonen. Men også hvem som skal ta over hvilken oppgaver. Lager en plan i hodet på hvordan teamet skal leve uten meg om jeg plutselig dør. Hvordan jentungen skal ta over når hun er 18, og hvem som skal fylle hvilken oppgaver. Tenker på tekstene jeg har skrevet. Har jeg skrevet nok? Har jeg lært leserne mine nok?

 Alt startet med ekstrem hodepine. Ville ikke til legen. Skulle kanskje i dag, men endte med å reise i går kveld etter at jenta hadde lagt seg. Begynte å kjenne at dette ikke er normalt. 

Barnevakt kom. Maren kom og hentet meg og kjørte meg til Volvat. En lege så kjekk at jeg følte meg inkompetent når jeg falt ut av samtalene. Han lyste i øynene mine, det hele trigget angsten min og tårene kom frem. Ble redd da jeg ankom resepsjonen først og holdt på å deise i bakken.

Hodet tuller mye med oss når vi havner i ukjente situasjoner. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gråter mer. Kanskje fordi CT gikk bra. Det verste er utelukket. Håper jeg. Sitter her og føler meg fra en annen dimensjon. Rar. Og det verste er at jeg ikke klarer å slappe helt av. Jeg tenker på jobb. Fordi jeg hadde en fullsatt dag i dag som jeg gledet meg til. På godt. Ikke vondt. 

Men jeg burde sovet. De vil ikke gi meg sovemedisin. Jeg venter på å bli utredet for epilepsi. Foruten om det tror de det er et skikkelig heftig migreneanfall som kan være i tre, fire dager. 

 

Jeg håper alle leketøysbutikker blir nedlagt.

Jeg fikk mail fra Fretex! Barnas Fretex. De har startet noe jeg selv kunne startet om jeg hadde kommet på det selv. Flere ganger har jeg oppfordret datteren min, som nå er 8 år,  til å gi bort egne leker i gaver til andre. I stedet for å kjøpe nytt. Det har gledet henne å gi, og andre å få. Barn bryr seg vel ikke om leken er ny. Når sant skal sies er det plutselig enda mer spesielt å få noe som noen velger å gi fra seg.

Hit kan du dra på lørdag og levere leker til en tom butikk, som da åpner med å ta i mot sine første varer, fra oss her ute. Meg og deg og barna våre. Barnelekene dere gir kan altså være en av de første lekene som blir solgt i konseptet.

Fretex åpner en butikk ved navn Barnas Fretex på Eger i Oslo. Når butikken åpner den 2. desember er butikken tom, og åpen for at man kan levere inn brukte leker. Én uke senere, 9. desember åpner butikken for salg av brukte leker, og det er fortsatt mulig å gi leker i tillegg.

Bravo!!! Dette er en sykt kul sak. Håper alle lekebutikker blir nedlagt og at vi lever på å bytte leker i 100 år!

Fretex ønsker å sette fokus på hele gjenbrukssirkelen, ikke bare at man kan gi bort brukte leker, men at samfunnet også vil være tjent med at vi gir brukte leker i gaver. Norske barn har mange leker, og Fretex er av den oppfatning av at barn ikke bryr seg så mye om lekene de får er nye – så lenge lekene er nye for dem. Og dette er jeg så enig i. Datteren min har flere ganger gitt bort sine egne leker i bursdagsgave. Dette er fantastisk!

Butikken åpner for innlevering av leker 2. desember klokken 10.00. Lørdag 9. desember klokken 10.00 er det offisiell åpning med både levering og salg av leker. Da vil butikken etter planen være full av leker, og Fretex holder åpningstale klokken 11.00. Det vil bli servert boller, saft og kaffe, og en DJ vil lage god stemning for barna i butikken.

De ønsker seg spesielt: Lego, Duplo, Playmo, bamser, bøker, Briotog, dukker og kostymer. Rekker du ikke innom, hjelper det masse å spre budskapet på sosiale medier!

Sjekk denne linken til facebooksiden deres! Dette er et sykt bra opplegg. 

Her er noen tidligere innlegg til lekerommet til Tina som jeg har skrevet. Om leker og interiør. Se linker under bildet.

Ny alder, nye leker. Les HER.

Verdens verste mamma. Les HER.

Skikkelig gammelt innlegg bare for å mimre. Les HER.

Interiør-innlegg fra barnerom. Les HER.

Slik ser barnerommet ut nå. Les HER. Og Tina sin bursdag i fjor.

 

Botox eller Facegym?

Shiit. Jeg er tilbake jeg altså. Med tusen gjøremål og ingen tid til fest, date eller andre ting. Jeg har kastet ballene mine opp i lufta og jeg er klar for å kjøre på igjen. Det føles helt fantastisk og jeg skal faktisk nyte det. Jeg har én viktig ting å prioritere for at dette skal være vellykket. Det er å meditere morgen og kveld, hver eneste dag. Det er faktisk viktigere enn å pusse tenna. Og jeg har det kjempemorsomt!

Jeg skaper ting og jeg er klar for å stikke nesa frem igjen! I forrige uke var jeg med på veganpoden og på KAST hos P2. I morgen skal jeg bli intervjuet i en sak som kommer i VG og jeg skal lage videoblogger.

Hør på podkasten hos P2 HER. Den andre har ikke kommet ennå, men skal så klart dele når tiden er inne.

Bildene over er tatt i London da jeg og Therese var der for noen uker siden. Vi filmet masse på denne reisen, 5 land på 5 dager. Da vi tok flyet hjem fra Spania med teamjegliker tidligere i år, kom vi over en artikkel om Face Gym i magasinet som ligger i setet foran oss. Vi bestemte oss da for at akkurat dette skulle skje. Vi skulle på Face Gym!

Det er det råeste jeg har gjort med trynet. Å aktivere muskler og få blodsirkulasjonen i gang. Jeg så mye yngre ut i en mange, mange dager. Tenk å gjøre dette ofte da. Vi trener jo de andre musklene våre, hvorfor ikke de i ansiktet? Bildene over ble tatt like etterpå. Man kan se det, sant? Ser litt ut som at jeg har tatt botox.

Men nei, jeg lover, det finnes ikke botox i meg. Det lovte jeg dere for lenge siden, at jeg ikke skal gjøre. Det er tøffe tak om man vil kalle det det, men jeg liker faktisk disse linjene som kommer i ansiktet mitt. Litt spennende å se at jeg forandrer meg og blir eldre. Mer vis. Mer klok.

Det er mye filming om dagen, og fra og med neste uke vil det være mer innhold på denne YouTube-kanalen min. Sørg for at du trykker «abonner» (som ikke koster noe), slik at du får med deg når jeg legger ut noe nytt. Og du må mer enn gjerne tipse meg om tema til hva jeg skal snakke om! Det har tatt tid å finne ut hva som skjer i kanalen min, og hvordan jeg skal gjøre det. Endelig har jeg et eget team som er med på å skape dette, og vi kommer til å produsere masse til dere. Alt fra samtaler om tema, intervju av personligheter, oppskrifter, på samling med teamjegliker og noen tips og triks med meg og jentungen!

Blir kjempeglad for alle forslag på tema som kommer!

PS: Hjemmesiden til Facegym finner du her. Det kostet sånn 900 kroner cirka. Verdt det! Og hvis du vil se noe helt random jeg kom over. Som et gammelt innlegg over mine hårfrisyrer (tenk jeg kan oppdatere det bra nå da). Så kan du klikke her og le litt om du vil. 

 

Derfor er jeg veganer

Jeg har mange følelser rundt et slikt spørsmål. På mange måter er det en glede å få sjansen til å opplyse andre, men ofte ender det ikke i noen forståelse for noen verdens ting. Og det er helt i orden. Det må jeg respektere, for jeg vet hvordan det er. Jeg har vært veganer i snart elleve måneder. Har det vært vanskelig? Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg har lært mer om mat nå enn hva jeg ellers hadde hele livet.

Vi stoler på at alt er riktig. Sant? Vi stoler på at butikkene gir oss det som er greit for oss å pakke i oss. Sånn helt seriøst, jeg fikk sjokk da jeg begynte å forstå hvor mye dritt vi pakker i oss. Hvor mye helt syke ting som finnes i en helt vanlig butikk, tilgjengelig for alle. Det blir sånn at man veier opp disse forbudene vi har mot Marihuana som er en plante fra planteriket, mot all giften vi med glede får lov til å putte i kroppen vår.

Du tenker at du alltid har klart deg helt fint, og ser ikke problemet fordi du er frisk. Men hva om du kunne være enda friskere, enda sprekere, enda raskere. Mer energi. Mer fokus. Mer våken. Mer av alt. En tilstand som du kanskje aldri har opplevd, fordi det du pakker i deg alltid har døyvet ditt potensiale. Og det jeg skrev akkurat nå, det var ikke mot kjøtt. Det var mot alt annet.

Plantebasert kost, vil jeg heller kalle det. Hvis du tenker på dyrene, og hva de spiser. Så har de som regel en kilde, sant? Ren mat rett fra naturen. Alle andre vesener klarer seg på det, utenom oss?

Så har du det med kjøtt og proteiner. La oss bare tenke litt over saken. Hva spiser dyrene for å få i seg protein? Planter! Så hvorfor skal vi spise et dyr for å få i oss proteinene i stedet for å gå rett til kilden? I stedet for å være med på å drepe utallige uskyldige dyr som først lever i fangenskap og har det vondt? Fordi vi mennesker eier kloden og bestemmer alt her? Vi har bare misforstått. Vi er taperne her. Og visste du at det er antibiotika i alt dette kjøttet også?

Jeg så en reklame her om dagen på TV. Ser ikke TV egentlig, vet ikke hva som stod på her. Muligens Sumo fordi Skal Vi Danse eller noe. Spiller ingen rolle det da. Det var uansett en reklame om alvoret med å bruke for mye antibiotika. At det kan slutte å fungere på sykdommer om mennesker bruker det for mye.

Så da tenker jeg at: Tja, kanskje ikke la det være lov å drepe masse dyr og fylle dem med antibiotika for deretter å la oss spise det?

Noen sier: Men du må jo ta B12-tilskudd. Det er vel ikke naturlig?
Da vil jeg si: Se på Earthlings på YouTube. Seriøst. Se alt og pin deg gjennom det om du kan. Det er mer naturlig for meg å ta et tilskudd av B12, og D-vitamin som jeg uansett tar, fremfor å stå innefor det der. Og B12 finnes andre steder enn i kjøtt. Det finnes i sopp for eksempel.

Noen sier: Ja, men i Norge er jo alt så jævla bra på sånne gårder!
Da vil jeg si: Så du har vært på alle gårder du da eller? Er det verdt risikoen?

Du er ikke allergisk mot melk. Du er bare ikke en kalv. Vi gir babyen vår mat. Kua gir babyen sin mat. En eller annen plass på veien skjedde det noe alvorlig galt, og vi misforstod det hele. Vi begynte å drikke kumelk for kalsium? Nei, nei, nei.

Melk er så surt, så i en kropp hvor det er et surt miljø må kroppen til slutt ta kalsium fra bena våres, som er basisk. Må hente kalsium fra benbygningen vår. Og jo mer melk vi drikker, jo surere miljø. Og vi i Norge drikker mest melk, med kalsium og likevel høyest utslag av benskjørhet. Ring, ring. Er det noen der?

Så det skjedde først for to år siden at jeg begynte å forstå dette med energier. Dette at vi alle sammen er her på likt grunnlag som alle dyr og individer. Jeg forstod at disse dyrene vet. Og likevel om jeg forstod, så klarte jeg ikke å bli vegetarianer, det var på mystisk vis vanskelig for meg. Kanskje fordi jeg hadde vært på diett og blitt vant til å spise enorme mengder med kylling og ris og grønnsaker. Og ja, det var mye sunnere enn hva man ellers pakker i seg.

Nyttårsforsettet mitt i år var å prøve meg som veganer, etter at en tidligere venn av meg har gått den veien. Jeg fortalte at jeg ville mestre det å være vegetarianer, for jeg visste jo at disse dyrene hadde følelser. Han så på meg og sa:

– Anette! Elsker ikke du dyr da? 

Jeg nikker forlegent.

– Da er du veganer. Du kan ikke drikke melk heller. Du må undersøke litt, gjøre deg opplyst. Vite hva det er du putter i deg. 

Jeg tenkte på sjokoladen som jeg alltid var avhengig av før. Men han forsikret meg over at vegansk sjokolade.. når man kom over de riktige, så var det bedre enn noe man tidligere hadde smakt.

Jeg brukte romjulen til å saumfare vegan-kontoer på Instagram og kom over så utrolig mye snasen mat. Jeg begynte å bli inspirert og disket opp filmer jeg hadde fått anbefalt mange ganger tidligere på året. Netflix: Food Choices. Etterfulgt av Forks Over Knifes. Det ga meg mer visdom enn jeg noen gang hadde sittet med tidligere. Et par timer foran tv kunne altså lære meg mer enn hele skolegangen min har gjort tidligere. Deretter så jeg Earthlings og jeg tvang meg selv til å se. Jeg ville på ingen måte risikere å spise kjøtt igjen. Jeg ville gardere meg selv. Videre så jeg Food Matters og What The Health

Jeg begynte å se på katten min og undre på hvordan vi havnet i en slik situasjon. Katt, hund, menneske, ku? Alt er jo det samme, hvorfor skal noen dyr lide mens vi koser med andre? Jeg våknet på en måte som jeg aldri kan gå tilbake fra.

Januar var åpenbaring på åpenbaring. Smaksløkene endret seg og jeg kunne kjenne den deilige smaken av frukt og grønt på en måte jeg aldri hadde før. Jeg lagde mat jeg aldri hadde laget før, og for første gang lærte jeg meg om linser og bønner. Ting jeg aldri hadde brukt i maten før.

Jeg spiser vegansk sjokolade fra tid til annen, fordi jeg har lyst og det smaker himmelsk, men jeg har ingen sug for deg. Det er noe av det deiligste. Jeg crawer på sunn mat i stedet for dritt. Og jeg spiser masse, masse god mat hver eneste dag. Jeg kaster mindre mat også. Drikker havremelk som virker hundre ganger mer logisk enn melk fra ei ku? Det synes jeg i dag høres ekkelt ut kontra å få det rett fra natur og planter.

Dessuten er det største gassutslippet fra industrien med kuene? Se en film som er skapt av Leonardo DeCaprio. Han prøver også å redde verden, og jeg forguder den mannen der. Og ja, jeg drømmer også om at han en dag skal finne meg slik at vi kan leve sammen. Men filmen jeg skal frem til heter Cowspiracy. Den ligger på Netflix. Der får du vite sykt mye om akkurat dette. Vær ikke redd for at ting blir kjedelig. Tenk heller på hvor opplyst du kan bli av å lære noe ingen vil fortelle deg.

Tenk om alle sluttet å spise dyr eller noe fra dyr: Vi tok mer vare på plantene våre og reddet milliarder trær, som gir oss oksygen, som gjør at vi har muligheten til å puste. Vi hadde reddet klimaet. Vi hadde sluppet en haug av sykdommer. Vi hadde sluppet å bruke massevis av penger på medisiner, for gjett hva, maten vi spiser gjør oss syk. Og det finnes utallige historier om alvorlig syke mennesker som har blitt frisk av å spise plantebasert. Se filmene før du tenker for mye mot dette. Ja, vi kan altså redde verden i grunn. Ved å heller spise fra planteriket.

«Men kjøtt er jo såååå godt». Ja, vel. Da burde du klare å se disse dokumentarene og stå for det du spiser. Og se hva kjøtt faktisk gjør i blodårene dine.

Energien min er ren. Jeg er ren. Alt i kroppen min er rent. Men det beste av alt: Samvittigheten min er ren. Ved å ikke være med på den stygge industrien, føler jeg at jeg hver eneste dag bidrar til noe godt her i verden.

Så, det er vel derfor jeg er veganer. Og jeg kommer nok alltid til å være det. Om jeg ikke er det en dag, så har jeg virkelig mistet meg selv. Jeg elsker alt som lever blant oss og livet mitt gir ikke mening om jeg ikke kan bidra til å gjøre godt.

Følg meg gjerne på Facebook. 

 

Redd for å skape forventninger? – Manneposten #50

Du sier du ikke vil være sammen med henne, for du vil ikke at hun skal få forventninger. Du vil bare ha det som det er. Henge sammen, ha masse deilig sex og alt det kule som hører med.

Som å bestemme hvordan fremtiden din skal være, uavhengig av hva du føler.

Det føles så bra å se henne, som ligger der ved siden av deg. Naken. Naken til sinns, naken i kropp. Nærheten som hun tillater deg å ta del i. Sinnet som hun slipper løs for å la deg ta del i hennes ego. Du får kysse henne hvor du vil. Du får ta henne med deg hvor du vil. Til et sted på jorden, til et sted i drømmeland. Alt dette fordi hun har sluppet deg inn. Ellers hadde du ikke ligget der ved siden av henne.

Du er redd for å skape forventninger, men du tillater deg å være med henne store deler av tiden likevel. Som at det å si det ikke betyr noe mer, skal endre hva hun føler.

Eller hva hun tillater å føle?

Vi kan tenke og mene, men underbevisstheten vår regjerer over egoet vårt. Så mens egoet sier en ting, sier resten av deg noe annet. Og selv om du tilsynelatende har kontroll, kan det være du undertrykker noe. Eller er det slik at du har bestemt deg for å ikke føle? I så tilfelle er det egoet, altså tankene, som har bestemt dette. Mens inne i deg et sted, føler du mer enn hva du aksepterer.

Og du sier kanskje at du er redd for å såre henne?

Gjett hva. Hvis det er der jokeren ligger, så er det for sent. Det spiller ingen rolle hva som er sagt, så lenge disse båndene er skapt. Du står i en posisjon hvor du har den berikende mulighet til å såre henne, selv om det aldri var intensjonen din. Og disse båndene blir sterkere, selv om ordene sier noe annet. Ord og handling, just saying.

All denne nærheten, dette intime. Alle gangene energien deres utveksles, alle gangene blikket deres sitter dypt og intens og kun dere to – er i den verden som kun finnes mellom dere to. Alt dette skjer uten at det skapes noen bånd, for du sa en gang at du ikke ønsket noe mer, ikke sant? Da har du ingen dritt under matta di.

Tryggheten hun savner

Selv om du ikke gir henne den tryggheten som er etterlengtet i henne, så har du den. Du er trygg, for du har henne. Og dermed, boom, er det lettere for deg å slappe av i denne situasjonen. For du innser kanskje ikke at du er den med toere, knekt, konge og et ess på hånden.

Og ja, vi er ulike. Gutter og jenter er skapt forskjellig, inne i hodet, måten vi er bygd opp på, med hormoner og muskler. Vi er ikke helt like selv om vi på mange måter er det. Selv om jenter skriker etter likestilling og vil være sterke og tøffe. Inne i oss er det forskjeller.

Hun må selv ta ansvar

Inne i hennes hode prøver hun å være denne sterke. Denne tøffe som takler dette. Så klart skal hun takle det når du takler det. Men en liten del i henne frykter nok at du plutselig er med en annen. Nei, du er jo ikke det, men så hvorfor skulle du da være redd for forpliktelser, tenker hun?

Hva er du redd for, mann?

At du skal låse deg fast? Som om du blir sittende inne i et bur? At du skal miste friheten din? Psst: Det er din mentale frykt. Det er egoet ditt, altså tankene som sier noe sånt til deg. For det er ikke hva du føler, om du ikke tenker, eller?

Ingen kan fange deg. Kun du selv. Selv om du er i et forhold, så er du et fritt menneske. Ja, vi kan ta hensyn. Og ja, det skal være ønsket om man tar det hensyn. Men ikke glem, at du er fri.

Så hva er alternativene?

Du kan hoppe i det og se hva som skjer. Og derfra kan det være himmel eller helvete. Om du så lukter på helvete, så avslutter du like kjapt. Ja, litt vondt, men ærlig og med svarene du ikke ville ha tidligere. Nå vet du, det fungerte ikke. Hun ble såret, men nå vet hun også at det ikke fungerte. Det er en ærlighet over det å vite.

Eller så fungerer det. Fantastisk, i så tilfelle!

En mulighet er jo å fortsette, for så å finne svarene om lang tid. Mens hun gradvis må skyve vekk en klump i seg for å holde ut til den dagen du kanskje er klar. Den dagen du enten er med henne, eller en annen. Og hvor såret skal hun ikke bli den dagen du valgte en annen? Når hun faktisk ventet, mens klumpen i henne vokste? Vil vennskapet overleve det? Ville ikke det vennskapet vært bevart om dere allerede nå visste at noe mer enn et vennskap ikke fungerte?

Eller dere ender opp sammen, om lang tid, og du kan gi henne all den kjærligheten som hun fortjener, og hun er evig takknemlig for at hun ventet på deg. For det var jo dette hun følte. At en dag, en vakker dag, så skjønner han også dette. Og livet blir fantastisk i alle deres dager.

Det er en sjanse å ta, men er du villig til å sette måneder eller år av hennes liv på spill for det?

Siste mulighet, med makten i dine hender.

Vær den sterke som avslutter det. Så hvis du absolutt ikke vil ha dette forholdet, og hvis du absolutt ikke vil såre henne i lengden. Avslutt det nå da. Avslutt det med en gang slik at du ikke sårer henne i fremtiden. Slik at hun er fri til å leve livet sitt og møte hvem enn hun er ment å møte, hvis det likevel ikke er deg.

For så lenge hun føler det hun gjør, så er hun blindet av dette båndet som er skapt. Og hun kommer ikke til å klare å være den sterke som avslutter dette, uansett hva hun sier. Du har makten i dine hender og det er ikke en makt man skal leke med. Det er følelsene til et annet menneske.

Eller er det egentlig du som er redd for å bli såret?

Hvorfor være med henne når du kan være med andre? Er det noe i deg som frykter å bli såret? Er det egentlig hos deg selv det ligger?

Se for deg at neste gang du vil se henne, så vil hun ikke se deg. Hun har brått møtt en annen. En annen person er på vei inn i din plass. Dette magiske, dette vakre dere har. Hvordan føles det? Å vite at din plass er erstattet med en annens? Hun vil ikke komme tilbake om du ombestemmer deg heller. Nå er det for sent. Hun er med en annen nå.

Hvordan føles det?  

Sier du til deg selv at det går fint, fordi du ikke var klar? Tid eksisterer ikke, min venn. Du har alt akkurat nå. Eller du har ingenting akkurat nå. Og hvorfor er det så vanskelig å gi den bekreftelsen og tryggheten til henne? Fordi at når du gjør det, så er det forventninger skapt. Men er forventninger verre enn et endeløst håp?

For hva er egentlig planen på dette uforpliktede opplegget ditt? Er planen at det bare plutselig går over og at dere slutter å sees? Men da vil du fremdeles bevare vennskapet?

Hva skjer om du blir såret?

Å bli såret er en det av prosessen i dette livet. Vi har aldri noen garanti mot å bli såret. Tenk så kjedelig livet er uten å erfare de følelsene? Hvis alt bare var monotont. Det å bli såret gjør at du vokser enda mer. Det er kun motgang som kan gjøre så store endringer inne i deg. Du kan presse deg ut av komfortsonen og vokse som menneske, mer og mer, men det å virkelig bli såret, det lærer deg mer enn noe annet.

Valget er ditt, når du blir såret. Først da kan du velge å gå, for da har du svaret. Skjønner? Uvitenhet er mer smertefullt enn det er å bli såret. Usikkerhet gjør vondt i åpne hjerter.

Konklusjonen er enkel. Mens du tenker at du lever det brilliante liv, og at hun er din supervenn som du tilfeldigvis kan ha supersex med uten forpliktelser, så skaper du et bånd. Så hva gjør du nå da?

Det er nesten to år siden forrige mannepost, og jeg håper jeg klarer å levere, for dette temaet,
akkurat på denne måten, har jeg ikke skrevet om tidligere. Følg meg også på FB for oppdateringer.

 

Papirøen i Københavns Havn

Litt sent innlegg, men på reisen til meg og Therese var vi i Stockholm, Amsterdam, København og London. Her har jeg ikke kommet med å dele mer enn til København, som kommer her. For en by! Det deilige var at vi gikk fra sted til sted uten å ha noen tanker om hva eller hvor vi skulle sånn egentlig. Alt ble på sparket og vi gikk gatelangs fra sted til sted. En perfekt måte å oppleve en by på. Vi fikk spise på mange ulike plasser, og kjent på miljøet rundt. Den kuleste spiseplassen i København ble vel uansett denne. En stor mathall med mat fra mange ulike steder i verden. Mange veganske valg der inne også. Må oppleves. Stedet ligger i Københavns Havn.

Utenfor fantes det kunst som dette. Lapper med nydelige ønsker fra alle slags mennesker.

Skulle vært på denne plassen lengre, men det er også fantastisk å reise slik. Aldri lei av inntrykk, men litt heftig å fly hver dag. Spennende, absolutt. Jeg skulle nok vist dere mer fra innsiden av dette stedet, men det kommer snart i en videoblogg. Jeg jobber mye med video om dagen, og det vil snart komme mye innhold på YouTube som kommer kontinuerlig. Wehee, jeg har mer å dele snart. <3

I dag var jeg og bestevenninna mi Susan på en NRK podkast. Den blir publisert 30.november. Handler om vennskap og forventninger. Jeg føler det ble en veldig fin samtale hvor vi snakket om hvordan vårt vennskap er. Gleder meg til å dele det.

 

Triana Iglesias BY anetteantonsenfoto

Denne uken fikk jeg gjøre noe jeg har ønsket å gjøre lenge. Jeg ville fotografere Triana Iglesias. Ikke på den måten vi har sett henne mest, men på min måte. Denne fotograferingen har vi prøvd å få til en stund, men så har det blitt utsatt og denne uken var dagen det skulle skje på. Jeg og henne og fine samtaler, inn i Frognerparken, inn i drømmeland. Vi brukte ikke lang tid, for det liker jeg ikke. Jeg ser etter det riktige øyeblikket, med det riktige blikket, som jeg ønsker å fange.

Triana har skjønt det, hun også. Dette med livet. Dette indre. Hun vet det vi alle trenger å vite. Dette uendelige, dette fredelige. Dette som bor inne i oss og kobler oss til noe som er så mye større enn hva vi kan forestille oss.

Jeg jobber med et intervju som kommer i et magasin. Alt skal jeg dele med dere, så klart. Men i kveld så vil jeg bare dele noen av disse bildene. Det er mange, mange flere, men jeg kan ikke dele flere før saken er ute. Jeg må først finne ut hvilken bilder som skal være i saken og på fremsiden av magasinet. Jeg håper dere liker det dere ser. Dette bildet under er Triana sin personlige favoritt.

Så sterk, uavhengig og ydmyk. Vis av erfaringer og sterk av opplevelser. Triana Iglesias. Hun har blitt voksen. Skjønnheten på innsiden vokser gjennom det ytre og gir meg som et nysgjerrig menneske – innhold til nye tanker.

Jeg er privilegert. Karrierevalget mitt var dette, for mange år siden. Det var journalist jeg ville være, men jeg ville ikke skrive om hva som helst. Jeg ville inn i historier og erfaringer hos profilerte mennesker. Fordi profilerte mennesker ofte har hatt en annerledes vei å gå. Det er ofte en grunn for det også.

Håper du liker bildene. God helg. 🙂

 

Kjærlighetssorg om vinteren

Alle trekker inn. Eller reiser vekk. De gjør det alle sammen, og de har alle sammen noen å gjøre det med. Du er den eneste som er helt alene. Du har ingen. Du sitter hjemme og ser ut på vinteren. De går hånd i hånd. De ler. Alle har det bra. Ikke sant?

Mens jeg går bortover gaten har jeg en klump i magen. I halsen. Kanskje fordi minner ubevisst kommer frem. Det er kanskje låten jeg hører på ørene, eller snøen. Kulden og den kramme snøen. Den minner meg om tidligere sorger, hvis jeg ikke tar kontroll. Jeg kjenner kjærlighetssorgen jeg hadde sist vinter og jeg lukter den tørre kulden som jeg elsker. Den sorgen jeg har bært i mange vintrer, etter mange sorger, den kan jeg så klart hente frem om jeg velger det. Vi vet ikke at vi kan velge, derfor blir det vondt.

Jeg tar meg selv i å være bli bevisst over at jeg har denne følelsen. Jeg kjenner på den, bevisst. Jeg kjenner etter. Hva er det som gjør dette? For et år siden hadde jeg en kjæreste, med en stor familie. Jeg trodde oppriktig at vi skulle leve sammen resten av livet. Det var for godt til å være sant, men det var sant.

Der og da var det sant. Jeg elsket et annet menneske som også elsket meg. Og vi hadde alt, fordi vi hadde hverandre. Jenta mi elsket ham og han elsket henne. Jeg hadde fylt 30 år mens jeg var i dette forholdet og jeg så kun fremtid. Huset vi skulle ha, ungene vi skulle få. Familien hans var alt jeg hadde drømt om å komme inn i. En stor familie som tok imot oss med åpne armer. Det var som om at vi hørte hjemme, som om at vi hadde kommet hjem dit vi hørte hjemme.

Etter mange sorger og dårlige opplevelser var det min tur. Jeg tvilte ikke, for jeg visste alt jeg hadde vært igjennom før jeg fikk dette fantastiske inn i livet mitt. Denne gutten elsket meg for alt jeg var. Absolutt alt. Det var ikke noe jeg kunne finne på å gjøre, som han rynket på nesen av. Han likte alle mine sider og jeg var ved flere anledninger noe som mange flere har opplevd å være: Verdens lykkeligste.

Ting som dette kan bli revet fra deg over natten. Og det ble det. Alt det magiske og uendelige hadde en ende. Det var surrealistisk og jeg mistet meg selv helt. Jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte å forholde meg til det. Som et mareritt. Jeg kunne ikke forstå at dette fantastiske var slutt. Jeg ville ikke slippe, jeg tviholdt. Ble vrang. Og mens jeg mistet ham, det vi hadde, alt vi skulle ha . . . så mistet jeg også meg selv. Jeg hadde dager, tider og uker hvor jeg tilsynelatende hadde forstått det, men så ble jeg desperat og alt rant over nok en gang. Så ble det bedre, og vi kunne prate igjen. Og jeg ble glad, fordi da kunne han se jenta tidvis, som elsker ham så mye.

Jeg var åpen. Jeg visste at jeg måtte la ham gå og sette meg selv fri. Jeg visste alle disse tingene og jeg gjorde det utenpå, mens det lagt inne i meg raste borg etter borg og små branner startet rundt hjertet mitt. På utsiden og i hodet hadde jeg kontroll, for det meste. Kontroll, kontroll og krasj. Krasj og hardt i veggen. «Kom tilbake.» Jeg ville ha det vi hadde, som ble ødelagt. Og det ble mer og mer ødelagt desto mer jeg ikke klarte å akseptere det som skjedde. Og jo mer jeg skjønte at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen, desto mer skjønte jeg at han hadde akseptert alt før meg.

Jeg var den som sørget sist. 

Det var over. Det var sant.

Å miste seg selv kan være det beste som skjer deg. Det er åpningen din. For det er først når det blir så vondt at du ikke holder ut, og det ikke er noen flere steder å rømme til, så må du inn i deg selv. Og først i etterkant kan jeg bekrefte igjen og igjen, at dette var virkelig det tøffeste. Etter så mange sorger i livet, hadde jeg begynt på min vei med selvutvikling. Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg skjønte at en ende på noe var starten på noe nytt. Alt dette hadde jeg lært.

Det ble for mye, lenge før det virkelig smalt. Jeg hadde ungen på skole på motsatt side av byen, kontor på en tredje side. Pendlet noe voldsomt, og han bodde en time unna. Jeg kjøpte en ny leilighet og jeg totalrenoverte. Jeg hadde en del å ta tak i på jobb og det store teamet jeg har satt til verden. Dette var den eneste gangen vi hadde mye drama innad i teamet. Og jeg hadde bloggen som skulle mates daglig i tillegg til fotooppdrag. Så skranglet forholdet og alt bare smalt. Jeg sykemeldte meg for første gang i mitt liv og slutte å blogge. Det var veggen og klippen foran meg på en gang, og jeg skjønte at jeg måtte dra hardt i håndbrekket. Hardt. Å sykemelde meg var helt sinnsykt for mitt hode, min stå-på-vilje. Men det er det beste valget jeg har tatt. Og det har tatt meg dit jeg er akkurat nå.

Du trodde kanskje at jeg var en helgen, at jeg har full kontroll og at alt er fint? Jeg mistet besinnelsen. Vi kranglet. Jeg klarte ikke kontrollere sinnet mitt, for jeg fikk det ikke som jeg ville. En gang måtte jeg parkere ved siden av veien, en sen kveld, mens jeg ropte i telefonen. Jeg hylte av frustrasjon og kastet mobilen i gulvet. Når jeg skulle kjøre videre, rundt et hjørne, for å parkere, så gråt jeg. Jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å se, og jeg rygget på en fuckings Tesla, av alle ting, når jeg skulle lukeparkere. Måtte så klart legge en lapp på ruta og kjente at nå, nå, nå må dette ende.

Så dette skjer når du roper, skriker og mister besinnelsen: Du kutter kontakten med deg selv. Jeg hadde vage minner om at jeg kunne dette, jeg hadde jo mestret denne kontakten på et vis tidligere, men tydeligvis ikke til det fulle. Jeg hadde bare smakt på det. Og hver gang jeg gråt, kranglet eller var uenig, så mistet jeg mer og mer kontakt med meg selv.

Det verste var å få vite at han hadde truffet en annen. Jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt, for der var kanskje et håp som jeg ikke hadde innsett at det var. Et håp om at vi en dag fant tilbake, fordi vi hadde jo ligget der en gang i tiden under stjernene og visst at det var oss og at hele livet og alle hendelsene til nå, var hendelser som kun eksisterte for å føre oss to sammen.

Stillhet måtte til. Masse, masse stillhet og alenetid. Og være i nuet. Samle seg. Jeg kom over en YouTube-greie med en viss Eckhart Tolle. Jeg kjente ikke til ham. Jeg vil skrive et innlegg senere, hvor jeg forteller eksakt hva som skjedde etter at jeg lyttet til den, og hvilken jeg lyttet til. Etterhvert som jeg gjorde det så kom jeg mer og mer i kontakt med meg selv. Og jeg startet å praktisere meditasjon hver dag. Før jeg så var på en retreat med Eckhart Tolle i fire døgn.

Jeg fant meg selv på denne veien, og jeg hadde aldri kommet tilbake til bloggen om ikke. Jeg har lært meg om meg selv. Om tankene (egoet), og hvordan det henger sammen. Det har gjort meg til en bedre mamma, venn, og teamleder. Jeg kan hjelpe jentene og guttene i teamet på en helt annen måte, når de møter veggen på sin reise.

Jeg har det bra nå. Og jeg har lært meg ting som jeg ikke visste at fantes i meg selv. Kjærligheten vi får fra andre, den kommer fra oss selv. Andre drar den frem, men vi kan også gjøre det selv. Og når du mestrer det, så kan du sitte alene inne i vinteren, i visshet om at det er mange som ikke er alene og er med andre. Men selv om du sitter alene, så føler du kjærlighet og du er ikke ensom. For ensomhet finnes ikke. Og når du opplever den type kjærlighet, så er du virkelig udødelig. Og denne følelsen unner jeg alle der ute. For den finnes i deg, like mye som den finnes i meg. For jeg og du, kjære deg, vi er det samme.

Vinterklem fra meg.

Og følg meg gjerne her på FB for å henge på innleggene mine og mer til. Jeg elsker å skrive. Og det er enda bedre å skrive når jeg vet at noen ønsker å lese. Takk.