Hadde du turt å dra på Vipassana?

Her er reglene vi må følge slavisk. Totalt isolert fra omverden. De fleste spør om jeg gjør dette frivillig, eller om det er et oppdrag. Dette er frivillig. Galskap føler jeg nå, mens jeg sitter her og teller minutter før jeg må slå av alt i 10 hele dager.

Ingen mobil. Ingen kontakt med noen utenfra.
Det er ikke lov å prate.
Det er ikke lov å se noen inn i øynene.
Det er ikke lov å skrive.
Det er ikke lov å lese.
Jeg må stå opp 04.00 hver dag, og jeg må meditere i 10 timer hver dag.
Jeg kan ikke sminke meg. Ikke bruke krem med parfyme.
Jeg kan ikke gå i stramme klær, eller klær som tar oppmerksomhet.
Jeg kan ikke trene. Jeg kan kun spise det jeg blir servert.

Foto: Rune Støyva.

Vipassana betyr «å se ting som de virkelig er». 

Jeg har smakt på dette, og det er vel den eneste grunnen til at jeg ønsker å begi meg ut på noe så tøft som dette. Jeg har smakt på en intens tilstedeværelse. Der man føler seg ruset, uten å være det. Alle følelsene vi kan kjenne, kommer fra inne i oss. Det betyr at alt vi kjenner på ved hjelp av narkotiske stoffer, også ligger inne i oss. Kan du tenke deg hvor sterke følelser vi egentlig har i oss? Hvor mye deilig vi kan kjenne på, uten å gjøre noe som helst? Det forklarer litt at mennesker blir avhengig av narkotika. Rus.

Jeg har kjent på denne rusen, uten narkotika. Jeg har kjent på en så sterk rus fra innenfra, at jeg fikk et dypere syn. Rommet ble større, varmere. Pupillene mine ble store, som om at jeg hadde drukket alkohol eller tatt noe annet. Hvorfor skulle jeg ellers ønske å utsette meg for dette?

Tilstedeværelse er å være i nuet. Ikke slik vi omtaler det, men enda dypere. Så dypt at fortid ikke eksisterer, heller ikke fremtid. Ingen bekymringer. Ro. Alt blir vakkert. Uansett hva du ser på. Å vente eksisterer ikke. Det er vakkert uansett hva du gjør eller hvor du er i hverdagen.

Alt du trenger er fokus. Bort fra tankene, og til å være i situasjonen som du er i. Du har så mye potensiale i deg at det er umulig å forstå. Den dagen du oppdager det, vil du tro verden er Matrix og at alt du så på film – faktisk eksisterer. Eller du kan tro du har blitt gal, slik jeg først trodde da jeg hadde min åpenbaring. Det er nå over to år siden. Livet har aldri vært bedre.


Vipassana er en av de eldste meditasjonsteknikkene fra India.
Mistet fra menneskeligheten for lenge, lenge siden. Denne teknikken ble gjennomlivet av Gotama, en Buddha, for mer enn 2500 år siden.

Med en skjerpet bevissthet skal man observere alt som foregår i seg selv. Det å observere pusten på et så dypt nivå at ingenting annet eksisterer. Det er å koble seg fra tankene, og fra kroppen. Å være så bevisst at man klarer å av-identifisere seg med smerte (kroppen) og egoet (tankene).

Denne metoden tilhører ingen sekt, rase, kultur, ingen religion. Dette kan utføres av alle, når som helst, hvor som helst. Å komme seg gjennom dette vil føre til en større forståelse av at vi er det samme. Ikke bare forståelsen intellektuelt sett, men også at man kjenner og ser det.

Å kunne være i kontakt med seg selv på denne måten, gjør at man ser ting som de virkelig er. At man ikke tar seg nær av materalistiske ting som en regning, tap av penger, avslag, brudd. At man lar livet skje som en elv rennes fra fjellet, mens du renner med den og lar livet vise vei. I stedet for å la egoet få deg til å tro at du er den steinen som står igjen, med stress, bekymringer og benektelse. Vi er i konstant forandring. Hele tiden forandrer vi oss og det er vakkert, magisk og unikt.

Det å skrive denne teksten hjalp meg å huske på nettopp dette. Jeg har nemlig vært litt nervøs i dag. I går kveld lå jeg og holdt rundt datteren min mens jeg tenkte på at jeg blir borte uten noen som helst kontakt med omverden. Jeg får ikke se henne, ikke høre henne. Men jeg kan tenke på henne, og mest sannsynlig være åpen nok for å kjenne om hun tenker nok på meg. Vi snakket om det. Og jeg ba henne skrive lapper til meg hver gang hun savner meg, slik at jeg kan lese alt når jeg kommer hjem.

Det er en time igjen. Jeg sitter i Mjölby på et konditori. Tok toget hit med ett bytte. Om en time skal jeg gå ombord i en shuttle-buss som de har satt opp. Og da starter det hele. Meg selv og meg. Alene har jeg taklet mange ganger, men aldri uten å kunne skrive eller lese.

Det kommer til å bli tøft. Jeg kommer til å måtte kjenne på alle ting som bor i meg. Urettferdighet, misunnelse, sinne, anger, benektelse, behov for bekreftelse. Alt dette som egoet har fanget oss i, skal jeg gjennom. Alt vondt man har fortrengt. Alt skal frem.

Jeg har på ingen måte noen trøst i at jeg kan overgi meg. Det er ikke et alternativ. Dette skal jeg mestre. Hvis du er mer nysgjerrig på hvordan det fungerer der borte, kan du lese kodene for disiplin her inne.

Vi snakkes om 10 dager.
Det vil komme filmer på YouTube mens jeg er vekk.
Og du kan stemme på meg i fem dager til, til Årets Gullpenn på Vixen.

 

Hjembyen min Bodø og det såreste jeg vet.

Jeg ser kirken hvor mammas begravelse ble holdt. Jeg tenker på det jeg den dagen så, hver gang jeg ser kirken. Jeg ser meg ved siden av kisten, som ei lita jente. Like gammel som jenta mi er, var jeg. Der satt jeg og så på mammas fjes, uten smil eller grimaser. Så fredfull. Det var jo henne, men likevel så var hun ikke der.

Bodø betyr mye for meg. Det er sårt å være her oppe, men også fint. Det er mye fortid, mange minner. Jeg kan høre det, lukte det, se det. Minnene våre som lever inne i meg, på repeat. De små hendelsene jeg husker. Små snutt på ti til femten sekunder. Hva som skjedde før eller etter, det kan jeg ikke huske. Men noe må ha skjedd inne i meg på disse tidspunktene, da det er akkurat de hendelsene jeg husker.

I romjulen var jeg der oppe sammen med jentungen. I Bodø. Jeg tilbragte ekte fridager sammen med venner og familie. I Bodø har jeg venner som ansees som familie. Det har alltid vært sånn. Og selv om ikke alle er avbildet, så vet de fleste rundt meg hvem de er.  Her er litt stemning fra en herlig romjul med barn og venner.

Akkurat nå går mye av min blogg-tid til å bygge opp YouTube-kontoen min. Og som du ser i videoen under, så kommer snart denne filmen fra Bodø. Publiseres på onsdag. Der deler jeg hva Bodø betyr for meg, og jeg prater litt om mammaen min. Jeg har ikke delt så siden dette innlegget

Husk å abonner på kontoen slik at du får opp varsler på mobilen din når jeg publiserer noe nytt. Synes det er teit at det heter å abonnere egentlig. Høres ut som det koster noe, men det gjør det ikke. Og hvis du liker denne filmen fra New York, vær min engel og del den med vennene dine. <3

Tusen takk for at du leser bloggen, følger meg, heier på meg. YouTube har lenge vært en drøm som jeg har knotet med å få til, men nå ser det ut til at vi er på riktig vei. Jeg er veldig stolt av arbeidet som ligger bak.

Hvis du fremdeles vil stemme på meg på Vixen så kan du gjøre det frem til 15. januar, hver dag, HER. Tusen takk for alle stemmer til Årets Gullpenn. Den som vinner, fortjener det, uansett hvem som ender der.

 

Hva om vi redder verden sammen?

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, hvilken ord jeg kan bruke. Ønsker å hjelpe. Ønsker å bidra. Jeg kjenner et sterkt sug mot å redde verden. Redde verden?

Natt til i går var jeg i Risør. Jeg ble med på en liten mikroplast-ekspedisjon. Da jeg dro visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. En fotograf jeg kjenner og har jobbet med en rekke ganger, hadde lagt noe ut på Facebook. Et bilde av et filter gjennom mikroskop. Man kunne se små tråder av plastikk. Så var det et bilde av et filter fra en vaskemaskin. Hvor mye bittesmå greier som slippes ut gjennom vaskemaskinen og ut i det store havet.

Jeg ble nysgjerrig. Hadde denne mannen gått fra mediebransjen, til å plukke søppel i havet? Har han våknet, han også?

Det er så mange åpenbaringer i disse dager, og det er mulig jeg ser det mer enn andre. Det skal komme, det skal skje. Det er heller ikke så rart. Har du merket hvordan du presses inn i deg selv desto mer mas og kjas det er der ute? Har vi begynt å gå lei av kjøpepress, motepress, sminkepress, slankepress? Det perfekte bildet, som vi alle er en del av.

Det var meg og Therese, assistenten min. Inne i en skog med kamerateamet mitt som består av tre gutter. Vetle, Sondre og Rune. Vi møtte opp i Risør nede ved havna. Det regnet lett, men blåste mer. De losjet seg inn i båten mens jeg og Therese gikk inn på en sportsbutikk på et hjørne. Mannen i butikken måtte ut og inn en annen dør for å hente støvler i størrelsen vår. På samme tid som vi stod der kom Rolf Ørjan. En omdiskutert fotograf som har fått både ris og ros i medier de siste årene. Alle er vi bare mennesker, tenker jeg. Og glad er jeg for at jeg har lært den bitre, men deilige sannheten om nettopp oss mennesker tilstede i nuet:

Vi er ikke den samme som vi var, eller skal være. Vi er i forandring, hele tiden. Hele tiden forandrer vi oss. Vi er i bevegelse, i ett med naturen og alt rundt oss.

Kan du ikke se det? 

Butikkmannen kommer tilbake med et par støvler. Jeg får vite at nesten alle bygg i Risør er fredet. Derfor har en butikk lager i nabobutikken, eller nabo-lokalet. Man kan ikke rive vegger mellom.

På båten starter vi med å planlegge hva vi skal. Vi sitter inne i en 64 fot-seilbåt. Her skal vi sove og spise. Denne båten tilhører Børje. Børje og Rolf Ørjan møttes på sjøen i fjor, da Rolf Ørjan drev med det omdiskuterte reality-prosjektet sitt, Skattejakten. Børje hadde med seg frivillig ungdom fra alle steder i verden, for å plukke plastikk langs kysten i Norge. Han har solgt huset sitt for å gjøre dette. Solgt huset sitt. Ikke bare huset, men hele gården. Sammen har de laget prosjekter og jobber mot å engasjere flere og flere.

Båten til Rolf Ørjan er nyere, stor, men likevel mindre. Den er 38 fot og tar oss snart med ut i havet.

Det er formiddag, guttene har aldri seilt før og det er uvær ute. Spørsmålet er om vi skal holde oss inne i fjorden, eller ut i det store havet. Vi blir frarådet å ta en slik tur for å ikke ødelegge en førstegangs-opplevelse med skrekk, men guttene vil altså oppleve dette og plutselig er vi ute og lukter på Skagerak, det store havet. Jeg elsker hvert sekund av det. De store bølgene, de store bevegelsene. Hvordan adrenalinet kjennes i kroppen og hvordan vi virkelig kjennet at havet lever.

Jeg har mistet følelsen i tærne. Det samme skjedde på Kilimanjaro i fjor, men da tok det et halvt år før den kom tilbake. Inne i båten til Børje er det varmt og vi skal snart spise. Vi koser oss. Det er god stemning og guttene er helt i ekstase etter å ha smakt på havet og seiling. Vi har også fått fint materiale fra sjøen som skal bli en nydelig video å vise frem.

Etter maten går vi over i båten til Rolf Ørjan igjen, for å se på filter fra sjøen. Jeg får sitte i mikroskopet og selv se. Det kan ikke beskrives, men jeg vil likevel prøve. Jeg ser plankton. De bittesmå, levende vesenene som jeg ikke har sjans å se uten mikroskopet. Dette filteret hadde vi nede i sjøen på et område langt der ute. Likevel er der fullt av mikroplast fra klærne våre i vannet. Det er fra vaskemaskinen vi vasker klærne i hjemme. Vi har plastikk i klærne våre som vi skyller ut i havet. Og det er ikke lite, det er mye. Det er overalt og det er så smått at til og med plankton har det inne i seg.

Jeg får nok en åpenbaring. Er det virkelig så ille? Dette snakker ingen om. Dette som er en del av oss, en del av moder jord, en del av stedet vi er så heldig å få bo på. Hvem ødelegger jordkloden? Kun menneskene.

Og ja, jeg har en teori om at robotene som blir smartere enn oss, en dag ser det store bildet: «Hm, vi må redde jordkloden før vi ødelegger alt. La oss se hvilken arter som ødelegger den. Tja, det er ikke dyrene, de lever i ett med naturen. Menneskene derimot. De ødelegger jo bare jordkloden med det store egoet de er fanget av. La oss tilintetgjøre dem umiddelbart.»

Vi sover i båten, som små barn. Etter at vi har fått servert vegansk middag, vin og hørt på at Børje spiller trekkspill. Og faktisk av alle ting, sett Kjendisfarmen. Jeg har så lyst å være med der. Veldig, veldig lyst. Det hadde blitt utfordrende. Og jeg ser for meg at den jeg hadde vært mest lik der inne, er Aune Sand. Jeg hadde jo ikke klart å spise dyr og hadde nok prøvd å slippe grisene fri før de skulle bli slaktet . . .

Dagen derpå reiser vi ut tidlig. I en liten motorbåt. Vi legger til med en liten strand på Store Vardøya, og går over på den andre siden for å se hva det store havet har skylt inn på land. Det er så mye. Det er uendelig mye plast og dritt som ikke brytes ned på flere tusener av år. Alt ligger her. Sko, spader, snusbokser, zalo-flasker, tannbørster, lightere. Til og med en bilfanger har blitt skylt inn her. Jeg skjønner også viktigheten i å ta det tidlig nok, for alt knekkes etterhvert opp i små biter. Det er over alt. Plastikk og isopor. Isopor er helt forferdelig. Den blir bare mindre og mindre, og til slutt bare små kuler som er umulig å plukke opp.

Igjennom skogen går vi tilbake mot båten. I regnet. Det er kaldt, men friskt. Jeg og Therese snakker om hvor godt det føles å være i naturen. Hvor givende det er å gjøre noe godt for den. Det føles oppriktig godt langt inne i hjertet, og vi har det moro sammen mens vi er ute og gjør det. Dette skjønner ikke folk.

Det er mer givende enn champagne. Det er mer givende enn fest, sminke, og fine klær. Det er mer givende enn tusen likes på et bilde eller masse kommentarer på hvor fint det lille trynet ditt er ismurt mange lag med sminke. Hvorfor skal vi sminke vekk det fine ansiktet vi fikk. Og hvorfor skal vi tro at de få menneskene som er avbildet i medier er normen på hvordan vi skal se ut?

Tenker tanker som; Hvordan hadde det vært, om vi faktisk gjorde dette sammen? Sammen. Moro, gøy, etisk. Samhold, ekte. Autentisk og i ett med naturen. Hvis alle hadde tatt vare på naturen slik vi tar vare på våre egne barn. Tenk! Vi hadde reddet verden. Moder Jord. Tenk på navnet. Moder. Så klart. Det er Jorden vi lever på. Vi lever på dette som også lever. Ikke vær så trangsynt mer. Våkne. Se deg rundt. Alt lever rundt oss. Det er en del av oss og det trenger kjærlighet fra oss. I Norge er det lite, det er smått. Det er ufattelig lite på verdensbasis, og det er mye verre andre steder på Jorden. Men tenk, en dag er det like ille her også. La oss smitte hverandre med kjærlighet i stedet for å dra hverandre ned over noe så simpelt som.. utseende vårt. Det er helt irrelevant for kloden og det som egentlig betyr noe.

Den største feilen er å tro at du ikke utretter noe fordi du er en dråpe i havet. Du er ikke en dråpe. Du er en del av havet, av meg, av alle. Om du gjør en forskjell, kan det hende du påvirker tre andre. Og de tre, igjen. Og deretter sprer det seg. Vær ikke redd for å ta med en søppelpose på tur. Plukk litt når du ser ting. Ta det søppelet dit det hører hjemme. Det er faktisk viktigere enn mye annet du gjør i løpet av en dag.

Du kan følge organisasjonen deres In The Same Boat her. 

 

Første arbeidsdag 2018

Meg alene i denne leiligheten. Ute er det tåke. Perfekt. Klokken er 13.08 og jeg har 52 minutter før jeg skal være på Oslo Sentralstasjon. Der skal jeg møte Rune, kameramannen min, før vi skal i et spennende møte. Et møte om en reise i nærmeste fremtid. En reise for inspirasjon, film og foto. Får håpe jeg har noen spennende oppdateringer å komme med etter møtet!

Jentungen har startet på skolen og skal etterpå til pappaen sin. Her venter en arbeidsdag hjemme og rundt, og i morgen tidlig kjører jeg til Risør med filmteamet og Therese. Vi skal ut på sjøen og dokumentere forsøpling. Jeg vil se det selv med egne øyne. Forstå det.

Jeg har hentet pakker i dag, som du kan se. Japp, litt treig. Har jo ikke vært hjemme i julen, så da ble det litt knotete med pakkene som hadde kommet etter at jeg reiste til New York. Og da jeg så vidt var hjemme første juledag var jo alt stengt.

Morsom historie om 2. juledag da jeg skulle reise opp nord med jentungen: Jeg hadde ikke rukket å pakke kvelden før, ikke noe særlig, og jeg hadde lite tid dagen jeg kom hjem grunnet to juleavtaler med familie og venner. På kvelden måtte jeg redigere bilder og flyet skulle gå klokken 9.00 dagen etter. Jeg måtte utsette.

Klarte ikke å forstå hvordan jeg skulle klare dette og kjøpe kattemat til katten. Nabo og venner har passet på henne for meg. Gitt henne kos og mat og luft. Likevel har hun vært så mye inne at hun nå har blitt litt tjukk. Det liker jeg egentlig. En latere katt gjør meg ikke noe! Tilbake til saken; jeg hadde utsatt til 13.00. Flyet altså. Og på morgenen fikk jeg den store overraskelsen: Mensensmerter fra helvete. Takk.

Liggende i fosterstilling på badegulvet måtte jentungen hente mobilen til meg. Klarte så vidt å prate med hun damen i andre enden. Jeg hadde allerede betalt 1000 kroner for å utsette billetten i fire timer for å unngå tullete stress. Stress er det siste min kropp eller hode orker, hvis jeg kan unngå det. Måtte betale 1300 for å endre denne billetten. Med gebyr for service, enda jeg fikk feilmelding da jeg prøvde å gjøre det via mobilen på Internett. Endte opp med å krangle i smerter og betale 2300 totalt for denne utsettelsen. Bedre enn å ødelegge helsa helt, tenker jeg.

Da vi endelig kom oss avgårde og skulle ta flyet klokken 17, så ble vi over tre timer forsinket fra Gardermoen. Fantastisk! Men vi holdt motet oppe. Jeg fikk levert formbildene til teamjegliker før jeg reiste dit, og kunne slappe av i viten om at ingen trengte vente mer.

Ja, det er mulig jeg har endometriose, men disse turene til lege og utredning. Jeg kjenner ikke at jeg makter. Hadde en runde i fjor hvor jeg ble satt på p-piller. Det var løsningen. Til opplysning tok jeg aldri de pillene. Jeg vil ikke ha prevensjon i form av hormoner. Synes det er skummelt og liker ikke måten jeg reagerer på dem. Vel, nå ble det mange historier. Kiara har prompa ved siden av meg her. Dyr og promp. Aldri kjent en svak en liksom. Det er alltid helt krise!

Nå er klokken 13.20. På tide å fikse meg litt før jeg går ut døra her. Skal skrive mer senere. Har en del bilder fra Bodø jeg kan dele!

Lag deg en fin dag, det skal jeg!
Stem på meg her hver dag frem til 15. januar! Årets Gullpenn. TUSEN TAKK!

Følg meg på Facebook også! Vi publiserer alle vloggene på denne siden også, for dere som ikke helt klarer henge på YouTube. De kommer dog senere på Facebook enn på YouTube! 🙂

 

Mine utfordringer i 2017 og mitt nye 2018

Godt nyttår, kjære deg. La oss starte dette nye året sammen, men god energi. Jeg vil i dette innlegget oppsummere hva jeg lærte i 2017, og hva jeg skal begi meg ut på i 2018.

Vi kan velge selv hvordan livet vårt kan være, og det er noe av det kuleste ved å leve. Livet er magisk, fantastisk, unikt. Om du ikke føler det slik, så er det fordi du ikke klarer å se det. Du er fanget av egoet ditt som lar deg tro at ting er tøft, tungt eller kjipt. Det er harde fakta, men det er fakta.

Jeg har vært gjennom et brudd, utfordringer i forretninger, begynt å blogge igjen, vært på Eckhart Tolle retreat og bodd meg inn i en ny leilighet. Jeg har opplevd suksess i forretninger, snurret rundt mine egne valg og veier og måtte finne enda en del av meg selv.

Dette året har vært året hvor jeg hadde begynt å lære hvordan jeg skulle takle ting på et mye høyere nivå enn tidligere – og virkelig fikk testet verktøyet mitt. På min spirituelle reise vil jeg si at dette var året hvor jeg har blitt kjent med egoet mitt, for første gang. Bare det å vite at vi har et ego, og at vi har et smertefelt i kroppen som kan aktiveres. Når dette aktiveres er det ekstremt vanskelig å forstå at det kun er egoet som plager oss og gir oss smerte. Det er uendelig vondt og man prøver å analysere, gi skyld, ta skyld.

Jeg har erfart mye, og det gjør meg sterkere. Min største utfordring har vært å finne ut hvor jeg skal legge fokuset mitt. Jeg har så mange drømmer og ting jeg vil gjøre, og det å ikke ha klare svar i seg selv har vært rotete. Jeg begynte å blogge, men jeg vil jo skrive en bok. Jeg har ikke tid til det for jeg må jo få andre ting helt på stell. Jeg kan ikke slippe det ene for å gjøre det andre, da sosiale medier er det jeg har for å vise hva jeg holder på med.

Jeg markedsfører meg selv og mine prosjekter her, men ikke minst, så tømmer jeg tanker og meninger som jeg virkelig elsker å gjøre. Jeg elsker å skrive. Og i bloggen får jeg skrive litt hver dag om jeg vil. Stresset med å blogge daglig igjen kommer jeg ikke til å ta på meg, men når det faller seg riktig så blogger jeg daglig.

Til hjelp har jeg meditasjon, som har blitt min beste venn. Det er som å rydde hodet, vaske vekk tankene, starte med blanke ark. Eller som å zoome ut og virkelig få oversikt over hva som er nødvendig å ta stilling til og hva som bare er vissvass. Eller som å få et ekstremt fokus over hver enkelt oppgave og se helheten i prosjektene jeg holder på med.

Jeg har for lengst landet med at det overnaturlige er en del av alt, og jeg har skjønt at vi kan leve og nyte livet til det fulle tross alle utfordringer. Det er som en muskel, en mental muskel. Vi må trene hele tiden for å bli sterkere. Og det har jeg blitt.

Mine Topp 5-prioriteringer i 2018: 

  • Trene, bokse og meditere.
  • Spise plantebasert.
  • Teamjegliker
  • YouTube-kanalen min.
  • Blogg.

Hvorfor disse valgene? 

Trene, bokse og meditere. Fordi det gjør meg til en god mamma, på samme tid som at kan får vært aktivt, spise sunnere og gjennomføre mine andre oppgaver. Dette er viktig for hodet mitt og kroppen min, og det må komme i første rekke for at alt det andre skal fungere.

Spise plantebasert. Fordi jeg nå har vært veganer i ett år, og ønsker å ta det et steg videre. Det er faktisk mulig å være en usunn veganer, selv om mange ikke skulle tro det. Jeg elsket utfordringene mine i januar i fjor, da jeg måtte lære meg å spise på nytt og alt var nytt og spennende. Det var en magisk opplevelse å bli veganer. Smaksløkene forandret seg.

Teamjegliker. Jeg får jobbe med selvutvikling, hjelpe andre mennesker og utfordre både meg selv og andre andre mentalt. Det å hjelpe andre mennesker betyr mye for meg, og jeg har skapt arbeidsplasser for mange andre enn meg selv.

Teamjegliker fyller tre år i april, og det viktig at merkevaren blir enda stødigere og tryggere i rammene vi har skapt. Jeg vil alltid utvikle det til det bedre, slik at de som er med i teamet alltid har muligheten til å sitte igjen med at det de betalte for, virkelig var verdt det.

YouTube-kanalen min. Jeg får reise, fotografere, intervjue, oppleve andre kulturer. På samme tid som jeg kan lage tv, underholdning, skape noe fint og vise hva jeg har erfart. Jeg vil inspirere andre slik jeg har gjort gjennom bloggen, men nå også gjennom lyd og bilder i bevegelse. Mine

Som fotograf har jeg lenge ønsket å drive med film, og nå får jeg det, sammen med flere. Jeg har et eget team og vi legger virkelig sjelen i dette prosjektet. Jeg kommer også til å inspirere med vegansk mat i YouTube-kanalen min.

Blogg. 11 år har jeg blogget! Jeg får skrive, dele og samle alt skriftlig. Jeg får vedlikeholde skrivingen min, men også, etterhvert, bli klar for å skrive boken min. Det kommer snart, men det andre skal være så stabilt at jeg kan slappe av mens jeg skriver boken. Denne boken er i hodet mitt hele tiden, og jeg har små drypp med avsnitt i hodet mitt daglig.

Jeg er også semi-finalist i Vixen Influencers Award, i kategorien Årets Gullpenn, og dere kan stemme på meg HER. Tusen takk til alle som stemmer! Det betyr ufattelig mye.

Kalenderen min så langt:

I januar skal jeg på Vipassana. Det er et 10 dagers opphold hvor jeg ikke kan snakke eller ha øyekontakt med noen. Ingen mobil eller kontakt med omverden. Jeg skal meditere 10 timer hver dag. Jeg får ikke skrive, tegne, synge, høre på musikk, lese. Ingenting. Jeg skal kun være tilstede i meg selv. 10 dager. Totalt 100 timer meditasjon.

Mikroplastekspedisjon. Dette skjer allerede til uken, og vi skal overnatte på båt. Denne turen er for å få et innblikk i hvor mye søppel som faktisk ligger i havet vårt.

I februar har jeg to reiser. En kort reise til Milano hvor jeg gleder meg til å oppleve hvordan de har bygget høye bygninger med natur plantet på hver eneste balkong for å bevare naturen. Bosco Verticale, Milano. Google it. Det ser helt amazing ut. Jeg reiser sammen med kameramannen min, Rune. Vi skal ta masse bilder og lage videoblogg, så klart. 

Jeg reiser i samme måned til Spania med jentungen. Til Denia, som nesten har blitt mitt andre hjem ettersom at vi tar teamjegliker dit hvert eneste år. Jeg har lovt henne denne reisen lenge og hun gleder seg mye til å se denne plassen. Jeg kommer også til å reise hit med neste kull igjen.

Min nyeste videoblogg kan du se her. Det er den lengste, og vi er klar over at noen sekvenser er for lange. Vi skal forbedre oss for hver video vi lager og jeg håper du som sees merker hvordan vi hele tiden jobber med å levere bedre og bedre videoblogger til dere der hjemme. Godt nyttår!

PS: Stem meg frem i Vixen Influencer Awards HER, under Årets Gullpenn. Du kan stemme hver 12. time. 

 

Day 6 in New York: Xmas tears and salsa in The Queens. 

Jeg kjenner at kvelden før ble senere enn jeg hadde trodd, men gjør ingenting. Her sover jeg til jeg våkner, og mobilen har vært på lydløs siden jeg kom. Hva skal jeg gjøre i dag? I morgen reiser jeg hjem. Dette er siste dag. Sånn rar følelse at man liksom må gjøre noe. Jeg må ingenting. Jeg vil trene, det vil jeg.

Jeg kommer meg ned i resepsjonen og klokka er nesten 11. Forlenger rommet med en natt. Jeg hadde bare booket to netter, i tilfelle. Kanskje jeg plutselig vil et annet sted. Man vet aldri med meg.

Det gikk fint å forlenge. Når jeg ankommer frokosten er det ikke lenger frokost.

– You have to buy from the buffe. Its 35 dollar for one person.

Men jeg vil ikke betale over tre hundre kroner for masse kjøttmat når jeg er veganer. Heller ikke for å velge det eneste jeg kan spise hvis det er en kjedelig salat. Nå har jeg ikke sett på den salaten så mye at jeg egentlig kan si noe, men jeg vil ha havregrøt.

– Cant I order the oatmeal from the breakfast menu?

– But you can order something up to your room.

Det begynner å småkoke litt inne i meg, og jeg er nesten klar for å tenne på noen sultne plugger. Klokken er jo bare ti minutter over. Det er lille juleaften. Jeg er sikker på at den kokken der inne fikser havregrøt med kokt vann til meg om de bare kan gå inn der og spørre.

Men nei.

– You can see if they have something in that coffee bar?

En annen servitør bryter smilende inn og prøver å redde situasjonen. Jeg tenker at de er koko begge to og de ødelegger litt for stemningen. Jeg elsker dette hotellet, må de ødelegge det?

For en sutrete følelse jeg har i meg i dag. Hva er det som skjer i meg? Dette går bra, Anette. Dette er all dritten jeg må slippe ut. Det er det som surrer under overflaten som jeg ikke har sluppet ut. Jeg bestiller meg en kaffe latte på havremelk og kjøper to veganske proteinbarer i kaffebaren. Kjenner tårer presse på. Jeg er en liten drittunge som ikke får viljen min nå. Hva er dette? Er det julefølelsene som kommer frem nå?

1. Trening på hotellet. The Roxy Hotel Tribeca. Church Street. White Place.

Etter å ha pakket i meg disse kakene og drukket kaffen min, går jeg ned i kjelleren for å trene. Det er mørke vegger, og rød mur. Som oppe. I korridoren går jeg forbi kinosalene først. Kanskje jeg skal på kino alene i dag? Jeg kjenner meg tung og demotivert. Triste følelser som tar av i kroppen.

Løper på mølla. Løper intervaller. Har musikk på ørene. Man of No Ego. Det beste jeg vet. Hørt alt på repeat kanskje 200 ganger. Jeg vet ikke. Det er i alle fall mange ganger at denne musikken redder meg og kobler meg til meg selv. Jeg trener styrke med manualer. Skuldre. Til det brenner. Biceps. Mage.
På slutten av økten får jeg beskjed om at Vlogg 4 er ferdig og publisert på YouTube-kontoen min. Jeg drar ivrig frem filmen mens jeg står alene i dette lille treningsrommet. Den er så bra og det er så gjennomført at jeg lar et par tårer slippe ut.

Endelig. Jeg føler det. Det skjer. Vi skal klare å levere bra på YouTube. Nå er det bare å fortsette og la andre se og dele etterhvert som de liker det vi lager.

Jeg har ønsket å satse på YouTube i flere år, men har ikke hatt ressurser til det. Har ikke sluppet alt på en gang for å satse der heller, derfor har det ofte blitt litt halvveis. Men dette er ekte. Jeg har et crew som jeg ikke skal skille meg fra, og vi har like visjoner om hva vi ønsker å få ut. Tar meg selv i å være kjempeglad i kjelleren på dette lille treningsrommet. Det var en fin julegave til meg det. Og jeg vil bare ønske meg at de som liker videoen, faktisk deler den med andre.

Etter treningen går jeg opp på rommet og tar meg en lang dusj. Jeg nyter å dusje mens jeg er her. Alle dusjene mine har vært lange og deilige. Ingen stress. Ingen hast. Prøver å ha vannet så varmt som jeg klarer. Kjenner på vannet. Det lever, tenker jeg. På sin måte. Jeg har hørt at vannet forandrer seg fra sin naturlige form når det kommer ut av en kjøkkenkran for eksempel. At det er tøft og hardt for vannet og bli fraktet på en sånn brutal måte. Jeg har ikke noen fakta på det. Hørte det bare av noen som hadde hørt det av noen.

2. Lunsj på andre siden av gata.
Jeg tar macen min med meg ut over gaten. Setter meg på en café ved siden av. De har den beste avocado-sandwichen jeg hittil har smakt. Herregud som den smelter på tunga med det varme brødet. Fantastisk. Jeg skriver og surrer bort tiden min. Ingen problem, det går bra å ta en rolig dag i dag. Jeg har jo invitasjon til Salsa i kveld. Kanskje jeg skal takke ja?

Jeg glemte faktisk å si at i går, når jeg og Peter satt og prata inne på Donut-sjappa, så kom det er fyr og pratet med oss fra gymmet. Det var Steve. Han jobber på Church Street Boxing Gym. Jeg så ham på gymmet, han var der hele tiden. Så han ble sittende og prate litt med oss. Jeg spurte hva han dreiv med utenom boksing.

– Wanna have a good laugh?

Jeg ler og ser spørrende på ham.

– I´m dancing salsa.

Så kult. Det er så kult. Jeg digger det. Og jeg uttrykker det. Han sier jeg kan bli med å danse om jeg vil. Og det er altså i kveld jeg kan være med å danse. Han skrev til meg på Instagram etterpå. Men jeg vet ikke om jeg vil gå. Føler meg rar i hele meg. Jeg skriver til Gustav og hører hvordan det går. Han sender meg et fint bilde av naturen som får meg til å smile, også spør han når jeg sist bare gråt og lot alt slippe ut.

3. Juletårer på hotellrommet.
Han vet alltid. Og han vet alt jeg lurer på også. Hvis det faktisk er noe som gjør meg trist, men så klarer jeg ikke sette fingerer på hva det er. Kanskje jeg vet, men overser det litt ubevisst. Han minner meg på at jeg skal akseptere og kjenne på ting. Bare la det være det som det er, og ikke glemme at underbevisstheten ønsker å slippe ut ting som vi ikke kan sette ord på. At tårene våre er underbevissthetens ord som vil snakke.

Jeg kjenner tårene presse seg på mens vi skriver. Når jeg kommer opp på hotellrommet begynner jeg å gråte litt. Jeg har ingen ord eller forklaring på det, men tårene kommer. Her sitter jeg da, og gråter på lillejuleaften alene i New York. Det høres veldig trist ut, men det er egentlig ikke det. Det er en fin ting. Jeg lærer mer, noe som gjør meg sterkere igjen.

Det blir lettere straks, men jeg vet jeg må meditere. Det er den deiligste plassen å være. Tilstede. Jeg setter meg til rette på senga og stiller timeren på 30 minutter. Men jeg snder en melding til Steve om at jeg kommer før jeg starter den. Senker skuldrene. Forsikrer meg om at jeg sitter korrekt, trykker på timeren.

Kloooong. Det kimer i klokken som illustrerer en gjengklang av lyden som utspiller seg i metall.

Der ja. Det tar ikke mer enn to sekunder før tårene triller. Jeg tenker på den lille maskaraen som sikkert begynner å renne, men så jeg huske at dette er det viktigste jeg gjør i livet mitt. Å meditere.

Det er deilig å gråte. Bare slippe ting ut. Det beste er at jeg lar det komme uten å sette noen ord på det. Bare la det skje uten å kreve en forklaring fra meg selv. Det er hva det er. Vi er mennesker. Vi føler på ting. Ting samler seg opp. Tårene stopper etter en stund og jeg drifter av sted til mitt beste sted. Det stille stedet. Her er jeg i mer kontakt med meg selv enn noe annet sted. Løsninger popper opp i hodet mitt, som alltid. Og idéer. Jeg må fokusere på pusten og hente meg tilbake.

3. Salsa i The Queens.
Klokken blir faktisk 21.00 før jeg kommer meg ut døren. Litt ekstra sminke på. Den grå dressbuksen jeg har kjøpt meg som sitter perfekt over rumpa mi. Min store fordel som tilfeldigvis har seg å være min bakdel. Joggesko. Sorte Nike med hvite såler. Jeg gidder ikke komme til et dansested og være helt utenfor. Da får jeg heller ha gode sko. Jeg har ingen aning hva jeg skal til. Steve sendte et bilde av sine sko, og det var også Nike-sko.  Jeg tar på en sort body jeg har kjøpt, med en nettingtopp med blomster på over. Ser meg i speilet og tenker at det går fint. Jeg tar på meg kåpen, pakker ryggsekken med kameraet og går ned i lobbyen. Jeg har rom i andre etasje. 205. Det rommet vil jeg ha neste gang også.

En gul taxi kommer susende og jeg veiver den til meg. Etter litt fomling forstår han hvor jeg skal. Jeg trodde jeg skulle til Brooklyn, men det viste seg at det ikke er helt det samme. Det tar meg over en halvtime å komme meg ut dit.

Betaler og gir tips. Plutselig står jeg i en mørk og kald gate uten en fjerneste anelse om hvor jeg er. Jeg ser et gult skilt på hjørnet ved meg. Skiltet lyser over sorte vindu. Latino Salsa Studio. Er det stengt? Jeg beveger meg nærmere og kan plutselig se folk der inne. Jeg går inn og ser mennesker som danser over alt. De er ikke pent kledd, de er vanlig kledd. Kanskje noen har pyntet seg litt. Det er altså salsa-kveld.
Menneskene er svært ulike og kommer i alle former. Det er ikke noe high class med dette stedet. Det er diskolys i et avlangt rom. Hele veggen til høyre er kledd med speil. Innerst to dører, toaletter. Til venstre er det jakker som henger.  Men det sitter en spanske rett innenfor døra og tar betalt. Steve lovte å betale meg inn hvis jeg tok taxi ut dit. Men dette tenker jeg ikke på ennå, jeg ser på Steve som danser med en jente.

Idét han ender dansen med henne snur han seg fra meg og går innover i lokalet. Jeg går etter ham for å prøve å si at jeg er der. Det svinger folk rundt meg og jeg prøver å ikke krasje med noen danseglade par. Innerst når jeg ham mens han strekker seg ned i jakken sin. Så søtt. Han skal sjekke mobilen sin for å se hvor jeg er. Jeg prikker ham på skulderen. Han snur seg og neon tenner iført en masse diskolys-farger smiler mot meg.

– You came!

Han stråler der han står i en blå finskjorte, hullete jeans, sorte Nike og en rød caps med rett brem. Alltid caps. Spansken i døra kommer og tar i ham og han blir med til respsjonen og betaler for meg. Så kommer han tilbake og strekker han seg ned i jakke si igjen og henter opp noe sprit han blander i drikken sin. Ah, så det var ikke meg han skulle sjekke på. Han skulle ha sprit. Jeg ler for meg selv.

– You want a drink?
– You don´t drink at all?
– No, not anymore.
– Ok, thats fine. I also got some weed if rather want that.

Jeg ler og sier jeg har det bra. Han tar hånden min og drar meg etter seg.

– Lets go to the mirror!

Han plasserer meg på sin venstre side, slik at vi begge står med ansiktet mot speilet. Det er mørkt, men diskolysene snurrer rundt oss og det er mennesker som danser over alt. Jeg kjenner det kribler i magen når han begynner å lære meg dansetrinn. Klart og tydelig forklarer han meg og viser tydelig.

– To your right. One, two, three, tap, to the left one, two, three tap.

Dette er visst ikke vanlig salsa, men  XXXXXXX .. Vi går gjennom stegene mange ganger før han snur meg mot seg og danser stegene med meg. Etter en stund svinger han meg rundt. Jeg skvetter til, men jeg mister ikke stegene. Jeg klarer det. Det er moro.

Sanger roer seg og dansepar oppløses. En kjempesøt jente stiller seg foran oss og titter opp på Steve med store øyne.

– You have to dance with me!

Jeg synes det er en kjempegod idé, for da kan jeg prøve å filme noe selv om det er veldig mørkt her inne. De danser, jeg filmer dem og andre. Pakker ned kameraet igjen. Nå danser han plutselig med en annen igjen. Jeg blir stående og se på. Akkurat når han er ferdig er det en annen som ber meg til dans.

– Sorry, I have to dance with him.

Det er mange som er veldig gode her, og det er ikke kult å danse med meg på en fest som dette da. Steve avløser meg og drar meg til speilet for å lære meg andre steg. Vi danser en stund før den blonde jenta kommer og låner ham igjen. Da glimter det en gutt til, som er Steve sin bror. Han sier:

– Now you have to dance with me!

Jeg ler. Han er hyggelig.

Kokken er 11.50 og jeg nevner tanken på å dra å spise noe før jeg drar hjem igjen. Han er enig, men jeg må danse to danser til først. Jeg ser rundt meg i lokalet og gir det en tanke til ettertanke. Dette er noe jeg og mange andre hadde sett på som helt nerd om vi bare passerte. Men det er jo så gøy. Og alle disse menneskene koser seg og er så glad. Steve før meg hva vi gjør på fritiden for ha det gøy i Norge. Aldri følt at jeg hadde mindre å komme med. Hva gjør vi for å ha det gøy? Jobber vi bare også er vi slitne etterpå?

Vi blir gående gatelangs. Det er iskaldt. Steve forteller meg om datteren på 10 år, som han fikk med ei crazy dame han var sammen med på High School. At han ikke har lykkes med å opprettholde jevnlig kontakt, fordi mammaen rømmer med datteren og skifter telefonnummer hele tiden. For et system vi har i Norge. Vi aner ikke hva mennesker egentlig silter med.

På en sjappe ender vi for å spise. Steve bestiller til meg og jeg blir sittende og betrakte mennesker som kommer inn. NYPD er der også. Tre morsomme figurer. Jeg undrer meg om han som er overvektig er i form nok til å bestå de prøvene man må gjennom for å bli politi. Har han lagt på seg etter at han ble politi, eller er han bare en råtass med masse muskler og energi under mange lag med andre ting? Det spørsmålet får jeg aldri svar på.

Steve forteller meg om i fjor, da han ble knivstukket. Tre ganger. Av en gjeng. Av noe så enkelt som at de glodde på han og at han spurte hva de glodde på. Helt sinnsykt. Det er mye forskjellig her i New York.

Men nå skal det sies at jeg ikke har følt meg utrygg. Jeg har gått gatelangs i mørket, men jeg føler jo også på hvor det er greit. Man kan merke sånt. Jeg har også blitt spurt om å kjøpe dop, en gang, men det var på dagtid. Jeg svarte bare nei og gikk videre, det var null stress.

 

Day 5 in New York – Church Street Boxing & The Opera.

Det deiligste hotellet så langt. Jeg strekker på meg i en kjempestor seng som jeg har helt for meg selv. Klokken er ikke mye, men jeg må komme meg opp slik at jeg får spist frokost før boksetrening. Har igjen noen rare følelser i meg som kommer frem mens jeg sover.

Interessant å observere. Dette er altså følelser jeg ikke har latt meg kjenne på, som kommer frem fra underbevisstheten mens jeg sover. Det betyr ikke at jeg ikke har det bra, men at jeg har noe i meg som jeg ikke har latt slippe ut. Og det er ikke bevisst, men kanskje jeg er litt lei meg for noe som jeg ikke har kjent på. Og likevel drar jeg avsted uten å meditere. Kanskje ikke dagens beste valg, mens jeg har så mye spennende på planen og jeg er sulten. Frokost.

1. Boksetrening med Peter. Church Street Boxing Gym. 25 Park pl.
Til frokost er det havregryn. Setter stor pris på det. Lobbyen her er nydelig. Den er mørk og lun i utseende, fylt med julelys. Mørkt tre, stort, romslig. Lobbyen er åpen og kan sees fra alle etasjene på hotellet. Dette hotellet skal jeg anbefale til alle som ønsker å reise til New York, tenker jeg. The Roxy Hotel Tribeca. Jeg fikk 40 prosent avslag da jeg bestilte via en link fra Norwegian. Føler meg voksen som har fått med meg noe sånt. Jeg er verre enn alle mine venner når det kommer til ting som å se på billige alternativ i butikken for eksempel. Men når du reiser til New York hvor det er mange dyre hotell, så ble det plutselig relevant. Dette hotellet er ikke det dyreste, heller ikke det billigste. Men de som er billigere enn dette er heller ikke så fine å bo på. Derfor føler jeg at jeg har funnet en skatt. Nå har jeg bare bodd på tre hotell her, men jeg tar meg æren av å skrive det likevel.

Jeg vet hvor jeg skal gå nå. Jeg kan ikke ta feil. Nedover Church Street skal jeg gå helt til jeg krysser gaten som heter Park. Da skal jeg ta til venstre og være på plass. Jeg går til venstre, filmer med kameraet, finner plassen og går inn. Fantastisk. Filmer i korridorene mens jeg tråkker ned de mange trappene. Plutselig er Peter bak meg!

– Hi, right on time! 

Jeg smiler, gir ham en klem. Jeg er så utrolig glad for å ha møtt en mann som Peter. Vi kommer ned i det kuleste gymmet jeg har sett. Det er bilder på alle veggene. Høyt under taket. Jeg ankommer i riktig tid, som på Mendez Gym. Før folk at begynt å komme. I resepsjonen får jeg registrert meg. Betale trenger jeg ikke. Peter smiler til damen og sier:

– Sheś with me, and its only for today. 

Etter registrering følger han meg mot garderoben. En lang, trang gang. Høyt under taket, men smalt. Så smalt at det klønete å møte noen på veien. Murvegger. Vi er under bakken. Jeg fantaserer om å starte et gym som dette. Det hadde vært så kult. Et sted for medlemmene i teamet mitt å komme, samtidig som man kunne hatt boksing der.

Det er noe med mennesker som driver med kampsport. Mange tenker at det er gangstere eller skumle folk, men det er tvert imot. Det er grunn for at jeg alltid kobles lett til mennesker som dette. De har alle en eller annen indre kamp de beseirer gjennom sporten. Og de har alle et hjerte som er større enn folk flest sitt.

De er rettferdige, og de har jobbet hardt.

Ser du noen på toppen, så skal du vite at det ikke er mye glamour bak det. Det er så mye hard trening som ligger bak. Ikke en gang om dagen, men mange ganger om dagen. Hver dag.

Oppvarmingen er i gang og vi tar de samme øvelsene som sist. Jeg har til og med en øvelse hvor jeg må hoppe ut med armene, mens tanken på at jeg ikke har barbert meg nylig under armene slår meg. Jeg tenker på feministen av et menneske jeg kjenner til fra Sverige. Clara Henry, som jeg jobbet med for et par år siden. Hun er viser jo stadig frem ubarberte armhuler. Det er jo en tanke verdt det også. At vi har bestemt oss for at jenter skal barbere vekk alt. Det er jo litt rart at det har blitt sånn, når både menn og kvinner er skapt med hår. Men jeg føler meg selv også mest komfortabel når jeg har barbert meg. Men igjen, det er jo fordi vi ble oppvokst til å tenke sånn.

Mens jeg hopper ut med armene og gjør det jeg skal, snur jeg på det hele. Jeg er tøff og kul som gir meg en lang faen i at jeg ikke har nybarberte armhuler mens jeg trener. Jeg er her for å trene. Det innebærer å ikke bry seg om at jeg ligner Roxette på håret og er sprutrød i trynet. Det er slagene jeg skal fokusere på. På dette gymmet, som på alle andre gym, bruker jeg litt tid for å slappe av. Jeg må forstå at jeg er velkommen på lik linje som alle andre, og at ingen bryr seg om at jeg er der.

– We are starting with shadow boxing today. First with weights, then without. 

Faen. Jeg hater å skyggebokse. Jeg tar imot vektene og begynner å slå noen kombinasjoner. Tenker på hva Kevin Melhus sa til meg på sist økt, da jeg begynte å fnise mens jeg skulle skyggebokse. «Det er det samme som å slå på puter, du slår kombinasjoner, bare at det er ut i luften.» Det hjalp meg å tenke slik. Og jeg føler meg trygg når jeg bokser med ham på OBK. Kanskje litt for trygg. Jeg må bli vant til å trene på egenhånd, og med andre. Så dette er en fin mulighet for meg.

Han ber meg slå 20 slag rett ut i luften. Akkurat hva jeg trengte. Etterpå tar han vektene fra meg og følger meg til speilet hvor jeg må skyggebokse. Bak meg fylles det opp med flere og flere mennesker. Jeg må fokusere på mitt. Ser for meg at jeg slår mot en motstander og puster med lyd slik at kroppen er med naturlig.

Jeg slår på pads med Peter noen runder ved speilet, før han tar meg opp i ringen. Det er en til person i ringen som skyggebokser, og jeg vil ikke være til bry. Peter forteller at det ikke er noe problem så lenge de ikke sparrer. Innlent i ringer står en meget fin mann og tilsnakker han som skyggebokser. Jeg har kameraet mitt med, og filmer jo på denne reisen. Vurderer noen sekunder før jeg kvinner meg opp og går bort til den andre enden. Jeg setter meg på huk og hilser på ham. Stephen Frank. En profesjonell bokser som er svært dyktig. Han tar på seg oppdraget med å filme litt mens jeg slår på puter. Sånn må jeg gjøre om jeg skal naile denne YouTube-greia jeg har startet.

Etter at jeg ferdig filmer jeg rundt i lokalet, og Stephen mens han trener en annen. Dette blir så bra. Jeg filmer mellom sekker og annet slik at bildet blir råflott. Guttene mine hjemme kommer til å bli glad når de skal klippe sammen denne filmen, tenker jeg. Jeg tar et bilde med Stephen før jeg og Peter drar videre.

2.Kaffe og baguette med Peter. Dunkin Donuts, Park Place. 
Ut døren og til venstre. 30 meter. Peter er i ekstase over å vise med en av de eldste plassene for å ta en kaffe og en baguette. Vi får en fin samtale her. Han forteller meg om hvordan har er oppvokst. Han har reist utrolig mye med kampsporten og vært de fleste steder. Opprinnelig er han fra Serbia. Jeg skryter med noen serbiske gloser fra jeg selv gikk på serbisk kurs.

– Kako si? 

Han ler: – Dobro! 

Jeg hadde jo en serbisk kjæreste da jeg kom til Oslo, og for et lite øyeblikk av mitt liv skulle jeg altså lære meg serbisk og flytte til Montenegro. Tenke seg til! Det er så mange veier man har valgt i livet. Peter forteller meg om hvordan han aldri har klart å spise kjøtt, da han lekte med alle mulige dyr som liten. Han fikk seg altså til forstå hvordan de kunne spise de fine vennene han hadde. Jeg blir varm i hjertet, men ikke overrasket.

Denne mannen på 54 år har mye godt i seg. Det er sånn jeg føler når jeg prater med mennesker. Jeg kan kjenne det inne i meg. Det er noe ordentlig ekte der. Peter har vist meg kona, datteren og fortalt meg så mye. Han har virkelig sluppet meg inn og tatt meg til seg. Det betyr mye og jeg vet jeg skal tilbake for å trene mer med ham.

3. Sen lunsj med inderen. By CHLOE.  185 Bleecker St, Suite B.
Fra Peter til hotellet igjen. Dusjer og gjør meg klar for neste møte. Jeg skal møte Mitlesh igjen, som jeg har møtt to ganger tidligere. Jeg somler litt på hotellet og utsetter det hele noen timer for å ikke stresse. Vi blir enig i å møtes 16.00. Og etter det skal jeg på Operaen. Ja, jeg ble invitert dit av han UFC-instruktøren som jeg nevnte dere. Det er så hyggelig med mennesker som bare gjør sånt. Lever i nuet, vil jeg si. Tar seg tid med meg for å gjøre fine ting, selv om jeg skal tilbake til Norge og det ikke er noe mer å hente ut av det hele.

Jeg hopper ut av taxien i West Village. Her er husene annerledes. Det er litt som England vil jeg påstå. Veldig koselig. Vi møtes utenfor The Spotted Pig, 314 W, 11 th Street. Flere har anbefalt meg å sjekke ut det stedet, i uviten om at jeg er veganer vel og merke. Vi møtes her og går gatelangt. Mitlesh viser meg mye. Han er en utrolig flott guide og tenker som meg. Vi går i en times tid før vi har beveget oss til et nytt område. Her går vi rett på By CHLOE. Dette stedet kjente jeg straks igjen. Jeg har flere lesere som tipset meg om å spise her etter at Isabella Löwengrip hadde postet det på sin IG-story. Hun var i byen samtidig som meg, den første dagen jeg var her.

Vi går inn, bestiller mat og spiser. Ja, jeg anbefaler. Himmelsk burger. Jeg tenker at jeg burde startet et sted som dette. Så klart tenker jeg det. Jeg vil så mye, jeg.

– You have to see the christmas tree! 

Dette har jeg hørt nå i et par dager. Alle spør om jeg har sett treet. Hvor magisk er det mulig at det kan være liksom? Vi går fra dette stedet til en annen plass og drikker kaffe før vi går videre. Det er kaldt ute, men fint. Gatene er så unike, selv om mange er like. Jeg elsker å traske rundt her og bare se. Mitlesh får fatt i en taxi og skal ta meg til treet før han skal følge meg til mitt neste ærend på Operaen.

Til vår store forskrekkelse er det ikke bare, bare. Det er like fullt i byen som om Justin Bieber skulle stått rundt hvert et hjørne. Det er så folksomt at vi kan slippe beina fra bakken og bare bli frakten med massen uten å gå selv. Helt vilt! Jeg kan sikkert få et panikkanfall og være døden nær, men jeg er ikke det. Det hele er komisk og rart. Jeg ler mye av alt som skjer rundt meg. Det tar evigheter å komme frem til dette treet, som er, helt okei. Ja, det er stort og det er fine lys. Og under det en million mennesker som vil se på det.

Vi prøver etterhvert å gå videre, men blir helt låst. Ingen av oss skjønner hvorfor, før en høylytt julemusikk begynner å ta helt av. Mennesker oier seg med store øyne, som om nissen selv er ankommet. Der starter altså et lysshow fra en annen verden som utspiller seg på veggen av et gigantisk senter. Det er musikk, og show. Lysene danser og endret seg i takt med musikk uten å vise noen tegn til å ende. Jeg blir litt fascinert.

4. Met Opera. 30 Lincoln Center Plaza. Hansel and Gretha.
Å komme seg videre er et helt eget prosjekt, men plutselig er vi ved Operaen og det er tid for å si adjø. Mitlesh klemmer meg godt og ønsker meg en skikkelig fin opplevelse på Operaen. Han viser meg vei og forteller hvor jeg skal. Jeg takker for en fin dag og går mot inngangen.

Klokken er 7.20 og jeg har 10 minutter før Enyel kommer. I mellomtiden fomler jeg litt med Internett, som er lett tilgengelig de aller fleste steder i denne byen, for å si fra at jeg er her. Enyel kommer og gir meg en klem. Gutten er så interessant i måten han snakker på, eller, med sleng. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Denne gutten har en sønn på 5 år, men en mor til sønnen som er utrolig vanskelig å kommunisere med. Han forteller om sin lidenskap til sport, men at han aldri har ønsket å bli proff. Han liker å trene andre, slik han gjør som UFC-instruktør. Han er morsom, og vi finner en rar kjemi i måten vi kommuniserer på. Jeg er fascinert over hvordan mange her, veldig ofte, avslutter setningen med:

– You know what Im saying?

Uten å forvente et svar. De ler like mye hver gang jeg svarer med «No I really dont.» Vi kommer oss gjennom baren, hvor jeg drikker et glass med cola light, mens Enyel tar en øl. Dette er tredje eller fjerde gang jeg stolt takker nei til alkohol og heller lar meg være beruset på tilstedeværelsen min i dette eventyret.

Forestillingen er magisk. Min første opera. Flere ganger tar jeg meg i å drømme meg sånn inn i det hele at jeg ikke registrerer det gigantiske orkesteret som spiller frem alt jeg føler under forestillingen. Jeg elsker det. Det er så mye kunst i bevegelsene og scenen. Alt. Jeg må gjøre dette i Oslo. Dra på en opera. Eller en ballett! 

Etter forestillingen går vi ut og Enyel spør fint om han kan stjele meg et par timer. Han øser meg komplimenter på måter jeg aldri har fått dem. Men han sier flere ganger:

– You are that kind of girl that anyone like. 

Jeg er smigret. Vi hopper i en taxi og ender opp et helt annet sted, på UFC sin julefest. Var usikker på om jeg ville være med, men så glad for at jeg er her. Viser passet mitt til vakten og jeg forstår raskt at Enyel kjenner de som jobber her. Inne er det full julestemning, diskolys og mange glade mennesker. Han presenterer meg for en rekke gutter, utrolig kjekke gutter, om det har noen betydning. Noen av dem har kjærester, og de jentene er bare best. Jeg blir dratt ut på dansegulvet og danser med mange mennesker. Lysene blinker og jeg føler en deilig energi strømme gjennom kroppen min. Den høye musikken er gjenkjennelig, og flere av gamle slagere blir spilt til glede for danseføttene mine. Dette er fantastisk. Jeg liker alle jeg møter, og de liker meg. For en kveld, for en by, for noen mennesker!

Enyel tar følge i en taxi med meg etterpå. Jeg sier takk for meg og han sier det samme. Han sier han har hatt det mer gøy enn på lenge. Det gleder meg. Så drar jeg sliten og glad på hotellet og dusjer og legger meg.

Takk, NYC.

PS: Stem meg frem i Vixen Influencer Awards HER, under Årets Gullpenn. Du kan stemme hver 12. time.

 

Til deg som er alene i julen ♥

Nå er det jul, nå må vi være snille. Som om at det er helt i orden å ikke være det ellers? Kunne vi tatt med oss denne kjærligheten inn i hverdagen ellers også? Julen har mange fine sider, men også mange sider som gjør meg uvel. Det å se hvordan butikkene skriker med tilbud og hvordan saueflokken løper ned butikkene. Hvordan vi, spesielt i Norge, har husene våre så fulle til randen av ting, og likevel klarer å ønske oss noe mer.

Jeg har ikke mottatt en eneste gave ennå til meg selv, og jeg har ikke kjøpt til andre enn de få barna som foreldrene forventer at man kjøper til. Vi ønsker oss ingenting. Ingen ting. Jentungen har ikke ønsker igjen. Hun må tenke, spør meg om hjelp. For hun har alt.

Kan vi ikke bruke pengene til noe fornuftig? Som å kjøpe matpakker til de som bor ute. Donere noe. Skape noe som gagner flere enn oss selv. Eller bare gjøre noe som gir hjertet mer enn egoet vårt.

Jeg elsker julestemningen i gatene, og de glade menneskene. Og at man har tid til å tenke litt ekstra. Men hva vil bruker pengene på i julen burde vi kanskje revurdere. Jeg skjønner ikke hvordan julepynt kan selge heller. Hvordan kan vi år etter år etter år ha bruk for ny julepynt? Så mye bruk og kast.

Det fine er at vi endelig har tid til å være sammen. Resten av året er vi så opptatt at vi snart rakner. Ikke sant? Det går i ett. En rullende ball, kalt livet ditt. Rundt og rundt skal den gå, til du dør. Og når du dør, så skjønner du først da at alle de tingene og alle de pengene og alt det stresset, var unødvendig.

Du som sitter alene i dag, frykt ikke. Det er ikke så farlig, det er bare tankene dine som lurer deg. Julen er lagt opp til å være verdens fineste. Jeg har smerte i hele meg når det er jul. Det er noen som synes synd på meg, og jeg får noen invitasjoner. Problemet er bare at jeg ikke klarer å feire jul med andre barn uten mitt barn. Julen er for barn, på veldig mange måter, føler jeg. Dessuten minner den meg mye om mamma, som uansett ikke er her mer. Derfor har jeg valgt å gjøre som jeg gjør nå, så lenge jeg uansett er singel og har barnefri. Plutselig er jeg gift, har tre unger til og lengter etter denne alenetiden. Man vet aldri.

Også kan man synes synd på meg alle veier, men det hjelper meg ikke. At noen synes synd på en, føles godt i den forstand at noen bryr seg, ellers er det bare ubehagelig. Man vil jo ikke være en stakkarslig heller. Jeg er glad i meg selv for å ha tatt denne reisen til New York. Det er en reise som gir meg mer enn noen ting kunne gitt meg. Og jeg har det strålende, alene. Jeg vet flere er i stand til dette. Man må bare ha tro på seg selv. Ikke være så avhengig av andre.

Dagen det er jul er bare en helt vanlig dag. Den er bare dekorert med masse glitter, rødt og grønt. Snø, engler, snøengler. Og for å ikke snakke om den triste musikken. Hør på julemusikken. Den får deg til å føle så mye, nesten litt lidelse i det hele. Det er ikke rart at de som ikke har noen å være med, kjenner på det. Men jeg vil fortelle deg som ikke har det bra i dag:

Det går bra. Om du klarer diske opp for deg selv, gjør det. Gjør denne dagen til din dag. Legg vekk mobilen, ikke se på andre. Ta på deg frakken, gå ut i frisk luft. Spaser, se på andre. Gå til du blir sliten, kom inn i varmen hos deg selv. Fyr i peisen om du kan, lag deg te om du har. Les en bok. Skriv noe. Tegne? Se en film? Rydde i det skapet? Gjør noe for deg selv, hva enn det er. Kanskje du skal bade i badekaret som du aldri bruker?

Fjern de sosiale mediene i alle fall, for de trykker deg kun ned og tar tilstedeværelsen din vekk fra deg selv og rommer du er i.

Sett på den fine julemusikken, men kjenn ikke på smerten mer enn du må. Gi den fullt fokus om den er der. Ikke med tankene, men med oppmerksomheten din. Kjenn på den til den siger vekk. Ved å ikke tenke på fortiden eller fremtiden, så klarer du det. Du er hel, du er elsket av noe i deg selv. Den kjærligheten er der inne i deg.

Om du bor i en by. Gå ut og se hvem som ikke har noen hjem. Prat med dem. Det er så mange ensomme der ute, som vil gi deg så mye glede når du kjenner hva det betyr for dem å få litt oppmerksomhet. Det er planen min her borte i New York. Jeg er alene på juleaften, men jeg vil snakke med de som bor på gaten rundt om. Kanskje kjøpe noe varmt og godt som de kan spise.

Inne i meg, så er jeg en del av det samme som deg. Når jeg kjenner på den kjærligheten inne i meg, så kjenner jeg kjærlighet til alle mennesker. Til alle dyr. Til naturen, til alt. Du skulle bare visst, eller kanskje du vet. Om ikke, la kjedsomheten ta deg til du møter deg selv. For når den lille boblen i deg sprekker, kan du føle hvor fullverdig du er.

God jul fra meg til deg. ♥

 

Day 4 in New York. Getting sick.

Jeg våkner av bråk på utsiden. Ruller meg rundt i senga og tenker at dette var ikke så verst likevel. Jeg har fått sove, det var viktigst. På dagsplanen i dag gjelder det å finne et nytt hotell. Jeg vil lenger ned. Lower Manhattan.

Les første innlegg fra New York HER. Dag 2 HER. Dag 3 HER.

Jeg kler meg, pakker alt klart, ser på klokken. Den er ni. Det er to timer til jeg må sjekke ut. I lobbyen får jeg damen i resepsjonen til å ta et bilde av meg. Hun sliter med å holde kameraet mitt i ro fordi det er så tungt. Jeg tenker at ja, det er tungt, men det er ikke så tungt.

Knips, knips. Der har vi et bilde til bloggen. Wow, jeg har kort hår. Men jeg liker det mer og mer. Det morsomme er at folk her virkelig liker det. Jeg har fått så mange fine kommentarer.

Drar til en cafe nært hotellet jeg har sovet på. The Gem, heter hotellet. Det er billig og helt ok om du kun skal sove der. Men i natt skal jeg sove en mer romslig plass. Romslig. Hm, jeg mener mer koselig. Jeg skriver på dataen og jeg drikker kaffe. Jeg befinner meg i Chelsea, forresten. Men det neste hotellet er lengre ned. Jeg booker meg inn på The Roxy Hotel, i Tribeca, etter mange, mange runder. Sett opp og ned og sjekker priser opp og ned. Det ser dritfint ut, og jeg gleder meg.

På vei tilbake fra cafeen går det tre gutter langs gata. Gangsterprat og hoiing. Jeg går forbi dem med kameraet mitt og knipser bilder oppover bygningene. Han ene sier høyt og tydelig med sving i språket:

– DAMN GIRL! That haircut looks good on you! 

Jeg snur meg rundt og går baklengs mens jeg smiler og sier takk. De ber meg om å ta bilde av dem. Og jeg gjør det, før jeg snur meg og går videre med et stort smil. Jeg elsker dette.

Mitlesh vil møte meg igjen. Inderen Mitlesh. Jeg takker nei, fordi jeg trenger være med meg selv igjen i dag. Jeg får invitasjon til å være med Peter på trening igjen, og jeg prøver virkelig å få det til, men kroppen sier nei. Henter kofferten min og sier takk for meg på The Gem.

Opp en gate veiver jeg etter en gul taxi, og får en umiddelbart. Jeg kjører rett til hotellet og øynene mine er som stjerner når jeg kommer frem. Det er perfekt. Inngangen på et hjørne lyser opp og ut kommer en pikkolo for å ønske meg velkommen. Jeg er tidlig ute og innsjekk er ikke før om tre timer. Men likevel får jeg altså sjekke inn.

Gjennom lobbyen. Mørkt, lunt, stort. Det er mennesker i restauranten og det er julelys overalt. Det kribler i hele meg og jeg gleder meg vilt til å se rommet.

Ut av heisen. Til rommet. Jeg åpner døren i spenning. Som å åpne en julegave for 20 år siden. Det er dritfint. Det er perfekt. Det er strøkent, rent, stort, vakkert. Jeg er i himmelen.

Går rett ned i lobbyen. Jobber litt, spiser litt. Drar ut for å gå. Går en runde, fryser litt, føler meg uvel, går tilbake.

Sitter på rommet og føler meg uggen. Det plager meg. Retter meg opp, kler på meg mer klær og bestemmer meg for å gå en lang tur. Jeg går og går og går, og kjenner meg dårlig. Er innom Wolrd Trade Center. Blir mer dårlig. Begynner å gå tilbake og klarer gå i feil retning. Sjekker kartet og ser jeg er i feil retning igjen. Dette skjer x antall ganger og til slutt banner jeg litt høyt mens jeg går i et høyt tempo. Jeg snakker til gatene:

– Ok, Maiden Street, nå får du være den du er til jeg møter Broadway Avenue. Og da skal jeg se Ann Street etter kort tid for å vite at jeg er i riktig retning. 

Jeg klarer det til slutt.

– Ok, Broadway, nå følger jeg deg litt til og da vet jeg for sikkert at en gate til venstre vil jeg møte Church Street, og da tar jeg til høyre og skal gå rett på hotellet lenger opp. 

På veien til hotellet kjøper jeg meg take away-mat. Perfekt. Nish Nush er å anbefale. Det ligger 88 Read Street i Tribeca. Jeg kommer meg i dusjen, dusjer, legger meg i senga og ser streamer Suits sesong 6.

Jeg klarer ikke annet og kjenner at jeg er syk. Håper på en bedre dag i morgen. Det blir ikke mer utgåing nå.

PS: Stem meg frem i Vixen Influencer Awards HER, under Årets Gullpenn. Du kan stemme hver 12. time. 

 

Day 3 in New York. The High Line & Mendez Boxing Gym.

Strekker på meg, føler meg rar. Det er ikke som dagen før. Gnisten min er ikke her, hvorfor ikke? Jeg kjenner meg irritert for å ha sett på sosiale medier før jeg la meg kvelden før. Derfor har jeg sikkert drømt annerledes og tatt med meg uviktige ting inn i drømmeland.

I innboksen ligger en mail fra Mitlesh, han jeg møtte den første kvelden. Planen var å kanskje møtes rundt elleve, men jeg må jo sjekke ut av dette rommet. Og jeg vet ikke hvor jeg skal bo i natt! Jeg surrer. Hodet surrer. Føler meg rar. Tilstedeværelse nå! Fokuserer på at jeg er her, her er jeg. I dette rommet. Lander straks i meg selv og kjenner det er deilig. Skriver til han at jeg må pakke.

«Oh ok, so you still have to pack and leave stuff down. Then we can meet tomorrow at around 1pm 
Unless you can make it to the meat packing district area by 12:30ish. Have you seen that area already?»

Setter meg ned på sengen og ser på alt rundt meg. Klokken er fem på tolv. Jeg har sovet lenge. I går kveld var jeg så utrolig sliten. Kanskje det har noe med at jeg trente og gikk rundt i sikkert fire timer minst? Jeg må tenkte klart. Skriver at jeg rekker det og lurer i stille sinn på om jeg lurer meg selv. Skjerpings, Anette. Dette er du best på. To avtaler. Meatpacking først. Deretter Mendez Boksegym 15.00.

Jeg ringer til resepsjonen og får bekreftet at jeg vil få en taxi på kort tid straks jeg kommer ned. Ser meg selv i speilet, håret står til alle kanter. I dag skal jeg være fin! Vann i håret. Masse, masse vann. Ser på kofferten min, klærne, kameraet, sminken. Jeg har mye ting her nå, men dette går bra. Først meg selv. Kler på meg. Den grå strømpebuksen, rosa skjørt, støvletter, sort ny skjorte. Sånn, fin. Pakker ned alt i kofferten, mac og det hele. I sekken har jeg joggesko, bandasjen til boksingen, treningstøy og boken min så klart.

1. Meatpacking District. The High Line. Lunsj med Mitlesh.
Staks jeg sitter i taxien kommer jeg på noe vesentlig. Klokken er 12.15, jeg rekker det, men når sjåføren spør hvor jeg skal, så vet jeg ikke hvor i Meatpacking jeg skal. Jeg rekker sende Therese en melding på messenger før internett forsvinner. Sender en SMS og ber henne sjekke mailen min. Takk, Gud, for assistenten min. Å ha henne i livet mitt er noe av det beste som har hendt meg! Hun sender meg nummeret til Mitlesh, jeg ringer han og får bekreftet at jeg skal gå av ved Scandic Hotell. Sjåføren ler og sier han følte at det var dit jeg skulle.

Er han synsk? Jeg er forundret, men på samme tid ikke. Det er så mange åpne mennesker i denne verdenen nå. Å ha hatt en åpenbaring har gjort livet verdt å leve på alle måter. Selv de tunge, tøffe dagene når man vil skru seg selv av.

Det blåser og jeg finner raskt en liten kaffebar hvor jeg kjøper en kaffe og kobler meg på nettet. Skriver til Mitlesh og bekrefter at jeg er fremme. Han ber meg vente litt, for han er forsinket. Så herlig at han er det, tenker jeg. Kjøper en latte på madelmelk. Damen i kaffebaren har kort, mørkt hår og roser meg til himmelen for min frisyre. Den trengte jeg! Setter meg og skriver litt med femmeren, bestevennene mine fra barndommen. Kristin skal gifte seg, og det er tid for å se på kjoler. Kjenner meg ivrig og får så klart lyst til å designe en kjole for henne. Rolig, Anette, nå blir du ivrig igjen. Snakker til meg selv, så klart.

Jeg møter Mitlesh på hjørnet av Washington Street and Gansvoort Street. Han smiler og gir meg en klem. Vi tråkker rett opp en trapp like ved, hvor vi kommer opp på The High Line. For et fantastisk sted. Det blåser, men jeg skjønner likevel at dette er fantastisk. En gammel togskinne som fraktet kjøtt opp til sentrum i gamle dager. Den er designet og har nå masse planter, sitteplasser og en fantastisk utsikt. Etter å ha gått der oppe litt, tråkker vi inn på en gammel fabrikk som har blitt til en lang gang av et kjøpesenter med masse kunst og mat. Jeg har ikke øyne nok til å ta alt inn. Det er bare for mye. Jeg prøver å filme litt mens vi går, og tenker samtidig at dette kommer til å bli et helvete for filmfolka mine å redigere. Jeg har jo ingen plan, jeg bare filmer her og der og over alt.

Ved enden finner vi et sted å spise. Italiensk. Jeg får en vegansk rett som må oppleves. Rød pasta med innhold. Linser og mer til. Det smaker så godt og det er mettende. Jeg og Mitlesh har dype samtaler. Vi snakker om livet og sorg og det å akseptere å miste noen fra livet sitt. Han er skilt, i fjor, etter mange år.

Mens vi snakker innser jeg noe. Jeg valgte å møte ham fordi det ofte er en mening bak alt. Det er ikke meningen min på en slik måte nå. Dette er hans mening. Jeg hjelper ham. Han trengte min hjelp. Han er fra India. Forteller meg om sin far som var spirituell og tilhenger av Yogananda. Han jeg leser om. Vi har fine samtaler. Jeg har fått en venn i New York. 

På messenger klarer jeg å skrive til Peter som jeg skal møte på gymmet. «Can we make it 3.30?». Det var greit. Mitlesh følger meg mot en taxi, men på veien ser jeg et vindu med bittesmå valper.

– Are they for sale? 

– Yes. You can buy puppies here! 

Jeg blir lettere sjokkert. Han tar med med inn i butikken for å vise meg. Det er de søteste valpene jeg noen gang har sett. Over alt. De er i bur på rekke og rad langs en hel vegg. Her kan du bare velge en valp. De store øynene på valpene ber meg om å kjøpe. Jeg kan kjenne en enorm smerte bre seg i kroppen. Det er sorg. Lidelse. Jeg ser på Mitlesh opprørt:

– This is not good. They are not happy! 

– Off course they are not happy. 

Han skjønner min frustrasjon og forteller meg at det er helt vanlig her, men at det finnes andre steder hvor man kan kjøpe hunder som er foreldreløse fra gaten. Som er vaksinert og friske. Og at det er et bedre valg. Gode verdier i denne mannen. Jeg kjenner jeg må ut av butikken før jeg begynner å gråte. Her selges liv som om det var sukkerspinn.

Tenke seg til. Dette skjer jo med andre dyr over alt, men likevel, det var vondt å vitne til de søte små og uvitende dyrene.

2. Mendez Boxing Gym. 23 E 26th St.
Jeg hopper ut av taxien på riktig sted. Jeg går 20 meter og begynner å se rundt meg etter riktig plass, og jammen meg står jeg rett utenfor døren. En beskjeden dør med gullskrift. MENDEZ BOXING GYM. Stedet føles litt hellig og jeg føler meg litt sjenert når jeg går inn døren. Innenfor er det kun et lite rom med en resepsjon. Det er høyt under taket og veggen er fylt med bilder av kjente boksere. Damen bak spør om hun kan hjelpe meg.

– Yes, I am meeting with Peter. 

Damen ser på meg og spør litt bestemt: Peter who?

Jeg fomler frem mobilen og merker jeg blir litt stresset helt uten mål og mening. Klarer ikke komme på etternavnet i hodet. Føler jeg må svare fort, og riktig, ellers blir jeg kastet ut. Kun en merkelig følelse, vel og merke. Jeg forteller hvem og betaler 25 dollar for å komme inn. Jeg har betalt og føler meg straks mer bekvem. Nå har jeg jo faktisk rett til å være her, tenker jeg.

Et lite skap rommer noen boksehansker og jeg tenker kjøpe et par. De er store. Altfor store for meg. Og koster 150 dollar. Det er vel litt dyrt, er det ikke? Jeg rekker ikke tenke mer over det før Peter kommer inn døren. I øyeblikket han sier hei og klemmer meg har jeg en kort følelse av å finne pappaen min etter å ha gått meg vill i en fremmed by. Han vifter med henda og sier jeg ikke skal kjøpe disse dyre hanskene. Jeg kan se han føler seg hjemme her.

Jeg følger ham ned en smal trapp og kan kjenne lukten av svette. Et skikkelig gym. Vi kommer ned i et stor rom med et par bokseringer og mange boksesekker. Han forklarer at dette ikke er noe finfin plass, men et skikkelig boksegym. Øynene mine er som stjerner og jeg kjenner meg litt starstrucked på hele gymmet.

Peter følger meg til jentegarderoben. Jeg skifter og kommer ut igjen. Han har med hansker til meg, men først skal vi varme opp. En annen fyr legger merke til den sorte singletten min med hvite blokkbokstaver som skriker: GRL PWR. Han leser høyt og spørrende med et lurt smil.

– So, girl power? Huh!?

Jeg tøffer meg til og svarer.

– Well, we will se about that. 

Han ler og sier han skulle til å si akkurat det samme. Yes. Da er jeg innafor hos han også, tenker jeg. Jeg kjenner hvordan jeg føler meg tryggere og er klar for å gi mitt alt. Ikke tenke på hvordan jeg ser ut, hvem jeg er eller hva jeg kommer fra. Jeg skal kun fokusere på å gjøre eksakt det som Peter forteller meg at jeg skal gjøre.

Peter starter med en oppvarming som er noe ulikt hva jeg er vant til, men jeg kjenner igjen diverse av øvelsene fra thaiboksinga på Novus Academy i Lørenskog. Jeg liker alle øvelsene og tenker at jeg må huske dem.

Godt oppvarmet skal jeg begynne å slå på puter. Dette er alltid spennende, for jeg liker nemlig ikke så godt å trene med nye personer. Alle har sin måte å gjøre det på, og jeg er godt vant med Kevin Melhus som trener. Han kjenner jeg og han kjenner meg. Noen ganger har jeg jobbet med andre og kun følt irritasjon og skuffelse. Det er som å glede seg til noe, men ikke få det likevel. Boksingen betyr mer for meg enn noen kan forstå. Jeg trodde kanskje at det var selvsagt, men nylig hadde jeg en opplevelse hvor jeg forstod dette: Det er ikke selvsagt for andre hvor mye det betyr for meg. 

Vi begynner å trene. Han starter uten forklaring, rett på sak. Snakker rolig, men ikke sakte. Ikke strengt, men bestemt:

– Left. Left. Double left. Left, left, right. Left, left hook, right. 

Jeg tar alt. Alle kombinasjonene. Kun et par ganger bommet jeg fordi jeg ikke hørte hva han sa blant alt støyet. Det fylte seg nemlig opp på gymmet mens vi trente. Mange, mange mennesker kom for å trene.

Den andre karen kommer bort når han ser jeg sliter etter å få igjen pusten. Han snakker overlegent, som om at jeg ikke er noe tess.

– Is she dead allready? Pffft, she’s dead already man! 

Det er runde 4 av 5. Jeg presser meg videre og tar pause når jeg bokstavelig talt er på randen til å kaste opp. Det er bra, det betyr bare at jeg kjører meg helt ut. Dette kan jeg. Jeg kjenner kroppen min. Det er helt ufarlig. Jeg har et øyeblikk hvor jeg føler meg ferdig, men jeg tar likevel oppfordringen til Peter om å slå på sekk. Han tar kameraet mitt og filmer litt. Han sier jeg har bokset før og spør om alderen min. Han vil trene meg og være coachen min så lenge jeg er i NY og alle gangene jeg kommer hit.

Peter har vunnet 140 proffkamper og tapt 37. Han har gått over 400 amatørerkamper og vært bokser, MMA-utøver og thaibokser. Han går fremdeles proffkamper, men nå kun i thaiboksing som han liker best. 

Etter at jeg er ferdig får jeg filme litt fritt i lokalene. Jeg spør en gutt som ser nokså pen ut der han står og skyggebokser:

– Is it ok if Im filming you? Its just for my Norwegian blog. 

Han blir opprømt. Sier det er greit, men bare hvis jeg kan være så grei å si navnet mitt. Han flørter. Jeg liker det. Føler meg enda mer velkommen. Etterpå kommer han bort til meg og forteller at han er bokseinstruktør for UFC. Han inviterer meg til en klasse han skal ha i morgen. Føler meg litt opprømt og glad for at jeg har fått enda en ting jeg kan gjøre her i New York.

3. World Trade Center. Alenetid på en café langt i det fjerne.
Peter gir meg to håndkle og jeg dusjer i jentegarderoben. Mens jeg dusjer tenker jeg på hvordan jeg tar meg til rette og føyer meg inn.

Jeg forlater det hele sammen med Peter. Han har flere oppdrag denne dagen. Ikke bare underviser han på Mendez, han underviser over alt på mange, mange gym. Han skal mot World Trade Center og sier jeg kan være med. Glad og ivrig som en unge henger jeg på. Vi skal ta banen!

Under bakken går vi mens vi har morsomme samtaler. Vi forstår hverandre. Peter er gift og har en 11 år gammel datter. Jeg liker Peter og føler meg absolutt trygg med ham. Idet vi skal kjøpe billetter forstår vi at automatene er ødelagt. Det er kø der og noen Securitas som prøver å fikse det.

– Come here! Peter veiver meg etter seg. 

Han får meg til å gå inn på hans billett og går gjennom porten med meg. Vi er kriminelle! Føler en smule adrenalin for å gjøre noe rampete i et fremmed land. Vi ler på den andre siden. En bane til et sted, bytte, så videre med express-bane. Det er gøy å se på menneskene. De er faktisk ikke så ulike dem vi har i Norge. Dette er mer likt oss enn hva det er i LA eller i San Fransisco, tenker jeg.

Vel fremme trasker vi litt rundt mellom store, høye finansbygg. Her er finansdelen, ja. Wallstreet. Det er mørkt ute. Peter går inn til sin jobb, men jeg ser Joe & The Juice ved siden av og ønsker heller å sette meg der. Klokken er 17.30 og han er ferdig 20.00. Det er helt i orden. Jeg trenger samle meg litt og få i meg noe mat.

Kjøper meg noe jeg kjenner til fra hjemme og setter meg med Yoganandi i et hjørne. Jeg leser to kapittel. Dette siste var et tungt kapittel. Men den orange markøren min fikk jeg likevel brukt flittig. Markerer ting jeg føler at treffer meg ekstra godt.

Leser ferdig og setter meg på nett. Må booke hotell, og jeg må hente kofferten min. Er sliten, og så lenge til jeg er på et hotellrom. Jeg laster ned Uber-appen og sjekker at den er i orden. Det er den.

Møter Peter i døren på gymmet. Han er kjempeivrig på å vise meg mer, mens jeg er sliten. Vi går gjennom noen julegater og jeg føler jeg burde ta bilder, men jeg har ikke mer å gi. Inn på World Trade Center får jeg se hvor sinnsykt det har blitt. De har bygget nytt, og de har et kjøpesenter under det hele. Stort og flott, men jeg vil hjem. Bestiller meg Uber, sier hade til Peter og må komme meg tilbake til Middle Manhattan for å hente kofferten min på Hotell Casablanca hvor jeg har bodd til nå. I 43st. Kjempefint hotell med god service og mange kule gutter. Jeg vil uansett lenger ned nå. Oppleve andre steder av byen.

4. Den skumle sjåføren. Uber i New York.
Det verste av det verste. Det lukter ubehagelig i bilen. Jeg har en svært sensitiv luktesans. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og prøver løse problemet ved å finne tidsfordriv. Sjåføren har et spesielt utseende og hadde nok fått mange skurkeroller i filmbransjen. Den høye pannen hans kaster en skygge over øynene og gjør blikket hans intens der det kommer frem over det snodige smilet.

Kan han kidnappe meg? Partere meg i en kjeller?

Mannen har 10.987 turer på rekorden sin og jeg føler meg ikke bra med mistenksomme tanker. Han har kjørt mye. Lukter er intens og gjør meg uvel. Jeg kan ikke noe for det. Det minner om betennelse. Noe skittent. Råtten kroppslukt eller noe. Tidligere i en taxi i dag så jeg et tydelig skilt: «Insulting a driver can give you up to 25 years in prison.» Hva om jeg er ærlig og sier fra og får en sint reaksjon? Jeg vil åpne vindu, men det ville vært rart. Jeg surrer skjerfet tettere opp under nesen og bemerker de mørke øynene hans i speilet.

– Vacation? 

– Yes.

– Alone?

– Yes.

Faen.  Skulle sagt nei. Nå vet han. Pokker. Lukten. Trekker skjerfet inntil. Vi står på rødt lys. Hvor lenge? Jeg kommer ikke til å overleve.

– You cold? 

Jeg stivner til. Her sitter jeg i en varm bil med skjerfet rundt hodet.

– No.

Jeg ler nervøst. Faen. Mistenksomt.

– Yes. Or outside. Not now. 

Kan jeg lese Yogananda mens vi kjører? Lukten trenger seg gjennom skjerfet, jeg kan føle det.

Jeg ankommer The Gem sent. Jeg er frossen, sliten og vil bare dusje meg selv etter en ekkel biltur.Hotellrommet er kaldt. Jeg er kald. Det er ikke så lunt som jeg ønsket og jeg er sulten. Jeg får lyst å gråte og savner plutselig at noen kan fikse ting for meg og trøste meg. Synes synd på meg selv. Jeg ville dusje, men ikke sjans med den kulden.

Ned i resepsjonen. Sier fra. Går ut. Setter meg på en kjempekoselig restaurant vegg i vegg og kjøper meg spaghetti og noe greier i tillegg til en varm kopp med te. Går innom en butikk, kjøper meg snacks. Kommer tilbake til hotellet. De har varmet opp til 30 grader. Halleluja. Dusjer. Dusjer. Dusjer. Tar på meg koseklær og roser meg selv for å ha tatt det med. Setter meg på sengen og føler meg glad, varm, mett, ren.

I morgen blir en bedre dag. Da skal jeg bytte hotell. Nå skal jeg sove.

PS: Stem meg frem i Vixen Influencer Awards HER, under Årets Gullpenn. Du kan stemme hver 12. time.