Løvene har begynt å falle fra Slottsparken

Det er da jeg senker skuldrene og gleder meg til å pakke meg inn. Skjerf, lue og votter. En varm kopp med noe, spiller ingen rolle hva.

Så lenge fargene danser på vei ned mot bakken og hvisker en ro i sjelen. Det er nå vi skal inn i hjertet, inn i huset.

Det handler plutselig litt mindre om alt som vises mest, men mer om hva som befinner seg der hjemme.
Mens fuglene trekker sørover, trekker vi hjemover.

Outfit_september_5

Det er enten hjem til oss selv, eller hjem til en annen halvdel av oss selv. Det er der hjemme vi møter oss selv. Er du alene, så har du tiden med deg selv, og en annen er uansett en refleksjon av deg selv.

Om det er nydelig å være hjemme så vet du at du elsker deg selv. For den du forelsker deg i, er den som elsker deg like mye som du elsker deg selv.

Det er sant.

Jeg trekker meg inn i stue med behag og deilig savn, når han ikke er der.
Ellers trekker jeg kanskje inn i hans hjerterom og blir ydmyk i trivsel. Det er uansett vår første høst.

Vi bor jo ikke sammen, men vi er sammen. Vi er sammen selv når vi ikke er sammen. Han har tatt en plass i mitt liv som gir meg ro, trygghet og glede. Jeg er lykkelig.

Foran meg og frem i tid, det er kun hans smil og hans nærvær.

Den deilige høsten minner meg om gode følelser jeg har knyttet til en deilig lukt av natur. Jeg ser på ham og ser oss vokse sammen. Vi skal bli gamle sammen. Det er det jeg ønsker meg mest, akkurat som det er nå.

Vi leker, vi prater, vi koser og vi elsker. Alle disse månedene har gitt meg bekreftelse på bekreftelse. Det finnes ikke bedre, det her er det beste. En som får meg til å smile, som får meg til å le. Han gir meg lykke på steder hvor jeg klarer meg selv, det er derfor jeg vet at jeg ønsker ham, og ikke trenger ham.

Men dette å kunne dele alt, og alle hemmeligheter. Dette å ha en bestevenn jeg kan se hver morgen og hver kveld, om jeg vil. Det er så deilig, befriende og fascinerende. Og at vi kan elske enda en en bit av hverandre, for hver dag. Det er magi. Uendelig magi.

Vi kommer alltid til å komme nærmere. Og jeg vil ikke at det skal ende, men jeg skal ei tenke på hvis det ender. Det hadde vært den tid og den sorg, som jeg ikke lever i nå. For nå, akkurat nu, er det jeg lever her.

Takk for det fine som er i livet mitt. Jeg er så forelsket at jeg ikke kan komme nære nok.

 

Det er ikke lov å hvile ennå (del 15)

En liten stund har jeg fri, men så skal vi bli vekket igjen. Etter å ha gått i elleve timer får jeg altså ikke hvile mer enn en time. Vi skal spise. Klokken er 13.00. Jeg stamper meg inn i mat-teltet og sitter der litt porøst sammensatt. Pappa roser meg for at jeg nådde toppen. Jeg tar det til meg. Stolt-poeng hos pappa. De har jeg alltid samlet på. Jeg ringer som regel når jeg har klart noe hjemme i Norge.

Kilimanjaro_391

Et øyeblikk senere forteller han at han nok en gang skal stikke. Han lurer på om jeg vil være med ned til hotellet i dag for å slippe den siste natten i telt. Jeg ser rundt meg. Folkene henger så vidt sammen i seg selv, men en stolt energi holder hele stemningen oppe i teltet.

– Jeg må være med gruppa, pappa.

Han forstår det. Under maten er det ikke alle som klarer å få i seg noe. Vi ler litt og gjenforteller. Alle har nådd toppen! Alle 20 personene i gruppa var på toppen! Det er magisk. Nå kommer også lederen Ruta inn. Han deler en grotesk melding. Etter maten skal vi gå ned til neste camp. Vi skal gå i tre timer for å sove over, og deretter gå ytterlig seks timer i morgen. Inne meg ler jeg. Jeg ler sånn oppgitt. Det tyter litt ut. Det er som om at det var en spøk man bare må le av. Skal jeg røre meg mer i dag? Skal jeg gå mer i dag? Skal jeg ikke spiste og sove nå?

Han kan se min frustrasjon i de blanke øynene. Som om at det ikke er vanskelig nok å sitte oppreist på denne stolen? Lagene med stolthet over å ha nådd toppen, raser. Jeg ser for meg at stolheten er bygget opp inni meg som et korthus laget av pastaplater. Pastaplater inni hele meg. Inne i foten og hele veien opp til hodet. De raser sammen og lander på hverandre i bunnen av hele meg. Oppå der lander hjertet og knuser alt.

Kilimanjaro_382

Pappa forlater før oss mens vi pakker tingene så sakte som det er mulig å bevege seg. Det er bare forferdelig alt sammen. Kristoffer samler soveposen min også. Jeg er så heldig. Den er et makk å få inn i posen. Pappa har faktisk gjort det for meg, alle dagene unntatt én. Men den gangen fikk jeg vondt i ryggen av å gjøre det. Sikkert noe med sittestillingen eller noe.

Ida og meg spaserer sammen. Vi prater om alt mellom himmel og jord. Følget utveksles av tempoet til de ulike følgesvennene. Etter å ha gått en stund blir det forholdsvis lettere, men knærne mine begynner å vise at de er utslitt.

Kilimanjaro_387

Vi stopper litt nede i veien, da vi faktisk ligger foran de som bærer hele campen. Det betyr at det ikke er noen vits å gå videre. Vi må vente her. Ingen vil ha pause egentlig. Det er bare slitsomt nå. Jeg går på autopilot og knærne er det eneste jeg forholder meg til. Fordi de blir vondere og vondere mens jeg går. Jeg burde bruke stavene, slik som Terje og Trine gjør. Men de er smartere enn meg nå. Og jeg pakket vel de stavene i bagen uansett så.

Jeg vil ligge, sitte, være borte. Ser for meg at noen må bære meg den siste delen.

. . . fortsetter på søndag. 

 

Vinn gave fra Scholl (Såler jeg liker)

Etter å faktisk ha brukt føttene mine mer enn noen annet, var det ikke vanskelig å takke ja til å teste disse sålene. Da vi gikk opp Kilimanjaro, var det for eksempel viktig at ullsokkene var nye. At de ikke var gått med slik at de var flate, men at det fremdeles var noe lufting mellom. For å holde varme, men også for å ha noe mykt under. Vi gikk i over 40 timer.

september_Scholl_8

Scholl har sendt meg tre såler. De sålene som blir mest brukt, er de jeg kan ha i skoene på jobben. Og som flere vet, så er det disse skate-skoene fra Nike som bruker mest. Lave sko er min favoritt, høye heler er sjelden vare. Men jeg har også brukt såler som disse i høye sko, det skal sies!

Jeg går ekstremt mye på jobben, og disse sålene tar vekk skrekken man sitter med etter en lang dag. Før jeg begynte å bruke såler, verket føttene etter en lang dag. Derfor er ikke såler oppskrytt, de funker. Føttene mine fungerer like fint etter en lang dag!

september_Scholl_10

Work-sålen over er tilpasset for de som jobber mye oppreist og er på farten hele dagen. Den passer for arbeidssko, vanlig sko, fritidssko. Hva enn du velger å putte dem i. Det svarte partiet er ekstra polstret for å ta imot presset på foten, den gule geléen støtter føttenes bue, og den blå geleen gir ekstra støtte til hælen, spesielt mot støt.

Jeg har også gitt meg litt ekstra comfort i bokse-skoene mine. Disse bruker jeg utelukkende på boksing, og spesielt etter at jeg hadde jumpers knee i begge knærne, er det fint å avlaste støtene litt mens jeg hopper rundt i bokseringen.

september_Scholl_3september_Scholl_4

Gel Active har også en Everyday-såle. Denne skal jeg ha i joggeskoene mine. Da har jeg støtte i alt. Det er ikke vanskelig å justere størrelsen i sålen, da man enkelt og greit klipper den til etter sålen som allerede ligger i skoen!

Jeg vil anbefale alle som har Converse (de er ikke bra for føttene våre) om å ha såler i. Dette har jeg alltid hatt. Jeg har brukt ekstra såler i kanskje tre år nå, for å forebygge kneskader og lignende grunnet dårlige demping i sko.

september_Schollscholl

Så kan man bruke tiden til andre ting enn å bekymre seg for dårlige sko. Vil du også ha et par såler? Fortell meg det i kommentarfeltet.

Du kan sjekke utvalget til apotek1 sine Schollprodukter her! Trekker en vinner i starten av neste uke! 🙂

 

En bloggpost i nuet

Kjære, fantastiske lesere. Jeg vil bare takke så utrolig mye for alle de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått på dagboken min fra Kilimanjaro. Mens dere har ventet i spenning på et nytt innlegg, så har jeg ventet i spenning på å lese kommentarene. Aldri har jeg fått så mange fine ord.

Det å bli kreditert for måten jeg skriver på, er det beste jeg kan oppleve. Og som jeg gleder meg til å få denne boken ut til verden. Før den tid skal jeg gjøre mye annet.

september_Sander Susan_51

Dere venter på fortsettelsen, og den kommer i dag. Det er jo ikke over selv om jeg har nådd toppen. Men som dere vet, så lever jeg av denne bloggen, og har også oppdrag som må publiseres. Derfor kommer det et oppdrag etter dette innlegget, så fortsetter dagboken.

Grunnen til at det har vært stille i to dager, er rett og slett fordi at jeg har slitt med magesmerter i forhold til mensen, igjen, og blitt slått ut. Dette kombinert med at jeg har tatt på meg altfor mange arbeidsoppgaver. Dette er meg i kjent stil, jeg vet. Overgangen fra Afrika til Spania gikk OK, men jeg var fremdeles uten tunge arbeidsoppgaver.

Her i Norge har jeg nå fotografert en barnehage denne uken, ute i Svelvik. Her har vi logistikk-problemene i livet mitt. Jeg bor i Lørenskog, som ligger litt utenfor Oslo. Kjæresten min, Trampe, bor i Hurum. En time utenfor, andre veien. Var fint å sove der mens jeg fotograferte i Svelvik, da jeg kunne ta en båt som tar 2 minutter, fra Sætre og over. Men så har jeg kattepusen som er hjemme. Så skal alt dette gå opp med oppdrag og mer til, og kontoret mitt ligger i Bjørvika rett ved Oslo Sentralbanestasjon.

Jentene i kull 3 stiller neste helg, og ingen kan forstå hvor mye jobb det faktisk er å organisere negler, hår, sminke, spraying og tre fotograferinger vi har opp i det hele. Og nå hele tre frisører som plutselig ikke ville hjelpe til likevel. Og som sier fra først nå, så sent. Det er så uproft, men så har jeg ikke tid til å irritere meg, jeg må bare finne en løsning.

I tillegg har jeg to foto-oppdrag i helgen som kommer. Og på lørdag kveld skal jeg og Trampe i Oslo Spektrum for å se Kevin Melhus, boksetreneren min, bokse kamp i forkant av Cecilie Brækhus sin kamp. Dette er stort og jeg må være der. Og jeg gleder meg også. Det er forresten en after party dere også kan komme på, kanskje vi sees! Sjekk eventet her!

Forleden dag ble jeg dårlig utover dagen, og kvelden bydde på sterk hodepine og vondt i øynene. Da klarer jeg ikke skrive. Den dagen skulle jeg egentlig postet et mat-innlegg. Dette mat-innlegg får jeg dessverre nå ikke lov til å poste før neste søndag.

Beklager dette, jeg vet jeg lovte på Snap. Men da vet dere når det kommer.

I går reiste jeg ut til Fredrikstad. Refererer til bildene. Jeg trengte å være hos min beste venninne, som har en gutt på fire måneder. Jeg har ikke sett ham siden han var nyfødt. Dette er familien min, så nære er vi. Jeg jobbet mens jeg var på besøk, men fikk også tid med den herlige ungen. Herreminn, jeg har faktisk lyst på en slik selv! Kan ikke huske at jenta mi var så liten lenger. Uansett, så dro jeg derfra til Rakkestad for å gjøre et oppdrag for Kjør For Livet. Disse besøkte jeg også i Trondheim tidligere.

På vei hjem derfra klarte jeg ikke å bestemme meg. Kjøre Drøbakstunnelen rett over til Hurum, eller hjem til Kiara (katten min). Jeg ville dit for å lage middag til kjæresten kom hjem fra jobb. Han jobber til sent hver dag denne uka, og følte kanskje at jeg burde lage mat og lunsj-pakke til ham i morgen. Klarte ikke å velge og kjørte plutselig forbi avkjøringa. Da hadde jeg lyst å kjøre til ham.

Det skjer jo mye i helga og vi får ikke vært alene.

Med en midt-rabatt på flere kilometer kom jeg bare nærmere og nærmere Oslo uten noen avkjøringer. Så ringte Trampe. Jeg kom til en avkjøring og ble kjørende rundt og rundt i en rundkjøring mens jeg venta på at han skulle ta valget mitt. Til slutt kjørte jeg inn på siden og begynte å gråte som om noe alvorlig galt hadde skjedd.

Utslitt, intet annet.

Det verste er kanskje ikke oppgavene jeg tar på meg, men at jeg ikke har system nok i hodet og i dagen til å slappe av når jeg ikke får gjort noen av dem.

september_Sander Susan

YouTube. Det er jeg vil gjøre fremover. Jeg vil videoblogge om hverdagen min og ta dere med hele uka og på alt jeg driver med. Nå har jeg lovet dere at Trampe skal stille i en videoblogg når vi når 2000 subscribers på kanalen min. I skrivende stund er der 1692 subscribers. Klikk her om du vil følge meg. Da vil du også få opp når jeg publiserer nye videoer. Det kan du få som notification på mobilen din også!

Nå sitter jeg, akkurat nå, på kontoret. Her skal jeg sitte helt frem til at jeg føler meg lettere på skuldrene. Har tonnevis av bilder som skal redigeres. Jeg skal til Spania to ganger i løpet av denne måneden, og jeg har avslutning av et kull, samt oppkjøring av neste. Det blir vilt.

Følg meg på Snapchat @tingjegliker. På Instagram heter jeg anettemarie.no, men har også en foto-konto som heter @anetteantonsenfoto. Til info så har teamjegliker nå 2 snapchatkontoer. Teamjegliker og teamjegliker.2

Igjen, tusen takk for alle fine tilbakemeldinger. Det varmer virkelig, og jeg lover at der kommer mer fra turen!

 

Vi får se taket av Kilimanjaro (del 14)

(Les dagboken fra start – her

Kristoffer får klar tale om å spise Beef Jerkey. Den pakken som han har i sekken som er min. Jeg ville at han skal ha den, ettersom at han hadde delt sine proteinbarer med meg. Han prøver å si at han ikke skal spise av mitt, men jeg forklarer at proteinbarene hjalp meg. At jeg ikke skal ha noe fra den pakken uansett. Der og da kjenner jeg en viktighet rundt en så enkel ting som å overbevise ham det faktum at jeg ikke kommer til å røre den selv om han ikke gjør det.

Han er frossen og skjelver mens han spiser. Remi og flere guider registrer dette. Han får ikke sitte mer, han må gå videre.

Kilimanjaro_349

Etter en stund begynner jeg desperat å tenke på solen. Hvis vi skal gå i cirka seks timer før solen kom opp over fjellet, er dette også tidspunktet hvor vi skal kunne se toppen, selv om vi ikke er helt i mål. Uten at jeg selv registrerer det, begynner jeg å nynne. Det kan tenkes at scenarioet er en lang rekke med slaver som sakte stamper seg frem i mørket, mens en av dem, på litt psykopatisk vis, begynner å synge etter håp. Jeg nynner og gjentar. ”Når solen kommer…da blir det bra….”  Beate foran meg snur seg og lurer på om det går bra. Jeg svarer ja, men forsetter.

På et vis hjelper det. Jeg nynner mens jeg ser utover det bekmørke. Aldri opp, aldri ned. Kun utover i håp om at himmelen lysner. Som å gå baklengs fra noe du ønsker å gripe tak i. Himmelen er ikke sort. Jeg kan se den, selv om det fremdeles er mørkt. Jeg ser ned i skoene foran meg og lar meg holde blikket mens jeg nynner stille for meg selv. Hvis jeg kun ser ned lenge nok, vil himmelen kanskje være litt lysere neste gang jeg ser utover.

Føttene beveges fremdeles i håp etter varme og jeg nevner for Kristoffer at jeg sender ham god energi. For selv om at det på dette tidspunktet er forferdelig tungt for meg, så kan jeg se hvordan det er verre for han.

Jeg løfter blikker igjen. Det jeg ser snur alle de tidligere timene til fortid som vagt kan minnes. Jeg ser utover himmelen og opplever en lettelse som gråtkvaler meg. En tynn, gul linje langs hele fjellet langt der borte. Er det fjell? Er det horisont? Fargen er alt annet enn sort og jeg kan kjenne håp. Jeg beveger blikket opp, og jeg ser enden på denne bratte fjellsiden! Ja, ja, ja! Nei, rolig. Vi må ikke glemme fokus for hodet er ikke mindre surrete og steinene under beina sitter løst. Noen plasser står guidene og drar oss opp fra et steg og et annet. Fra en stein til en annen. Dette vet dem.

Vi er plutselig oppe og den verste delen er over. Kristoffer sitter og presser Paracet ut av pakningen. To til meg, tre til ham. Hodepinen min er minutter fra å slå meg helt ut, og disse pillene ble viktige for å kunne gå videre. Mens jeg pakker i meg tabelettene, kan jeg kjenne smerten slå inn sekund for sekund. Sterkere og sterkere. Dette er som i går. Nå kommer den, nå prøver den å ta meg igjen.

Kilimanjaro_341Kilimanjaro_342

Vi går videre i soloppgangen etter få minutter. Guidene vil ikke la oss sitte i ro et sekund lengre enn vi må. Remi roper bort til Madelen som sitter et steinkast unna meg. Hun må ta på seg skoene. Det var ikke bare meg som ikke kunne kjenne egne tær. Den stakkars jenta sitter desperat og prøver å redde tærne sine ved å ta av skoene. Det får hun ikke, hun må gå videre.

Guidene deler seg etter tempoet vårt, derfor er vi ikke den store gruppa som vi var. Noen er foran, noen er bak. Det var plutselig meg, Kristoffer, Kjetil, Beate og Kristin fra Zanzibar-crewet og Remi. 45 minutter igjen, sier Remi. Veien bortover ser lys ut. Jeg kan skimte en liten folkemengde i den andre enden av fjelltoppen. Dit skal vi. Det er bortover, litt opp, litt ned. Langs fjellkammen.

Jeg har øyeblikk hvor jeg tror at formen er fin, mens jeg i neste øyeblikk ikke vil rikke meg en meter. Den tynne luften presser intens i hjernen og en uventet kvalme slår inn som verst. Nå er Kristoffer i bedre form enn meg. Den korte avstanden er blitt en evighet på Afrikas tak. Vi må stoppe opp til flere ganger, men guidene maser oss videre hele tiden. De vet jo dette. Vi blir skikkelig dårlig om vi befinner oss i høyden for lenge.

Hvem som er hvor og hvilken guide som følger hvem, forandrer seg fra stopp til stopp. Vi var uansett ikke en av de første fra vår gruppe. Mot slutten er det stort sett bare Remi eller Kristoffer jeg kan se mellom himmel og det å være totalt borte fra meg selv. Jeg filosoferer sånn smått med meg selv, lang her inne i hjernebarken. Lyden av andre er fjern. Den er i et annet rom nå. De der er ikke her inne i mitt hode.

Det er så langt fra Campen, fra hotellet, fra hjemme, fra Norge. Det er så langt unna og så lenge til jeg er der, at jeg vil spy. Jeg kan ikke legge meg ned, stoppe, hvile. Jeg må gå ferdig og jeg må tilbake. Det piner i meg mens jeg tenker på Campen som er altfor langt unna.

Jeg vil til teltet. Til teltet. Jeg vil ligge i det teltet og hvile!

Jeg går i motvind og i medvind med ukjente mennesker. Plutselig hører jeg en kjent stemme. Det er Helene som er på vei tilbake.

– Der er jenta! Så flinke dere er. Ikke langt igjen nå, hold ut!

Jeg har ingen svar, men vender blikket ned i bakken igjen og forsøker å forstå. Det er ikke langt igjen. Det er mulig å snart være fremme. Problemet er bare at jeg gjentatte ganger stopper opp. Det er ikke mer å hente. Jeg blir andpusten og klarer ikke resonere. Den grønne jakken til Kristoffer forsvinner foran meg, mens Remi tar tak i min venstre hånd og drar staven ut av den. Han vil holde meg i hånda den siste biten opp.

Pappa suser også forbi i motvind. Han er bleik i fjeset og sier det ikke er langt igjen. Så han var allerede foran meg. Ingen energi til spekulasjoner. Den signalgrønne jakken kommer tilbake. Jeg løfter blikket opp mot Kristoffer.

 – Kom du tilbake?

– Selvfølgelig. Vi skal gå til toppen sammen.

Jeg lurer på vitsen med det hele. Hvorfor skal vi pine oss selv opp hit? Fjellet er jo fint fra bakken. Hvorfor skal vi lide på denne måten? Eller, enda bedre, hvorfor skal vi betale så mange penger for å torturere oss selv?

Kristoffer tar hånden min og jeg slipper Remi for å nå filmkameraet som ligger i lomma. Jeg er så glad for at Kristoffer er her, tenker jeg flere ganger.

De siste meterne er en seier som presser tårene mine frem. Skiltet som skal bevise hele reisen, er omringet av turister som krangler om plassen. Tenk at vi er her! Fuckings 5895 meter over havet. Vi er over skyene, som vi egentlig har blitt vant til. Men til noen kanter, kan det virke som vi kan se en avrundet horisont. Som om at vi ser formen på jordkloden. Vi ser isbreer, vi ser langt ned.

Vi gjør alt vi kan for å nyte øyeblikk mens en lengsel over å være nede er uimotståelig.

Vi klemmer og gratulerer hverandre. Klanen som skal til Zanzibar har like skjorter og står nå på pallen for foto. Vi presser oss på som nestemann sammen med Øyvind som vi plutselig fikk øye på. Bildet skjer kjapt, for jeg vil ingenting annet enn å komme meg ned til teltet igjen. Øyvind kommer i helene på meg og nevner at vi så ulike veier på bildet. Om vi kunne ta et nytt. Jeg skuer bort på folkemengden og takker beklagelig nei. Det er mulig at også Kristoffer vil ta enda et bilde, men jeg, blogger og fotograf, sier nei. Vi tar noen andre bilder like ved, og deretter gjelder det å komme seg ned raskest mulig.

Kilimanjaro_366Kilimanjaro_364Kilimanjaro_365Kilimanjaro_362Kilimanjaro_373

Ned, ned, ned! Kristoffer stopper opp. Han kommer til å tenke på Colaen han har spart til toppen. Denne har han ofte nevnt og pratet om, derfor vet jeg at dette er et viktig øyeblikk. Vi setter oss ned, Remi maser, vi overser maset, og vi nyter en slurk! Æsj. Smaker papp eller papir eller noe som ikke er godt å ha i munnen. Det var alt annet enn godt og det konkluderte vi raskt og kom oss avgårde!

Veien tilbake er ikke lett. Jeg blir friskere, men så dårligere. Følelsen av å måtte kaste opp, tvinger meg til å stoppe gjentatte ganger. Da vi kommer oss over toppen av fjellet, er vi tilbake til den bratte stigningen som har tatt oss over seks timer å bestige.

Hodet og kroppen streiket. Jeg måtte tisse.

Mens Remi og Kristoffer ble sittende, klatret jeg litt opp i en skråning på fjellet. Hvert skritt oppover gjorde vondt, selv om vi allerede hadde kommet oss ned noen høydemetre.

Jeg glemte kanskje å nevne tiden. Klokken var 08.00 da vi nådde Afrikas høyeste punkt. Remi tømte de fleste flaskene mine for vann. Jeg brukte fremdeles stavene og han bærte fremdeles sekken min. Den bratte bakken vi nå skulle ned, ble beskrevet som en skiløype. ”It’s like skiing,” sa guidene.

Ferdig å tisse. Da var det bare å komme seg nedover. Det ser langt ut, og Base camp kan vi tydelig se fra denne toppen. Flere timer, men ikke så mange som turen opp. Vi hopper lange kritt i den porøse sanden ned fjellsiden. Løypa som førte oss opp kan vi lett se. Sikksakk. Nå krysser vi den rett ned. Desto lavere vi kommer, desto lettere fungerer kroppen.

Jeg og Kristoffer bytter fremdeles på å stoppe da vi instant blir dårlig. Dette gjalder nok mest meg. Jeg føler for mange ganger at jeg må spy. Det doble laget med ull jobber mot meg i den sterke solen. Det er glovarmt, men jeg kan likevel få små, frosne øyeblikk langs veien.

Sliten og tilnærmet ødelagt har jeg kun Kristoffer som et lysglimt i livet. Energien vår er den samme, og som utrøstelige barn lengter, kan vi tilfredsstille nærheten hos hverandre. Kun ved å være der side om side. Vi klarer ikke å prate. Livet hjemme er for fjernt til å forholde seg til.

I mangel på den komplette gjenforening med en fraværende pappa, var det nå denne gutten som sto meg nærmest. Jeg hadde nok mangel på oppmerksomhet den forrige dagen. Da jeg lå i teltet og ikke kunne forstå hvordan noe kunne bli bra igjen. Jeg følte meg sint, men for sliten til å være det.

Det ble mer å være skuffet og lei. Opp i det hele dårlig samvittighet for å ikke ha rost ham opp i skyene for sin galskap. Min egen far som jeg så ofte har elsket og hatet om hverandre gjennom hele min oppvekst uten mor. Han lærte meg mye, men kanskje for mye, for tidlig. Hvorfor skulle jeg tenke at ting skulle skje med ham nå etter tolv år uten meg i kontroll? Under kontroll? Jeg vet han vil ha min velsignelse på dette opprøret, men den stillheten som jeg har blitt kjent med i meg selv, den kjenner ikke han til.

Det er ikke så farlig kanskje. Kanskje jeg bare skal akseptere og ta vare på meg selv og gjøre mitt for meg på min måte. Jeg har fått husly og mat og varme. Oppveksten min er rene Casa Nova til sammenligning med brorparten av normalen. Jeg vet at jeg får støtte og hjelp når jeg trenger det. Se på verden, Anette. Hold kjeft, slutt å lage problemer bare for at absolutt alt ikke er som du drømmer om.

Nede ved campen løper jeg rett på toalettet mens Kristoffer tar jakke og staver for meg. Om han vet at jeg har bråk i magen?Jo. Denne stakkars gutten vet det og alt annet som ikke finnes glamorøst. Som hårete armhuler og en uvasket, skitten meg. Her ute betyr det ingenting. Vi er tilstede et sted hvor ordet ”ren” har en annen betydning. Her er hendene totalt møkkete etter en vask, grunnet mange lag med støv og dritt. For oss er de møkkete hendene rene om vi bare har gnidd litt antibak over det hele.

Resultatet av dobesøket er ikke imponerende. Jeg trodde at jeg skulle tømme et lager, men det var heller en gasstank med et lite komma bak. Jeg stuper inn i teltet som koker i solen. Vi åpner foran og bak og lar beina stikke ut. På magen sovner jeg etter få sekunder. Det var den eneste måten jeg kunne rømme fra denne bankende hodepinen.

. . . fortsetter i morgen .  . . 

 

Toppnatten fortsetter (del 13)

(Les dagboken fra start – her

. . . Er det for å ikke se hvor bratt og farlig det faktisk er? Eller er det fordi solen tar oss på dagen? Jeg må slutte å tenke. Det tar altfor mye energi fra meg.

På neste stopp er Kristoffer helt ute. De fleste går oss i forveien, men vi er aldri alene. Guidene svirrer rundt oss i mørket og følger nøye med på hver og en av oss. Tankene mine går til pappa. Hvor er han? Han er sikkert ødelagt. Når jeg sliter som dette og han allerede har vært oppe på dagtid? Jeg griper lett tak i en og annen fra gruppen og spør om de har sett ham. Ingen svar. De er i en egen kamp og kan ikke ta stilling til min bekymring nå.

Kilimanjaro_384

Kristoffer har ikke reist seg opp og guidene rundt ber oss andre begynne å gå. Jeg blir stående. Griper et hardt grep om stavnene i et desperat håp om å få følelsen tilbake i fingrene. Til ingen nytte. Jeg skuer bortover på Kristoffer. Han er blank og borte i blikket. Den kjærlige gutten som har passet på meg gjennom flere døgn, er ikke til å se under de monotone brynene jeg kan skimte i hans eget hodelykt-lys. Han ville ikke spise heller. Det var kun jeg som fikk i meg mat på dette stoppet.

Matlysten min var ikke der heller, men jeg har til nå lært at tankene ble mørkere uten energi. Han ber meg om å gå videre. Jeg nekter.

­– Ikke faen om jeg skal forlate deg bak meg!

Jeg venter og han kommer etter. Nå må jeg være sterk. Det er på tide å lære bort min egen lærdom fra disse kalde timene. Som en oppgave jeg kan forholde meg til. Noe viktig! Jeg hadde fått i meg litt mat og hjernen fungerte bedre enn formen.

­– Hør på meg, Kristoffer, sier jeg på utpust med hodet vendt mot høyre.

Han bekrefter. Pusten min sliter straks jeg har brukt litt ekstra energi på å si noen skarvelige ord. Jeg blir andpusten og må på nytt samle meg i all svimmelhet. Neste setning er klar.

– Ikke se opp, Kristoffer.

Han svarer ikke og jeg føler at dette kanskje ikke gir noen mening. Ved neste energi-overskudd ber jeg han om å ikke se ned heller. Deretter er det å ikke tenke. Det stopper der. Nå vet han at jeg er rett foran og ikke går noen steder uten ham.

Jeg er tilbake i min egen kamp og foreslår nye ideer for meg selv. Ideene er dem samme som tidligere. Jeg kan ikke tenke på noe. Det er som om at det gang på gang går opp for meg at det beste er å ikke tenke på noen ting. Jeg er her og denne foten skal plasseres foran den andre. Ved neste pause hører jeg Helene.

– Vi er over halvveis, folkens, sier hun oppmuntrende.

Det motiverte. Jeg har kommet hit, da klarer jeg det igjen. Det samme, bare at jeg ikke er uthvilt overhodet ved start. Den mentale kampen jeg bekjemper er den tyngste jeg har kjent på i mitt liv. Jeg ønsker å forsvinne fra tid og rom. Bare slå det av.

Hvorfor er det så sykt tungt?

Timene går og jeg erfarer det å ikke være tilstede. Fokuset ender på å rundere på føttene i håp om følelse i tærne. Inne i vottene har jeg tatt for meg alle mulige teknikker.

Vi stopper igjen og Remi tar tak i meg. Denne gangen får jeg varmt vann fra termosen å drikke. Det varme vannet brer seg rundt og rundt i halsen mens det helt forsiktig lander i magen. Jeg tenker at termosen var dyr, men at denne ene koppen med litt varme, den ga meg tilbake all verdi. Valuta for pengene, eller hva de pleier å si. Remi slår hendene sammen over vottene mine. Det gjør vondt og han gjentar om og om igjen. Jeg bare håper at det hjelper.

.  . . fortsetter her!

 

Den uendelige toppnatten (del 12)

Toppnatten. (Les dagboken fra start – her

Det er så kaldt at jeg ikke vil puste uten buffen over munnen. Med buffen over nese og munn kan jeg kjenne det blir vått etter min egen pust. Er det dumt å gjøre det sånn? Nei, det er jo ull? Vi går sakte. Et og et skritt. Lang rekke.

Alle med hodelykt og rare sommerfugler i magen. Sommerfuglene kiler ikke som de skal. De er skarpe i kantene og skraper meg opp fra innsiden.

Mens vi tripper i en lettere stigning kan jeg se flere grupper gå inn i samme spor. Enten bak oss, eller foran oss. Ingen gruppe er som oss. Vi er hele 20 stykker. To fedre med døtre. Ja, pappa ble jo med en gang til. Han befinner seg lengre bak i køen. To bestekompiser fra Stavanger. Et jentepar. Fire individer av menn som jeg lett telte sammen. Øyvind, Jan Atle, Arild og Alexander. De fire som skulle videre til Zanzibar etter turen. Hm, Toril, Beate, Kristin og Leif var det. Så hadde vi Ida og Tonje. Og Kristoffer. Og Helene som dro med oss. Det ble 20 personer. . .

Veien blir straks brattere, men alt vi kan se er det som er rett foran oss. Jeg har som regel Ida foran meg, og Kristoffer bak meg. Ida har gjort noe som jeg ikke kan se noen andre med. Hun har musikk i ørene. Sikkert smart.

Det er så kaldt. Hvorfor får jeg ikke varmen i føttene mine? Tidligere samme dag, da vi gikk i hele seks timer var ikke dette et problem. Jeg prøver å bevege tærne i skoene, må få de varme. Deretter går det en tid hvor alt er greit, sett vekk fra kulden.

Museskritt. Sort. Mørkt.

Første pause kommer. Vi kan drikke vann, men det frister ikke. Dessuten var jeg livredd for å måtte tisse  i denne kulden. Magen er urolig, men jeg holder alt tilbake. Det rumler og kjennes ut som tusen små eksplosjoner i magen. Klarer ikke tenke, må uansett spise. Jeg lever på Kristoffer sine proteinbarer. Vi deler en.

Da vi går videre kan jeg kjenne på noen lystige tanker. Det må være karbohydratene som gjør det. Tenker på bursdagen min som skal feires i Spania til helgen. Tenker på hvordan jeg kan holde en litt morsom tale og fortelle om denne elleville reisen. Jeg kjenner plutselig at det varmer litt i vottene som også har vært kalde. Noen ganger snur jeg meg mot Kristoffer og forteller hva han må hjelpe meg å huske. Han nikker seg enig.

Etter en tid jeg ikke har oversikt over, snur det seg. Tankene blir kun et mas og jeg må fokusere. Jeg ser ned på skoene til Ida foran meg. Følger med på mine spor etterhvert som hun flytter på sine. En, to, tre, fire… Så stopper det litt opp. Sakte går det. Veldig sakte.

Kilimanjaro_286 kopier

Ved neste stopp stumper jeg litt rundt meg selv av svimmelhet. Jeg spiser ingenting, men smaker litt vann fra flaska til Kristoffer, hvor vannet allerede har begynt å fryse til is. Både flasken hans og han fryser. Guidene ser at jeg surrer og Remi insisterer på å bære sekken min. Jeg takker nei. Han forstår ikke og mener den er for tung. Ved neste stopp får han den.

Føttene mine er iskalde nå. Jeg kan ikke kjenne tærne og håper på at det snur før jeg ender med frostskader. Det blir psykisk tungt når man ikke aner hvor lenge det er igjen. Det er bratt og vi har gått i flere timer. Jeg prøver meg på noen tanker, men ingenting fungerer. Jeg vil ikke blogge mer. Ikke ha teamet, ikke skrive bok. Hele verden blir uendelig mørk og jeg fryser virkelig på tær og fingre.

Ved neste stopp er jeg litt ute av meg selv. Vil ikke kommunisere med noen, vil være i fred. Guidene tar frem stavene mine. De stiller og skrur dem i riktig høyde. Jeg spiser igjen en halv proteinbar og kan nå se Kristoffer slite. Han er svimmel. De eneste jeg kan se, er de jeg lyser mot med hodelykten.

Alle er stille.

Hele reisen innebærer nå individuelle kamper mot svimmelhet, ingen matlyst, og kvalme. Vi tråkker videre og jeg kjenner hvordan pusten min gisper etter mer oksygen. Lufta er tynn og disse museskrittene gjør meg like utkjørt som noen kraftige intervaller med løping ville gjort. Jeg sliter.

På bakken foran meg fokuserer jeg på steinene. Prøver å ikke tenke. Dette er bra, Anette. Nå får du testet psyken og trent på det mentale. Det er dette du vil bli god til! Ordene jeg tenker til meg selv blir også for mye. Remi ba meg om å frigjøre tankene. Det dukker mye rart opp når jeg så vidt refererer til noe som heslt. Jeg synger i hodet:

– Free your mind, and the rest will follow…

Jeg nynner et par sekunder før jeg avbryter meg selv. Et, to, tre, fire. Stopp! Vi stopper opp for hvert fjerde skritt og jeg ser plutselig den signalgrønne jakken til Kristoffer i sidesynet.

– Vil du forbi?, hvisker jeg vennlig.

– Jeg blir gal av disse stoppene, sier han med en irritabel tone jeg ikke før har hørt.

Jeg viser til dem foran meg. At det uansett vil skje, dette med stoppene. Det er guiden som styrer dette. Vi går sikk, sakk opp gjennom fjellet og jeg fokuserer kun på å fjerne tankene mine helt. Det er knalltøft. Jeg minnes den klare stjernehimmelen over Afrikas natt og bestemmer meg for å se opp. Det er fint og tidløst. Kanskje det hjelper? Langt der oppe ser jeg noen sterke stjerner som beveger seg i takt med meg.

Men….beveger de seg?

Å, nei! Det er ikke stjerner det der. Det er andre sine hodelykter! Nesten rett opp over meg kan jeg se hodelykter som går i ”pole, pole”, som betyr sakte, sakte. Jeg blir med et svimmel og gjør straks den samme, omvendte tanke. Jeg ser ned. Jeg ser hodelykter som lyser på linje bak meg, men også langt der nede. Det gjør meg kvalm. Hvor langt har vi gått? Hva er egentlig klokken? Hvorfor går vi i denne sorte natten?

. . . fortsettelse klokken 06.00 i morgen! 

. . . les videre her!

 

Noen timer før toppnatten (del 11)

(Les dagboken fra start – her

For et par timer siden, mens jeg lå i smerte, kunne jeg høre stemmen til pappa. Han har allerede vært på toppen. I går kveld, på forrige camp, hadde han spurt Eric, en av guidene, om noen hadde gått opp til toppen to ganger på en dag. Når Eric ikke kunne minnes et slikt tilfelle, ville pappa prøve nettopp dette. Derfor hadde han tidligere denne natten stukket av før jeg våknet.

Kilimanjaro_336

Servitør-gutten kommer inn i teltet til meg. Det er ikke greit at jeg ikke spiser. Jeg får hovedrett servert inn i teltet sammen med kaffe. Maten er ris og gryterett. Jeg kjenner meg ensom i meg selv her jeg sitter, men på en plass jeg ønsker å være nettopp det.

Det er nå seks timer til vi skal gå, men jeg kan ikke forestille meg at jeg blir i form, selv om hodepinen har roet seg noe. Pappa ligger nå i nabo-teltet. Han kunne ikke forvente noe annet når jeg ikke visste om han kom tilbake? Da han kom brasende mot teltet og ba oss rydde teltet fordi han skulle hvile, da braste jeg opp. Med den mest intense smerten i hodet rørte jeg meg brått, pekte mot det andre teltet og sa at hans bagasje var der.

Det er jo litt vanskelig å forholde seg til. I sin bragd over å ha besteget Kilimanjaro før oss andre, enset han ikke meg som var helt slått ut i teltet. Kanskje han trodde at jeg var for opptatt av Kristoffer? At jeg bare ikke orket å snakke med han? Burde jeg heiet på ham og sagt hvor kult det var? Med disse smertene er det ikke noen jeg heier på. Det er meg mot meg.

Etter middag kom Kristoffer inn i teltet. Jeg følte meg trist over å ikke høre mer fra pappa, men tenkte også at han var sliten etter å ha vært der oppe på dagtid. At han, altså pappa, var så oppegående var vel også litt vanskelig å begripe?

Timer senere. . .
Kristoffer og jeg lå tett inntil hverandres soveposer. Solen hadde forsvunnet og kulden la seg som et is-teppe over hele campen. På dette tidspunktet priser jeg meg lykkelig for å ha Kristoffer på denne reisen. Og som jeg ofte tenker over, hadde det en mening fra starten av.

På flyet fra Istanbul til Kilimanjaro var vi plassert ved siden av hverandre. Pappa og Helene, som jeg reiste med hjemmefra, satt langt bak i flyet. På to av tre seter ble Kristoffer og jeg plassert ved hverandre. Jeg hilste pent og flyttet meg et sete lenger ut da flyet var ferdig besatt. Med et sete mellom oss ble vi sittende i hver vår verden med ytterst få ord å utveksle.

Vi har pratet om det.
At vi følte at vi burde ha snakket mer.

Da jeg tittet bort på han, satt han med øretelefonene på. Og omvendt. Under et måltid fikk vi bekreftet at vi var på samme reise. At vi begge hadde booket denne opplevelsen gjennom Hvitserk. Han skulle egentlig reist med sin far, men det ble utsatt og han selv ville ikke vente på opplevelsen. En ung gutt som tidlig i livet forstod at fjell var noe magisk å bestige.

Vi ligger så tett at vi kan kjenne varmen fra hverandre når vi prater. Varmen fra dugget som kommer ut av munnen. Så kaldt er det i teltet. Kristoffer bekymrer seg for tilstanden min, men er veldig bestemt på at også jeg skal opp på den fjelltoppen.

Når jeg dupper av med jevne mellomrom skjer det noe skremmende. Jeg sovner og slutter å puste i mange sekunder. Plutselig våkner jeg til mens jeg kaver etter luft. Det er annerledes å puste her oppe. Lufta er mye tynnere og det ser ut til at jeg ikke regulerer dette selv i søvne. Dette gjentar seg hver gang jeg sovner og Kristoffer blir skremt av det. Siste søvndose varer litt lengre. Men når jeg endelig sover godt sammenkrøllet i soveposen, er det noen som rister i teltet.

– The clock is elleven! Time to eat before we leave!

Det føles forferdelig. Må jeg virkelig kle på meg nå?

Vi drar oss ut av soveposen og pakker på oss som vi må. Jeg har ullsokker, to lag med ullundertøy på underkroppen. Skallbukse. Ullundertøy på overkroppen – ett lag. Ullgenser og skalljakke over. En buff i halsen og en vindtett lue. De tykkeste vottene jeg har med, og fjellskoene med gamasjer over.

Ute i mat-teltet møter vi dem andre. Det tar litt tid før den godt voksne nordlendingen, Dag Atle, oppdager at Helene mangler. Han går ut og vekker henne. I sekken min har jeg to flasker med vann, med ullsokker utenpå. Det blir kaldt nok til at vannet fryser. Termosen min hadde Kristoffer levert inn tidligere, den fikk jeg nå tilbake med nykokt vann på. Maten jeg tidligere spiste ville ikke være i ro i magen. Det var fest der inne. Brakte og boblet og ulet. Jeg prøvde å gå på toalettet uten hell. Det brumlet noe forferdelig og en liten frykt kom sammen med gassen i magen:

Hva om jeg må skikkelig på renne-do midt i natten på vei opp dette fjellet?

Det er bekmørkt her, sett vekk fra klinkekulene som skinner rundt en sterk halvmåne i sorte natten. På bakken er det hodelyktene våre som lyser veien foran hver og en av oss. Jeg har ekstra batteri i toppen min, tett til brystet. For å ikke tømme batteriet i kulden, må det ligge inntil huden.

Klokken nærmer seg midnatt og vi samles tett i tett. Spenning og kulde er alt vi kjenner til mens guidene ber oss om å gå på en linje. De teller oss mens vi steg for steg, ekstremt sakte, forlater Base Camp i mørket. Skal jeg virkelig bli med dem, eller burde jeg gå å legge meg igjen?

. . . fortsettelse følger 16.00 i dag! 

. . . les videre her!

 

Pappa stikker av fra meg og alle midt på natta (del 10)

Dag 5. Fredag 09.09.16       (Les dagboken fra start – her

Nå begynner alvoret. Det er kaldere enn noen annen morgen. Jeg sitter i frokost-teltet med noen få til. Klokken er 7.15 og det er tiden vi har fått for å møte opp til frokost. Jeg har på de høye fjellskoene, som jeg kun har brukt en gang tidligere. Det var i Norge. Jeg kjøpte dem, plumpet dem i vann og gikk med dem i to timer. Nå skal jeg på nytt bli vant til dem, før toppnatten. Ullundertøy fra topp til tå, skallbukse, ullgenser og skalljakke. Jeg har også på meg gamasjene.

Hendene mine er skitten og det gjør vondt å skrive. Mens teltet fylles kan jeg nevne at pappa er vekk. Han har stukket i natt. Jeg fikk beskjed da jeg la meg. Han hvisket at noe kom til å skje i natt, og jeg sa at han skremte meg.

– Du må love meg at du når toppen, sa han.

Jeg ble frustrert og ba han slutte. Han sa han måtte dra og at vi møttes nede igjen, etterpå. Og at jeg ikke kunne fortelle noe til noen. Jeg spurte hva jeg ikke kunne fortelle. Han kunne ikke si det.

– Jeg kan uansett ikke fortelle noe jeg ikke vet. Slutt nå, vi skal til toppen sammen!

Og i morges var han vekk. Nå må jeg snart svare for nettopp det. Teltet fylles og andre vil snart oppdage at han er vekk. Jeg vet ikke hvor han er. Det er en liten klump i magen jeg sterkt overser. Skulle vi ikke gjøre dette sammen? Har jeg snakket med ham for lite? Vil han ikke være med meg? Denne turen betalte han deler av, som bursdagsgave. Det er jo en opplevelse vi skal ha sammen, men nå må jeg plutselig oppleve den alene? Alene er jeg ikke. Jeg har faktisk mange fine folk her, så det blir feil. Men likevel.

Kilimanjaro_300Kilimanjaro_297Kilimanjaro_302Kilimanjaro_304

All morgenrutine er over. De fleste sto over vasken. Det føles bedre å være skitten som man er, i stedet for å blande skitten med vann. Ingenting kan sammenlignes med en dusj. Hva er en dusj?

Vi skal videre. Videre til siste camp. Det skal ta seks timer. Guiden har fortalt at vi kommer til å se Base Camp lenge før vi er der, og føler at vi er mye nærmere enn vi er.

Kilimanjaro_306Kilimanjaro_309Kilimanjaro_316Kilimanjaro_335Kilimanjaro_310

09.30. Vi har gått i litt over en time og har første tissepause. Steinene er ikke like store, og det er litt vanskeligere å tisse i skjul. Ingen ser ut til å bry seg.

Det renner av nesen og jeg fryser til tross for at jeg har på lue, buff, votter og vindtette klær. Solen steker og de fleste synes det er varmt. Jeg er nok litt syk, kanskje. Jeg hører mange andre snufse også.

Ved frokost fikk alle utdelt en matboks med lunsj til å bære med. Ryggen min er litt sliten etter i natt, men blir bedre mens jeg går. Rafiki mente at sekken var for tung og ville bære noen liter vann for meg. Jeg takket nei. Har fem liter som vanlig. Det endte med at Kristoffer tok de to litrene jeg har i tillegg til camelbacken. Javel da, det ble jo lettere. Mens vi går tråkker det ofte bærere forbi som vi gir løype til.

Nå skal vi gå videre.

11.50: Jeg har ikke matlyst. Foran meg er det store Kilimanjaro. Vi er på fjellet, men toppen er ennå langt unna. En stor sky har omfavnet nesten det hele. Men ikke før nå. Det har vært skyfritt. Jeg kan likevel ikke slutte å snu meg og se tilbake. Kilimanjaro er stort og flott, men fjellet bak oss tar pusten fra meg. Det ser så levende ut. Som om det akkurat har steget opp til overflaten og sluppet alle følelser fri. Ja, levende.

Kilimanjaro_332Kilimanjaro_381Kilimanjaro_331

Jeg sitter på en stein med matpakken i fanget. Base Camp ser veldig nært ut. Matlysten er vekk og ingenting annet enn noen skarve kjeks frister meg. Den lange strekningen bak meg har vært som en spasertur. Jeg og Ida plukket stein som vi kastet og prøvde å treffe i noen sirkler med blomster. Nei, der er ikke mange. Kristoffer står nå ved meg og prøver å få meg til å spise mer. Jeg tar verdens tørreste brødskive fatt. Er det honning som har trukket inn i den, og gjort den tyggbar overhode?

Skyene skygger for sola og jeg kjenner straks at all min oppsamlede varme tar farvel. Det var ubeskrivelig godt å tisse nå nettopp. Sekken ble vond på hofta etter som blæra fylte seg. De siste metrene til denne rasteplassen var tunge og treige. Jeg ble svimmel og tråkket i kryss. Litt deilig. Som å være litt bedugget.

Nå har jeg spist opp den tørre brødskiva. Det får bli med det. Stekt banan, juice, stekt kyllinglår… Frister ikke. Det presser på hodet. Ikke en direkte hodepine, men litt som starten på en. Jeg har drukket tre liter vann og fylte opp camelbacken med de to siste. De som lå i Kristoffer sin sekk. Det var første gang vi sølte mens vi gjorde det. I sekken finnes ikke noe som kan bli ødelagt uansett.

Rafiki står her nå. Han liker ikke at jeg ikke har spist opp. Nå går vi videre.

17.30, fremme på Base Camp.
Det finnes mange typer med frihet. Denne, ute i luften med mange mennesker. Den rake motsetting til leiligheten hjemme som føles satt. En betalt plass. Som å sjekke inn på et rom du må bli boende på i åresvis. Det skremmer meg, sånt. Jeg liker frihet. Det å kunne forflytte meg og oppleve. Se, lukte, smake, kjenne, føle, oppleve. Men så føles plutselig den leiligheten hjemme som frihet. Hvor ingen kan se meg. Nå er det dette teltet som føles fangende. Å være så utslitt, skitten. Det å vite at jeg ikke kan reise hjem og lukke døra.

Da vi kom opp bakken til Base Camp eksploderte det i hodet. Klarte så vidt å gå. Smerte. Press. Jeg sitter alene i teltet. De andre spiser. Prøvde spise der jeg også, men klarte ikke. Tatt til sammen fem smertestillende. Hodepinen virker til å avta litt, men hver gang jeg gjør en brå bevegelse føler jeg at jeg lurer meg selv.

Kristoffer deler telt med meg nå. Jeg visste ikke hvor pappa var og det er altfor kaldt å sove alene i to telt. Vi trenger all varme vi kan ha på kvelden. I natt skal vi ikke sove, men gå. Jeg begynner å frykte at jeg kanskje ikke klarer det. Kristoffer rister på hodet og sier optimistisk at det er en selvfølge. Jeg nikker med, for å slippe å snakke.

Men jeg vet sannheten. Det eneste som kan knekke selveste Anette Marie, det er hodepinen på det verste. Den som nå er her, og den er verre enn noen sinne opplevd.

.. fortsettelse i morgen 06.00 . . . og klokken 16.00.

. . .les videre her!

 

Dagen før alvoret på Kilimanjaro (del 9)

(Les dagboken fra start – her

… Da klokken nærmet seg 22 gikk jeg å la meg i min egen sovepose i teltet med pappa. Han hadde sovnet.

Dag 4.
Våkner av kaffe i teltet. Klokken er 6.20. Det er lysere enn dagene før. Har sovet godt, men våknet mange ganger av at det blåste kraftig. Drømmene mine er helt syke satt sammen av mye rart. Jeg registrerer at pappa ser på mobilen men han ligger i soveposen. Jeg hviler kaffekoppen på bagen mens jeg åler meg ut av soveposen min. Tar av en av ullunderbuksene og trer på meg turbuksa og skoene. Ullgenseren utenpå ullundertøygenseren (eller hva det heter. Går ut. Brede og Kjetil synger fra teltet. Jan Teigen sin Optimist. Det gjør meg glad. Jeg liker alle disse menneskene i denne gruppen. Vi går godt sammen. Jeg får pakker og spist frokost. I dag tar jeg kun turbukse og ullundertøy på overkroppen. Buffen har jeg på hodet. Det har jeg lært. Mitt venstre øre er fremdeles rødt, vondt og hovent.

Solfaktor 50+ i ansiktet. Den tynne sanden i den tynne luften gjør huden sår. Jeg blør noen steder mellom neglebåndet og hendene.

Vi går videre. Vi skal fra 3600 til 4300. Vi skal gå tre kilometer og bruke fire timer.

Klokka 10.05: Andre tissepause, men første pause hvor jeg får skrevet. Vinden er kald. Jeg drikker vann hele tiden. Er litt andpusten. Mer enn de fleste. Lufta er tynn og jeg liter litt med å puste normalt. Noen ganger må jeg stoppe. Blir svimmel. Ingen hodepine ennå. Det er uansett ingen vits å tenke for mye på nettopp dette. Naturen vi omgir oss i når nye høyder. Bokstavelig talt. Og det er noe det vakreste jeg har sett. Følg med når favoritt-fjellet mitt dukker opp i bilder, selv om det på ingen måte kan gi storhetsfølelsen som faktisk eksisterte der! Det er det nydeligste jeg har sett, og det slo nesten pusten litt ut av meg. Æres ord!

Kilimanjaro_258Kilimanjaro_256Kilimanjaro_265

Fjellet under heter Mawensi!

Kilimanjaro_262

11.40. Vi er faktisk fremme ved neste camp. Jeg stoppet litt før for å sette meg ned å skrive. Siden sist jeg skrev har vi hatt et stopp. Eller var det to?

Jeg tok iallfall på meg skall-jakken min på forrige stopp. Og lua. Vinden er veldig kald. Jeg kjenner en lettere hodepine, men tror den roer seg igjen nå. Vi er på nest, siste camp før toppnatten. Ja, den siste natten skal vi starte ved midnatt og være på toppen cirka seks på morgenen. Min venn Rafiki (Remi) kommer alltid bort til meg mens jeg tar notater. Siste stopp sa han: ”I don’t know why, Anette, but I like to sit beside you.”

Her går det mye på å kunne sitte ved hverandre uten å si så mye.

Jeg sitter å et berg med skarpe kanter. Frykter turbuksa mi skal rakne i rumpa og legger noen hansker under.

Den tynne lufta gjør tankene rare. Man orker liksom ikke å tenke ferdig det man har startet på. Jeg tenker på jenta mi hjemme. Håper hun har det bra og ikke savner meg for mye. Når jeg lander på Gardermoen skal hun og Trampe plukke meg opp. Det er rart å tenke på det og andre ting i Norge. Nå er jeg jo her. Dette er så mye, det er så alt. Mens jeg gikk tenkte jeg mye på jentene i teamet. Jeg håper de klarer seg godt og at alle er der de skal på reisen sin. Selv om jeg er her, på reisen min.

Jeg sitter med solen stekende på meg, men ser hvordan en kald stor sky siger inn over campen. I natt kommer det til å være enda kaldere. Jeg investerte i en ny sovepose før jeg reiste. Det er jeg glad for. Den holder det den lover og skal tåle 15 minus fint. Skyene tar overhånd her nå, selv om jeg fremdeles sitter i solen. Sidene i boka blafrer mens jeg holder den fast for å skrive.

Jeg skjønte akkurat at glidelåsen på begge sidene av skall-jakken var åpen, da jeg ble iskald i midjen. Plutselig roet det seg. Jeg skal ned til resten. Kristoffer delte forresten proteinbaren sin med meg på forrige stopp. Det er ikke lett å visualisere kanskje, men noe sånt betyr utrolig mye på en slik reise. Jeg er så glad for å ha møtt denne gutten.

Kilimanjaro_269Kilimanjaro_268Kilimanjaro_278Kilimanjaro_281Kilimanjaro_284Kilimanjaro_291Kilimanjaro_283

15.45. Ligger i teltet til Kristoffer: Alle surrer rundt over alt. Det er god stemning. Kristoffer har begynt å telle alle gangene pappa sier ”Brum, brum!” Det er ofte. Vi har spist lunsj. Pasta og grønnsaker i en slags suppe. Både før og etter turen ble vi liggende og slappe av oppå berget her. Meg og Kristoffer så klart. Vi prater om så mye. Fortid. Plutselig blir vi stille. Lenge. Jeg vet ikke om det er mangel på nærhet, eller det faktum at energien hans er så god. Jeg orker ikke annet enn å ligge ved Kristoffer.

Nå roper pappa: ”oppstilling, oppstilling.” Det er tid for en ny avklimatiseringstur. Vi er nå 4315 meter over havet. Så høyt har jeg aldri vært med beina plantet på bakken.

17.30. Vi er nede fra avklimatiseringsturen. Pappa ser ut til å være en naturlig leder, og gleder mange med sin galskap. Det er jo fint. Jeg lurer også på om at han har merket min avstand når han har vært på mobilen, for nå har det gått en dag uten for mye mas med den. Kanskje han har pakket den bort for resten av turen? Ler inni meg.

På toppen av denne lille turen, spiste jeg litt tørket torsk som pappa hadde med. Kristoffer delte en proteinbar med meg og Ida. Himmelsk som vanlig. Nå er det straks dags for te.

Jeg skriver fra teltet til Kristoffer. Beina våre stikker ut og vi hviler litt på magen mens alle gjør seg klar for te, deretter middag. Jeg har kledd på meg stillongs igjen og skal straks tisse for 356 gang i dag. Vi fikk også vaskevann nettopp. Det er turens siste sjans til å vaske seg. Vanskelig å velge hva man skal vaske. Nesten bedre å være skitten. Vasket hender og ansikt. Det er tross alt bare én dag siden jeg vasket føttene.

Jeg har litt vondt i hodet nå, men frykter det er en spent muskel. Skal prøve å tøye. Middagen gikk ned. Tunfisk med diverse og ris. Suppe først.

Etter middag var vi gåen, utslitt. Noen halvsov mens vi fikk beskjed om morgendagen. I morgen blir tøff. Vi skal opp tidligere og vi skal gå i hele seks timer til neste camp! Base camp. Der skal vi hvile, men ved midnatt skal vi gå til toppen. Seks timer. Nå blir det alvor!

… fortsetter i morgen 06.00. . .

. . les videre her!