Veddet 10.000 kroner mot pappa på dette. . .

Jeg vet ikke om jeg er tullete, eller om det er en mening når ting som dette skjer. Og hvordan det startet husker jeg ikke helt heller. Det var i alle fall en samtale på flyttejobben i dag (jeg hjalp til med et flyttelass i flytte-firmaet til pappa), som var mellom meg, min stemor og pappa. Mens hun prøvde å avbryte det hele flere ganger, stod jeg og pappa og så på hverandre med et konkurranseblikk. Hvem bruker kortest tid fra Romset til Smines og tilbake?

Vi kom hjem på kvelden og jeg var motivert etter at jeg hadde tatt ham i hånda på det. Jeg og jentungen skal opp igjen hit om tre uker, og vi har veddet om hvem som løper denne strekningen på kortest tid. 10.000 kroner skal ligge på bordet. Taper jeg, så mister jeg dem umiddelbart. Vinner jeg, så har jeg 10.000 kroner mer. Pappa er 53 år. Jeg kan ikke tape. Jeg er 31 og burde klare å ha bedre utholdenhet enn ham. . .

Klokka 21.00 i kveld startet jeg på min lille testrunde. Jeg slo på appen som ligger på Samsung-mobilen. Aldri prøvd den før. Jeg starter på jogginga og en dame snakker til meg underveis. «Slow down». Mange ganger sa hun det. Jeg ville kjøre på litt raskere, men tenkte at jeg måtte lytte til appen da jeg ikke kan huske sist jeg har løpt i en time.

Etter et stykke begynner det å regne. Deilig. Så lenge jeg ikke stopper blir jeg ikke kald, tenker jeg. Pappa mente det var fem kilometer én vei, men jeg har ikke kommet til enden av det hele da hun (roboten i appen) opplyser meg om at jeg har kommet halvveis.

Ute ved enden prøver jeg å være lynkjapp og ta et bilde. Da har jeg passert seks kilometer, og bare på dette bilde-stoppet opplyser hun meg om at jeg har pauset økten. Jeg er kjapt på fotene igjen og jogger hjemover. Det går veldig fint og jeg er motivert som bare det, helt til appen sier jeg er ferdig fordi jeg har passert 60 minutter. Da har jeg lang vei hjem ennå. Jeg må bare omkalkulere litt i hodet og sjekker om appen fremdeles teller mens jeg løper. Det gjør den. Jeg fokuserer på å bare være i nuet og ser fremover. På ørene spiller ZAYN. Det er utelukkende låter fra ham jeg har hørt på hele veien. Shuffle.

Jeg er tilbake på Romset ved garasjen til farfar akkurat klokken 22.30. Det betyr at jeg brukte 90 minutter og strekningen viste 13,53 kilometer.

Inne prikket det i hele meg. I ansiktet og i kroppen. Det var nesten rart å stoppe. Tok av meg sokkene som var gjennomvåte og lagde meg straks en proteinshake. Dette kan jo være interessant å jobbe mot. Aldri har jeg hatt noen konkurranse-opplegg rundt løping. I morgen skal vi sette en dato slik at det blir alvor av det. Kanskje jeg kan høyne beløpet om jeg virkelig klarer å få kondisen min opp? Håper knær og alt holder og fungerer på topp. Vil ikke nevne plager engang. Vil bare tenke meg i superform 🙂

Nå er klokka midnatt. Det er arbeidsfolk rundt her og pappa er ute. De holder på å lage en stor gapahauk nedenfor huset her. Er så lyst at man aldri skjønner at det er natt her. Men det er deilig, jeg har ikke brydd meg så mye om klokka. Lagt meg når jeg er trøtt, våknet av meg selv når jeg var ferdig uthvilt.

Jeg skal legge meg nå, skrive mer i morgen. Lag en fin torsdag! Sommerferien starter virkelig nå 😀

 

Noe i oss er alltid det samme

Rart hvordan mange år plutselig forsvinner når man mimrer. I går dro jeg på en biltur, sammen med en av mine beste venner fra barndommen. Tor-Magne og jeg har virkelig opplevd mye sammen, og vi har hatt veldig mange minnerike stunder sammen. Nå har det gått mange år uten av vi såvidt har sett hverandre. 10 år, faktisk. Vi har hilst et par ganger, men vi har aldri hatt kvalitetstid som vi hadde i går.

En ting i oss vil alltid være det samme, vil det ikke? En type humor, en type måte å prate på? Vi lever to totalt ulike liv på så mange måter, men så kan vi likevel sitte sammen som dette og le til vi griner. Vi har ulike verdier på så mange måter, men så har vi likevel den tingen som vi en gang skape mellom oss. Det er fint. Og det viser hvordan vi aksepterer hverandre for det vi er. Ikke bare det vi var.

Det er så nydelig her oppe, og det er rart med det hvordan jeg forandrer meg her. Slapper av på en annen måte. Som at tiden blir litt borte. Jobber jo, men jobber med mye mindre stress. Og når jeg ikke har jobbet eller gått tur, så har jeg sett på Suits. Herregud, så avhengig jeg ble. Tror pappa ble en liten smule oppgitt av å se meg sitte med den serien så mye, men i natt rundet jeg sesong 6 og da er det stopp frem til neste sesong.

Nesten litt lettet av at det er over. Og jeg forstår hvordan jeg egentlig ikke er rustet for å se på serier. Det skjer sjeldent, men når det først skjer.

Nå skal jeg inn til Sortland og hjelpe til med et flyttelass. Føler meg som 16 igjen. Hjemme hos pappa og blir med på jobb. Men hyggelig å hjelpe til. Det er ikke jobben jeg har i hodet, så jeg vil føle det litt annerledes. Pakke et flyttelass. Det var det jeg jobbet med store deler av ungdomstiden min.

 

Vil du bli kjendis?

Jeg husker et møte med en journalist fra Se & Hør. Han visste at jeg kjente mange kjendiser og lurte på om jeg ville få lønn for å tipse om hendelser. Det var en svært ubehagelig tanke å skulle tipse om privatlivet til vennene mine. Noe jeg så klart ikke ønsket å gjøre. Videre spurte han om jeg hadde noen alvorlige hendelser som hadde skjedd i familien min, slik at de kunne skrive om det. Noen som hadde dødd i en ulykke eller noe.

Jeg ble kvalm av å tenke på at jeg skulle ta penger for å fortelle om døden til mamma i et sladderblad. Sitte på et bilde ved en gravstein og fortelle om min sorg. Det var ikke aktuelt. Og med alt dette var det vanskelig å være en aktuell kjendis over tid. Jeg kunne jo beholdt ansiktet mitt i medier ved å fortsette å mate på hver gang de hadde interesse av meg. Og jeg kunne beholdt en frisyre slik at folk kjente meg igjen, men jeg har sett ut som mange forskjellige. Interessant hvordan behovet for å vise det på utsiden kom, hver gang jeg endret meg på innsiden.

Foto: Kjell Ruben Strøm

Hvorfor skriver du? Fordi jeg liker det. Det gir meg glede å uttrykke meg gjennom ord.

Hvem skriver du for? Jeg har alltid skrevet, og det gir meg bekreftelsen på at jeg først og fremst gjør det for meg selv. Jeg skrev dagbok allerede da jeg var sju år. Det var for meg. Nå er det ikke bare for meg, men også for alle de som vil lese.

Hvem ønsker du at skal lese? Jeg ønsker at de som får noe ut av det jeg skriver, skal lese. Jeg ønsker dypt inne i meg selv å gjøre en forskjell. Jeg føler og tror det er bruk for meg i denne verdenen av overhysteri på kropp og utsteende. Jeg håper jeg kan være en balanse mellom disse to ytterpunktene. Det totalt materalistiske, og det dypt spirituelle.

Ønsker du å være en motstander av alt det ytre? Nei, jeg vil ikke være en motstander. Jeg ønsker å akseptere verden slik den er akkurat nå, for jeg kan ikke endre alt jeg ønsker umiddelbart. Jeg ønsker å inspirere andre til å se innover i seg selv. Ikke bare lete der ute.

Men du publiserer jo titt og ofte nakne, eller lettkledde bilder av deg selv? Ja, jeg gjør det. Jeg vil ikke at det skal være enten eller. Jeg vil at det skal være helt okei å være påkledd eller naken. For min del kunne vi badet nakne i sjøen alle sammen. Kroppshysteriet har nesten fanget oss ved at det er seksuelt straks man kler av seg. Hjemme går jeg mye rundt i bare trusa om temperaturen tilsier det. Jeg soler meg toppløs om det er lov, noe som jeg synes er absurd at ikke skal være det. Brystvorter har både menn og kvinner, men vi kan ikke vise dem. Og jeg tror at det faktum at vi skjuler dem, har gjort det til noe seksuelt. For hva er egentlig brystene våre? Det er patter som bærer på melk. Slik som kua, kattene eller andre dyr som brystføder barna sine.

Ønsker du å være kjent? Ja. Jeg ønsker det. Med et formål om å nå ut til mange som trenger det. Jeg veier ofte ordene anerkjent og kjendis. Jeg ønsker ikke å være en kjendis på en måte hvor det nesten daglig blir skrevet om hvem jeg kysser – eller om jeg har gått opp eller ned i vekt. Det er jeg veldig sikker på at jeg kunne ha vært, mange ganger, hvis jeg virkelig ville. Men hver gang jeg har vært i rampelyset, har en del av meg flyktet fra det. Selv om jeg  har oppsøkt det og ønsket det når det ikke kom til meg.

Da jeg var programleder i TV 2 hadde vi medier som nesten daglig kontaktet oss. Jeg datet på daværende tidspunkt en som også var mye i rampelyset og jeg fikk uendelig med telefoner fordi noen hadde sett oss sammen. Jeg ville ikke bli kjent for å være dama til noen, og avskrev alle rykter gang på gang. Jeg hadde lønn for å jobbe i TV, men også for å stille opp på disse tingene.

Vi hadde også en tett-på opplevelse av hvordan mediene opererer. Hvordan skulle nyheten om programmet vårt lanseres? Produsenten av showet ønsket veldig at det var VG-helg eller den type medier som annonserte det. Men i kantina på TV 2 hadde en journalist fra Se & Hør vært tilstede, og deretter truet med å spoile det hele med mindre de fikk skrive saken og lansere det. Det endte med at jeg og de to andre jentene måtte stille opp på en fotografering for Se & Hør, på Huk. Badestranden Huk. Der skulle vi stå med surfebrett, noe jeg synes var litt kleint da jeg aldri hadde surfet i hele mitt liv.

Men likevel gjorde vi det. Vi poserte i vannet i korte shorts og sprudlet over at vi snart skulle jobbe som programledere i TV2. Da saken ble publisert hadde de valgt å bruke et bittelite bilde og kun skrevet en liten kommentar om programmet. Jeg husker hvor skuffet produsenten ble. Men det skulle ikke ta lang tid før de virkelig slo til. Da programmet ble totalt slaktet ble det trykket en dobbeltside i Se & Hør med bildet av oss ute i vannet. Tittelen ”Kjøler seg ned fra kritikken”, hadde ingenting med oss å gjøre. Vi hadde ingen dialog med Se & Hør mellom premiere og denne saken.

En annen gang fikk jeg tilbudt 12.000 kroner for å bli avbildet i Se & Hør på Tusenfryd med min datter som da var 1 1/2 år. Jeg måtte takke nei da også. Hva hadde hun der å gjøre? Så strebet jeg med å være den kjendisen jeg kanskje burde vært for å bli fjeset som ble overeksponert. Noe jeg trodde skulle gjøre meg lykkelig?

Programmet endte forresten opp med å bli TV2 sin fjerde største fiasko gjennom de siste 20 årene, og ble tatt av etter fire sendinger. Program fire ble aldri sendt, da vi hadde bombingen i Oslo og dramaet på Utøya på samme tid. Jeg husker avisen dagen etterpå. Det handlet om bombingen og alt som skjedde, og likevel var det en halvside med oss. Tatt av skjermen.

Opplevelsen av å være programleder i beste sendetid, live, uten manus, var gull verdt. Selv om kritikken ikke var like gøy. For meg som blogger gikk det kanskje litt enklere enn for de andre. Jeg visste at jeg ikke skulle lese i kommentarfeltet på VG og jeg hadde allerede blitt herdet av usaklige kommentar fra fremmede folk.

Jeg er takknemlig for alle erfaringene jeg har fra alle disse periodene. Jeg erfarte noen år senere å være med i en realityserie, og jeg hadde det kjempemoro. Likevel opplevde jeg hvordan jeg ønsket kontroll over det som kom ut, og hvordan jeg kjente på behovet for å bli fremstilt riktig. Jeg hadde mitt første panikkanfall under filming og det ble brukt til å promotere serien gjennom hele sommeren før premiere. Dette skremte meg veldig og jeg husker hvordan jeg gruet meg til at noen som var glad i meg, måtte se denne forferdelige opplevelsen på TV. For meg var det ikke bare et anfall, men en døden-nær opplevelse.

Det ga meg også muligheten til å dele opplevelsen av angst og prate om det. Og jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, om ikke det anfallet ble fremprovosert. Det var starten på min reise innover, noe jeg er evig takknemlig for.

Jeg kjempet en indre kamp denne perioden. Kampen mellom å ville være kjent, men ikke få den tilfredstillelsen jeg hadde sett for meg. Desto mer jeg var der ute, var jeg mer alene når jeg først satt inne. Og alle trodde oppriktig at jeg var opptatt, for de som var ekte venner ble stille. De trodde jeg var så opptatt hele tiden. Som om at fem minutter på en rød løper betydde at jeg ble stående der en uke i blitzregnet.

Denne sommeren var jeg over alle hauger. Jeg gjorde et stort PR-stunt for Vålerenga, og jeg brukte alle mediene jeg kunne til å få dekket det. Jeg tok eksamen i journalistikk, jeg var programleder i TV8, jeg var i realityserien og jeg startet Ting Jeg Liker AS med et brak. Jeg datet flere, jeg opererte igjen på grunn av komplikasjoner og jeg møtte veggen igjen. Jeg ble forsøkt overfalt på Grünerløkka (det gikk bra), og jeg begynte å se meg over skulderen. Jeg gikk fra å være kjempesosial og uredd for alt, til å bli en som ville hjem straks jeg var i store forsamlinger.

Og alle disse erfaringene uten å noensinne ha vært en A-kjendis. Jeg har bare smakt på det. Jeg har smakt på så mye, på så mange miljø. Jeg har hatt kjærester som har vært så langt fra hverandre sin personlighet, men samtidig en liten del av mine mange personligheter. Om det kan sies.

Jeg ønsker å være en påvirker i sunn forstand. Jeg ønsker at mange skal vite hvem jeg er, men også hva jeg står for. Noen ganger må jeg ta kjendis-aktige valg. Delta på ting for å henge med på det som skjer, selv om jeg på mange måter kunne tenkt meg å slette alt. Kunne tenkt meg å bo utenfor byen, dyrke min egen mat og bare leve i tilstedeværelsen av selve livet uten å bry meg med noe mer.

Men jeg føler et ansvar.

Jeg føler at denne rollen som blogger har en større mening enn at jeg bare endte opp der. Jeg vet mange trenger meg, fordi jeg har fått det bekreftet. Jeg får titt og ofte lange mail, eller tekster fra lesere som har blitt ”reddet” av mine tekster. Det føles ut som en bekreftelse på at jeg ikke skal forlate de offentlige ordene mine. Da jeg bestemte meg for å slutte å blogge for godt over et år siden, var det mange tårer der ute. Lite skjønte jeg hvor mange trofaste lesere jeg hadde som nesten daglig fant mot i mine ord. Mine ord.

D i s s e  o r d e n e  s o m  j e g  h a r  s k r e v e t  a v  r e n  k j æ r l i g h e t.

Men det var et press der en periode, og det har vært vanskelig å være en blogger i utviklingen av bloggere. Det er ikke bare den knippen med bloggere som vi var. Det er hundrevis, tusenvis. Det er så mange, og det er så mye usunt. Hvor mange blogger skriver om det som egentlig er?

Jeg stiller meg selv spørsmål for å vite hva jeg står for. Gjør du det for deg selv? Stiller du deg selv spørsmål noen gang? Vet du hvorfor du tar alle de valgene som du tar? Fordi noen andre gjorde det, eller fordi du selv ønsket det dypt inne. Er du en del av flokken, eller er du en som tar bevisste handlinger mellom mange flokker?

Reisen min innover er ikke lett på samme tid som jeg skal leve i dette samfunnet og bli litt akseptert. Jeg må akseptere verden for det den er, selv om jeg har opplevd en annen verden. Og jeg må akseptere at veldig mange ikke har forstått hva det betyr å virkelig akseptere ting for det dem er. Akseptere meg for mine forandringer og mine valg. Jeg velger å spise plantebasert og opplever veldig ofte at jeg må forsvare det valget. Det kan være slitsomt, men jeg ser igjen på dette som en oppgave jeg har fått tildelt. Å være en påvirker.

Bidrar jeg til kroppspress? Jeg ønsker på ingen måte å gjøre det. Jeg har tatt et valg om å ikke ta botox, og jeg har så klart hatt tanker som alle andre om ansiktet mitt. At det forandres. Jeg elsker meg selv for den jeg er, og alt som skjer i dette fjeset. Det vil jeg vise. Derfor holder jeg ikke disse løftene bare for meg selv, men også for dere som leser det jeg skriver og følger med på det jeg gjør. Jeg føler at det er viktig at jeg, og flere med samme holdning til å forandre på kroppen, viser at det vakkert å eldes. Jeg trener, spiser godt, vedlikeholder meg selv, for meg selv. Men også for dere. Jeg har det i bakhodet, at jeg vil være et sunt forbilde. Dog ikke fanatisk.

Det er vakkert å være i forandring og linjene og alt som følger med er noe som er fint. Vi aksepterer ikke oss selv når vi prøver å forhindre det som er. Vi aksepterer ikke naturen og naturens lov når vi prøver å endre den. Ville du stanset barnet ditt fra å vokse? Nei. Du ville aldeles ikke det, selv om du så klart ønsker å beholde babyen din. Du følger utviklingen av ditt barn som det vakreste som finnes, ikke sant? Og det vakreste som finnes stopper ikke når du er 25, 30 eller 40 eller 60. Det stopper aldri. Vi er i konstant utvikling og vi er et mirakel i oss selv, hvert eneste sekund av våre liv.

Se på hånden din. Beveg på den. Bare se på den og beveg på den, fokusert. Er det ikke helt fantastisk at du bare kan tenke noe og at kroppen din gjør det? Eller at du bare kan føle noe, og deretter tenker du noe?

Jeg vil vise deg hvordan ting fungerer på innsiden av oss. Inspirere deg til å se innover og forstå hvor stor en del av deg som er overjordisk og fortryllende. Vi er ikke tankene våre, vi er ikke kroppen vår. Vi er noe mye dypere, og det er uendelig. I et samfunn som går til det ekstreme og det ytterlige, må vi til slutt se innover. Enten det, eller dø ulykkelig. Jeg vil forlate kroppen min med et smil om munnen, og jeg ønsker at alle mine venner skal ha forstått at jeg da har gått videre til noe som er vakkert. Jeg ønsker ikke at mange mennesker skal sørge over meg og min død. Føle de mister meg. Jeg vil de skal vite at jeg er der selv etter at legemet er opphørt. Og de skal smile, le og være glad for meg.

Vi lærer så mye galt her i livet. Og det har blitt virkelig ille. Hvor mange tror ikke at de trenger å kjøpe noe? At de skal bli mer hel eller mer glad av å eie mer? Ting tynger. Jo mer du har, desto tyngre er det.

Jeg har lært at ingen gutt kan gjøre meg lykkelig. Tro meg, jeg har vært med mange. Og jeg har slitt med å være alene, som om verden raste uten at jeg hadde noen. Ingen penger gjør deg lykkelig, heller ingen status. Du kan eie mer enn noen, men likevel være ulykkelig. Så tro aldri at du må vente på lykken, jobbe for lykken frem i tid eller tjene penger nok til å kjøpe den. Heller ikke være svaret på en barbie-dukke for å finne kjærligheten. Den som elsker deg, elsker deg først og fremst for det som er mellom ørene dine. Og det burde være deg selv, ikke inntrykkene og vrangforestillingene som florerer i sosiale medier.

Nøkkelen til all forståelse er stillhet. Det er så nært at du ikke kan forstå det med dine egne tanker. Inne i stillheten ligger det og venter. Du kan aldri komme i kontakt med deg selv, før du er stille. Du hører ikke deg selv bak konstant støy. Fra du våkner til du legger deg. Ikke et sekund skal du tåle å være stille eller ikke gjøre noe. Du skal alltid fylle hvert et tomrom med å lese, se noe, oppdatere deg. Eller hva?

Stille i ditt sinn, slipp deg selv inn. Eneste vei ut, er inn.

 

Et magisk utdrikningslag med topptur!

Vi visste tidlig hvordan vi ønsket at essensen skulle være av denne helgen. Ikke å drite ut bruden og gjøre det forferdelig for henne å være tilstede, men å lage en helg som hun sent vil glemme fordi den var magisk. Og det klarte vi! Vi bodde på Vestlia Resort, og spiste middag sammen da vi kom fredag kveld. Vi er fordelt på tre forskjellige byer, så det er alltid stas å bare være i hverandres selskap.

Lørdag morgen spiste vi frokost og fikk på oss turklær. Topptur på Geilo med guide. Et fantastisk valg. Det var første gang jeg fikk oppleve sommer på Geilo. På toppen drakk jentene champagne og Kristin måtte si navnene på alle tidligere flammer mens hun blåste dem vekk med såpebobler. Godt å ha gode venner som kan huske for deg når du står og nøler. Det var moro!

Da vi kom ned igjen gikk vi rett på Peppes Pizza og spiste. Visste du at de har fått ny meny for litt siden? Den inneholder flere hel-veganske retter, som denne pizzaen. Det er en fryd å være veganer i Norge om dagen. Så kult å se prosessen av at selgerne følger med på utviklingen og lager et større utvalg for oss som vil spise vegansk.

Da vi kom tilbake var det ikke mye som skjedde før vi hadde kommet oss i badetøy og gikk ned i spa-avdelinga. Her var vi 80% voksen og 20% barn, men noen ganger omvendt. Det var noen frøkener her som ikke var like begeistret da vi begynte å leke oss i bassenget og dytte hverandre under vann. Men det var moro, og vi følte at vi var hos rektor da jeg og Kristin gikk på toalettet og fikk en advarsel (en veldig hyggelig en) fra de i resepsjonen.

Jeg og et par til klarte å gå ned i den kulpen med iskaldt vann, flere ganger. Det er så deilig og kjenne hvordan kroppen responderer på et lite sjokk som det.

Etter spa og enda mer latter og prat oppe i suiten, klarte vi omsider å få på oss klær og komme oss ned til enda en fantastisk middag. Før middagen hadde vi dog en liten overraskelse til bruden. Vi ba henne sitte igjen i suiten, mens vi andre gikk ut. Mens vi hadde stuet oss inn på et møterom med forfriskelse, ble hun hentet av to kjekke bartendere. Hun trodde så klart at det var to strippere der hun satt ensom og ventet, men det var bare for å gi henne et lite mysterium.

Nede satt vi klar med film, og hun fikk sete på første rad. Vi (femmeren, vennegjengen fra 6-årsalderen) hadde samlet inn videoer fra mange hun hadde hatt kontakt med opp gjennom årene. I 18 minutter fikk hun se snuttene som jeg hadde satt sammen til en film. Stakkars jenta gråt jo så der ikke var noen sminke igjen, men hun var aldeles glad og overveldet. Dette var vel klimaks for denne dagen og med det gikk vi til bords. Kvelden var ung, men forble ikke det.

En herlig helg. Virkelig. Så gode venner jeg har, som er som en familie. Og når noen først gifter seg, da mimrer vi virkelig, eller hva? Man burde samles som dette oftere. Og det er noe med å kun være jenter på tur. Samtalene og alt er en liten smule annerledes, og kanskje litt mindre sensurert.

Halvparten av gjengen kjørte hjem mot Trondheim, mens jeg hadde tre jenter i bilen. Der i blant de to som skulle hjem til Bodø, mens Wendy tok toget til Sandefjord. Den siste overraskelsen til Kristin ble en healing hos Gustav, som jeg veldig lenge har ønsket å gi henne. Da hun var ferdig møttes vi i Slottsparken. Jeg og Lone gikk spent i mot en healet jente som var overveldet av opplevelsen. Hun synes det var litt sprøtt før hun dro, men var veldig takknemlig etterpå. Det er alltid spennende å høre opplevelsen til noen som for første gang opplever noe overtroisk. Og jeg elsker det. Det er min verden mer enn noe annet, og det er en fantastisk verden å ta del i.

Jeg tok farvel med dem, og tok banen hjemover. På banen ble jeg sittende med øynene lukket å høre på Alan Watts. Jeg føler jeg har rundet Eckhart Tolle, som også har gitt meg uendelig mye, og trenger noe nytt som fanger meg på lik måte.

Nå er jeg hjemme igjen og har egentlig ikke rukket å senke skuldrene helt, for jeg ville sende disse bildene til jentene også. I morgen tidlig drar jeg til Vesterålen, hjem til pappa. Gleder meg til naturen der oppe, selv om jeg helst skulle hatt et par dager i ro her nå.

Smiler uansett over en fantastisk helg! Og tips til alle som skal ha et lag som dette. Å være med venner og gjøre fine ting, det holder i massevis. Når mange i en gjeng har familie og barn og løper rundt klokka ellers, er det manko på helger som dette.

 

Utdrikningslag på Vestlia Resort i Geilo

Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe i går, rett og slett fordi vi skulle ha utdrikningslag for Kristin. Jeg plukket opp henne og Lone på Gardermoen i går formiddag. De reiste ned fra Bodø. Så reiste vi ned til Østbanehallen og spiste sammen med Wendy, som ventet på oss der på Bella Bambina. Derfra reiste vi til Geilo, hvor Hilde, Lise og Lena allerede var ankommet med bil fra Trondheim.

Da vi kom frem, i sju-tiden, var det nesten klart for middag. Vi spiste den nydeligste tre-retters i restauranten, og jeg mistet tellingen over hvor mange ganger jentene sa: Dette er det beste jeg har smakt! Maten var med andre ord utsøkt, og jeg som veganer var strålende fornøyd med rettene jeg selv fikk servert!

(annonselink) Fikk så mange komplimenter fra veska mi, den er fra Lindex.

Lena, Lise, Lone, Wendy, Kristin, Hilde og meg. Det ene bildet hvor jeg rakk ut tunga, var det eneste der alle de andre så bra ut. Så note til neste gang: Hold tunga i rett munn.

Nå skal vi på guidet fjelltur på tre timer. Gleder oss masse til det. Har spist og kledd oss, og jeg skal ha med meg kameraet mitt og dokumentere fjellturen og den vakre utsikten! Helt nydelig og gjøre noe som dette her. Vi nyter å være sammen, og etterpå skal vi på spa.

 

Farlig å shoppe på natten!

//annonselenker Nelly

Klokken er 00.30 og jeg skulle jobbe veldig intens her. Plutselig havnet jeg (don´t know how..) inne på Nelly og begynte å rote meg inn på masse dødskule plagg som jeg fikk lyst på. . . Tenkte det var en evighet siden at jeg faktisk gjorde noe som dette, så jeg testet det nye verktøyet i plattformen min og lagde en liten collage med det jeg hadde mest lyst på. Altså. . mest lyst på av den lille tiden jeg satt der. Kunne sikkert laget ti ganger så mye av dette.

Herregud nettshopping sent er jo helt magisk. Jeg ser på så mye og føler nesten at jeg har shoppet uten at jeg har det. Kan ikke ta alt dette, men vil velge noen av dem. Det gule skjørtet? Sikkert kulest med vind i, men jeg kan sørge for å alltid gå raskt når jeg bruker det!

Hvilken nettbutikk er din favoritt? Jeg har mest brukt klær fra Lindex i år, men jeg trenger faktisk litt mer sommertøy. Egentlig mest undertøy. Jeg har gått opp i vekt (plager meg ikke) og oppdaget at trusene mine plutselig ikke passer. Det er sånn passe irriterende da jeg hater stramme ting. Spesielt truser. Ingen vil gå med for små truser!?

Jeg shoppet mye på Nelly for et par år siden. Føler jeg har vært rå på å finne passe billige ting, som varer. Noen av plaggene bruker jeg veldig mye, mens noen ganger har jeg bommet og det har ikke passet i det hele tatt. Da har det blitt gaver, gitt bort til noen som trenger det, eller solgt.

Vel, det var nattinnlegget sitt. Nå vet jeg ikke om jeg skal jobbe mer, eller om jeg skal sove. Stå opp tidlig i stedet  . . Jeg jobber med en betalingsløsning akkurat nå, for å selge første avsnitt av boken min. Hørtes rart ut, men jeg tenkte det kunne være en kul ting å gjøre. Så kan de som vil, være med meg i prosessen og gi meg tilbakemelding. Det blir jo en veldig «stole på»-prosess, da det er ytterst personlig å dele teksten på noe som overhodet ikke er ferdig. Men så tror jeg det hadde vært veldig spennende også.

Skrives i helgen!

 

Når man starter dagen på bunn

I dag hadde jeg tidenes rareste start på dagen. Jeg sendte avgårde jentungen og lillesøster. Slang meg ned på sengen og ble liggende å bare ville forsvinne inn i evigheten. Prøver løse det med tanker, men innser at det ikke fungerer. Tankene er rotete og jeg har lyst å slå meg av. Det er så mange valg å ta og jeg vet ikke løsningene på dem. Jeg vet ikke hvor jeg skal og når hodet er rotete innbiller jeg meg at jeg må opp og vifte med det hvite flagget.

Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre for å hente meg inn, er å meditere. Ingen jobb, ingen samtaler, ingen løping, vil hjelpe. Jeg må rense hodet, og jeg har hatt noen dager uten meditasjon. Jeg setter meg i lotusstilling på sofaen med et ansikt like apatisk som om at verden faktisk har rast sammen foran meg.

Palo Santo. De hellige trepinnene jeg har som jeg tenner på og slukker, slik at røyken fra den kan rense energien rundt meg. Legger den ned og ser på klokken før jeg slå på timeren. Jeg burde meditere en time, men nå har jeg ikke mer enn 30 å gå på. Det er altfor mye som skal taes stilling til, og jeg har altfor mye reise foran meg til å få inn den rutinen jeg ønsker her i hjemmet.

Er glad jeg sitter alene.

Mens jeg fokuserer på pusten kjenner jeg frustrasjonen inne i meg bruse opp og frem. Tårene renner selv om de ikke er en brøkdel av det som vil ut. Jeg aner ikke hva alt dette er engang, men jeg vet det må ut. Den rareste meditasjonen. Ikke sitter jeg i ro, for midt under det hele tar jeg tak i en sofapute og skriker alt jeg kan i den. Midt i skriket innser jeg at lyden ikke forsvinner helt i puta og tenker at naboene muligens vil bekymre seg om jeg ikke stopper umiddelbart.

Etter at jeg har skreket inn i puta kommer tårene enklere. Jeg hulker. Har en klar strategi på at jeg skal komme meg opp tidligere og starte dagen som Wonder Woman hver dag. Har en klar tanke om at jeg må opp, opp, ikke ned. Jeg må ut av rotet, ut av tankene.

Fokuserer på pusten mens tankene henter meg inn. Skulle jeg gjort det? Eller det? Eller kanskje det? Jeg har så mange muligheter foran meg at jeg vil kaste opp. Jeg klarer ikke forstå hvor jeg skal legge min fulle energi og kjenner meg frustrert over å være . . . meg.

Innser at jeg griner som en unge uten at noen har såret meg eller gjort meg noe. Kun meg selv og tankene mine som roter det til. Ser for meg hvordan jeg virkelig skal løpe ut døren straks timeren plinger. Jeg må løpe ute i det fri. En runde. Så være på topp og renser når jeg kommer tilbake. Jeg har det helt klart i hodet og ser meg sterk igjen .

Klokken plinger og jeg knøler meg ut av lotusstillingen for å så innse at jeg er mo*her fu*kings støl i beina etter økten i går. Jeg står midt på stuegulvet og legger om planen min fullstendig.

Kan trene på Elixia rett før jentungen er ferdig på skolen. Da kan jeg løpe, masse. Jeg må komme i jobbmodus. Setter på vannkokeren og går på badet for å ta et bilde til dette innlegget. Ser meg i speilet og tenker at jeg ser ut som en veldig sliten skrue.

Drar noen ører av et hårbånd over hodet.  Jeg slenger på meg sminke på bryn. Litt maskara. Litt rush. Knyter opp favoritt-skjorta og tenker at jeg straks skal drikke kaffe fra super-koppen min. Nå er du litt mer bebe, sier jeg til meg selv. Tar en selfie.

Slenger litt gullkaffe i koppen og fyller opp med vann. Drar opp persiennene og slipper inn masse lys. Forestiller meg at jeg bor mye høyere over bakken og kjenner at energien min stiger bare av tanken (det funker, prøv).

Nå sitter jeg her da, bare med et par briller i tillegg. Tenker at jeg skal ta dagen ved horna og gjøre det som brenner mest. Jeg ville bare dele dette, for det er så snodig hvordan verden kan rase hele i hodet på en, mens man faktisk har mer enn man kan ønske seg. Så med det vil jeg også ramse opp de tingene jeg har som jeg er takknemlig for. Selv om jeg har valg som er frustrerende om dagen og gjør meg koko når jeg ikke tenker klart.

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har kommet meg dit jeg er. Jeg er glad for at jeg og jentungen har det fint og bor i en leiligheten som jeg har skapt etter eget ønske, helt fra bunnen av. Jeg er glad for at jeg er frisk, for at jeg liker å trene. Jeg er glad for at jeg er et åpent menneske og jeg er glad for at jeg føler så mye som jeg gjør. Selv om det bringer meg ekstra langt ned når jeg er nede, så gjelder det også den andre veien. Når jeg er på topp, så er jeg virkelig over alle hauger.

Jeg er glad og takknemlig for alle erfaringer som har gitt meg den selvinnsikten (om man kan si det) som jeg har i dag. Med alle nedturer har jeg lært meg selv å kjenne desto bedre. Jeg har erfart mer enn mange, men det både på godt og vondt. Jeg har lært at vondt ikke er vondt, det er bare en erfaring som bringer meg videre på reisen min innover.

Vil du se mitt første slam-poetry som jeg har filmet i ørkenen? Sjekk her. Jeg har drømt om det lenge, og jeg har ventet veldig lenge med å publisere det. Det skal bli bedre neste gang, for jeg vil gjøre det igjen. Gi meg gjerne tilbakemeldinger. Dette er kort sagt hva jeg har erfart og lært, og puttet inn i et dikt.

 

Lillesøster på besøk

Deilig morgen. Jeg kom hjem sent i går, etter at jeg hadde vært hos daten min. Det var så koselig å komme hjem til en sovende lillesøster. Hun kom hit i går kveld og blir i et par dager. Jeg sto opp og lagde frokost til henne og meg. Vi spiste, drakk kaffe og oppdaterte oss på livene til hverandre.

Nå skal jeg på trening, samtidig som jeg leverer tilbake bilen jeg lånte i går av Mari. Det er så deilig å ha venner som ikke stusser på å låne bort bilen om de ikke trenger den selv. Jeg gjorde akkurat det samme da jeg hadde bil. Ikke en så big deal kanskje, men det er så godt å kjenne på tilliten man har til hverandre.

Etter trening skal jeg rett hjem og jobbe litt. Så har jeg ansiktsbehandling igjen og deretter skal jeg i et nytt møte på Majorstuen. Hvis det møtet går bra, så skal jeg fortelle om det etterpå. Vi fastsetter også aktivitetene og foredragene før neste samling med teamjegliker, hvor vi tester noe nytt. Det kan bli spennende! Vi har samling neste helg, men før det skal jeg til Nord-Norge. Skal være på Sortland fra mandag til fredag. Kan ta fotooppdrag mens jeg er der (!!). Gleder meg til å komme hjem til Nord i noen dager, men det blir ikke ferie. Skal jobbe med egne ting og hjelpe pappa med noe foto til hans firma. Og jeg tipper det ikke er like varmt som det er her i Oslo. Lillesøster sa i alle fall at hun ikke var vant til denne varmen. Deilig å komme litt til syden da, selv om det regner i dag!

Lag en fin dag, nå må jeg løpe! 🙂

 

Kjære, redaktør. Jeg har en datter.

Jeg har en datter, hun er åtte år. Hun har venninner som har lest min blogg, det fikk jeg vite i dag. Det er altså jenter som er så unge at de ikke kan ferdes alene på lange avstander. De får fremdeles hjelp til matpakken sin og vi lager fremdeles middag til dem. Vi lar dem ikke være alene hjemme og vi lærer dem ydmykt hva som er rett og galt her i livet.

Å være en som påvirker andre, medbringer et ansvar. Ikke kall meg for et forbilde, sier mange, mens tusenvis av uvitende barn ser på dem som nettopp det – forbilder.

Da jeg var liten var nyheter noe for voksne. Da vi vokste opp anså vi de som faktisk leste aviser, som litt smarte. Det var de som hang med og var oppdatert på verdensbildet. Vi lærte at for å vite hva som skjedde i verden, så måtte vi lese avisen. Det var viktig.

Som påvirker i mediene selv, er det hardt å se hvordan ting har forandret seg de siste 10 årene. En periode var det lett å be folket selv om å velge hva de skulle lese, men så ble leserne yngre og yngre. Jeg sitter med en klump i halsen og skriver, for hvis det er en ting som virkelig får oss til å forstå hvor ille det har blitt, så er det ved å ha egne barn. Barn som vokser opp akkurat nå.

Barnet mitt er perfekt. Like perfekt som ditt barn. Akkurat så perfekt som barnet som opererte seg var. Akkurat som det barnet som ikke følte det var bra nok som det var, men endte opp i å operere seg fordi det var myndig og hadde penger under egen kontroll. Når du er 18 år er du fremdeles et barn. Det er ikke lett å vite det når man er 18, men når man blir eldre skjønner man det. At man fremdeles var et barn.

En mor ser hvor nydelig sitt barn er. Hvordan naturen har skapt det via oss, og hvordan det vokser og forandrer seg innvendig og utvendig. Det mest utenkelige for en mor er å se sitt eget barn ønske å forandre på utseende sitt.

Vi er heldig, på mange måter, vi som er på min alder. Vi som er i 30-årene og vokste opp før mobilen kom, men likevel har den med oss i livet nå. Vi er så utrolig heldig, fordi vi fikk erfare verden uten det digitale. Det gjør ikke våre barn. Og det er ingen, absolutt ingen andre enn oss foreldre, som kan lære dem å leve uten det digitale.

Men mediene, som er i det digitale. Kjære redaktør, ha litt verdighet. Ikke la avisen din bli en klikk-hore på samme måte som bloggere må jobbe for å få klikk til å tjene til livets opphold. Verdens Gang. VG. Verdens Gang. Er det virkelig sladder som er det viktige i verden? Skal barna våre få lov til å tro at det er normalt?

Trenger vi å snakke om privatlivet til dem som vi ikke kjenner personlig?

Forskjellen fra nå og før er at sladder var mellom mennesker. Nå er det offentlig. Fra aviser. Fra avisen til folket. Hvorfor er politikere avhengig av journalister for å vinne valgkamper? Jo, fordi avisene styrer fra vi prater om generelt i landet. Ikke bare når det er valgkamp, men hele tiden.

Og sakte, men sikkert, blir også dem som var vant til å lese nyheter som var viktig, mer og mer vant til sladderet som ligger mellom det viktige. Og sakte, men sikkert, tar også dem seg selv i å tenke på noe som ikke hadde noe i deres hjernebane å gjøre.

Kjære, redaktør. Jentungen min vokser opp sammen med barna dine, eller barnebarna dine. Skal vi fremdeles lære dem at avisen er viktig å lese? Eller må vi lære dem at det er skikkelig fy å følge med på nyhetene?

I tråd med at artikler skal komme oftere og oftere, og samtidig bare få folk til å trykke, ser jeg også mer og mer skrivefeil i artiklene. Er det ikke meningen at journalister skal være forbilder i tekst og ord lengre? Har en journalist blitt en person med et stort kjendis-nettverk, eller er det en med skarp hjerne, skarpt blikk og gode skrivekunnskaper?

Kjære, redaktør. Jeg er livredd for at jentungen min skal tro at hun trenger å operere seg en dag. Kan vi snu trenden og faktisk skrive om det som er viktig? Kan avisene finne en redelig måte å bruke annonsørene sine på slik at man slipper å være en klikk-hore i tittelen?

Jeg lover deg at sakene deres blir lest om de er godt skrevet og formulert. Jeg lover at mennesker fremdeles har et stort hjerte for det som virkelig betyr noe. Vi trenger at de store avisene viser oss hva som er ekte. Hva som betyr noe. I stedet for at vi klikker inn på noe av nysgjerrig for så å se at det var dritt, så kan vi lese alt sammen. Med fokus. Vi kan lese, føle, og så kan vi dele fordi det var så innmari bra skrevet. Og fordi det traff oss midt i hjertet.

Sosiale medier har sitt eget show. Det er ellevilt nok som det er. De er overalt, i hele verden. Jeg har blogget siden det var en knippe av oss, nå er det utallige som driver blogg, Instagram, Snapchat, YouTube. La de ha sine show, men dere som har avisene som skal være kilden til det som er ekte, holdbart og kilde-godkjent – kan ikke dere holde fast ved det som gjorde dere sterk fra starten av? Det overfladiske vil til syvende og sist dø ut, men dere styrer showet en god del.

Kjære, redaktør. Det er du som bestemmer hvilken ord som skal gå rundt her i landet. La det ikke være om unge mennesker som opererer seg, men kanskje om unge mennesker som jobber for en bedre fremtid. Det finnes mange av dem.

Med vennlig hilsen, 
en mor til en datter. 

 

Det er ikke alltid lett å leve

//Posten innholder annonselenke for Lindex

Sitter med morgenkaffen min og ser absolutt ikke ut som på bildene under, men tenkte dele de bildene jeg fikk tatt i helgen. Lørdag var jeg skikkelig dårlig, men Cathrine kom og hentet meg for å ta meg med ut å spise på løkka. Det ble fra joggebukse til jumpsuit og et par øreringer, så kunne jeg i alle fall se litt bedre ut enn jeg følte meg. Rusa på Paralgin Forte, noe som ikke er ideelt. Jeg sliter med mensensmerter, og det var det jeg hadde.

Jeg sliter ikke bare litt. Jeg sliter så mye at jeg ligger sammenkrøller på badegulvet uten å kunne prate, tenke eller være noe annet enn «i selve smerten». Det er ikke normalt, og jeg har tenkt å få meg en utredning for Endometriose, noe flere har påpekt at det kan være, og som jeg leste meg litt opp på i etterkant. Det er altså tre dager hver måned hvor jeg ikke fungerer. Jeg har kansellert fly, jobb og flere ting på grunn av dette, og det er ikke en måte å leve på. Og nei, jeg vil ikke bruke p-piller. Det skal jeg forresten skrive et eget innlegg om snart.

BTW: Fikk akkurat en mail om at sommersalget til Lindex er i gang. (annonselenke) Min jumpsuit finner du HER.

Vi endte opp med å spise på Funky Fresh, som ligger på DOGA. De har plantebasert mat, for alle. De serverer alt mulig. Jeg anbefaler turen dit. Veganer eller ei. Her er det et eller annet du elsker uansett. De kan mat. Min tallerken, den nederste, heter Funky Fresh Plate. Cathrine hadde Grilled Sandwich.

Søndag kommer og Cathrine henter meg. Dagens gjøremål er å holde foredrag under Gullroten-foredragene i Fredrikstad. Denne dagen har jeg også vondt. Jeg sovnet så sent som fire på natta, og fikk meg tre og en halv time før jeg sto opp. Ville meditere litt før jeg dusjet og lagde foredraget mitt ferdig. Jeg klarte 20 minutter meditasjon før jeg falt om i sovende stilling på sofaen. Jeg skulle bli henta ni, men vi drøyde den helt til 10.30. Da kom vi oss avgårde. Jeg kunne føle meg veldig bakpå av to dager med smertestillende, og trengte en kaffe på veien til Fredrikstad.

Den deilige jakken er fra DehnDesign. Mulig det ser ut som at jeg holder på å tisse på meg. Vet ikke hva jeg gjør, men sånn det ble det. Skoene er de fineste jeg har eid. Flate og fine. Kan brukes til dress om man vil. Jeg kjøpte de på CC Vest. Husker ikke merket eller noe mens jeg skriver, men de er gode og fine. Fått mange komplement.

Da jeg kom frem var det en halvtime til jeg skulle på. Hun som var oppe før meg pratet om innholdet i vegansk mat. Hva vi trenger av vitaminer og mineraler. Jeg tenkte mye over det jeg skulle prate om, som var langt fra det samme. Kjente meg litt nervøs, men det gjør jeg jo alltid før et foredrag egentlig. Jeg har kanskje blitt mer vant med foredragene foran teamjegliker, hvor jeg også føler meg veldig på hjemmebane.

Foredraget mitt var jo foran veganere, og aktivister. Jeg vet at mange ønsker å nå ut til flere, og derfor delte jeg reisen min fra jeg startet å blogge til jeg kunne leve av det. Og hvordan reisen med teamjegliker startet, og hvor den er nå. Jeg snakket også om reisen min til å bli veganer, å drive et team som konsumerer mye kjøtt, og hvordan min åpenbaring har vært. Det var et ivrig publikum og jeg fikk flere spørsmål. Selve spørsmålene blir som en del av foredraget. Og det er så deilig å få konkrete spørsmål å svare på.

Når det er sagt, så gleder jeg meg voldsomt til Kull 8, hvor jeg får mange tidligere medlemmer tilbake. Det spiller ingen rolle hvor mange som melder seg på engang. Kull 8 skal være et ordentlig kosekull (hah, det hørtes moro ut) hvor jeg skal sørge for at alle føler de kommer litt hjem igjen.

Etter foredraget ble jeg filmen av en YouTuber og fikk hilse på noen faste følgere. Jeg elsker å få spørsmål etter foredrag, og jeg digger å hilse på leserne mine. Disse hadde fulgt meg siden graviditeten min. Det er lenge siden! Men det var også den gang bloggen min virkelig blomstret opp og ble til.

Fun fact. Jeg stod i barfot på scenen og holdt foredrag. Rett før jeg skulle på så jeg at Martin Skadal gikk i barfot. Da tenkte jeg at det var innafor, og det var sykt digg å ha «bakkekontakt» mens jeg pratet.

Da vi ankom Oslo tok jeg Cathrine med til et sted hun ikke hadde vært ennå. Tuco på St.Hans Haugen. Disse serverer også kjøtt, men de har digg mat for veganere også. Sterk mat! Tunco ligger vegg i vegg med Loving Hut, som er hel-vegansk og serverer «junkfood» for veganere. Jeg har hatt med folk for å teste «kebaben» deres, og de har ikke skjønt at det ikke var kjøtt i den. Så.. om du kan spise noe som smaker like bra, uten å drepe noen dyr? 😉

Og sånn var helgen min lett oppsummert. Jeg sliter ennå med å komme meg opp i hektene. Solen skinner ute og jeg sitter i morgenkåpen her inne i leiligheten. Det er tirsdag, og i kveld kommer lillesøster (!!) på besøk. Det gleder jeg meg til. Hun skal være her i to dager.

Så. Til overskriften i dette innlegget. Jeg er en av dem som kjenner på mye følelser. Begge veier. Til toppen, til bunnen. Og det er så viktig å ta vare på hodet sitt og hva man putter inn i det. Jeg merker hvordan jeg lett dras mot bunnen når jeg har hatt magesmerter, og når jeg har tatt smertestillende. Det er dop, ingen tvil om det. Vil helst bare være helt ren i kroppen. Også en av grunnene til at jeg har sluttet å drikke alkohol. Det er gift og desto mer jeg har kontakt med meg selv, desto mer kjenner jeg hvordan det forgifter kroppen i mange dager etter inntak. Det vet vi alle, men vi tenker ikke så altfor mye over det, gjør vi vel?

Uansett. Mental helse. Hva du putter inn i hodet er det samme som hva du putter inn i kroppen. Det du leser, ser på tv, eller lytter til. Det skaper deg på samme måte som det skaper kroppen din når du spiser sunt eller usunt. Og det er valg kun du selv kan ta. Styr unna det som får deg til å føle deg dårlig. Eller det som ikke gir deg noe.